Flytte til far?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg bor hos min mor 100%, og vi krangler ganske ofte.

Hun pleier å ta småting og gjøre dem til store krangler.

Prøver å forklare saken, men hun ser på ting fra et synspunkt og tankegang, hennes egen.

Kankje på grunn av kulturen? Ihvertfall så tar hun ikke hensyn til andres meninger, og når jeg sier dette mener hun at jeg er en egoist som ikke bryr seg om andre. I realiteten tar jeg hensyn til alle, bortsett fra henne. Så hun kaller meg egentlig for egoist, siden jeg ikke gjør som hun vil.

 

Jeg er lei av disse kranglene, og måtte kom hjem i godt humør fra skolen og bli depressiv rett etterpå. En annen ting som plager meg er at når en krangel er over (Jeg tier stille, og lar henne skrike og rage som en idiot.) sier at hun at hun bryr seg og elsker meg, men jeg får inntrykk at dette ikke er såkalt ubetingen morskjærlighet. Slik som hun sier det får hun det til å virke som om hun tar seg av meg, bare slik at jeg kan forsørge henne når hun blir eldre, altså får sin skyld. Jada, ifølge henne er hun en god mor siden hun kjøper det jeg trenger og det jeg vil ha, selvom hun har såret meg så mye. Til slutt ble jeg så kvalm av at hun følte seg som en god mor pga dette, at jeg skaffet meg en jobb og betaler for ting sjøl.

 

Det har blitt bedre etter at jeg flyttet ut i et par måneder hos en venn, nå har hun sluttet å rasere rommet mitt og ødelegge tingene mine hver gang hun får raserianfall.. Men det er vel ikke slikt et hjem skal være?

 

Jeg har ikke bare mistet skolelyst, nå begynner jeg å miste livslysten også. Dette synes jeg er skummelt, engang tenkte jeg på hvorfor jeg ikke ville dø, eneste svaret jeg kom frem til var at jeg var redd for smerten når jeg dør.

 

Derfor føler jeg at jeg må komme meg bort. Vennenene mine sier det er bare et år igjen, og at jeg kan flytte ut når jeg er ferdig på VGS, men jeg føler at jeg kommer til å droppe ut eller få et så dårlig resultat at jeg ikke kan studere det jeg vil.

 

Så jeg vurderer å gi faren min omsorgen for meg, men her kommer det som gjør det vanskelig.

Faren min er Norsk og er Norskstatsborger, men han bor i Russland.. Så er det mulig for meg å forsette å bo i den byen jeg bor i, og ha faren min som forelder og dermed få bostipend? Ellers må jeg betale av egen lomme, noe som ikke går. Jeg får ca. 1700NOK i stipend måndelig + at jeg jobber og tjener ca. 3000NOK i måneden. Dette holder så vidt for leia, og en annen ting er at jeg er ganske sikker på er at moren min kommer og til å si opp jobben min hvis jeg flytter ut..

 

Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg kommer ingen vei uansett hva jeg gjør.

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[Heidi]

Er du under 18? Kontakt barnevernet! Forklar situasjonen, si at du ønsker å flytte for deg selv.

Det kan også hende at barnevernet kan støtte dere sånn at du fortsatt kan bo hos mor, dvs at du og moren din får rettledning på hvordan dere skal klare å bo sammen videre.

 

Et annet alternativ er å søke lånekassen om borteboerstipend selv om det blir for nære mor. Du må da sikkert også ta opp lån for å klare deg. Men lånekassen har en mulighet til å vurdere borteboer på skjønn, hvis man har et grunnlag for det. En lege eller psykolog-erklæring som vedlegg burde hjelpe. (Altså erklæring på at din psykiske helse ikke tåler å bo med mor lenger.)

 

Ang å gi faren din daglig omsorg vet jeg ikke. Kontakt nav og spør der.

[AnonymDiskusjon]

Vil ikke kontakte barnevernet.. Gjorde det når jeg gikk i 8.klasse endte med at de prøvde å snakke med min mor om at de ville stille med familieterapeut etc. og at hvis ikke hun godtok det ville de sende meg på institutt og at hun måtte betale for det. Det hadde hun ikke noe imot..

 

Lånekassen har jeg også veldig dårlig erfaring med, byttet skole til en nabo kommune iår, men på grunn av at lånekassen ikke ville gi meg bostipend måtte jeg flytte tilbake.. Jeg bodde ikke 40km unna, men jeg brukte 3timer og 10minutter frem og tilbake fra skolen, men de mente at jeg ikke gjorde det..

 

Det er derfor jeg lurer på om jeg kan gi faren min ansvaret for meg, og forsatt gå på skole i den kommunenen jeg bor i, siden han bor i Russland... Vil jo gjerne ikke flytte dit..

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[AnonymDiskusjon]

Ja, jeg er under 18år.

 

 

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[Heidi]

Barnevernet kan hjelpe deg økonomisk så du kan bo alene. Derfor tenkte jeg det kunne hjelpe å kontakte de. Men som sagt, spør nav, de vet det med daglig omsorg osv.

 

Du virker jo ikke spesielt interessert i å løse det da, når du ikke er villig til å sjekke ut med lånekassen engang. Det er jo også de som må behandle en søknad uansett om din far får daglig omsorg.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har dårlig erfaring fra barnevernet og lånekassen, så håpet på at det var en annen måte å løse det her på. MEN hvis de er de eneste som kan hjelpe meg, så får jeg bare bite tenna sammen og prøve igjen.

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[Heidi]

Altså, løsningen din med å gi far daglig omsorg innebærer også kontakt med lånekassen for å få borteboerstipend.

Det foreslo du jo selv..

[AnonymDiskusjon]

Ja, men da har jeg grunnlag på stipend (Bor 40km eller mer unna skolen..) Nå må jeg forklare saken for dem, og prøve å få grunnlag på andre grunner. Som blir mer knotete, men point taken.

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[AnonymDiskusjon]

Argh, nå har jeg sittet og vurdert om jeg skal kontakte barnevernet eller ikke.

Tror jeg rett og slett ikke tørr å involvere noe som kan lage bry for min mor.

 

Helt siden overifjor da jeg ble fortalt at jeg gjorde livet hennes vanskelig og at ting hadde vært lettere hvis jeg ikke hadde eksistert. Har jeg følt meg verdiløs egentlig. Jeg er enig, hun prøver å forsørge meg, men jeg skuffer henne bare.

 

Hver gang hun får et raserianfall sier hun at hun har lyst til å slå hodet i veggen, men jeg føler at jeg ikke burde ha eksistert. At det faktisk hadde vært bedre uten meg, det er egentlig det som er grunnen til at jeg vil flytte ut. Hun jobber veldig mye for å holde ting gående, og hun er ikke sprek heller. Så jeg føler at ting hadde blitt bedre om jeg flyttet ut og var selvstendig og greide meg selv. Jeg orker ikke å føle meg som et null lenger, en som ikke burde ha eksistert, dette er en tanke som plager meg konstant. Jeg glemmer det fort i skoletiden, og når jeg er venner, men når jeg er alene for meg selv så dukker disse tankene opp.

 

For andre virker dette som et vanlig foreldre-ungdom krangel, er det det?

Men jeg har ikke lyst til å forsette å føle meg sånn lengre, men jeg vil ikke lage mer bry for henne. Jeg har bodd hos en god venn i lengre perioder før, og en god familievenn har tilbudt meg ly midlertidlig, men jeg vil ha et sted til jeg er ferdig med videregående.

 

Jeg greier ikke å bestemme selv om jeg vil ha hjelp eller ikke.

Om jeg vil flytte, og skape enda mer trøbbel. Eller forsette å være der så lenge jeg greier.

Jeg vet ikke, eneste jeg vet er at jeg bare måtte få det ut, og at dette er noe jeg går og tenker på konstant og som tærer på meg. Så det jeg ber om er vel deres råd, og hva dere mener ville være det beste å gjøre.

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[Heidi]

Har du en fastlege du trives med da? Hva med å snakke litt med h*n og spørre om råd?

[whateverw]

Det høres ikke ut som om du har det bra.

Men det er veldig positivt at du selv ser det, og forsøker å finne løsninger for å bedre livet ditt.

 

Jeg tror det hadde vært bra for deg å flyttet hjemmefra, og fått borteboerstipend.

Det må du snakke med lånekassen om, dernest ta kontakt med barnevernet og legge saken frem for dem.

 

Det taler bare til din fordel at du har vært i kontakt med dem før.

 

Uansett hvor vanskelig det er, så er det INGEN andre enn DEG som kan ta styringen over ditt eget liv.

 

Gudd løkk.

[Mr. Lurk]

Snakk med barnevernet, dem kan gi deg leilighet, hvis det er slik at situasjonen er ille nok. Da må du bare betale mat, Internett, tv og andre "luksus" ting og når du får jobb, så må du kanskje betale strøm.

Endret 21. november 2011 av Wizzlee

[AnonymDiskusjon]

Er det mulig å kontakte barnevernet via mail?

Vet ikke hva jeg vil kalle det, men jeg er ikke flink til å snakke.

Greier ikke å formulere ting riktig når jeg snakker, så hadde vært fint om jeg kunne fått sendt dem en mail om situasjonen..

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[Hugo_Hardnuts]

Du kan jo kontakte dem anonymt på telefon. Ring dem og si at du har noen spørsmål du vil ta opp anonymt for å høre hva de evt. kan hjelpe deg med.

 

Det er ikke uvanlig med en del konflikter mellom ungdom og foreldre i den alderen du er i, men hvis moren din får raserianfall og raserer rommet ditt er det over streken for hva jeg oppfatter som normalt i hvert fall. Nå har vi jo bare din side av saken her (uten at jeg sier at jeg ikke tror på deg, bare for å understreke det), men ut fra det du skriver virker hun ikke helt stabil.

 

Edit: Leste litt for dårlig der: Ansatte i barnevernet jobber i kommunen og der skal alle, så vidt jeg vet, ha en epostadresse ja. Her er det sikkert forskjell fra kommune til kommune, men du finner sikkert en epostadresse på kommunen din sine hjemmesider.

Endret 22. november 2011 av Hugo_Hardnuts

[whateverw]

Er det mulig å kontakte barnevernet via mail?

Vet ikke hva jeg vil kalle det, men jeg er ikke flink til å snakke.

 

Den der innstillingen funker ikke.

 

Vær klar over at sannsynligheten er høy for at barnevernet IKKE kommer til å ta deg seriøst.

 

Det er nok av folk som bare vil flytte for seg selv uten noen annen saklig grunn enn tenåringstrass.

 

Skal du få dette til for deg selv, må du være forberedt på å møte opp personlig, legge fram saken din, få dem til å ta deg på alvor, og følge det hele opp ved å MASE NOE INN I HELVETET PÅ DEM.

 

Får du ikke dette til så er det ikke så viktig for deg.

Nok av folk med hobby-problemer.

[AnonymDiskusjon]

Det jeg tenkte var at jeg kunne fortelle dem situasjonen min, og høre om de syntes dette var nok grunnlag for å få hjelp. Før jeg tar mer direkte kontakt med dem, jeg vil ikke at de skal prøve å "ordne" opp som forrige gang.

 

Så lenge de ikke greier å endre måten min mor tenker på totalt, så vil det ikke funke. Det håper jeg at de har skjønt fra forrige gang. De var ihvertfall ganske innstilt på å prøve å "ordne" opp forrige gang, og når det ikke gikk prøvde de bare å sende meg til institusjon..

 

Vil IKKE gjenta det, derfor jeg vil vite at jeg kan få hjelp til å flytte ut, før jeg gjør noe mer direkte.

 

Får prøve å sende en mail, og se hva de mener før jeg bestemmer meg om jeg vil ta direkte kontakt med dem.

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[whateverw]

...høre om de syntes dette var nok grunnlag for å få hjelp.

 

Det er en skjønnsmessig vurdering, som i rene ord betyr at DU må få dem til å forstå.

 

Før jeg tar mer direkte kontakt med dem, jeg vil ikke at de skal prøve å "ordne" opp som forrige gang.

 

Jeg antar at du var litt yngre da, og at det endrer hvilke løsninger dem kan benytte. Eksempelvis mistenker jeg at tolv-åringer IKKE blir sendt på hospits sammen med narkomane.

Jeg var 17 da jeg og resten av familien fant ut at nå hadde min mor gått over streken, og løsningen ble å koble inn barnevernet som sponsa hybel. Som jeg måtte skaffe selv.

 

Det håper jeg at de har skjønt fra forrige gang.

 

Det har de ikke.

De er teite i pappen og vil prøve å bruke enkle løsninger som betyr minst mulig arbeid for dem selv.

 

Vil IKKE gjenta det, derfor jeg vil vite at jeg kan få hjelp til å flytte ut, før jeg gjør noe mer direkte.

Dårlig innstilling.

 

Barnevernet er en av disse etatene som later som at dem fungerer, mens deres egentlige oppgave er å gjøre minst mulig.

 

Derfor må du tvinge dem til å ta stilling til det du sier, og gjøre noe med det.

 

Et stykk sovepose og luftmadrass, parkér deg utenfor politistasjonen i jula og sjekk om du blir tatt på alvor.

 

EDIT:

Jeg vil også gjerne legge til, at jeg synes det er en helt klar mangel at man må innom barnevernet for å kunne komme i kontakt med eventuelle fosterforeldre.

Det BURDE ha vært slik at man bare kunne ha plukket opp røyret og så fikk man komme på besøk til og eventuelt overnatte hos en kvalifisert fosterforeldrefamilie i nærheten.

Synd at det skal være så vanskelig at unge folk må oppleve så mye negativt fra sine foreldre at det kan ta år å rydde opp i, etterpå. Spesielt med tanke på at dem burde egentlig ha brukt overskudd og konsentrasjon på å ta studier.

Endret 22. november 2011 av whateverw

[AnonymDiskusjon]

Fint å få innsyn og kommentar fra noen som har vært innvolvert med barnevernet før.

Skal prøve å gå og snakke med dem så fort som mulig, må bare tvinge meg ned selv dit.

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e

[whateverw]

Bra.

 

Hvis ikke din foresatt fungerer i rollen som forelder og voksen, så må du bare innse det og ta over styringen selv.

 

Og i Norge er terskelen for selv å søke og få hjelp, heldigvis lavere enn andre steder: A 10-Year-Old Divorcée Takes Paris.

[AnonymDiskusjon]

Har prøvd å holde meg for meg sjøl, og holdt minimalt med kontakt den siste uken.

Ser ut som om det hadde motsatt effekt, og nå kom hun inn på rommet og sa sin mening.

Virker som om hun har skjønt at jeg ikke trives, og hun sa sjøl at hun ikke vil ha meg her og at hun vet jeg ikke vil være her, og at jeg likegodt kan flytte ut på hybel. Hun sa at hun var villig til å hjelpe meg økonomisk så lenge hun slapp og ha meg rundt og "irritere" henne...

 

Postet av anonym: 15457f47f90fccab728736fa413d546e