The Smashing Pumpkins - en albumguide

[Rocker5]

The Smashing Pumpkins Albumguide

 

Da jeg leste gjennom albumguidene her ble jeg mektig imponert over dem som hadde skrevet guidene, og innholdet i dem. Jeg ble imidlertid overrasket over at jeg ikke kunne finne en albumguide over et av mine favorittband; The Smashing Pumpkins. Derfor bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender og skrive en albumguide tilegnet bandet selv. Det gjorde jeg, og her er resultatet.

 

Bandet:

The Smashing Pumpkins er et amerikansk alternativt rockeband. Bandet var et av de mest kritikerroste og kommersielle suksessfulle bandene på 90-tallet, og ble etter sitt andre album, Siamese Dream, referert til av amerikansk media som «det neste Nirvana». Dette mener jeg er feil, ettersom Smashing Pumpkins skilte seg veldig fra Nirvana, både musikalsk og image-messig sett. Mens Nirvana var på det mer minimalistiske, og holdt seg til grunge, behersket Smashing Pumpkins ikke bare grunge, men også indie-rock, progressiv rock, hardrock, heavy metal, psykedelisk rock og mange andre stilarter. Med Billy Corgan i spissen, erobret Smashing Pumpkins musikkverden, og ble raskt store stjerner verden over med sitt unike lydbilde.

 

 

Historie:

The Smashing Pumpkins ble startet av vokalist, gitarist og hovedlåtskriver Billy Corgan. Corgan var også den som ga bandet navn, og tok navnet i bruk allerede før bandet ble startet. Billy Corgan ble født 17. mars 1967, og hadde en god oppvekst, frem til hans foreldre skilte lag i 1970. Resten av barn- og ungdommen hadde han det tøft og ble dratt mellom sin far og stemor, samtidig som han vantrivdes på skolen. Derfor fant Corgan sjelden noen å spille med. De fleste av hans jevnaldrende hadde forskjellig musikksmak fra ham selv. Corgan ble tidlig interessert i musikk, og begynte å spille gitar som 14-åring. Da han i voksen alder fremdeles slet med å finne folk å spille med, sa han til dem han møtte at han spilte i et band som het The Smashing Pumpkins. Hvorfor han valgte dette navnet er usikkert, men alle band må jo ha et navn. Bandet ble en realitet da Corgan møtte den japansk-amerikanske gitaristen James Iha. Iha møtte Corgan via en venn, som tipset ham om at dette kunne bli hans mulighet til å spille i band. Etter et noe turbulent første møte, fant de to musikerne tonen, og ble enige om å starte et band. Corgan sa fra første stund at han ønsket å være sjef over bandet, noe Iha godtok, selv om han også skulle ha stor betydning for bandets sound. Senere fikk de selskap av D'Arcy Wretzky på bass. Til å begynne med spilte bandet uten fast trommeslager, og bruke en trommemaskin under konsertene. Corgan mente imidlertid at bandet måtte få en fast trommeslager, men hadde problemer med å velge en trommis som han mente passet til bandets lydbilde. En kveld nektet konsertarrangøren å la dem bruke trommemaskin, og som en nødløsning fikk bandet tips om å ta med seg Jimmy Chamberlin på trommer. Corgan ble mektig imponert over Chamberlins unike trommeegenskaper, og spurte ham om han ville være med i bandet. Chamberlin, som på den tiden ikke hadde fast band og jobbet som maler, takket ja til tilbudet.

 

Etter to år med intensiv øving og flere konserter på lokale rockeklubber, fikk bandet platekontrakt og spilte inn debutalbumet Gish. Albumet ble godt mottatt i undergrunnskretser og av kritikere, men solgte ikke særlig godt til å begynne med. Da bandets senere album begynte å selge, tok også salget til Gish av. I denne perioden hadde Billy Corgan en dårlig periode i livet sitt, led av depresjoner, og oppførte seg nærmest som en diktator i bandet. Flere ganger holdt de andre medlemmene på å slutte, men til slutt fikk Corgan tatt seg såpass sammen at innspillingen av bandets neste album kunne starte. På denne tiden hadde også grunge-band som Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam klart å oppnå kommersiell suksess og mye spilletid på MTV. Alternativ rock var blitt mainstreammusikk i store deler av verden. Corgan og produsent Butch Vig (som også hadde produsert Nirvanas album Nevermind) jobbet på spreng for å få albumet ferdig tidsnok. Corgan forstatte med diktaturet også i studio, og spilte mesteparten av gitar og bassedelene på albumet selv, uten at Iha og Wretzky fikk bidra allverden. Corgan er perfeksjonist, og derfor måtte all musikken høres ut slik han selv ville det. Derfor besto en enkelt sang ofte av over 50 deler. Iha og Wretzkys bidrag kommer gjerne litt i skyggen av Corgans, men begge to var viktige på flere andre måter også. Iha bidro som låtskriver på to av albumets sanger. Til slutt sa Corgan seg fornøyd, og på overtid av overtiden, ble albumet klart for miksingsprosessen. Resultatet, Siamese Dream, er i dag regnet som en klassiker i rockeverdenen. Albumet viser bandets brede musikalske perspektiv til det fulle, og hvert enkelt spor på albumet er fantastisk. Bandet fikk med dette sitt store gjennombrudd i USA.

 

Etter et år på en suksessfull turné, gikk bandet på nytt inn i studio for å spille inn sitt tredje album. På dette albumet bidro Iha og Wretzky mer rent instrumentalt sett, og Corgan og Iha delte 50/50 på gitararbeidet, mens Wretzky spilte alle bassdeler. Chamberlin var et råskinn bak trommesettet, og forutsetningene var gode for bandets neste album. Mellon Collie and the Infinite Sadness ble en ny klassiker. Et dobbelt konseptalbum med totalt 28 sanger ble mottatt med stående applaus fra både kritikere og publikum og debuterte som nummer én i USA. Corgan beskrev albumet som «The Wall for Generasjon X», og mange ble fascinert over bandets arbeid. Det skulle ta tre år å komme med en oppfølger. Under denne perioden begynte det å bli dårlig stemning innad i bandet. Trommis Jimmy Chamberlin slet med heroinavhengighet, og turnekeyboardist Jonathan Melvoin døde som følge av overdose. Chamberlin fikk sparket, og de tre gjenværende medlemmene begynte arbeidet på deres neste studioalbum. Studiotrommeslagere og trommemaskiner tok over for Chamberlin. Bandets neste album ble nok en gang et eksempel på bandets brede musikalske landskap, og dermed nye endringer i musikkstilen, men denne gangen ble albumet mer lunkent mottatt, sammenliknet med tidligere verker. Ava Adore markerte en ny æra for bandet. Gothick rock kledde ikke Smashing Pumpkins, og Corgans forsøk på et «tilbake til røttene-album» ble mislykket. Fansen sviktet bandet, og Corgan innså at noe måtte gjøres. Chamberlin, som ikke lenger var på kjøret, fikk komme tilbake. Likevel var den interne uroen i bandet for stor, og under innspillingen av bandets femte album, sluttet D'Arcy Wretzky. Corgan og Iha spilte derfor mesteparten av bassdelene på bandets nye album. Resultatet ble Machinia/The Machines of God, et nytt konseptalbum. Albumet ble godt mottatt, men kunne ikke måle seg med Siamese Dream og Mellon Collie and the Infinite Sadness. Etter turneen var medlemmene utslitte, og bandet ble oppløst.

 

Etter oppløsningen kom et nytt album fra bandet, kun sluppet via nettet, Machinia II/The friends & enemies of modern music. Dette var oppfølgeren til det første Machinia-albumet, og besto av sanger spilt inn i samme periode som forgjengeren. I 2005 ønsket Corgan å gjenforene bandet, og som leder gjorde han det, men Iha og Wretzky nektet å delta i gjenforeningen, selv om begge hadde sjansen. Corgan og Chamberlin spilte derfor inn bandets syvende plate på egen hånd, og resultatet ble Zeitgeist. Albumet fikk blandet mottakelse, og fansen var misfornøyde med verket, sammenliknet med tidligere verker. I mars 2009 sluttet Chamberlin fra bandet da han mente at musikken deres ikke lenger holdt samme standard som tidligere. Hans erstatter ble den bare 19-år gamle Mike Byrne. Corgan bestemte seg for å tenke nytt, og fikk ideen til albumet Teargarden by Kaleidyscorpe. Men i stedet for å gi albumet ut i fysisk format, bestemte han seg for å gi ut en sang av gangen på nettet. En sang gis ut annenhver måned, og det ferdige albumet skal inneholde 44 sanger, fordelt på flere EP-er. Albumet er gratis, og hvem som helst kan høre sangene på nettet. I 2011 derimot, bekreftet Corgan at bandet skulle gi ut et nytt album, Oceania. Oceania er ment for å være et «album inni et album», og er en del av Teargarden by Kaleidyscorpe. Albumet kommer til butikkene i 2012.

 

Medlemmer:

Nåværende:

 

Billy Corgan: vokal, gitar, bass, keyboards (1988-2000, 2006- i dag)

Jeff Schroder: gitar (2006- i dag)

Mike Byrne: trommer, perkusjon, bakgrunnsvokal (2009-i dag)

Nicole Fiorentino: Bass, bakgrunnsvokal (2010- i dag)

 

Tidligere:

 

James Iha: gitar, vokal, bass (1988-2000)

D'Arcy Wretzky: bass, vokal (1988-1999)

Jimmy Chamberlin: trommer, perkusjon (1988-1996, 1999-2000, 2006-2009)

Melissa Auf der Maur: bass (1999-2000)

Mark Tullin: bass (2009-2010)

 

Albumene:

 

Gish

 

 

 

Smashing Pumpkins' debutalbum. Billy Corgan gir allerede fra første spor signaler om at vi har store ting i vente. Albumet er punkinspirert, noe vi merker på både tekstene og musikken. Corgan uttalte at hans ønsket å blande «riffene til Black Sabbath og dynamikken til Led Zeppelin». Den kombinasjonen er en suksess. Likevel er det også ett par rolige låter å finne på albumet, noe som gir et mer variert lydbilde slik at vi ikke går lei midtveis. Platen åpner knallsterkt med I Am One, Siva og Rhinoceros, og fortsetter å gjøre det bra. Corgan er den store drivkraften med sin stemme og gitar, men James Iha og D'Arcy Wretzky bidrar også, i noe mindre grad. Iha hjelper Corgan med gitarrytmer og sangskriving på I am One, mens Wretzky synger på avslutningssporet, Day Dream.

 

Konklusjon: Smashing Pumpkins viser at de har potensiale til å nå store musikalske høyder, men de virkelig gode låtene lar vente på seg. Noen svake, litt for ensformige spor midtveis i platen ødelegger noe av helhetsinntrykket, men ellers gjør bandet jobben hele veien. Alt i alt en bra debutplate, fra et band som har mye større ting i vente.

 

Karakter: 8/10

 

Høydepunkter: I Am One, Rhinoceros, Bury Me, Snail

 

Sporliste:

(alle spor skrevet av Billy Corgan, unntatt hvor det er notert):

1. "I Am One" Corgan, James Iha 4:07

2. "Siva" 4:20

3. "Rhinoceros" 6:32

4. "Bury Me" 4:48

5. "Crush" 3:35

6. "Suffer" 5:11

7. "Snail" 5:11

8. "Tristessa" 3:33

9. "Window Paine" 5:51

10. "Daydream"

"I'm Going Crazy" (hidden track)" 3:08

 

Siamese Dream

 

 

 

Med dette albumet tok karrieren til Smashing Pumpkins av. Billy Corgan led av depresjoner etter at hans forhold til kjæresten ble svært turbulent. Albumets tittel er en ironisk kommentar til den perfekte verden, som i Corgans øyne ikke eksisterer. Hver enkelt sang tar dermed for seg et opprør mot negative opplevelser. Corgan tar opprør mot sin ekskjæreste (Quiet, Hummer, Soma, Mayonaise, Silverfuck, Sweet Sweet, Luna) foreldrene (Disarm), amerikansk politikk (Geek U.S.A.), mobbingen av hans yngre halvbror Jesse (Spaceboy), den amerikanske plateindustrien (Cherub Rock) og seg selv (Today, Rocket).

 

Albumet åpner forrykende med kampropet Cherub Rock, som ble skrevet da Corgan var sint på plateselskapene på måten indieband ble helt glemt og gjemt av massene. Fantastisk riff og gitarsolo, og det går gjennom marg og bein når Corgan skriker «Let me out!» på slutten av låten. Quiet er mer heavy metal-aktig, og har et raskere tempo. Today, derimot, er en mer laidback, rolig låt hvor Corgan synger med hjerteskjærende stemme om sine suicidale tanker. Hummer åpner med en elektrisk sitar, før hovedriffet og fantastisk gitararbeid overtar resten, før et roligere fingerspill runder av låten. Rocket kjører den samme råskapen hele veien, noe som fungerer kjempebra. Disarm har strykere og kirkeklokker i hele låten, og kombinert med Corgans akustiske gitar og treffende stemme, er det vanskelig å holde tårene tilbake under denne nydelige balladen. Soma begynner rolig, men en heavy avslutning gjør stilforandringen midtveis i sangen total. Soloen er nydelig. Geek U.S.A. er mer punkaktig, og er en strålende protestsang fra Corgans side. Men også Jimmy Chamberlin er med på å løfte låten med aldeles fremragende tromming hele veien.

Mayonaise er storslagen, med en flott solo. Oppbyggingen fra rolig til mer grungebasert rock er mesterlig. Spaceboy er en hyllest til Corgans funksjonshemmete halvbror Jesse. Flott akustisk arbeid og mellotron gjør dette til en kjempehyllest. Silverfuck er platens lengste låt, med en varighet på over 8 og et halvt minutt. Et hardtslående riff starter, før bassen og trommene overtar for en stund, før gitaren vender tilbake. Resten av låten fortsetter vekselvis mellom rolige og harde partier. Corgans intensitet er stor låten gjennom, og gjør selv en så lang låt til en fornøyelse å høre på.

Med sine 1 minutt og 38 sekunder er påfølgende låt, Sweet Sweet, derimot albumets desidert korteste låt. Sangen starter med et unikt, svevende riff, noe som gjør selv denne låten interessant. Som den perfekte avslutning på albumet kommer vuggesangen Luna. En rolig start som blir akkompagnert av strykere, mens en flott tekst gjør sitt. En flott låt som runder av et fantastisk album.

 

Konklusjon:

 

Etter min mening er dette det ultimate Smashing Pumpkins-albumet. Corgan viser seg frem fra sin beste kreative, musikalske side, og selv om Iha og Wretzky ikke bidrar for fullt, har albumet likevel noe unikt over seg. Jimmy Chamberlin gjør en fantastisk jobb bak trommesettet, og hever albumets dynamikk på en fremragende måte. Corgan skriver musikk innenfor flere sjangre, rock, pop, grunge, dream pop, alternativ rock, indie rock, hardrock, heavy metal, dream pop, indisk musikk, punk, listen er endeløs. Variasjonen er en kjempefaktor til hvor populært dette albumet har vært. Hvert eneste spor er en singelkandidat, og en klassiker i Smashing Pumpkins' katalog. Albumet er helt unikt i musikksammenheng, og den dag i dag har musikkelskere verden over glede av albumet.

 

Høydepunkter: Umulig å velge, hvert eneste spor er et høydepunkt i seg selv, og ingen spor kan derfor utelukkes.

 

Karakter: 10/10 (kunne fort sprengt skalaen med det dobbelte)

 

Spor:

Alle sanger skrevet av Billy Corgan, unntatt hvor det er notert

1. "Cherub Rock" 4:58

2. "Quiet" 3:41

3. "Today" 3:19

4. "Hummer" 6:57

5. "Rocket" 4:06

6. "Disarm" 3:17

7. "Soma" (Corgan/James Iha) 6:39

8. "Geek U.S.A." 5:13

9. "Mayonaise" (Corgan/Iha) 5:50

10. "Spaceboy" 4:28

11. "Silverfuck" 8:43

12. "Sweet Sweet" 1:38

13. "Luna" 3:20

 

Mellon Collie and the Infinite Sadness

 

 

Smashing Pumpkins hadde fått sitt gjennombrudd med Siamese Dream, og etter en særdeles vellykket turné, gikk bandet I studio for å spille inn sin neste plate, Mellon Collie and the Infinite Sadness. Billy Corgan var i det kreative hjørnet og skrev hele 57 sanger som ble spilt inn, hvorav 28 ble med på albumet. Albumet ble utgitt som et dobbeltalbum, med 14 sanger på hver CD. De to CD-ene har fått navnene Dawn to Dusk og Twilight to Starlight. Vinylutgaven har i tillegg to ekstra spor. Selv om Corgan fremdeles var sjef, fikk Iha og Wretzky bidra mer enn tidligere. Corgan led ikke lenger av depresjoner, og det var en mer demokratisk stil innad i bandet. Som Iha sa: «Forrige gang var innspillingen rene diktarturet. Denne gangen har Billy og jeg fordelt gitardelene 50/50.» Dette stemmer, for allerede fra åpningssporet hører vi at bandet har forandret sounden kraftig siden sist.

 

Tittelsporet, en instrumental pianosolo, lyder bra. Allerede på neste spor, Tonight, Tonight, fortsetter den klassisk inspirerte stilen med fullt symfoniorkester. Corgans særegne stemme passer sangen som hånd i en hanske, og resten av bandet gjør sine saker bra. Jellybelly, er det mer hardrockende Smashing Pumpkins, slik vi (i det minste tror) kjenner dem. Zero, Here is no Why og Bullet with Butterfly Wings, er typiske grungelåter, meg grumsete gitarer, og en intens Billy Corgan bak mikrofonstativet. To Forgive er langt roligere, mens An Ode to No Ode fortsetter med metallstilen, som varer resten av den første disken gjennom, frem til Iha overtar vokalen, og sørger for sen nydeligavslutning på første disken. Andre disk er også av høy kvalitet, men kan ikke måle seg helt med den første. Vi finner riktignok 1979 og Thirty-Three her, og Farewell and Goodnight, hvor hele bandet synger allsang (eneste gang i Smashing Pumpkins' historie).

 

Konklusjon:

 

«The Wall» for generasjon X lever opp til forventningene og vel så det, og her finner vi platen som var en overgang for Smashing Pumpkins mellom grunge/alternativ rock og kunstrock. Større bruk av synth og andre instrumenter er også en bærekraft for albumet. Et kjempealbum, eneste som gjør at jeg ikke gir albumet toppkarakter, er en noe svakere disk to, pluss at et to timer langt album blir litt i meste laget å høre på i strekk.

 

Karakter: 9/10

 

Høydepunkter: Tonight, Tonight, Zero, Here is No Why, Bullet with Butterfly Wings, To Forgive, Love, Muzzle, Take me Down, Bodies, Thirty-Three, 1979, X.Y.U., Farewell and Goodnight.

 

Spor:

Alle sanger skrevet av Billy Corgan, unntatt hvor det er notert

 

Dawn to Dusk

 

1. "Mellon Collie and the Infinite Sadness" 2:52

2. "Tonight, Tonight" 4:14

3. "Jellybelly" 3:01

4. "Zero" 2:41

5. "Here is No Why" 3:45

6. "Bullet with Butterfly Wings" 4:18

7. "To Forgive" 4:17

8. "Fuck You (An Ode to No One)" 4:51

9. "Love" 4:21

10. "Cupid de Locke" 2:50

11. "Galapogos" 4:47

12. "Muzzle" 3:44

13. "Porcelina of the Vast Oceans" 9:21

14. "Take Me Down" (Iha) 2:52

 

Twilight to Starlight

 

1. "Where Boys Fear to Tread" 4:22

2. "Bodies" 4:12

3. "Thirty-Three" 4:10

4. "In the Arms of Sleep" 4:12

5. "1979" 4:25

6. "Tales of a Scorched Earth" 3:46

7. "Thru the Eyes of Ruby" 7:38

8. "Stumbleine" 2:54

9. "X.Y.U." 7:07

10. "We Only Come Out at Night" 4:05

11. "Beautiful" 4:18

12. "Lily (My One and Only)" 3:31

13. "By Starlight" 4:48

14. "Farewell and Goodnight" (Iha)4:22

 

 

Adore

 

 

Også denne gangen skjer det endringer for Smashing Pumpkins. Jimmy Chamberlin fikk fyken etter å ha tatt overdose sammen med bandets turnékeyboardist, som døde som følge av dette. Oppsigelsen var til Chamberlins eget beste, mente bandet. Dermed ble en serie studiomusikere innleid til innspillingen. Iha og Wretzky bidrar fortsatt, mens Corgan denne gangen har skrevet alle låtene selv. Likevel er resultatet denne gangen skuffende. Ingenting er i nærheten av å låte som tidligere, og bandet tar i bruk elektroniske instrumenter i større grad enn noen gang, hverken før eller senere er et album bandet har utgitt vært mer preget av dette. Dette slår dessverre negativt ut, gitarene drukner i synth og loops, samtidig som studiomusikerne viser at bare Jimmy Chamberlin passer bak trommesettet for bandet. Albumet er beskrevet av Corgan som et «back to roots» album, men dette minner ikke mye om Gish eller Siamese Dream. Snarere tvert imot. Gothic rock kler ikke Smashing Pumpkins, noe Corgan har tatt innover seg på senere album. Heldigvis…

 

Konklusjon: Etter tre fremragende plater var kanskje forventningene litt i overkant høye i forkant av dette albumet, og derfor blir skuffelsen som Smashing Pumpkins-fan ekstra stor. Et altfor ensformig og uinspirert lydbilde, samt heller laidback innsats fra studiotromisser, gjør at dette albumet ikke faller helt i smak for min del. Enkelte låter er gode, men tar aldri helt av.

 

Karakter: 4/10

 

Høydepunkter: Ava Adore, Perfect

 

Spor:

Alle sanger skrevet av Billy Corgan

1. "To Sheila" 4:46

2. "Ava Adore" 4:21

3. "Perfect" 3:23

4. "Daphne Descends" 4:39

5. "Once Upon a Time" 4:06

6. "Tear" 5:53

7. "Crestfallen" 4:09

8. "Appels + Oranjes" 3:35

9. "Pug" 4:47

10."The Tale of Dusty and Pistol Pete" 4:35

11."Annie-Dog" 3:38

12."Shame" 6:40

13."Behold! The Night Mare" 5:13

14."For Martha" 8:18

15."Blank Page" 4:58

16."17" 0:17

 

 

Machinia/The Machines of God

 

 

Etter skuffende Adore, tar Corgan tak i problemet. Han får Chamberlin inn i varmen igjen, og velger å kjøre en mer rockete stil denne gangen. Som en slags kombinasjon av Siamese Dream og Mellon Collie… kombinerer han musikkstilen fra førstnevnte og tankegangen bak sistnevnte. Dette gir resultater. Et nytt konseptalbum med alternativ metal-stil gjør susen, og Smashing Pumpkins er tilbake! Under innspillingen sluttet imidlertid D'Arcy Wretzky etter lang og tro tjeneste, og Corgan og Iha spilte derfor mesteparten av bassdelene på albumet. Albumet lyder bra, og selv om enkelte av sangene blir noe ensformige, er det likevel klar bedring fra mer eksperimentelle Adore. Albumet er noe langt, men holder likevel på interessen fra start til mål. Dessverre ble albumet også det siste med originalbesetningen, da Corgan etter turneen for å promotere albumet annonserte at bandet var oppløst.

 

Konsept: konseptet er løst basert på Corgans eget liv som musiker, og handler om rockestjernen Zero (Corgan hadde for vane på denne tiden å gå med en t-skjorte med Zero på under konserter, siden bandet hadde en sang fra Mellon Collie med samme navn).

 

Konklusjon: Smashing Pumpkins kommer tilbake, men fansen og kritikere er fremdeles delte om bandets musikk holder mål. Likevel er dette klar forbedring fra Adore, og viser bandets mer rockete side. Ikke like bra som i storhetstiden, men ikke langt unna.

 

Karakter: 7/10

 

Spor:

Alle sanger skrevet av Billy Corgan

1. "The Everlasting Gaze" 4:00

2. "Raindrops + Sunshowers" 4:39

3. "Stand Inside Your Love" 4:14

4. "I of the Mourning" 4:37

5. "The Sacred and Profane" 4:22

6. "Try, Try, Try" 5:09

7. "Heavy Metal Machine" 5:52

8. "This Time" 4:43

9. "The Imploding Voice" 4:24

10."Glass and the Ghost Children" 9:56

11."Wound" 3:58

12."The Crying Tree of Mercury" 3:43

13."With Every Light" 3:56

14."Blue Skies Bring Tears" 5:45

15."Age of Innocence" 3:55

 

 

Machinia II/The Friends & Enemies of Modern Music

 

 

Dette albumet ble utgitt etter at bandet hadde opphørt å eksistere, og er ikke mulig å kjøpe fysisk, men å laste ned via nettet, som en «gave» til fansen. Albumet er alle låtene som ikke fikk plass på forrige album. Albumet blir for meg litt som en samling av b-sider, noe det bærer preg av hele veien. Lydbildet blir noe monotont over store deler av platen, og platen blir litt for lang til at den fanger min oppmerksomhet hele veien. Om dette er som et ordentlig Smashing Pumpkins-album å regne kan diskuteres, men selv om forsøket er bra, uteblir det gode resultatet. Dette albumet er også det siste der originalmedlem James Iha bidrar til bandet, da han ikke ønsket å ta del i gjenforeningen i 2006.

 

Konklusjon: Siden dette albumet ikke er offisiellt utgitt og vanskelig å få tak i, gir jeg ingen større vurdering med høydepunkter, og setter ingen karakter.

 

Spor:

Alle sanger skrevet av Billy Corgan, unntatt hvor det er notert

EP en (CR-01)

1. "Slow Dawn" 3:14

2. "Vanity" 4:08

3. "Saturnine" 4:11

4. "Glass" 2:55

 

EP to (CR-02)

1. "Soul Power" (James Brown)3:02

2. "Cash Car Star" 3:41

3. "Lucky 13" 3:05

4. "Speed Kills" 4:51

 

EP tre (CR-03)

1. "If There Is a God" 2:34

2. "Try" 4:23

3. "Heavy Metal Machine" 6:47

 

Dobbel-LP set (CR-04)

1. "Glass" 1:54

2. "Cash Car Star" 3:18

3. "Dross" 3:26

4. "Real Love" 4:16

5. "Go" (James Iha) 3:47

6. "Let Me Give the World to You" 4:10

7. "Innosense" 2:33

8. "Home" 4:29

9. "Blue Skies Bring Tears" 3:18

10. "White Spyder" 3:37

11. "In My Body" 6:50

12. "If There Is a God" 2:08

13. "Le Deux Machina" 1:54

14. "Atom Bomb" 3:51

 

Zeitgeist

 

 

Antallet medlemmer i Smashing Pumpkins er nå halvert, og blitt forandret fra en kvartett til en duo. Ettersom D'Arcy Wretzky og James Iha føler seg ferdige med Smashing Pumpkins, gjenstår bare Billy Corgan og Jimmy Chamberlin. Akkurat som på de to første albumene, spiller Chamberlin trommer, mens Corgan , i motsetning til tidligere, spiller absolutt alt annet. Dette kunne like godt fungert som en soloplate for Billy Corgan. Når halve bandet er borte, blir ingenting helt det samme lenger. Dette gjelder også Smashing Pumpkins, og Corgans diktaturstyre slår negativt ut denne gangen. Albumet føles uinspirert, men enkelte gode låter trekker inntrykket opp en smule. Likevel er det ingen ny klassiker vi får servert denne gangen heller. Men for all del, et greit gjenforeningsalbum.

 

Konklusjon: det er et uttrykk som hevder at en svale skaper ikke sommer. Dette albumet er beviset på det.

 

Karakter: 6/10

 

Spor:

 

Alle sanger skrevet av Billy Corgan; produsenter notert

 

1."Doomsday Clock" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin 3:34

2."7 Shades of Black" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin 3:17

3."Bleeding the Orchid" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin 4:03

4."That's the Way (My Love Is)" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin, Terry Date 3:48

5."Tarantula" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin 3:51

6."Starz" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin, Roy Thomas Baker 3:43

7."United States" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin 9:52

8."Neverlost" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin, Terry Date 4:20

9."Bring the Light" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin, Roy Thomas Baker 3:40

10."(Come On) Let's Go!" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin, Terry Date 3:19

11."For God and Country" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin, Terry Date 4:24

12."Pomp and Circumstances" Billy Corgan, Jimmy Chamberlin, Roy Thomas Baker

 

Teargarden by Kaleidoscorpe

 

 

Jimmy Chamberlin har skjønt at Smashing Pumpkins ikke er det samme uten Iha og Wretzky og forlater bandet. Corgan er dermed overlatt til seg selv. Han må finne på noe som får interessen tilbake rundt bandet. Først må Chamberlin erstattes. Etter flere auditions faller valget til slutt på 19 år gamle Mike Byrne. Jeff Schroeder blir hentet inn på rytmegitar, samtidig som veteran Mark Tulin blir bassist i studio. Corgan bestemmer seg for å gjøre nye endringer både musikalsk og kreativt sett. Han bestemmer seg for å komme med et nytt konseptalbum, Teargarden by Kaleidyscope. Inspirert av Radiohead blir albumet blir sluppet én sang av gangen via internett, og skal stoppe på 44 spor. Per i dag er ikke albumet ferdig enda, og min vurdering er dermed basert på de første ti sangene som er sluppet til nå. Førsteinntrykket er svært positivt, Corgan har klart det igjen. Et episk album, med godt samspill i bandet, begynner Smashing Pumpkins å nærme seg nye høyder.

 

Konklusjon: albumet er ikke ferdig sluppet enda, men det jeg har hørt, låter svært bra.

 

Karakter (sett slik albumet høres ut nå): 8/10

 

Musikkvideoer:

http://www.youtube.com/watch?v=Pi6RJmUNBbw&ob=av2n

 

http://www.youtube.com/watch?v=F3wAtWywrP4&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=q-KE9lvU810&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=xmUZ6nCFNoU&feature=relmfu

 

http://www.youtube.com/watch?v=d1acEVmnVhI&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=Th-AqMvvBzE&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=8-r-V0uK4u0&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=4aeETEoNfOg&feature=relmfu

 

http://www.youtube.com/watch?v=LfLIqMavq3Q

 

http://www.youtube.com/watch?v=NOG3eus4ZSo&feature=related

 

http://www.youtube.com/watch?v=9uWwvQKGjLI&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=VKYY8DxVZHE&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=LWJYaep-0sg&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=3_0d01XbXg0&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=Ro8shNTlzTY&ob=av2e

 

http://www.youtube.com/watch?v=PDtMWRWWNwM

Endret 31. mars 2012 av Rocker5

[Illuminant]

Aiai her var det mye tekst og lite avsnitt. Men pumpkins er konge, mine favoritter er Gish og Siamese Dream.

 

Fiks litt avsnitt, litt overskrifter i bold og kanskje et par bilder?

 

Bra insj!

[Rocker5]

Hei, er klar over avsnitt og skrift. Jobber med å redigere albumguiden, den er ikke helt ferdig enda. Bilder og videoer kommer senere.Men sluttresultatet blir bra.

[Bob Sacamano]

God albumguide og bra skrevet Mellon Collie er nok på top 5-lista over mine favorittalbum!