Sliter med angst/deprisiv. Noe medisen som hjelper?

[j1986]

Jente 25 år, sliter med angst. Tror de kalte det generell angst..

Med angsten følger det noe så "herlig" som depresjon. Jeg blir VELDIG deprimert til tider.

Avogtil er angsten min så kraftig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler jeg skal bli gal. Dette skjer spesielt i situasjoner som har med kjæreste å gjøre. Jeg er veldig følsom. Jeg har opplevd masse vondt i livet, og kjærester har såra meg kjempemasse. Jeg er vel bare blitt en veldig sår person som er redd for å oppleve mer vondt. Har prøvd et par forskjellige medisiner hvor jeg tror cipralex funka greiest.. Jeg slutta på denne medisinen når jeg ble gravid men merka egentlig ikke så veldig stor forskjell fra når jeg gikk på den enn når jeg ikke gikk på den. Var kanskje bittelitt mer stabil da enn nå, men så er jeg ekstra følsom nå pga svangerskapshormonene..

 

Uansett... Er det noen som vet om det fins noen type medisin en kan ta når en virkelig virkelig har det jævlig? Når en går rundt i huset, rastløs, får ikke puste, tenker kun på at en vil dø, tenker på at livet er håpløst, hva skal en gjøre? sove? gå ut? evig gråting..? Finnes jo beroligende, men hvordan fungerer det? Jeg kommer sikkert ikke til å ta noe som helst så lenge jeg er gravid. Barnet kommer på første plass, men kanskje det fins noe jeg kan ta når graviditeten er over.. ? Jeg er veldig frustrert. Fungerer ikke som jeg skal når det kommer til kjærlighetsliv pga den idiotiske angsten. Jeg blir helt ødelagt. Psykolog greier bryr jeg meg ikke om å gå til lengre. Det har ikke fungert og dessuten har jeg ikke råd for tiden. Er selvstendig næringsdrivende, tar ikke ut lønn enda og får ikke støtte fra nav.

[Johsse]

Hei, jeg leste gjennom innlegget ditt og følte rett og slett at jeg måte dele dette. Vet ikke på forhånd om dette er riktig men jeg hadde bare følelsen av det sånn som du forteller :-)

 

And here we go...

Jeg er en gutt på 22 år som har slitt med generell depresjon veldig lenge. Dette går veldig inn under det samme som angst. Som du sier selv så har du ikke hatt en god opplevelse opp i gjennom livet. Det største problemet med generell angst eller depresjon er at dette har en negativ virkning på tankegangen din over tid. Ved mitt tilfelle og tilfeller der generell angst eller depresjon har vært vedvarende i mange år, er det veldig vanlig at man utvikler noe som heter Dystymi.

 

Jeg har ble diagnostisert for dette også nå nylig ettersom jeg har levd med vonde tanker om meg selv og livet mitt siden jeg kan huske. Sånn som det virket på meg ble etterhvert virkelighets oppfattelsen erstattet, slik at den "depressive" versjonen av verden tar over for slik den normalt sett hadde vært ellers. En klok mann sa en gang at skal man oppleve noe som positivt, må det skje noe positivt med deg. Men for de som lykken ikke kommer så lett til, de må lete gjennom mørket før de finner lyset :-)

 

Jeg har selv følt mye av det du nevner, men de som er sterkest hos meg

• Rastløshet (Styrer rundt i leiligheten uten mål og mening)
  
• Følelsen av at alt er håpløst
  
• Selvmordstanker og/eller døds ønske.
  
• Husker sjeldent sist du hadde det moro. (Ikke som i sist du lo, men noe du normalt hadde husket).
  
• Store eller mindre søvnvansker.
  
• Dårlig appetitt noen ganger
  
• Dårlig konsentrasjonsevne
  
• Tårer kan trille selv om jeg ikke føler meg trist. (Lært meg å kontrollere det mer eller mindre).
  

 

Hentet fra Oslo-Psykologene.no under hva er dystymi

(Vil anbefale å lese hele denne artikkelen ved å trykke på linken over her).

 

En dystymiker er karakterisert ved en som har levd kronisk ulykkelig mesteparten av livet. Ved dystymi ser det dårlige humøret ikke ut til å gi slipp mer enn en dag eller to og dette tar vekk all gleden fra tilværelsen. Av og til kan det med års mellomrom forsvinne for en måned eller to, men det dårlige humøret og ulykkeligheten kommer alltid tilbake igjen.

 

Vanlige symptomer på dystymi er manglende arbeidskapasitet på jobb og skole, sosial tilbaketrekning, sjenerthet, irritabilitet, konflikter med familie og venner, somatiske plager, samt foreldre som lider av depresjon.

 

I tillegg til dette minner symptomene ved dystymi mye om symptomene for klinisk depresjon, bortsett fra at de ikke er så intense. Disse symptomene inkluderer søvn og appetittforstyrrelser, trøtthet og redusert energi, lav selvtillitt, ubesluttsomhet, konsentrasjonsvansker og følelse av håpløshet.

 

En liten følelse av at man er verdt noe i tillegg til en avhengighet fra andre for å få bekreftet sin egen selvfølelse, overdrevne skuffelsesreaksjoner, følelser av hjelpesløshet, og en aggressiv og utilfreds holdning er også karakteristika for personer med denne lidelsen.

 

Jeg er ingen lege, men hvorvidt dette kan ha sammenheng med graviditet vet jeg ikke og skal heller ikke uttale meg videre om det. Skyt meg ikke om jeg tar feil, men fikk rett og slett følelsen av dette virker nesten som meg selv da jeg ikke viste jeg hadde det. Ut i fra Internett sies det at dette kan vedvarer 2-5 år, men jeg vet dette ikke er tilfelle. Dystymi kan vare livet ut siden de fleste som faktisk har det ikke vet det engang. De bare tror verden er negativ rundt dem, og blir selv mer og mer negative til alt selv.

 

Men som sagt, jeg skriver dette fordi jeg fikk rett og slett følelsen av at dette virket kjent i form av mine egen lidelse. Uten om såkalte "lykkepiller" eller på finere norsk antidepressive preparat så finnes det svært få behandlinger for dette. Du har psykologisk hjelp som faktisk er tilpasset akkurat dystemi, men som du sier så syns du det ikke fungerer. Men for meg var det faktisk godt bare det å vite at du har noe å legge skylden på hvorfor du er sånn du er, og ikke gå rundt å høre på at familie og venner syns du er så negativ og/eller sur hele tiden :-)

 

Håper dette kan være med på gi deg noen svar på spørsmålene, men jeg er som sagt ingen lege. Så ikke bruk dette for å diagnostisere deg selv. Føler du at du må få svar på det, så er det beste alltid å snakke om det med fastlegen din :-) Lykke til, til deg og med svangerskapet og barnet til sin tid :-)

 

Da gjenstår det bare å ønske deg et riktig godt nytt år :-)

Endret 28. desember 2011 av Johsse

[bonkytonk]

Valium (og sannsynligvis de beslektede medisinene) kan ikke brukes under graviditet og går også over i morsmelk (sjekk www.felleskatalogen.no om det er en spesiell medisin du lurer på). Uansett er det ganske stor fare for avhengighet. Jeg brukte det i en periode, og hadde som en absolutt regel for meg selv at jeg aldri skulle ta det to dager på rad. Som regel trengt jeg ikke ta dem heller, det var beroligende nok å ha dem i lomma.

 

"Psykologgreiene" er veldig avhengig av hvilken psykolog eller terapeut du går til. De kan være enormt flinke, men om dere ikke har noen kjemi funker det ikke uansett. Kan det være verd å prøve en annen, om du kan ta deg råd til det? Husk at du automatisk får frikort om du har betalt 1880 kr eller mer hos lege/offentlig behandling.

 

Har du noen å snakke med? Jeg vet at mange gravide finner mye støtte på forumene på www.babyverden.no.

[Gjest Slettet-aNZFa3]

Effexor fungerer ganske greit for min sosiale angst, og jeg bruker også enkelte ganger Truxal og/eller Vallergan ved høy angstnivå, skjelvinger eller etter behov (f.eks. etter angstanfall). Selv så har jeg slitt med sosial angst i litt over 4 år. Etter erfaring så anbefaler jeg deg å snakke med fastlegen din. Jeg har den erfaring fra psykologer at de er mer interessert i å diagnostisere deg, for så "jobbe" ut fra den diagnosen. Jeg har fått mer hjelp av primærkontakten min (psykiatrisk sykepleier) fra den døgnbemannede leilighetskomplekset jeg bor i, og fastlegen, enn fra psykologen fra DPS Poliklinikken.

[j1986]

Takker så veldig mye for gode svar fra alle sammen! :-)

 

Det du skriver Johsse høres veldig ut som meg på så mange måter... Har aldri hørt om ordet dystymi men det er nesten som å lese om meg.

 

Feks konsentrasjon. Hos meg finnes ikke noe som helst konsentrasjon. Jeg kan ikke gå på skole og har ikke utdanning. Prøvde å gå på voksenopplæring ei stund men får ikke med meg så masse. I starten virker ting alltid litt spennende men alt går rett til hel.... etter ei stund. Har en tendens til å glemme ut ting, til å ikke finne ting osv. Jeg klarer å lese om ting som er interesanne for MEG derimot og få med meg det meste da.

 

Når det kommer til søvn så sovner jeg ofte når jeg ser film, på fly, på buss, i bil, tilogmed på jobb og skole har jeg sovna.. Men når jeg legger meg om kvelden er jeg nødt til å lese bok eller gjøre noe annet ellers klarer jeg mest sannsynlig ikke å sovne. Spesielt ikke om det går mange tanker gjennom hodet.

 

Må også nevne at jeg ikke føler glede over ting lengre. Når jeg var barn så klarte jeg å føle mer glede over ting. Feks jeg ELSKER naturen. Før nøt jeg naturen fullt ut, det klarer jeg ikke nå samme hvor mye jeg prøver. Dette har vart i flere år. Er det noe som virkelig plager meg her i livet så er det det med å ikke klare nyte ting skikkelig. Jeg er en person som setter virkelig pris på de små ting her i livet.. jeg trenger bare å nyte de mer.

 

Nå ble det masse snakk om andre ting her, men var litt godt å få snakka om dette ..

 

Legen min har jeg gitt opp... Var hos han her en dag og sa at jeg var helt utmatta og veldig deprimert. Hans svar var at siden jeg klarte å drive butikk så kan jeg ikke være så veldig syk akkuratt. dust!! han vet jeg sliter med et og annet. En annen gang klarte han få meg til å gråte for han var så frekk. Jeg går kun til jordmor nå. gidder ikke legen. Har bytta mange leger opp gjennom året og synes ingen er bra nok egentlig av de jeg har prøvd. De andre er ikke ledige.

 

så må jeg bare si at det ikke er store forskjellen fra før jeg var gravid til nå på psyken. Er kun det at jeg gråter lettere og at følelsene løper løpsk, som med mange gravide.

 

Det som holder meg mest oppe er tanken på å få et barn. Jeg gleder meg VELDIG , men er redd jeg ikke skal kunne nyte det sånt jeg egentlig vil. Men tror det skal gå fint. Hadde bare vært fint å visst at det fantes noe jeg kunne gjøre i framtiden om jeg ikke blir bedre.

 

Edit : Vil bare nevne at jeg fungerer ganske greit i hverdagen for det meste. Jeg har gode venner, som jeg ikke hadde før, jeg har godt kontakt med noe av familien, jeg steller med dyrene mine, jeg er sosial generelt, driver butikk. Er bare at jeg har mange flere dårlige dager enn "vanlige" folk... Jeg vil si livet er mye bedre nå enn for 3 år siden feks. Men fortsatt er de dårlige dagene nok til at jeg nesten ikke holder ut.

Endret 29. desember 2011 av supernintendo

[j1986]

hehe, ser forresten de som driver siden har redigert overskriften og det er masse skrivefeil. Jaja :-)

[Johsse]

Hei igjen :-)

 

Dessverre er det bare 1 av 5 som vet de har Dystymi, og det kan ende feil vei. Det er på ingen måte ingen skikkelig alvorlig tilstand. Men det blir ikke lagt nok vekt på i helsevesenet syns jeg. Fordi de fleste som har opplevd vonde ting og ikke har fått skikkelig hjelp for det vil jeg tro utvikler mer eller mindre Dystymi. Så la oss se vekk fra at det er en depresjons sykdom, men heller en tillært virkelighet, av at det meste i verden er urettferdig og negativt. Ved vedvarende depresjon og angst gjennom mesteparten av livet så virker det naturlig for meg at verden rundt blir negativt samt ovenfor seg selv, familie og venner. Men dette er kun ren spekulasjon fra min side.

 

Jeg bor selv på vestlandet og måte reise i 2-3 timer for å komme meg til et legesenter som mente de kunne hjelpe meg. Virkeligheten bak psykologi og psykiatrisk hjelp er først å fremst å hjelpe seg selv å finne fram til de vonde og så snakke åpent ut om det. Bare det å få sagt noe du ellers ikke kunne sagt til noen andre er godt, uten at man selv tenker om det. Men å finne den rette psykologen som du kan snakke med er ekstremt viktig, ellers så klarer du ikke snakke om det. Med det mener jeg at du må finne den legen som forstår akkurat det du sier, ikke en som prøver å forstå.

 

Når det gjelder lykkepiller og tilsvarende medisiner, har jeg vært bort i sobril, valium, vival, rivotril, xanor (De 2 siste fikk jeg på mitt værste, men de skulle jeg egentlig ikke hatt siden de forbindes ofte med folk panisk syndrom, men dette var pga en dårlig lege). Alle de jeg har nevnt er eller ligner medisiner med benzodiazepiner og vil garantert gjøre deg mer tilfreds i hverdagen. Men det jeg hater med alle disse er at de ligger bare lidelsen på hylla, disse medisinene skal brukes mens du er under overvåking og til ukentlig samtale med "spesialist". De er også svært avhengighetsdannende fordi du vil utvikle en sterkere angst dersom du ikke får tatt medisinen, så når du slutter så kan dette vært hardt og her må du inngå i kontrollerte og irriterende perioder med nedtrapping.

 

Hadde jeg vist det jeg vet i dag angående slike medisiner hadde jeg hoppet over disse ubrukelige hjelpe midlene som bare utsetter lidelsene og problemene til et senere tidspunkt. For når man første slutter så er man faktisk også mer sårbar enn før, så vil anbefale alle å holde seg langt unna disse.

 

Men som du sier så er du mye bedre, og da er det vell ingen grunn til å ta slike medisiner, enten må man bite i det sure eple eller finne den rette psykologen for deg, som forstår det du prøver og si. Det er ikke nytteløst, men det kan ta alt fra flere år til noen månder med å finne den psykologen som faktisk forstår din lidelse og dine problem. Og bare en brøkdel av de igjen som vet gode strategier for dystemikere som ikke helt vet hvordan å væra optimistisk i forhold til denne type behandling

 

Effexor fungerer ganske greit for min sosiale angst, og jeg bruker også enkelte ganger Truxal og/eller Vallergan ved høy angstnivå, skjelvinger eller etter behov (f.eks. etter angstanfall). Selv så har jeg slitt med sosial angst i litt over 4 år. Etter erfaring så anbefaler jeg deg å snakke med fastlegen din. Jeg har den erfaring fra psykologer at de er mer interessert i å diagnostisere deg, for så "jobbe" ut fra den diagnosen. Jeg har fått mer hjelp av primærkontakten min (psykiatrisk sykepleier) fra den døgnbemannede leilighetskomplekset jeg bor i, og fastlegen, enn fra psykologen fra DPS Poliklinikken.

 

I forbindelse med Vallergan er vel det strengtalt et allergi medikament og kan også benyttes for å fremtvinge trøtthet. Jeg fikk resept på dette når jeg har prøvd ut de fleste ikke-avhengighetsdannende sovemedisiner, og det virket greit, men må doseres opp etterhvert her også siden man bygger opp immunforsvar mot det meste.

 

Nå tror jeg at jeg er tom for ord, og tar meg en god pause fra dette temaet!

God jul videre og et godt nytt år til dere alle :-)