The Mars Volta - Albumguide

[Frohman]

Tenkte at The Mars Volta, mitt favorittband, kanskje omsider fortjente en guide for de som ønsker å begynne å dele min fasinasjon for bandet, men har vanskeligheter med å vite hvor de skal begynne.

 

Hva er The Mars Volta? The Mars Volta er en rockegruppene som prøver å være alt annet enn en rockegruppe. Gruppen er sentrert rundt de livslange kompisene og låtskriverne Omar Rodriguez-Lopez (gitar) og Cedric Bixler-Zavala's (vokal) enorme musikalske innflytelser og umåtelige, samt til tider svært intense eksperimentalitet. Cedric og Omar er Mars Volta, i bunn og grunn. Over det siste tiåret har bandet hele tiden hatt en skiftende besetning. Flea og John Frusciante fra RHCP har vært innom på gitar og bass, faktisk på brorparten av albumene, samt stor flyktighet på trommestolen. Den mest kjente som har sittet bak slagverket er nok Thomas Pridgen i perioden mellom 2006 og 2009, som var med å bidra til en dramatisk endring i bandets sound de to albumene han var med på.

 

Å forklare hva The Mars Volta høres ut som er svært vanskelig, det beste er nok å lytte til dem selv, da sjanger er noe som er svært flyktig. De tar i bruk mange elementer fra progressive rock, men også latino-rytmer, forminskede skalaer, til tider orkester og blåsere, jampartier, psykedeliske partier og effekter på instrumentene, enigmatisk lyrikk, uvanlige vokalharmonier og tidvis forrvirrende låtstrukturer. Jeg har over perioden jeg har lyttet til gruppen lært meg å forstå skjønnheten i de mest spenstige eksperimentelle sidesprangene deres, men den Mars Volta som jeg fortsatt elsker mest er den Mars Volta som får meg til å skru opp lyden når de skyver seg opp et vilt, fengende refreng.

 

 

Diskografi:

OBS! Live-albumet Scab Dates blir ikke vurdert her.

• 2003 - Deloused in the Comatorium
  
• 2005 - Frances the Mute
  
• 2006 - Amputechture
  
• 2008 - The Bedlam in Goliath
  
• 2009 - Octahedron
  

 

Deloused in the Comatorium (2003)

 

 

 

Innledning

"Avluset i Komatoriet." Deloused handler om en ung mann, under det vanlige navnet Cerpin Taxt, som forsvinner inn i koma etter et mislykket selvmordsforsøk og opplever fantastiske ting i komadrømmene. Da han våkner opp til den virkelige verden hopper han til sin død i misnøyen over den virkelige verden.

 

Albumet starter rolig med Son et Lumiere, hvor vi aner fred og ingen fare. Et rolig 2-minutters forspill til Inertiatic ESP, albumets første låt. 1 sekund uti Inertiatic ESP er det klart at en ny, stor stemme har ankommet rockemusikken. Cedric bæljer ut ordene "Now I'm lost!" med svært overbevisende innlevelse, og alle gråter sårt. Pangstart. Men fyrverkeriet er ikke over. Like etter Intertiatic er over, starter det fantastiske riffet på Roulette Dares, som kombinerer veldig mange elementer i en låt. Alt ifra det brutale, og unike riffet, til de rolige og harmoniske versene og refrengene, ispekket atonale gitarsoloer.

 

Neste punkt på listen er dog den fantastiske Drunkship of Lanterns. Spekkfull av perkusjon, alt ifra slagverk, til congas, rytmepinner og det som måtte være, starter denne låta over Omars tungt effektbehandlede gitar. Uforutsigbarheten i denne låta er en formel gruppa tar med seg i senere arbeid, en fantastisk låt full av kule rytmer og mystikk.

 

Eriatarka er låt på plata. Forholdsvis straight låt, med en del temposkifter og mye nydelig gitarspill. Deretter Cicatriz ESP som i veldig stor grad spår framtiden til de to neste albumene i Volta's historie. Mye av de samme bevegelsene som vi ser på de senere platene. Dronepartiet i midten er kanskje i lengste laget for nye lyttere.

Til sist må man selvfølgelig nevne nydelige Televators, med kontrabass og enda mer perk.

Konklusjon

Det er et par låter her som ikke blir nevnt, og grunnen til det er at jeg aldri har funnet den store skjønnheten i dette albumet som de som har hørt på albumet siden 2003, så jeg kommer nok til å bli korsfestet av de som har vært fan lengst her. Ikke noen favoritt hos meg.

 

 

Sporliste:

 

 

1. "Son et Lumiere" (1:35)

2. "Inertiatic ESP" (4:24)

3. "Roulette Dares (The Haunt Of)" (7:31)

4. "Tira Me a las Arañas ("Throw Me to the Spiders")" (1:28)

5. "Drunkship of Lanterns" (7:05)

6. "Eriatarka" (6:20)

7. "Cicatriz ESP" (12:29)

8."This Apparatus Must Be Unearthed" (4:58)

9. "Televators" (6:19)

10. "Take the Veil Cerpin Taxt" (8:42)

 

 

 

Høydepunkt: Intertiatic ESP, Roulette Dares, Drunkship of Lanterns og Televators

Karakter: 6/10

 

Frances the Mute (2005)

 

 

Innledning

Åpningsnummeret, "Cygnus... Vismund Cygnus", er kanskje musikkhistoriens største prank. Jeg kan bare drømme og le over tanken på hvor mange førstegangslyttere det er som har satt på låta og skrudd opp lyden på maks under de første 50 sekundene for så å få starten på selve låta slengt i trynet som en tung slegge. "Cygnus" er fantastisk, la oss bare konkludere med det. Cedric viser en røffere og mer nasal side ved seg selv, også når han går høyere. Annet som er nytt er at de blander spansk opp i det hele. Det er tydelig ganske tidlig ut i første låt at dette albumet er noe helt annet enn det første. Improvisasjon og jamming legges opp i det hele og albumet får et mer klassisk rocka preg, sammenlignet med forrige albumet. Cedrics vokalpassasjer etter jampartiet bør lyttes godt på, og jeg skal si jeg skvatt godt første gangen etter aller siste refreng.

 

The Widow dukker også opp her, deres kanskje mest kjente låt. Igjen, det med korsfestelse, jeg har aldri egentlig sett hvorfor denne låta er så populær. Den er bra, den er pen, men det stopp imidlertid der.

 

L'Via L'Viaquez etter er og blir en låt for gitarister. John Frusciante spiller nesten alle soloene her og refrengene går på spansk. I deler av låta går det en tradisjonell kubansk pianogang som er nærmeste Mars Volta kommer hva angår rendyrket latinomusikk. Neste låt, Miranda, er egentlig en av mine favoritter på plata. Problemet er at det er en 15 minutter lang låt, men bare de 5 minuttene i midten inneholder faktisk musikk, mens alt annet er samples og det Radioresepsjonen ville ha kalt "lydkunst". Det flotte med Miranda er at når hun slutter begynner min favoritthalvtime i musikk.

 

De siste 30-minuttene er et sammenhengende, sjudelt verk kalt Cassandra Gemini. Jeg kommer ikke til å skrive om Cassandra Gemini her, for jeg vil at du istedet skal åpne Spotify eller YouTube og høre på de 3 første delene, NÅ!

 

 

 

Konklusjon

Frances the Mute er TMV's beste album. Hadde Cassandra Gemini stått alene på plata hadde den fremdeles vært det.

 

Sporliste:

 

 

1. "Cygnus....Vismund Cygnus" (Sarcophagi / Umbilical Syllables / Facilis Descenus Averni / Con Safo) 13:02

2. "The Widow" 5:51

3. "L'Via L'Viaquez[note 4]" 12:21

4. "Miranda That Ghost Just Isn't Holy Anymore" 13:09

5."Cassandra Gemini]" (Pour Another Icepick / Pisacis (Phra-Men-Ma) / Con Safo / Tarantism / Plant a Nail in the Navel Stream / Faminepulse / Multiple Spouse Wounds / Sarcophagi) 32:32

 

 

 

Høydepunkt: Cygnus... Vismund Cygnus, Cassandra Gemini (1-7)

Karakter: 10/10

 

 

Amputechture (2006)

 

 

Innledning

Ny retning, yet again. Plata er vanskelig å definere, enten fordi ord ofte ikke strekker til for det man hører eller rett og slett fordi det ikke fins ord for det. Jeg kan si det med en gang; Amputechture er for viderekomne Volta-fans. Starter greit nok med Viscarious Atonement, som er en litt for lang låt til å bare har med synth pad og godt effektbehandlet vokal og gitar. Dynamikken er likevel tilstede i veldig stor grad og når blåserne kommer inn sammen med et elektrisk piano i et litt blues-jazzy parti på slutten, er jeg i himmelen. Forholdsvis grei tekst og pyntelig refreng.

 

Overgangen til Tetragrammaton som kommer etterpå er litt for brå. Syns de kunne ha tatt seg tid til å faktisk avslutte den første låta istedet for å bytte midt i en tone. Nuvel. Tetragrammton er kul, ferdig med det. Kule rytmer, brusende hammond orgel, oktavert og mystisk vokal. Det er for mye som skjer gjennom de 16 minuttene til å skrive om det her, lytt istedet.

 

Vermicide er ei grei radiolåt, men mangler en stor porsjon ryggrad. Lite overbevisende, og veldig puslete til TMV å være. Meccamputechture danner derimot et annet bilde, med den fantastiske introen hvor flere blåsere endelig hiver seg med. Kul synthdrone som ligger på versene. Fengende refreng, selv om Omar prøver å "ødelegge" det med gitar som ligger under.

 

Viscera Eyes må også nevnes. Igjen, en intro, med et ledetema som dukker opp iløpet av hele låta. Virker som dette er et av de beste kjennetegnene for plata, sammen med det atonale, stakkato fingerspillet på gitaren. Når du tror refrenget er over, men blåserne kommer inn og du innser at refrenget akkurat har begynt er et stort musikkøyeblikk.

 

Sist men ikke minst må Day of the Baphomets nevnes. Kort bass-solo først også en vanvittig sonisk eksplosjon av blåsere og forvrengte syntheffekter, mens bassen groover som bare pokker under. Kan bli slitsom for nye lyttere, veldig anspent stemning igjennom hele låta.

 

Konklusjon

Amputechture gjør jobben for blodfans som meg. Krever tid og oppmerksomhet av lytteren, men man kan bli belønnet med en veldig gripende musikkopplevelse om man lytter godt etter. Det jeg savner litt er det autentiske lydbildet og de råe følelsene vi fikk i Frances the Mute. Albumet er bra, men den kommer ikke over den siste lille knausen til tårer i øynene for min del. Noe av det er så far out at det tidvis kan virke som en liten internvits til oss blodfans. Jeg ler iblant på en del ting på dette albumet iallefall.

 

Sporliste:

 

 

1. "Vicarious Atonement" 7:19

2. "Tetragrammaton" 16:41

3. "Vermicide" 4:16

4. "Meccamputechture" 11:03

5. "Asilos Magdalena" 6:34

6. "Viscera Eyes" 9:23

7. "Day of the Baphomets" 11:57

8. "El Ciervo Vulnerado" 8:50

 

 

 

Høydepunkt: Tetragrammton, Meccamputechture, Viscera Eyes

Karakter: 8/10

 

Bedlam in Goliath (2008)

 

 

Innledning

Basert på bandets møte med en ond ånd og historien han fortalte dem igjennom en et spiritismebrett kjøpt i Jerusalem. Og det er det Bedlam in Goliath er, en ond ånd. Cedric utforsker grensene til falsetten sin, Omar oppdager finner ut at man kan bruke wah-wahpedalen hele tiden og det er en ny trommis og bassist med. Med Thomas Pridgen's mongobrutale trommegrooves, og den Juan Alderetes rolige bassganger sammenlignet med Flea, er Volta's lydbildet endret for alltid. La oss ikke legge skjul på det: Bedlam in Goliath er en enestående verk i diskografien.

 

Eksperimentaliteten tar en ny vending, nok engang vanskelig å sette fingeren på. Først og fremst kan vi med en gang si at dette er et skikkelig rock/metal-album. Tidvis veldig tungt og trommene er mye av grunnen. Aberinkula, som albumet starter med er veldig TMV, men samtidig ligner det ikke noe særlig på noe av det tidligere. "Slitsomt" er et ord jeg har sett blitt brukt mye om albumet, personlig syns jeg det er fortreffelig.

 

Men ja, det er mye bråk, men som sagt på en annen måte en tidligere. Låtas beste refreng gir jeg til låt nummer 2, Metatron. Part 1 og 2 av nevnte låt er veldig gode, part 3 kan bli litt for kaotisk for min smak. Ilyena introduserer oss også for et funky preg, med klavinett, congas og veldig mye kul riffing.

 

Videre eksploderer albumet inn i en jævel av en trommeintro og et like jævlig groove i Wax Simulacra, før tittellåta "Goliath" gir oss kanskje et av de bedre riffene i rockehistorien. På denne låta kunne jeg tenkt meg mer jamming og mindre kombinerte gitar/trommesoloer, men forøvrig veldig god låt, selv om vokalen som ligger å "skriker" under de siste 30 sekundene kunne ha vært droppa.

 

Albumet er todelt, og del to markeres ved Cavalettas, som er en punklåt. Det tror vi iallefall, helt til det ikke er det lenger og de trekker hele låta gjennom dass. Jeg lyttet til denne da jeg var... tja, la oss si i en "alterert sinntilstand", og endte opp med å freake ut totalt.

 

Som bassist er låta Agadez obligatorisk å kunne, todelt låt med en kule bassgang på begge delene. Vil også nevne Soothsayer. God låt med mye arabisk i seg, veldig kult refreng, men kunne ha hatt mer variasjon.

 

Konklusjon

Ondskap er den beste måten å definere albumet. Det er hele veien en underliggende ekkel følelse, å lytte på albumet er rett og slett som å gå igjennom en kjempemørk tunnel bare at siste låta ikke leder deg ut av tunnelen, men lar deg stå igjen og tenke "Ååååh, faen..." God plate, den første jeg hørte av Volta.

 

Sporliste:

 

 

1. "Aberinkula" 5:45

2. "Metatron" 8:12

3. "Ilyena" 5:36

4. "Wax Simulacra" 2:39

5. "Goliath" 7:15

6. "Tourniquet Man" 2:38

7. "Cavalettas" 9:32

8. "Agadez" 6:44

9. "Askepios" 5:11

10. "Ouroborous" 6:36

11. "Soothsayer" 9:08

12. "Conjugal Burns" 6:36

 

 

 

Høydepunkt: Sterk plate som er omtrentlig like god på alle låtene.

Karakter: 8/10

 

Octahedron (2009)

 

 

 

Innledning

De fleste her blir vel ikke overrasket over at denne plata har nøyaktig åtte låter?

Octahedron er TMV's forsøk på et pop/akustisk-album. Resultatet er veldig interessant, fordi det overhodet ikke er et akustisk album. Omar sa derimot ikke at albumet kom til å bli akustisk, men at det skulle ha en akustisk og mer lettfattelig retning. Soothsayer på forrige album skulle også være akustisk, men endte opp med både slagverk, el-gitar og massevis av syntheffekter. De jobber for at hver enkelt låt skal få sine behov oppfylt, snarere enn å båssette arbeidet sitt.

 

Albumet er pent og pyntelig, og tidvis medrivende. Det er et pregløst verk, sammenlignet med det de har gjort tidligere. Det er roligere, og mindre kaotisk med et mer raffinert lydbilde. Det er også tydelig at Cedrics vokal er blitt utslitt etter Bedlam in Goliath-turneen og den stemmebruken det albumet krevde. Åpningsnummeret, Since We've Been Wrong balanserer brillefint mellom nydelig og komisk banalt. Fin bruk av dynamikk og det store rommet mellom rytmeseksjonen den tynne synthen før siste refreng blir fylt veldig bra på slutten.

 

Teflon er ei grei låt, men igjen pregløs og mangler tydelige markeringer mellom partiene som vi har blitt vant med, med tidligere album. Låt nummer 3, Halo of Nembutals, er faktisk ei veldig kurant låt. 3 vers og 3 refreng, og alle versene er helt forskjellige. Har en kul og avslappende sound jeg liker veldig godt, kombinert med en vokal som ligger helt bakpå. På siste vers klikker Thomas på trommene, og det liker vi.

 

Låt nummer 5 er kanskje plata's minst akustiske. Ballhardt bluesrockriff i 11/8, uheldigvis aaaaaltfor kort låt med sine 3 minutter og 39 sekunder. Ellers bør også Desperate Graves nevnes for en veldig flott vokalmelodi på bridgen, ellers ikke en spesielt nevnbar låt. Copernicus tar ibruk elektroniske beats i deler av låta, noe som er kult, da det hadde vært en veldig langtekkelig låt uten.

 

Konklusjon

Pent og enkelt album, MEN hater å si det, litt kjedelig.

 

Sporliste:

 

 

1. "Since We've Been Wrong" 7:22

2. "Teflon" 5:06

3. "Halo of Nembutals" 5:32

4. "With Twilight as My Guide" 7:54

5. "Cotopaxi" 3:40

6. "Desperate Graves" 4:58

7. "Copernicus" 7:24

8. "Luciforms" 8:22

 

 

 

Høydepunkt: Halo of Nembutals, Cotopaxi, Desperate Graves

Karakter: 6/10

Endret 28. november 2011 av Frohman

[Skullkrusher]

Sitter og sjekker ut The Mars Volta for første gang da jeg finner denne tråden. Er over halvveis ut i Deloused in the Comatorium, og lurer på hvor fete de tre neste platene er om dette er en sekser.

 

Må si jeg elsker vokalisten. For en vanvittig herlig, lys stemme han har!

[Frohman]

Som jeg sier: Deloused er et godt album, MEN den har gode enkeltlåter og ikke den jevne kvalitetshøyden de andre albumene har. Jeg har hørt MYE på Octahedron også, men det mangler også det Deloused mangler. Karakterene er uansett satt etter Mars Volta standard, etter vanlig standard er alle albumene minst 10/10 imo.

Endret 7. desember 2011 av Frohman