Selvmord - Har man egentlig rett til å gripe inn?

[djgudleif]

Har et menneske rett til å ende livet sitt når det selv vil?

Hvilken rett har man egentlig til å gripe inn hvis man observerer noen som skal til å begå selvmord?

Sett at personen ikke er psykotisk, ikke handler i affekt, og er tilregnelig.

Personen er rett og slett drittlei av livet, av diverse årsaker.

 

Sett at man overtaler personen, og vedkommede legges deretter inn på psykiatrisk avdeling.

Er det moralskt riktig å nærmest tvinge et menneske til å leve?

 

Personlig mener jeg at alle har rett til å leve sitt eget liv slik de vil, men også å ende det når de selv vil.

Jeg hadde nok kommet til å gripe inn uansett, fordi veldig mange dumme avgjørelser gjøres pga kjærlighet slikt.

Man kan ikke vite dette før man griper inn.

 

Dette er forresten et filosofisk spørsmål, ikke en reell situasjon.

Endret 12. desember 2011 av ikkespisgress

[Quote]

Egentlig et veldig interessant spørsmål, men som du sier selv:

"Jeg hadde nok kommet til å gripe inn uansett, fordi veldig mange dumme avgjørelser gjøres pga kjærlighet slikt.

Man kan ikke vite dette før man griper inn."

 

Jeg føler en moralsk rett til å gripe inn. Hva vet jeg hva personen opplever? Hva vet jeg om hva han har prøvd tidligere? Har han vært innlagt? Hvis ikke, så er det en sjanse for at livet til personen kan bli bra etter innleggelse.

 

Er det ikke slik i loven at det er ulovlig å ta selvmord?

[djgudleif]

Ja, det er nettopp denne loven som får meg til å reagere. Tenker at det er et alvorlig brudd på en rettighet.

Tenk på folk med tunge kroniske lidelser og slikt.

Dessuten har ingen valgt å bli født heller.

 

Er ikke noe farlig å bryte den loven da, det er klart!

Endret 12. desember 2011 av ikkespisgress

[Quote]

Vel, det spørs om man lykkes i selvmordet eller ikke. Men ser vel ikke akkurat for meg i at man havner i fengsel dersom man mislykkes, men da snakker man gjerne om tvungen behandling. Loven er sikkert der for at man skal kunne gjøre akkurat dette - for personer med såpass tunge depresjoner at de velger å ta livet sitt, har nok vanskeligheter for å ta gode valg som gjelder seg selv.

[Green_Monster]

Jeg mener det er feil å ikke hindre selvmord om man har muligheten til å hindre at det skjer. På en side så vil man bevare liv og på den andre side så kan det forstås som frihetsberøvelse om personen som vil ta sitt eget liv gjør det på grunnlag av rasjonell tanke og ønske.

 

Selve konfliken og dilemma er for meg veldig situasjonpreget fordi det kan være så mange situasjoner der det ene veier tyngere enn det andre. Jeg kan på en måte forstå om et rasjonelt tenkende menneske ønsker å dø pga.feks store smerter som aldri vil bli bedre. Da vil det menneske enten være ned-dopet resten av livet eller leve med ufattlige smerter i resten av sine dager, det er forstålig at man ønsker å avslutte.¨

 

Det finnes land som har aktiv dødshjelp og der man kan konsultere med lege og få døds-pillen. Jeg mener at det ikke er moralsk forsvarlig at en kommisjon eller en lege skal avgjøre om en person skal dø eller ikke. Men her snubler jeg litt i mine egne meninger fordi jeg er for at man skal kunne ta abort, men det er heller ikke selvmord perse.

 

Når jeg tenker på selvmord så tenker jeg på personer som har intrykk av at dems liv ikke er verd å leve, at det ikke betyr noe om de dør eller om de lever videre, at livet ikke har noe meningsfylt og verdig innhold for dem. Her mener jeg at man skal gjøre alt for å hindre selvmord fordi livet kan snu på et blunk, fordi jeg tror at alle mennesker har verdighet og mening uansett. Dette har mye med grunnleggende holdninger til selvmordshandlingen og til fundamentale livsspørsmål som menneskesyn og virkelighetsoppfatning. Virkeligsoppfatning er et veldig viktig begrep og etterhvert som man ser mennesker i ulike situasjoner så ser man hvor mye en slik oppfattning faktisk styrer hele livet til den personen det gjelder. Det er ikke alltid livet i seg selv som er feilen, det er oppfatningen av livet.

 

 

 

 

OT: (Ofte henger det sammen med den suicide personens forståelse av menneskeverd - eller kanskje andre personers forståelse av menneskeverd. La oss si at du er 14 år og blir mobbet hver eneste dag - hvor en du snur deg møter du folk som hater deg og tilslutt hater du deg selv. Det er faktisk ikke du som er feilen da, men din oppfattelse er at du ikke er verd noen ting.... bare 14 år og sikkert 80 år igjen å leve, men situasjonen virker alikevel uoverkommlig akkurat der).

 

 

 

OT: 2 videoer jeg synes er veldig sterke. Den første gjør meg så utrolig sint at jeg nesten flyr i filler. Mobbing er helt for jævlig.

 

http://www.youtube.com/watch?v=TdkNn3Ei-Lg

 

 

 

 

Jeg er mot selvmord

Endret 12. desember 2011 av Cri

[cuadro]

Jasså. Jeg synes det kan være vanskelig å være imot noe kun av prinsipp. Som regel tar det hensyn til så alt for lite.

 

Det finnes filmkarakterer i flertall som jeg både forstår og kunne handlet likt med, i det de tar selvmord. Det er ingen absolutthet der, for min del.

[Green_Monster]

Mennsker på film er noe annet enn virkeligheten.

[Gnurk!]

Du må og huske at en eller annen person må rydde opp etter selvmordet, hvilken rett har han som tar sitt eget liv til å bare kaste ansvaret på noen andre?

[djgudleif]

Du må og huske at en eller annen person må rydde opp etter selvmordet, hvilken rett har han som tar sitt eget liv til å bare kaste ansvaret på noen andre?

 

Når et menneske dør vil alltid ansvaret bli kastet over på noen andre.

Det er altså bare snakk om når det skjer, ikke om det skjer.

Jeg ser derfor ikke noe feil med det.

Tvert imot, siden personen selv velger å dø kan vedkommede rydde opp i diverse ting(økonomiske f.eks) på forhånd, og dø på et sted som ikke krever fysisk opprydning.

 

Spørsmålet som gjenstår vel hvilken emosjonell belastning som blir påført de pårørende.

[Bruker-33331]

Jeg er for dødshjelp.

 

Bli lam fra nakken og ned, også måtte leve resten av livet sitt i rullestol og pleie døgnet rundt? Nei takk.

[djgudleif]

Jeg er for dødshjelp.

 

Bli lam fra nakken og ned, også måtte leve resten av livet sitt i rullestol og pleie døgnet rundt? Nei takk.

 

Jeg er for dødshjelp og rasjonelt selvmord.

Men som det har blitt nevnt, det er ekstremt situasjonspreget.

Folk som blir lam burde ikke kunne spørre om aktiv dødshjelp før de er helt tilregnelige.

Kanskje de lærer seg å leve med det med tiden?

 

Jeg vil anbefale filmen The Diving Bell and the Butterfly.

En sann historie om en som ble lam i hele kroppen unntatt sitt venstre øye.

Endret 12. desember 2011 av ikkespisgress

[Gnurk!]

Du må og huske at en eller annen person må rydde opp etter selvmordet, hvilken rett har han som tar sitt eget liv til å bare kaste ansvaret på noen andre?

 

Når et menneske dør vil alltid ansvaret bli kastet over på noen andre.

Det er altså bare snakk om når det skjer, ikke om det skjer.

Jeg ser derfor ikke noe feil med det.

Tvert imot, siden personen selv velger å dø kan vedkommede rydde opp i diverse ting(økonomiske f.eks) på forhånd, og dø på et sted som ikke krever fysisk opprydning.

 

Spørsmålet som gjenstår vel hvilken emosjonell belastning som blir påført de pårørende.

De fleste selvmord er desverre ikke av denne typen dog...

DET HADDE vært flott om du ordnet opp i alt før du tok selvmord, men de fleste kan heller virke nokså "drastiske" (om de er det kan jeg ikke bedømme, er ingen psykolog)

La oss ta f.eks de som henger seg i stua, hvem er dem første som ser dette? familien som regel, ungene/foreldrene/lignende.

Altså du legger å dem et enormt psykisk press, hvilken rett har du til dette?

 

Når det kommer til ditt tidsaspekt argument er jeg fortsatt uenig, det er en forskjell på et uhell og å handle ved meninga.

 

Det er f.eks uakseptabelt at jeg Hiver en person oppi en gigantisk kjøttkverne.

MEN jeg ville sett på det som "akseptabelt" (i forhold til personen som gjør det) om jeg hadde åpnet en dør som slo deg oppi kjøttkverna.

ANSVARET for dette kan ikke falle på meg da det ikke var min skyld, ansvaret for det første må så absolutt havne på meg!

 

edit: litt brutalt eksemel kanskje

Endret 12. desember 2011 av Gnurk(homesmasher)

[cuadro]

Mennsker på film er noe annet enn virkeligheten.

 

Jeg snakker da ikke om menneskene, men deres situasjoner og intensjoner.

 

Og de kan da så absolutt være virkelige, selv om man kan finne de igjen i historier.

[djgudleif]

De fleste selvmord er desverre ikke av denne typen dog...

DET HADDE vært flott om du ordnet opp i alt før du tok selvmord, men de fleste kan heller virke nokså "drastiske" (om de er det kan jeg ikke bedømme, er ingen psykolog)

La oss ta f.eks de som henger seg i stua, hvem er dem første som ser dette? familien som regel, ungene/foreldrene/lignende.

Altså du legger å dem et enormt psykisk press, hvilken rett har du til dette?

 

En person som henger seg i stua kan ikke akkurat ha vært tilregnelig da det skjedde, og har derfor ingen skyld i å ha påført emosjonell last på pårørende mener jeg.

 

Når det kommer til ditt tidsaspekt argument er jeg fortsatt uenig, det er en forskjell på et uhell og å handle ved meninga.

 

Jeg ville ikke kalt døden for et uhell, da den ikke kan unngås.

[cuadro]

Sier du nå at man har ingen skyld fordi man ikke er tilregnelig?

 

Beklager, men det er ikke slik jeg bruker skylds-begrepet. Noen er skyldig i det de har gjort, fordi de har gjort det. Ikke hvorfor.

[djgudleif]

Skyldig i å ha tatt sitt eget liv, ja, men ikke rasjonell nok i gjerningsøyeblikket til å vite hvilken last det påførte de pårørende.

Endret 12. desember 2011 av ikkespisgress

[Gnurk!]

De fleste selvmord er desverre ikke av denne typen dog...

DET HADDE vært flott om du ordnet opp i alt før du tok selvmord, men de fleste kan heller virke nokså "drastiske" (om de er det kan jeg ikke bedømme, er ingen psykolog)

La oss ta f.eks de som henger seg i stua, hvem er dem første som ser dette? familien som regel, ungene/foreldrene/lignende.

Altså du legger å dem et enormt psykisk press, hvilken rett har du til dette?

 

En person som henger seg i stua kan ikke akkurat ha vært tilregnelig da det skjedde, og har derfor ingen skyld i å ha påført emosjonell last på pårørende mener jeg.

 

Når det kommer til ditt tidsaspekt argument er jeg fortsatt uenig, det er en forskjell på et uhell og å handle ved meninga.

 

Jeg ville ikke kalt døden for et uhell, da den ikke kan unngås.

Nå er den "tilregnelig og uungåelige døden" ofte noe som gjøres klart for i vårt samfunn, spesielt når den er "naturlig og av "aldring"".

Om noen hadde tatt selvmord på denne måten hadde jeg ikke hatt noe imot det (utenom at jeg mener det er dårlig gjort mot deres nærmeste, men det har ikke jeg noe med)

 

At du sier at personen ikke er tilregnelig i gjerningsøyeblikket har jeg litt problemer med å tolke, om du kun sikter til at personen er i en "mørk tilstand" så mener jeg fortsatt å appelere til personens følelser&logikk, selv om man har det vondt ER DET LOV Å TA HENSYN TIL ANDRE.

Dette er noe som går igjen i andre ting i samfunnet og, det virker som om det begynner å bli aksetert at om en person har det litt vondere enn ellers så kan ikke personen stilles til ansvar for handlinger (f.eks gravide, opphissede, etc) hvorfor skal strafferammene/akseptansen forandre seg? Personen har fortsatt logikk, og evnen til å veie konsekvensene, at personen "bryr seg mindre" burde ikke gjøre noen forskjell så lenge personen er klar over konsekvensene.

 

En person som henger seg i stua har nesten alltid sitt sinn i "norgenlunde ok"-tilstand og er sjeldent robbet for evnen til å analysere situasjonen. Det er kun VILJEN til å gjøre dette som mangler, jeg har ikke lyst å øve til prøver, men faen heller jeg gjør det da for det om.

[cuadro]

Skyldig i å ha tatt sitt eget liv, ja, men ikke rasjonell nok i gjerningsøyeblikket til å vite hvilken last det påførte de pårørende.

 

Joda. Jeg ville dog ikke vært overrasket over å finne ut at de nærmeste skylder på den avdøde, og dømmer personen for det. Det ville kun vært naturlig.

 

Altså, jeg mener ikke at hvorvidt man er tilregnelig eller ikke har noen rettferdiggjørende kraft. Overhodet. Hverken den ene veien eller den andre.

 

---

 

Når det er sagt, så kan jeg like godt sympatisere med handlingen. Jeg reagerte kraftig den tid min ex var "på randen", og godt var det vil noen kanskje si. Hadde hun likevel fullført, hvordan ville mine holdninger da endret seg? Hun overlevde, og derfor er jeg glad for det. Hadde hun dødd, så hadde det vært resultatet av det. Jeg finner meg ikke i å sitte her å si at hun har noe ansvar ovenfor meg eller hennes foreldre å overleve. Det er mitt ansvar å ønske henne i live, så får hun forholde seg til det.

 

Edit: La til sitat.

Endret 12. desember 2011 av cuadro

[djgudleif]

selv om man har det vondt ER DET LOV Å TA HENSYN TIL ANDRE.

Helt klart. Men tror du det er mulig å ta hensyn til andre under f.eks en psykose?

 

 

Dette er noe som går igjen i andre ting i samfunnet og, det virker som om det begynner å bli aksetert at om en person har det litt vondere enn ellers så kan ikke personen stilles til ansvar for handlinger (f.eks gravide, opphissede, etc) hvorfor skal strafferammene/akseptansen forandre seg? Personen har fortsatt logikk, og evnen til å veie konsekvensene, at personen "bryr seg mindre" burde ikke gjøre noen forskjell så lenge personen er klar over konsekvensene.

Man kan sammeligne det med en mannevond hund som biter. Er det hunden sin skyld? Nei, egentlig ikke. Burde noe gjøres med den slik at det ikke skjer igjen? Ja.

Da det blir drøyt å avlive mennesker, burde førsteprioriteten være å forhindre dem i å krenke og skade andre mennesker igjen.

21 år i fengsel hjelper neppe. Så hva er vitsen i å gi dem samme straff? De burde få tilsvarende, holdes langt unna mennesker og få terapi.

Med mindre de selv er skyld i at de havnet i en slik utilregnelig episode.

Jeg snakker heller ikke om småting her, men folk som virkelig er psykisk ødelagt.

 

 

En person som henger seg i stua har nesten alltid sitt sinn i "norgenlunde ok"-tilstand.

Neppe! Jeg tror de ser rimelig svart på det meste.

Endret 12. desember 2011 av ikkespisgress

[Gnurk!]

selv om man har det vondt ER DET LOV Å TA HENSYN TIL ANDRE.

Helt klart. Men tror du det er mulig å ta hensyn til andre under f.eks en psykose?

 

 

Dette er noe som går igjen i andre ting i samfunnet og, det virker som om det begynner å bli aksetert at om en person har det litt vondere enn ellers så kan ikke personen stilles til ansvar for handlinger (f.eks gravide, opphissede, etc) hvorfor skal strafferammene/akseptansen forandre seg? Personen har fortsatt logikk, og evnen til å veie konsekvensene, at personen "bryr seg mindre" burde ikke gjøre noen forskjell så lenge personen er klar over konsekvensene.

Man kan sammeligne det med en mannevond hund som biter. Er det hunden sin skyld? Nei, egentlig ikke. Burde noe gjøres med den slik at det ikke skjer igjen? Ja.

Da det blir drøyt å avlive mennesker, burde førsteprioriteten være å forhindre dem i å krenke og skade andre mennesker igjen.

21 år i fengsel hjelper neppe. Så hva er vitsen i å gi dem samme straff? De burde få tilsvarende, holdes langt unna mennesker og få terapi.

Med mindre de selv er skyld i at de havnet i en slik utilregnelig episode.

Jeg snakker heller ikke om småting her, men folk som virkelig er psykisk ødelagt.

 

 

En person som henger seg i stua har nesten alltid sitt sinn i "norgenlunde ok"-tilstand.

Neppe! Jeg tror de ser rimelig svart på det meste.

En "psykose" er for vidt til at jeg kan svare, under mange er det absolutt mulig å ta hensyn til andre, og det er altfor mange som tar selvmord grunnet periode-basert depresjon, eller generell depresjon, en tilstand man absolutt har evnen til å ta hensyn i!

 

Litt drøyt å sammenligne det med en hund, vi mennesker har mye lettere for å tenke/gjøre annet enn det vi er trent til.

Fengselsstraff er absolutt ingen god løsning, da blir jo disse menneskene bare en enda verre ting for samfunnet...(da er jeg nesten ironisk nok mer for dødsstraff, noe som vil tvinge frem en "løsing av diverse konsekvenser på forhånd)

Tror desverre ikke det finnes noen straff som løser noe som helst, men vi kan håpe at disse egoistene innser hva slags skrap de er for samfunnet.

 

Da jeg sa "sitt sinn" i rimelig ok tilstand siktet jeg hovedsakelig til at personen selv om følelsesmessig ødelagt, har evnen til å forstå konsekvenser og lignende om personen er villig til å se på dette.