Genererer spillene frustrasjon?

[breivnad]

Jeg har spilt spill i mange år, både rolle- og skytespill. Og jeg har logga en god del timer i stolen. I høst har jeg derimot spilt mye mindre, og det var først nå i jula jeg skrudde på pc-en for å teste nye call of duty: MW3. Jeg finner mye glede i spillene, og det er skikkelig gøy å være on a roll i COD, treffe alt og toppe listene. Men samtidig synes jeg det er fantastisk frustrerende de gangene jeg bommer og ikke får til noen ting. Eller bli skutt av en camper, eller en nybegynner, eller får en random granat i hodet, eller lag; lista kan bli lang. Og det er ikke sjelden en økt ender i /ragequit. Jeg regner med at de fleste kan kjenne seg igjen.

 

Tidligere har jeg tenkt på denne frustrasjonen som ganske banal og uproblematisk. Men i det siste har jeg kjent på mye frustrasjon også utenfor spillet. Jeg tar meg selv i å konstruerer krangler med kjæresten min, venner og familie. Jeg har hatt drømmer hvor jeg har vært skikkelig sinna og skjelt ut kollegaer og mine nærmeste. I det hele tatt.

 

Alle har gode og dårlige dager/perioder, og jeg kan ikke si om min periode starta den dagen jeg kjøpte mitt nye skytespill. Men når jeg tenker over det pleide jeg å være mye mer frustrert før, da jeg spilte mye. Her er det garantert mange faktorer som spiller inn, sosiale forutsetninger - kontakt med venner, aktiviteter, skolehverdag, jobb, og så videre. Dessuten fysiske, som nok søvn, døgnrytme, god/dårlig mat, årstid/lyst - mørkt. Jeg kan umulig peke på et spill og si at kun dét er grunn til en dårlig dag eller uke. Men uten å ville høres ut som en dårlig nyhetsartikkel i dagbladet, post 22. juli, vil jeg ikke utelukke spill som en faktor til økt frustrasjon/generell mistrivsel i hverdagen heller.

 

Tidligere har jeg tenkt på spilling som en form for sosial tilbaketrekking. Jeg ditcher ofte en telefonsamtale fordi det ville føkka opp killstreaken, f.eks. Dette som en problematisk side ved mye spilling, og årsak til frustrasjon. Men da har jeg ikke tatt i betraktning det sinnet situasjoner i spillet genererer. Ytterligere tror jeg dette forsterkes av den til tider dårlige kulturen som følger med spill hvor konkurranse er hovedpoenget, og da spesielt skytespill. Anonymitet på nett, ekstremisme etc.

 

Er det noen som har gjort seg lignende tanker, vet om studier som er gjort på dette området, og evt. hva kan vi trekke ut av dette? For min egen del tror jeg økt bevissthet og refleksjon rundt spill som kilde til frustrasjon kan gjøre meg bedre i stand til å unngå nettopp dette.

[Malvado]

Det har vel gått opp for deg at du reagerer på en negativ måte når du ikke får ting til å fungere slik du ønsker det.

Da er du faktisk halveis til å rette opp i problemet, i steden for å bli frustrert må du prøve å le av situasjonen eller snu den og få noe positivt ut av det.

 

Om man ikke liker å tape (er jo ikke mange som liker det egentlig) så må man heller ta det litt profft og se på det som en jævla bra match , eller tenke på at han "noob"'en var heldig som greide å ta så mange.

 

Viktig også å reagere riktig utenfor spillet, spesielt til kona / samboer , been there, done that

[LarZen]

Og det er ikke sjelden en økt ender i /ragequit

Det er endel mennesker som har høyere konkurranse instinkt en andre og som gjerne hater å tape. Dette er langt ifra et fenomen som skjer kun for dem som spiller spill. Personlig synes jeg slikt er tullete og dem som gjør det burde ta seg selv litt i nakken og innse at det er et spill. Klarer en ikke det så burde en revurdere litt hva en holder på med.

Tidligere har jeg tenkt på denne frustrasjonen som ganske banal og uproblematisk. Men i det siste har jeg kjent på mye frustrasjon også utenfor spillet. Jeg tar meg selv i å konstruerer krangler med kjæresten min, venner og familie. Jeg har hatt drømmer hvor jeg har vært skikkelig sinna og skjelt ut kollegaer og mine nærmeste. I det hele tatt.

Ingen pen måte å si dette på men dette er ikke "normalt", om dette er reelt for deg så er det kanskje på tide å kutte ut spill og vurdere å få en sosionom/psykolog å snakke litt med. Drar en med seg sinne ut fra et spill og lar det gå ut over andre og drømmer om sinne så høres det jo ut som det ligger noe til grunn for dette. Noe du er sint på som du kanskje ikke selv vet om engang.

Alle har gode og dårlige dager/perioder, og jeg kan ikke si om min periode starta den dagen jeg kjøpte mitt nye skytespill. Men når jeg tenker over det pleide jeg å være mye mer frustrert før, da jeg spilte mye. Her er det garantert mange faktorer som spiller inn, sosiale forutsetninger - kontakt med venner, aktiviteter, skolehverdag, jobb, og så videre. Dessuten fysiske, som nok søvn, døgnrytme, god/dårlig mat, årstid/lyst - mørkt. Jeg kan umulig peke på et spill og si at kun dét er grunn til en dårlig dag eller uke. Men uten å ville høres ut som en dårlig nyhetsartikkel i dagbladet, post 22. juli, vil jeg ikke utelukke spill som en faktor til økt frustrasjon/generell mistrivsel i hverdagen heller.

Mye kan nok skyldes at du isolerer deg og spiller for mye, det meste her i livet er ikke bra om en overdriver. Om en spiller mye så blir en sliten i hode og etter hva du skriver så kan det også ligge noe psykologisk i grunn her slik også som kan bidra enda mer i en negativ retning.

Tidligere har jeg tenkt på spilling som en form for sosial tilbaketrekking. Jeg ditcher ofte en telefonsamtale fordi det ville føkka opp killstreaken, f.eks. Dette som en problematisk side ved mye spilling, og årsak til frustrasjon. Men da har jeg ikke tatt i betraktning det sinnet situasjoner i spillet genererer. Ytterligere tror jeg dette forsterkes av den til tider dårlige kulturen som følger med spill hvor konkurranse er hovedpoenget, og da spesielt skytespill. Anonymitet på nett, ekstremisme etc.

Spill,film,frimerke samling,maling,brodering alt kan karakteriseres som en sosial tilbaketrekking om en overdriver og missbruker det. Det er som regel 2 grunner til at en overdriver noe voldsomt, 1 er at en er voldsomt engasjert i et spill eller kreativ i hobbyen sin. Nr 2 er at det er en virkelighets flukt, hvor en bruker spill eller brodering for den saks skyld for å få tanker over på noe annet. At du ikke svarer på en tlf pga du spiller og dette øker sinne og frustrasjon finner jeg veldig merkverdig. Jeg velger å ikke svare min tlf når jeg ser på film,sitter på dass og spiller.....det blir ikke noe frustrasjon eller sinne pga dette. Så her er det nok noe med deg og din holdning/psyke.

Det er ingen dårlig kultur med spill enten det er til kos eller i konkurranse, det er en annen faktor som gjør dette til noe dårlig og det er spilleren som har en sinnstemning som ikke er stabil.

[breivnad]

Larzen, jeg er ikke ute etter en psykoanalyse eller diagnose. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

 

Spørsmålet jeg reiser er ikke hvorvidt virkelighetsflukt i form av spilling kan skape problemer. Som jeg skrev tar jeg høyde for nettopp dette. Og for å oppklare ytterligere, jeg blir ikke frustrert av å ikke svare telefonen, men det å ikke svare mener jeg forsterker en slags sosial tilbaketrekkibg og virkelighetsflukt.

 

Derimot er det spillet, og situasjoner i spillet som gjør meg irritert. Klart finnes lignende situasjoner mange andre steder. Men de gangene jeg har tapt fotballkamper har jeg vært del av et lag og sosialt fellesskap, dessuten med mulighet for å se motstanderen i øya og takke for kampen. Dette i motsetning til å sitte alene foran skjermen, uten medspillere i samme situasjon til å backe opp hverandre.

 

Du skriver at det ikke finnes dårlig kultur i spill. Det er direkte feil og nærmest ureflektert. Ja visst kan jeg være en dårlig taper, men så lenge jeg har spilt har jeg aldri skjelt ut andre spillere. Det du beskriver er ikke to sider av samme sak.

 

For eksempel husker jeg omfattende forumtråder på wow-europe.com, med mange hundre replies. Tråder som adresserte nettopp dårlige kultur blant spillere, på grensen til mobbing. Da også spesielt etter at blizzard innførte cross-realm dungeons og battlegrounds hvor spillere kunne være enda mer anonyme. Og dette er ikke spesielt for kun wirld of warcraft.

[samco]

:!: bli forbanna når man spiller? :!:

 

ALDRI

[LarZen]

Larzen, jeg er ikke ute etter en psykoanalyse eller diagnose. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

 

Spørsmålet jeg reiser er ikke hvorvidt virkelighetsflukt i form av spilling kan skape problemer. Som jeg skrev tar jeg høyde for nettopp dette. Og for å oppklare ytterligere, jeg blir ikke frustrert av å ikke svare telefonen, men det å ikke svare mener jeg forsterker en slags sosial tilbaketrekkibg og virkelighetsflukt.

 

Derimot er det spillet, og situasjoner i spillet som gjør meg irritert. Klart finnes lignende situasjoner mange andre steder. Men de gangene jeg har tapt fotballkamper har jeg vært del av et lag og sosialt fellesskap, dessuten med mulighet for å se motstanderen i øya og takke for kampen. Dette i motsetning til å sitte alene foran skjermen, uten medspillere i samme situasjon til å backe opp hverandre.

 

Du skriver at det ikke finnes dårlig kultur i spill. Det er direkte feil og nærmest ureflektert. Ja visst kan jeg være en dårlig taper, men så lenge jeg har spilt har jeg aldri skjelt ut andre spillere. Det du beskriver er ikke to sider av samme sak.

 

For eksempel husker jeg omfattende forumtråder på wow-europe.com, med mange hundre replies. Tråder som adresserte nettopp dårlige kultur blant spillere, på grensen til mobbing. Da også spesielt etter at blizzard innførte cross-realm dungeons og battlegrounds hvor spillere kunne være enda mer anonyme. Og dette er ikke spesielt for kun wirld of warcraft.

 

 

Men er det så galt med å trekke seg tilbake engang iblant? Altså om vi ser bort ifra personer med psykiske problemer som ofte gjør dette uten å gå mer i detalj der slik. Så er det vel nesten sunt for helt vanlige folk å trekke seg tilbake engang iblant, stenge omverden ute. Enten i form at en ikke svarer tlf og slapper av helt alene eller i en form for aktivitet som gir en virkelighetsflukt, som fks bøker,filmer og spill.

 

Ja jeg bommet litt ang kultur, av en eller annen grunn blandet hode mitt kultur og selve kjernen i et spill...(litt stressa når jeg skrev). Helt enig at det er en u-kultur innen spill verdenen i form for mennesker med totalt mangel på normal folkeskikk. Dette er dessverre et fenomen som ikke kun gjelder spill men generelt det meste av kommunikasjon over nettet idag. Vg og Db startet med at en må bruke Facebook med fult navn for å kunne potensielt luke ut dem verste som ikke gidder å lage en falsk konto.

 

Det beste en kan gjøre er å ikke gi noen form for oppmerksomhet, det er det som driver disse personene og uten noen form for oppmerksomhet så blir det plutselig ikke så "gøy" lenger....

 

EDIT: Men hva som gjør at folk blir drittsekker på nettet det hadde vært interesant å vite....

Endret 30. desember 2011 av _LarZen_

[Vrengtpolvott]

EDIT: Men hva som gjør at folk blir drittsekker på nettet det hadde vært interesant å vite....

Anonymitet. De vet de ikke trenger å stå for det de sier eller gjør, noe som fjerner frykten for konsekvenser når de oppfører seg som drittsekker.

[Phyx]

Forstår selv godt hva du mener. Spiller ikke mye nå men mye wow tidligere. Om telefonen ringer midt i en stor kamp så blir jeg irritert og har problemer med og føle meg tilstrekkelig. Mye av dette kommer nok at jeg gir 100 % for og ikke spille dårligere og være den som gjør at vi "taper".

 

Om du også føler sånn så er det beste rådet og bytte spill. Portal 2, Skyrim o.l. singelplayer spill men uten og føle att du svikter noen. Det er min løsning. For jeg liker ikke meg selv når jeg blir irritert når dama ringer bare for og spørre en banal ting midt i en bossfight som er så utrolig viktig...

[breivnad]

Men er det så galt med å trekke seg tilbake engang iblant? Altså om vi ser bort ifra personer med psykiske problemer som ofte gjør dette uten å gå mer i detalj der slik. Så er det vel nesten sunt for helt vanlige folk å trekke seg tilbake engang iblant, stenge omverden ute. Enten i form at en ikke svarer tlf og slapper av helt alene eller i en form for aktivitet som gir en virkelighetsflukt, som fks bøker,filmer og spill.

 

Nei, jeg mener ikke det er noe galt i å trekke seg tilbake. Og jeg merker at jeg ofte trenger det selv for å lade batteriene, og som regel fungerer spill utmerket.

 

Anonymitet. De vet de ikke trenger å stå for det de sier eller gjør, noe som fjerner frykten for konsekvenser når de oppfører seg som drittsekker.

 

Jess, dette er det nok mye sannhet i, og er blitt godt belyst etter 22. juli. COD og WoW fikk hard medfart i denne sammenhengen, for det meste fullstendig uforskyldt. Spillene kan ikke klandres for terroristens handlinger, og spør du meg fungerer de ikke i overhodet for opptrening. Men, så vidt jeg har fått med meg har spillmiljøene besvart denne kritikken med total avvisning. Og det tror jeg ikke er riktig, jamfør temaet jeg tar opp her. Men problemstillingen til mediene/kritikerene er kanskje feil?

 

Spillene har ikke skyld i seg selv, men kan være en arena som kan skape mer frustrasjon enn ihvertfall jeg liker å tro.

Endret 4. januar 2012 av breivnad

[LarZen]

"Spillene har ikke skyld i seg selv, men kan være en arena som kan skape mer frustrasjon enn ihvertfall jeg liker å tro."

Om en har en sinnstemning som ikke normal så kan det meste skape frustrasjon, synes hele denne tråden prøver å "skape" et problem som ikke er der jeg da.

[Phyx]

Mennesker med utrolig sterk konkurranse sans opplever nok mye mer frustrasjon en andre min mindre sterk drift til og vinne. Selv koser jeg meg mer av og se andre som hater og tape (deres frustrasjon/sinne) en om min egen seier.

[Bruker-146784]

Er alltid rolig når jeg spiller. Eneste gangen jeg har blitt så frustrert at jeg kastet kontrollen i veggen var da jeg ble sprengt av n00b tubere i MW2 8-gang på rad.

[NoNamesLeft]

For min del er det egentlig bare to ting som irriterer:

Spawnkilling og dumme folk.

[Gjest Slettet-t8fn5F]

om du er irritert mer enn 30 sekunder etter å ha slengt noe i veggen eller knust noe, så må du snarest få profesjonell hjelp på BUP eller VPP...

Endret 5. januar 2012 av Slettet-t8fn5F