Gjenopprette tillit

[AnonymDiskusjon]

Kort fortalt:

Min samboer og jeg har hatt det litt trøblete i det siste. Oppå alt dette så har han gått til en gammel, god, venninne av seg og spurt henne om råd angående vårt privatliv. Jeg har reagert sterkt på dette, og det har jo ikke akkurat gjort problemene våre mindre.

 

For meg er dette et stort brudd på tillit. Jeg føler jo ikke at jeg kan stole på han, og at jeg må passe meg for hva jeg sier (vet jo ikke hva som går videre). Denne venninnen er en person jeg ikke kjenner, og hun får jo også kun hans versjon.

 

For meg er dette som utroskap, bare at jeg føler at jeg sitter igjen som "heksa". Han har jo i og for seg ikke gjort noe galt, de har jo ikke ligget sammen eller no.

 

Så hvordan kan jeg gjenopprette tilliten til han? Er det noen med liknende opplevelser der ute, og hvordan løste dere dette? Jeg forstår jo at jeg må jobbe med meg selv, bare ikke helt hvordan.

 

Postet av anonym: 1e7bdf22143e84c9c7820c6a595ae43b

 

Postet av anonym: 1e7bdf22143e84c9c7820c6a595ae43b

[Post_Mortem]

Hei anonym: 1e7bdf22143e84c9c7820c6a595ae43b!

 

Nei tillit er ikke noe man bare kan gi noen. Den må oppabeides og det tar tid.

Derfor er det ekstra vanskelig om det har skjedd noe hvor tilliten har blitt brutt.

Det krever hard innsats av begge (eller fler, avhengig av sak og årsak).

 

Nå aner ikke jeg noe om situasjonen din/deres, og det er helt greit.

Men et første steg kan kanskje være å støtte han når han ønsker snakke om situasjonen med noen, istedetfor å være skeptisk (selv om jeg skjønner at det hele kan være frustrerende, spesielt når man ønsker å diskutere det med noen av det motsatte kjønn. Man kan vel egentlig si at det ligger i menneskets natur å bli sjalu)

 

Jeg har selv tidligere vært i vanskelig forhold og fått hjelp av ei venninne ved å prate med henne om det. Slik jeg ser det kan det faktisk være bedre å prate med noen av det motsatte kjønn fordi de har som regel et annet syn på problemstillingen.

 

Det at du syns det er frustrerende at han snakker med noen uten at den personen kjenner begge sider av saken er naturlig. Men det er nok akkurat det at han kan snakke med noen utenforstående som kan hjelpe han videre i det som har skjedd.

 

Selv om det er vanskelig så prøv så godt du kan i å støtte han når han ønsker å snakke med ei venninne. Dette er en mulighet for å gjenvinne tilliten hans!

 

Du sier det føles som utroskap, men hadde du følt det på samme måte om han pratet med 'en-av-samme-kjønn' du aldri har møtt før om problemet?

 

Slik jeg selv har opplevd så har jeg alltid syntes det har vært enklere å prate om forholdsproblemer med ei jente (slik at hun sannsynligvis kan belyse meg med andre siden jeg som mann ikke klarer å forstå helt uten videre hehe).

 

Hvis hun virkelig er en gammel, god venninne av han så vil hun hjelpe han til å forstå helheten. Etter min mening prøver en ordentlig god venn å sette seg inn i saken og gi gode råd, ikke ta side og prate dritt om den andre.

Det gjør man om det blir slutt og man trenger trøst :-)

 

Gav dette noen mening?

[AnonymDiskusjon]

Takker for svar.

Dette er ikke enkelt, men jeg forstår at jeg må prøve å bite det i meg og akseptere at han prater med andre om våre problemer, selv om jeg skulle ønske at det forble innenfor husets fire vegger.

 

Selv er jeg meget forsiktig med å snakke med vennene mine om problemer vi har, sikkert fordi jeg ikke ønsker at mine venner skal få et dårlig syn på samboeren min. Kanskje derfor jeg har så vondt for å akseptere det motsatt vei. Kanskje redd for å bli stemplet som "den psyko dama", jeg vet ikke.

 

Jeg tror faktisk at det ville føles nesten like ille om det var en kamerat av han som han utleverte seg til, jeg vet ikke.

 

At dette kanskje føltes som et ekstra "slag under beltestedet", kan være pga han og den gamle venninnen ellers har liten kontakt (sikkert pga meg det også). Derfor ble det nå så feil at han skulle gå til henne.

 

 

 

 

 

Postet av anonym: 1e7bdf22143e84c9c7820c6a595ae43b