En liten utblåsning...

[smalasussi]

Jeg har en mann som har et sykdom som gjør ham veldig engstelig og negativ. Han har dommedagstanker om alt, og humørsvingninger; jeg vet aldri hvor jeg har ham.

Vi har vært sammen i 6 år nå, og har vært igjennom mye, men jeg begynner å bli sliten av humørsvingningene, da jeg selv er veldig stabil i humøret, og er relativt konfliktsky.

 

I det siste har det vært vanskeligere enn tidligere å være med i sosiale tilstelninger der det drikkes alkohol, for han er besatt på å begynne å krangle med meg. Jeg har en strikk som er veldig tøyelig, men når jeg føler meg urettferdig behandlet så sier jeg ifra. Da blir jeg møtt med at jeg går bestandig i forsvar og nekter å se hvordan jeg selv er. Det kan jo hende at det er tilfelle, men jeg føler det ikke selv.

Jeg føler at han er stadig ute etter å rakke ned på meg, at jeg er fra en bra familie som tror jeg er mye bedre enn ham, og får alt jeg peker på. Han sitter også og bare "venter" på at jeg skal gå ifra ham, for det er det "alle gjør". Han stoler overhodet ikke på at jeg skal bli hos ham, og idag synes jeg ikke det er så rart..

Han "terger" meg stadig, med å si "hvorfor er du sur? Når jeg ikke er det, og selv om jeg sier at jeg ikke er det, så maser han om det i lang tid, og nekter å tro på at jeg ikke er sur.

Han har også store problemer med å oppføre seg normalt hvis jeg har venner langt bortefra på besøk, og blir gjerne sur hvis de bråker litt, eller ønsker å se på et annet program på tv´n enn det han ønsker. Da går han i protest å legger seg. Moro.

 

Jeg må legge til at han er en veldig grei kar utenom dette, og som kompis hadde jeg nok syntes han var kjempekul, men det er når man lever sammen med ham over tid disse faktene kommer fram. Jeg synes også det er veldig vanskelig å forstå om denne oppførselen er pga sykdommen hans, eller om det er slik han er.

 

Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg konstant er såret, at jeg ikke kan delta på aktiviteter med ham der alkohol er involvert. Jeg er ganske lei, og ganske sliten av å føle at jeg er "konstant under angrep". Vår siste krangel var jeg godt forberedt på, og lot være å drikke så mye. Da han begynte ba jeg han iherdig om å la det ligge og bare ha det hyggelig, men da tok han fram "hardskytsen" og gikk rett på mitt personlige liv før han kom inn i bildet. Jeg klarte å holde maska da også, og ba han slutte, men han var skikkelig ute etter meg. Så det ble på en måte en "enveis"krangel, der han kjeftet, og jeg bare gråt.

 

Jeg vet ikke hvordan fortsettelsen blir, men jeg ser for meg at vi ikke kommer til å vare så veldig mye lenger... Jeg måtte bare lufte litt...

[Maria1990]

Hei!

 

Du nevner at han har en sykdom; med det første høres det ut som om han har noen psykiske problemer. Jeg har ingen utdanning innen psykologi, men en god del erfaringer både med meg selv og med andre.

Personer med angst eller depresjoner har lett for å å bli beskyttende, overfølsomme, mistenksomme, ensomme, ol slik du sier han er.

Dersom man har andre problemer i hverdagen, så som stress eller andre fysiske problemer, kan man også utvikle slike reaksjonsformer.

 

Sliter man på denne måten, bør man oppsøke profesjonell hjelp; det finnes mange gode fagpersoner/psykologer. Det nytter ikke at han går rundt og oppfører seg slik og tar andre med seg; selv om det muligens ikke er meningen å være slik.

Det hjelper å få snakket med noen!

Alternativt kan han jo "snakke ut" med deg, eller gode venner som virkelig bryr seg og kan komme med gode råd og være på vakt. Dette er ofte et alternativ som er godt for de som ikke føler seg fortrolig med å snakke med vilt fremmede.

 

Dersom hans oppførsel ikke er slik grunnet sykdom; altså at han bare er slik som person, bør du be han ta seg sammen skikkelig og få endret på det; hvis han fortsetter slik kommer han til å ende opp med at ingen bryr seg om han lenger. hadde det vært slik i utgangspunktet, hadde du nok aldri vært sammen med han eller blitt så lenge...

 

Til slutt; jeg har inntrykket av at du tåler veldig mye, og du må tydeligvis være veldig glad i han ettersom du holder ut så mye og så lenge.

Jeg anbefaler deg å snakke med han om å gå til psykolog/ redegjøre for hva det egentlig er han er redd for.

Men til slutt; hvis han ikke endrer seg eller dere ikke får oppklart disse problemer, ønsker jeg at du skal vite at det faktisk er en mulighet å gå fra han; ingen vil klandre deg. Det virker jo som om du er oppriktig forpliktet til å gjøre ting bedre for han. Men dessverre; hvis ting ikke endrer seg kommer han til å dra deg ned sammen med seg selv; du fortjener ikke dette!

 

Håper virkelig du får ordnet på dette! Jeg ønsker deg masse lykke til!