Anmeldelse: Rage [PC] – stivpyntet til rølpefest

[MiSP]

Du kan lese en penere versjon av denne omtalen med bilder og video her.

 

id softwares nyeste skytespill kan både elskes og hates, men faller gjerne et sted midt imellom.

 

id software er store i spillverdenen. De formelig grunnla skytespillsjangeren slik vi kjenner den med Wolfenstein 3D, de sørget med DOOM for at sjangeren tok av, og de gav den et massivt teknologisk løft med Quake som et av de første virkelig populære 3D-skytespillene. Kort fortalt: Når id software slipper et nytt spill, og spesielt en helt ny serie, så følger verden med.

 

Hørt det før?

 

Rage er deres første nye «spillserie» siden Quake (som var ny i 1996), og settingen er som følger: En asteroide er på kollisjonskurs med planeten vår. Du og mange andre blir lagt på is under jorden, og skal vekkes opp etter at den verste katastrofen har blåst over. Verdenen du våkner opp til er så klart ikke helt slik den burde være – et teknofascist-regime har tatt kontrollen i mellomtiden og regjerer ødelandet med jernhånd. Heldigvis for verden er du i rollen som den klassiske stumme protagonisten med plass i lommene til flere våpen enn du har knapper på tastaturet til, og en matchende triggerhappy godvilje.

 

Spillet kaster deg så ut i konflikten, og med et stadig økende repertoar av våpen og ammunisjon er det lite som står mellom deg og dine fiender. Skytingen fungerer bra, og med variasjonen i våpen er det ikke dette man først går lei under spillets gang. Fiender varierer fra stein dumme (kommer løpende rett mot deg gjennom kuleregnet fra din Mega BFG Extreme 3000 KillMasta) til forfriskende smarte (flankering, tilbaketrekking og lignende), og kampene har jevnt over en god underholdningsverdi.

 

Skytespill eller bilspill?

 

Du farter rundt i en stor og åpen verden som… Nei vent nå litt, den er faktisk ikke så stor og åpen som ryktet vil ha det til. Verdenen gir inntrykk av å være stor og åpen, og det klarer den relativt bra. Men de fleste oppdrag foregår i det som best kan sammenlignes med instansene i spill som World of Warcraft, hvor man går fra den store, åpne spillverdenen inn i et separat område hvor handlingen finner sted. Disse «instansene» føles riktignok unike, og de er generelt godt gjennomført visuelt, men noen av dem kan bli litt vel rotete og klaustrofobiske.

 

Det å komme seg til og fra disse stedene går raskt og greit takket være bilene du kjører rundt med, som også bidrar til å minske «størrelsen» til verdenen betraktelig. Bilkjøringen er sentral i spillet. Innimellom oppdragene, hvor du som nevnt knerter alt som beveger seg en millimeter mer enn steinene på bakken, har du mulighet til å kjøre løp mot andre. Dette er en fin avveksling fra en ellers monoton skytespill-setting. Noen av løpene har til og med «ekstrautstyr» som raketter, skjold og lignende, slik at det hele mest minner om en postapokalyptisk Mario Kart. Selve bilkjøringen fungerer helt greit, men ikke mer – den er ikke i veien, men den mangler samtidig litt mer enn bare det lille ekstra.

 

Det kunne blitt så mye mer…

 

Det gjør meg trist når jeg ser spill som har et stort uutnyttet potensiale. Dette gjelder definitivt Rage. Historien kan detaljert summeres opp i to avsnitt, og føles litt påklistret mesteparten av tiden. Spillet kan også skilte med noe som lett kunne blitt et høyst interessant persongalleri; med en teknisk og kunstnerisk utførelse som omtrent er til å forelske seg i er det synd å se at karakterene bare er «todimensjonale»: De fleste eksisterer utelukkende for at du skal ha et sted å kjøpe ammunisjon og annet du trenger til dine «skyt-alt-som-rører-seg»-strabaser.

 

Historien er generelt lite inspirerende. Man føler flere ganger at nå tar det straks av, men det løsner aldri – og når slutten kommer, skarve 20 timer ut i spillet, så kan jeg love deg at du aldri før har blitt mer overrasket av å se rulleteksten gli over skjermen. Verdens bråeste og mest utilfredsstillende slutt er ingen pris man mottar med heder og ære. Men selv med en flat historie var jeg lysten på mer av spillet, og det er da en god ting.

 

Spillet kan gjerne sammenlignes med Borderlands, pluss nydelig grafikk og minus samarbeidsmodus, utstyr og rollespillelementer. Det er da også moro å kjenne igjen flere referanser til nettopp Borderlands og flere andre spill (for eksempel Half-Life 2). Ellers er det små gullkorn av god humor i spillet, og det gir spillet en attitude som ikke bør gå upåaktet hen.

 

Konklusjon

 

Rage er et velpolert post-apokalyptisk skytespill. Dessverre kan man polere et middelmådig konsept så mye man vil – det blir i beste fall helt ok, ikke mer. Kort varighet og historiens bråeste og mest utilfredsstillende avslutning hjelper ikke akkurat på. Spillet er dessverre mindre enn summen av delene: Det bygger på gode konsepter og fantastisk teknologi, men spillets store potensiale blir dessverre ikke utnyttet i det hele tatt.

 

I en sjanger full av både nye og gamle AAA-titler (fra blodferske Battlefield 3 til eldre mesterverk som BioShock og Half-Life 2, som fremdeles kan stå med rak rygg både visuelt og gameplaymessig) er det vanskelig å skille seg ut. Hvorfor skal du bruke tid og penger på Rage når du kan spille tilsvarende spill som også kan gi deg en god historie, eller i alle fall en mye mer velpolert skytespillopplevelse? For noen år siden hadde dette kanskje vært et veldig bra spill. Nå vil jeg bare anbefale det dersom du er stor fan av hjerneløse, postapokalyptiske skytespill hvor man stort sett plaffer ned alt som rører seg.

 

Det er unektelig pent, og det er stort sett underholdende fra ende til annen, men det holder ikke: I dag må man ha flere superlativer om man skal kunne hevde seg, og Rage blir dessverre nok en forglemmelig opplevelse.

 

Karakter: 7/10