Misoppfatninger rundt objektiv moral og religiøse verdier

[soulless]

Ofte treffer man på følgende utsagn fra religiøse: "kristen moral er en moral for medmenneskelighet, og uten den har man ingenting" - dette er noe som blant annet går igjen i norsk læreplan for grunnskolen (såkalte kristne verdier) ¹, i tv-programmer som Josefine og Jesus (som går på NRK i disse dager)², her på forumet³ og sikkert i en stor del andre sammenhenger.

 

Det jeg har tenkt litt over i denne sammenheng, er at dette slår meg som galt på flere punkter.

 

Før jeg går videre, så må jeg presisere et viktig poeng. Studien av etikk og moral er akedemiske fag som per definisjon er sekulære, på samme måte som algebra og norsk er sekulære fag. Man kan ikke vurdere et moralsk dilemma dersom man tror at ethvert etisk spørsmål allerede er besvart av et allvitende og allmektig vesen som har siste ord i alle moralske beslutninger. Moralske spørsmål er et forsøk på å rasjonelt bedømme hva en, eller hva alle, bør gjøre i en gitt situasjon, og har ingen forpliktelser til noen guder på noe som helst vis.

 

For å gå videre, etikk og moral er fag som har blitt inngående studert av mennesket så lenge man kan huske, og vanligvis inkluderes ikke en gud. Mesteparten av dette "hvordan være god uten Gud" tullet behandles altså som nonsens av mennesker som faktisk har brukt tid og krefter på å faktisk løse moralske problemer.

 

Det finnes et fåtall etiske systemer, og de fleste mennesker bruker disse (ikke-bevisst eller bevisst) hver gang de gjør seg opp en moralsk/etisk mening.

 

Altså, det eksisterer tre overbyggende moralske systemer når det kommer til etiske teorier: konsekvensialisme (og et stort antall underkategorier), deontologi, samt dydsetikk (ev. Dygdeetikk). Her er en kort oppsummering av dem:

 

Konsekvensialisme er teorien om at vi bør gjøre det som produserer de beste overordnede resultatene. Punktum. det finnes et stort antall underkategorier, utilitarianisme - som kanskje den største, postulerer at vi bør gjøre det som produserer den største gleden i verden (osv). Veldig enkelt og rett frem - Bør jeg drepe denne søte lille pandabjørnungen? Vel, å drepe denne pandaen ville gjøre en god del dyreaktivister og pandaer en god del mer lei seg enn de ellers kunne vært, så nei, jeg bør ikke drepe denne pandaen.

 

Deontologi (pliktetikk) er litt mer komplisert. Det kan på et grunnleggende nivå brytes ned til "universalregelen" og det å "behandle mennesker som mål i seg selv". Universalregelen er (på et forenklet nivå) det å vurdere om man bør gjøre noe ved å forestille seg et univers hvor alle alltid gjorde den tingen du tenker på å gjøre, for så å vurdere om denne hypotetiske verdenen er bedre enn den faktiske verdenen, og vurdere hvorvidt du skulle ønske å bo i den.

Bør jeg voldta det spedbarnet? Vel, hvis alle alltid voldtok spedbarn, så ville universet vært en ganske forferdelig plass å bo på generell basis, så nei - jeg bør ikke voldta spedbarnet.

 

Dette med å "behandle folk som mål i seg selv" er (forenklet) at en aldri skal behandle andre som en del av det å nå et annet, høyere mål, men alltid som et mål i seg selv.

Burde jeg slå ned den vakten for å stjele det gulluret? Vel, det ville vært å behandle vakten som et middel for mitt mål om personlig berikelse så nei, jeg burde ikke slå ned den vakten.

 

Dydsetikk er ganske enkelt. Det begynner med premisset om at alle mennesker har kvaliteter som enter er gode eller dårlige, avhengig av i hvilken grad de blir brukt. Man kan altså være grådig, uansvarlig med penger, eller generøs og moderat. De kvalitetene som er skadelige er kjent som laster, og de kvalitetene som oppstår mellom de forskjellige motpolene er kjent som dyder. Dydsetikk er altså et moralsk system som forteller en at en bør utføre dyder når man tar moralske beslutninger, og aldri vise laster.

Eksempelvis, når noen legger seg ut foran deg i trafikken og blokkerer deg, så kan du enten;

 

a) gråte for deg selv i skam

b) tømme et magasin i ryggen på jævelen eller

c) tute og komme deg videre for dagen

 

Du bør altså velge c), fordi det demonstrerer dyden av å være standhaftig, samtidig som det ikke viser pysete oppførsel eller overveldende aggresjon/psykotisk oppførsel.

 

Så, hvis jeg skal konkludere, mennesker som snakker om moralske problemer som noe som eksisterer utelukkende innenfor religion, tar ikke bare feil, men feil på en veldig klar og demonstrativ måte, fordi mennesker som faktisk løser problemer og ikke bare syter over dem faktisk har jobbet veldig hardt for å utvikle ikke-religiøse etiske teorier helt siden mennesket utviklet seg nok til å vurdere slike problem.

 

¹http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/tidsskrift_nyhetsbrev/forsiden-kd-aktuelt2/kd-ktuelt-nr-1008/grunnopplaring/nye-formalsparagrafer-for-skole-og-barne.html?id=539875

²http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8691

³https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1315848&st=0

 

edit: presiseringer, skrivefeil og referanser

Endret 21. desember 2011 av soulless

[RWS]

Takker for god info.

 

Greit å ta med seg videre.

[sykkeliten]

Fikk litt sånn examen philosophicum flashback av det innlegget.

 

Flott skrevet.

[soulless]

Takk for det, et aldri så lite rant - men merk at det nok er noget overforenklet og går ikke akkurat i dybden, poenget var å tilbakevise påstanden om at religion på noe som helst vis er et moralsk/etisk system.

 

For det er det nemlig ikke - til nøds kan religion motivere til enkelte handlinger som tilfeldigvis kan forsvares rasjonelt i andre etiske system (dog kan det veldig lett motivere til handlinger som er irrasjonelle og skadelige; æredrap, kjønnslemlesting, homsehets og straffing av tanker for å nevne noen), men religion i seg selv er og blir amoralsk i ren akademisk forstand.

Endret 21. desember 2011 av soulless