Antidepressiva - positivt og negativt?

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal snart til legen, da jeg mener jeg er deprimert. Har vært smådeprimert de siste tre årene, men er først det siste året jeg har slitt mye psykisk. Kan ikke helt sette fingeren på hva som har utløst det, men føler meg konstant nedbrutt. Har hatt et stort vekttap, (gått ned 12 kg på 6 mnd, samtidig livredd for å legge på meg selv om jeg er for tynn) drevet med selvskading samt ting som kunne glede meg før (fest, kino) har jeg mistet helt interesse for. Jeg har snakket med venner om følelsene mine, men føler ikke det har hjulpet noe særlig. Vet at de er der for meg, men klarer ikke å ha det moro med de lengre på samme måte som før. Vurderer derfor å begynne med antidepressiva for å kunne fungere i hverdagen. Jeg har et kunderelatert arbeid, hvor jeg hele tiden må smile og være blid, og finner dette vanskelig når jeg er deppa hele tiden. Spørsmålet er om antidepressiva er noe for meg, eller ikke. Kan legen utføre tester for å sjekke om jeg er deprimert? Har hørt om MADRS eller noe, er det dette de bruker for å finne ut om man er deprimert?

 

Ble mange tanker her, men håper på svar

 

Postet av anonym: da7c7b0aea202aef75d7d45c9d3271a2

[vidor]

Min personlige mening om antidepresiva er at de er en alt for lettvindt løsning på et dypere problem. Du kan gjerne bruke pillene for å flate ut nedsiden, men jeg synes det er viktige å finne ut av hva som skjer i kroppen og i hodet heller enn å ta disse pillene. Pillene anser jeg som siste løsning når det meste annet er prøvd, men det er i henhold til det jeg har studert om kroppens energiproduksjon, funksjon og psyken.

 

Depresjonen har alltid rot en plass og det er den man bør finne heller enn å glatte over med å overstyre med medikamentell behandling.

 

Diverse skjema kan være nyttige for å hjelpe til å diagnostisere, men det er også viktig at de blir brukt og tolket objektivt. Salgsinteresser har f.eks gjort at en del av disse skjemaene brukes mer eller mindre som et salgsverktøy, men det ser jeg mest av i USA.

 

MADRS kan du teste deg selv for her;

http://nhi.no/forside/skjema-og-kalkulatorer/kalkulatorer/montgomery-and-aasberg-depression-rating-scale-madrs-3271.html

 

Det du sier om at du ikke klarer å more deg på samme måte som før er vel et typisk tegn på depresjon, og det er bra at du har klart å lufte det med vennene dine. Det er aldri bra å gå å bære på sånt alene, men det er ikke alltid venner har så mye kunnskap om dette så det er ikke alltid de klarer å hjelpe deg ut av det basert på at de mangler innsikt i problemet, og ofte er det sånn at man selv ikke forstår hva som er problemet. Det er det som er nytten med å få undersøkt både kroppen og psyken av kvalifisert helsepersonell.

 

Det å gå og være tapper og smile når du føler det skurrer på innsiden kan også være ganske belastende, selv om det finnes miljøer som mener dette er viktig for å bli mer glad selv, så synes jeg ikke alltid det er riktig.

 

Selvskading er ofte et tegn på mye emosjonell smerte som man utløser ved å kutte seg. Det blir en uheldig ventil for å omsette ubehagelige og intense følelser fordi man ikke vet om andre og bedre måter å håndtere dette på. Selvskading er aldri løsningen, bare et symptom på at man trenger psykologisk hjelp til å komme til bunns i problemet og finne bedre mestringsstrategier og gjøre en aktiv innsats for å forholde seg bedre til det som forårsaker problemet. Jeg tror også selvskading og selvsabotasje har mye med skyldfølelse å gjøre. Man tar aktivt på seg skylden (som regel feilaktig og alt for kraftig) og skader seg selv for å få bedre samvittighet, men det blir jo helt feil hvis du er opplært, kanskje fra du var veldig liten til å påta deg skyld som andre fornektet for seg selv. Dette blir ofte en del av den personligheten man utvikler og er sånn sett en feilprogrammering av tanker, følelser og handlingene som følger som en konsekvens av dette.

 

Det høres ut som du jobber i et serviceyrke med mye menneskelig kontakt hvor du yter, og ofte er dette en videreføring av mønstrene du hadde tidlig i livet ditt. Det kan f.eks være at en eller begge foreldrene dine var kravstore og bruke deg for å tilfredstille sine egne behov i for stor grad. Dette er ting en psykolog kan gå mye dypere inn i, for ofte tror folk at oppveksten de har hatt er relativt normal, eller at den er mindre skadelig enn man forstår, og dette kan vise seg som depresjon senere i livet uten at man klarer å koble det.

 

Jeg ser også at energiproduksjonen i kroppen har mye å si på humør og hvordan man takler ting. Jeg vet om folk som har vært alvorlig deprimert og fått korrigert ryggen sin og blitt et nytt menneske etterpå. Det går masse nerver langs ryggsøylen som går ut til de ulike organene og er disse strupet p.g.a f.eks feil positur eller muskelspenninger så kan det ha ganske dramatiske konsekvenser.

 

Det er mye annet som også er viktig som jeg ikke har vært inne på, men jeg føler dette blir langt nok til å gi litt perspektiver rundt kompleksiteten av en depresjon, og at piller sjelden er det beste førstevalget med mindre det er pressende nødvendig p.g.a ting er veldig langt fremskredet, og selv da har jeg mine betenkeligheter i forhold til hva jeg ser skjer i praksis.

Endret 2. januar 2012 av vidor

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for utfyllende svar! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Får håpe jeg får litt hjelp på vei hos legen.

 

Postet av anonym: da7c7b0aea202aef75d7d45c9d3271a2

[smuts]

Min personlige mening om antidepresiva er at de er en alt for lettvindt løsning på et dypere problem. Du kan gjerne bruke pillene for å flate ut nedsiden, men jeg synes det er viktige å finne ut av hva som skjer i kroppen og i hodet heller enn å ta disse pillene. Pillene anser jeg som siste løsning når det meste annet er prøvd, men det er i henhold til det jeg har studert om kroppens energiproduksjon, funksjon og psyken.

 

Depresjonen har alltid rot en plass og det er den man bør finne heller enn å glatte over med å overstyre med medikamentell behandling.

 

Diverse skjema kan være nyttige for å hjelpe til å diagnostisere, men det er også viktig at de blir brukt og tolket objektivt. Salgsinteresser har f.eks gjort at en del av disse skjemaene brukes mer eller mindre som et salgsverktøy, men det ser jeg mest av i USA.

 

MADRS kan du teste deg selv for her;

http://nhi.no/forside/skjema-og-kalkulatorer/kalkulatorer/montgomery-and-aasberg-depression-rating-scale-madrs-3271.html

 

Det du sier om at du ikke klarer å more deg på samme måte som før er vel et typisk tegn på depresjon, og det er bra at du har klart å lufte det med vennene dine. Det er aldri bra å gå å bære på sånt alene, men det er ikke alltid venner har så mye kunnskap om dette så det er ikke alltid de klarer å hjelpe deg ut av det basert på at de mangler innsikt i problemet, og ofte er det sånn at man selv ikke forstår hva som er problemet. Det er det som er nytten med å få undersøkt både kroppen og psyken av kvalifisert helsepersonell.

 

Det å gå og være tapper og smile når du føler det skurrer på innsiden kan også være ganske belastende, selv om det finnes miljøer som mener dette er viktig for å bli mer glad selv, så synes jeg ikke alltid det er riktig.

 

Selvskading er ofte et tegn på mye emosjonell smerte som man utløser ved å kutte seg. Det blir en uheldig ventil for å omsette ubehagelige og intense følelser fordi man ikke vet om andre og bedre måter å håndtere dette på. Selvskading er aldri løsningen, bare et symptom på at man trenger psykologisk hjelp til å komme til bunns i problemet og finne bedre mestringsstrategier og gjøre en aktiv innsats for å forholde seg bedre til det som forårsaker problemet. Jeg tror også selvskading og selvsabotasje har mye med skyldfølelse å gjøre. Man tar aktivt på seg skylden (som regel feilaktig og alt for kraftig) og skader seg selv for å få bedre samvittighet, men det blir jo helt feil hvis du er opplært, kanskje fra du var veldig liten til å påta deg skyld som andre fornektet for seg selv. Dette blir ofte en del av den personligheten man utvikler og er sånn sett en feilprogrammering av tanker, følelser og handlingene som følger som en konsekvens av dette.

 

Det høres ut som du jobber i et serviceyrke med mye menneskelig kontakt hvor du yter, og ofte er dette en videreføring av mønstrene du hadde tidlig i livet ditt. Det kan f.eks være at en eller begge foreldrene dine var kravstore og bruke deg for å tilfredstille sine egne behov i for stor grad. Dette er ting en psykolog kan gå mye dypere inn i, for ofte tror folk at oppveksten de har hatt er relativt normal, eller at den er mindre skadelig enn man forstår, og dette kan vise seg som depresjon senere i livet uten at man klarer å koble det.

 

Jeg ser også at energiproduksjonen i kroppen har mye å si på humør og hvordan man takler ting. Jeg vet om folk som har vært alvorlig deprimert og fått korrigert ryggen sin og blitt et nytt menneske etterpå. Det går masse nerver langs ryggsøylen som går ut til de ulike organene og er disse strupet p.g.a f.eks feil positur eller muskelspenninger så kan det ha ganske dramatiske konsekvenser.

 

Det er mye annet som også er viktig som jeg ikke har vært inne på, men jeg føler dette blir langt nok til å gi litt perspektiver rundt kompleksiteten av en depresjon, og at piller sjelden er det beste førstevalget med mindre det er pressende nødvendig p.g.a ting er veldig langt fremskredet, og selv da har jeg mine betenkeligheter i forhold til hva jeg ser skjer i praksis.

 

flott innlegg! antidepressiva har flere alvorlige bivirkninger, og kan redusere levealderen med så mye som 15-20 år! Fastlegene er altfor slepphendte med å skrive ut "lykkepillene", dessverre. det finnes så mange andre alternativ til medisinering, som ofte er en mye bedre løsning for mange. men dessverre har mange leger hverken tid eller kunnskap til dette, og løsningen blir da ofte medisinering.

å oppsøke psykolog er første prioritering dersom venner og familie ikke strekker til. trening ser også ut til å gi positive virkninger mot depresjon, og mange kommuner tilbyr nå treningskontakt gjennom distrikspsykiatriske senter