En alt eller ingenting situasjon

[Kaeso]

Det er en fare for at dette blir et langt innlegg.

 

Jeg og kjæresten har vært sammen i litt over 2 år, og har vært forlovet i snart 3 mnd. Vi har allerede bestemt dato (til sommeren), og vi har ordnet med lokaler, gjesteliste, alt som skal skje i kirka og hun har kjøpt brudekjole. Med andre ord, vi har kommet ganske langt.

 

Jeg vil si at vi har det bra sammen. Vi hadde en dårlig periode for over ett år siden der jeg ikke var frisk (depresjon og angst) og det gikk utover forholdet vårt. Det var et par tøffe måneder der jeg virkelig trodde jeg kom til å miste henne, men vi kom oss ut av det sammen og båndet mellom oss ble enda sterkere. Etter dette har det ikke vært noen problemer mellom oss. For meg er dette drømmedama.

 

Problemet er på en måte todelt:

 

1: Vi er forskjellige på en del vesentlige punkt (på en negativ måte).

2: Jeg har på følelsen av at jeg ikke er drømmemannen hennes.

 

Den største forskjellen mellom oss er at hun er kristen og jeg er ateist. Dette var et større problem i starten, og vi har vel egentlig funnet ut av det. Vi vil gifte oss i kirka, og jeg vil gjerne at våre fremtidige barn blir kristne (jeg opplever at personlig kristne har økt livskvalitet). Problemet er at jeg har på følelsen av at hun innerst inne ikke er 100% lykkelig med å slå seg til ro med en som ikke deler samme tro som hun. Jeg også ser for meg at dette kan bli utfordrende i fremtiden.

 

Grunnen til at jeg ikke tror jeg er drømmemannen hennes er at jeg har en medfødt hjertelidelse. Dette gjør til at jeg har begrensinger i forhold til fysisk aktivitet, jeg kan ikke gå på krevende fjellturer eller lange turer på ski. Jeg trener derimot styrke tre ganger i uken, og føler meg relativt normal, utenom at jeg ikke kan fordra lange fjellturer og skiturer, noe som er veldig viktig for henne. Det er også knyttet en del usikkerhet til fremtidsutsiktene mine, og legene kan ikke si noe om forventet levealder og fremtidig livskvalitet. Hun var med på den forrige kontrollen på sykehuset (for tre uker siden) og i ettertid har hun fortalt at det var sterkt for henne å innse at jeg faktisk har en alvorlig hjertelidelse.

 

Så til den utløsende faktoren til at jeg nå har begynt å tenke mye og tvile på oss: På vår felles PC hadde hun i går kveld glemt å logge av Facebook. Jeg skulle inn på Facebook etter hun hadde lagt seg og jeg innså ikke at jeg var på hennes konto og åpnet innboksen hvor det hadde kommet en ny melding. Jeg vil presisere at jeg ikke med vilje logget inn på hennes konto for å snike, det skjedde med et uhell. Jeg skjønte nå at jeg var kommet på hennes konto, men før jeg tenkte tanken på å logge ut ble jeg nyskjerrig da jeg så at hun nylig hadde sendt beskjeder med en som jeg vet at hun har hatt noe på gang med før. Man kan si mye rart om det jeg nå valgte å gjøre, men nyskjerrigheten tok overhånd og dum som jeg er begynte jeg å lese. Det viser seg at hun har hatt en lengre samtale med denne mannen for cirka et halvt år siden, der hun legger ut om meg og henne og våre tidligere problem. Hun søker bekreftelse fra han at det aldri kunne blitt noe mellom dem, da hun anser han som drømmemannen hennes (hun skriver rett ut at han var drømmemannen og at hun er redd for at jeg og hun er forskjellige - hun legger også ut om min hjertelidelse og at hun er bekymret for dette). Han svarer (heldigvis) at det aldri kunne blitt noe mellom de, og de avslutter samtalen som venner. Jeg vet at de ikke har hatt noe mye med hverandre å gjort siden da (de bor på to vidt forskjellige kanter av landet).

 

Men, hvordan skal jeg liksom føle meg nå? Jeg fikk bekreftelse på det jeg egentlig hele tiden har følt på. Jeg er ikke drømmemannen hennes. Det at hun sa ja uten å blunke når jeg fridde og i ettertid virker lykkelig burde såklart overskygge de negative tankene og følelsene jeg har for meg og henne. Ikke kan jeg ta dette opp med henne heller uten at det kommer frem at jeg har "snoket" på hennes Facebook.

 

Hva i allverden skal jeg gjøre?

[TheMartine]

Dette er nok mer et problem med deg enn med henne. Hvis hun er passe oppegående og ansvarsfull ville hun vel ikke sagt ja til å gifte seg og gått med på alle disse forberedelsene hvis hun var i tvil?

 

Hvis du føler deg veldig usikker synes jeg du skal fortelle henne hva du føler. Ikke nødvendigvis si at du er redd for å ikke være drømmemannen, men si at forskjellene mellom dere gjør deg usikker på om hun virkelig vil dette. Det er tross alt ganske dumt å gifte seg med noen uten å ha snakket ut skikkelig.

 

På den andre siden hadde dere sikkert ikke hatt vondt av å vente litt før dere giftet dere, men det er en annen sak.

[Nickless]

Hun har sagt ja til å gifte seg, så det er positivt som nevnt av TheMartine. På en annen side har hun vært usikker (om hun er nå vet man ikke). Ville ha fortalt at jeg kommer over den samtalen med en tilfeldighet og at jeg rett og slett mistet beherskelsen (mennesker er nysgjerrig).

 

Når man skal gifte seg, syns jeg det er greit at begge parter har lagt ALLE kortene på bordet.

Så du kan alternativt spørre henne om hun noen gang har vært i tvil på forholdet. Får du et nei vet du at det ikke stemmer, og ber henne om å være 100% ærlig (du sitter trossalt på informasjon om at svaret tilsier ja).

[Extraterrestrial]

Enig med at når man gifter seg så skal alle kortene på bordet først. Du får bare forklare det til henne sånn som du har skrevet det her, og si at du er redd for at du ikke er bra nok - over en lengre periode. Noen ganger så hender det jo at kvinnfolk sier ja uten å blunke når mannfolket frir, fordi de ikke vil skuffe han der og da. Da dette frieriet ofte skjer forran andre. Men, utifra hva du sier her er at hun allerede har kjøpt seg brudekjole - noe som hinter mot at hun faktisk vil dette her, og mente det når hun svarte ja.

 

På en annen side sier du jo også at hun er kristen, og kristne har et meget stort ønske om å gifte seg (som jeg har opplevd). Så her har det litt med hvor gamle dere er? Er dere 30+ kan det være at hun begynner å få "dårlig tid", spesielt dersom hun også har en veldig religiøs familie. Dette presset begynner relativt tidlig i tyveårene på de her kvinnene (nok engang, som jeg har sett og hørt - ikke nødvendigvis at alle er sånn).

 

Uansett så ønsker jeg deg og dere lykke til, og gratulerer med forlovelsen

[Kaeso]

Dette er nok mer et problem med deg enn med henne. (...) På den andre siden hadde dere sikkert ikke hatt vondt av å vente litt før dere giftet dere, men det er en annen sak.

Jeg har tenkt litt på det du skrev med at dette nok er mer et problem med meg enn med henne, og jeg har egentlig ikke tenkt på det på den måten før. For alt jeg vet er alt bare velstand hos henne, for hun vet jo ikke at jeg vet at hun på et tidligere tidspunkt har diskutert oss med "drømmemannen" sin. Kanskje har hun konkludert med at jeg er "bra nok", men dette får meg ikke automatisk til å føle meg så mye bedre. Jeg vil at jeg skal være for henne som det hun er for meg.

 

Så du kan alternativt spørre henne om hun noen gang har vært i tvil på forholdet. Får du et nei vet du at det ikke stemmer, og ber henne om å være 100% ærlig (du sitter trossalt på informasjon om at svaret tilsier ja).

Jeg vil bruke tipset ditt og snakke med henne.

 

Noen ganger så hender det jo at kvinnfolk sier ja uten å blunke når mannfolket frir, fordi de ikke vil skuffe han der og da. Da dette frieriet ofte skjer forran andre. Men, utifra hva du sier her er at hun allerede har kjøpt seg brudekjole - noe som hinter mot at hun faktisk vil dette her, og mente det når hun svarte ja.

 

På en annen side sier du jo også at hun er kristen, og kristne har et meget stort ønske om å gifte seg (som jeg har opplevd). Så her har det litt med hvor gamle dere er? Er dere 30+ kan det være at hun begynner å få "dårlig tid", spesielt dersom hun også har en veldig religiøs familie. Dette presset begynner relativt tidlig i tyveårene på de her kvinnene (nok engang, som jeg har sett og hørt - ikke nødvendigvis at alle er sånn).

 

Uansett så ønsker jeg deg og dere lykke til, og gratulerer med forlovelsen

Selve ja-et kom rimelig spontant etter frieriet, og jeg følte at det var ganske bra timing da jeg kom henne litt i forkjøpet (jeg visste at hun trodde at frieriet kom til å skje iløpet av neste år). Jeg er enig at kristne ofte har et stort ønske om å gifte seg; de aller fleste av hennes veninner er enten gift eller skal gifte seg. Vi er i midten av tjue-årene og jeg er straks ferdig med min utdanning så sånn sett er timingen ganske bra. Jeg skal innrømme at jeg føler selv at det er på tide å gifte seg, for med min medisinske tilstand er det ikke utenkelig at jeg kanskje ikke blir så gammel som andre (dette er selvsagt noe ingen kan vite på forhånd, frisk eller ei, men tanken på dette stresser meg selvsagt litt for jeg vil selvsagt se mine egne barn vokse opp før jeg eventuelt stryker med). Men jeg vil presisere at jeg fridde på grunn av kjærlighet og at hun er den rette for meg, ikke fordi jeg er stresset.

 

Jeg takker for alle svar, og konluderer for meg selv at det er tanken på at hun kanskje føler at hun tar til takke med "det nest beste" som ødelegger meg. Jeg skal prøve å ta dette opp med henne i kveld, og så håper jeg at det ikke bare blir kranglig og misforståelser men at det blir en god prat hvor vi finner ut av ting.