Rastløs ungdom

[alveq]

www.boardgamegeek.com - join us... Ikke at brettspill nødvendigvis ikke krever av spilleren, her må man jo holde styr på reglene i hodet selv.

 

Selv har jeg kjent at svært få toppspill har klart å tenne gnisten min de siste årene. Når det er sagt: Skyrim gjorde det. Nå består ettermiddagene stort sett i å krangle med samboer om hvem sin tur det er å spille noen timer.

[Backstabber]

Kjenner denne følelsen alt for godt. Føler meg skitten når jeg sier det, men det skal mye til for at jeg ikke trekker mot fast paced multiplayerspill. DotA 2, Bloodline champions og rytmespill. Noe er galt når man må manne seg opp for å spille et spill som man vet man blir å bruke over 10 timer på før man er ferdig. Blir fort litt krampeaktig.

[Aiven]

For å være helt ærlig tror jeg dette er et sunnhetstegn, så gratulerer til artikkelforfatteren.

[Dext]

Har egentlig funnet ut at jeg er i besitelse av ~20-40 spill som jeg forsåvidt har lyst til å spille, men hver gang jeg tenker på å starte blir det til at man finner ut at man egentlig ikke har tid likevel. Eventuelt har brukt vel over 10 timer og enda er man ikke i nærheten av slutten på begynnelsen.

 

Er vel litt derfor jeg har falt mer for litt lettere indie spill for tiden. Kan jo nevne at den siste tiden har jeg brukt 45 timer på Defense Grid, mens hvis jeg ser på tiden brukt på store blockbusters, så er andelen forsvinnende liten i forhold.

 

Akkurat nå kan jeg forsåvidt skylde på eksamenstid men har egentlig følt det slik en god stund nå.

[Istapp]

Den naturlige progresjonen og det fornuftige tempoet uteblir, og vi spiller ikke det vi vil eller burde, men det vi må.

 

Bingo. Tror dette har mye å si i denne sammenhengen. Må nevne at jeg ble litt overrasket over AC: Revelations karakteren. Er rundt 70% synkronisert i spillet nå, og mener så langt at spillet fortjener bedre enn 5/10. Men, dette går på smak og behag selvfølgelig, og jeg respekterer og liker den subjektive måten dere anmelder på her på gamer.no. Men når det er sagt så har jeg tenkt flere ganger på om dere ikke blir litt utbrent til tider som spill journalister? Hvis det er noe jeg hater selv så er det dette "rotte racet" hvor man banker i mål det ene spillet etter det andre for å komme videre i spill samlingen. Da blir jeg lei uansett hva jeg spiller. Dette er jeg påpasselig med å unngå, men som spill journalister/anmeldere så er muligens dette en "luksus" dere ikke har?

 

Hva med å fordele jobben med å anmelde spill jevnere, eller ansette enda flere skribenter f.eks.? Bare et vennlig forslag.

 

 

Argumentet "at man har blitt voksen" er nok ikke direkte annheten , gjennomsnitts gameren har en alder på 30-40 år. Det er heller at man har gått lei spill siden man aldri blir tilfredstilt lengre, ta dere en pause fra all spilling , eller vis litt selvdisiplin og velg bare ut få titler. Som flere av dere sier med dagens nett og ultrarask tilgang til informasjon samt den uendelige strømmen av spill krever at man er litt hard mot seg selv.

 

Enig her. Å være mer selektiv med hva jeg går til anskaffelse av er svaret for min del. Jeg tenker som så at interessen for spill kommer nok aldri til å forsvinne. Så tenk hvor stor spill samlingen vil være om f.eks. 20 år hvis jeg skal drive med impuls kjøp i tillegg? Det er unødvendig å prøve å sluke alt rått mener jeg. Samlingen vokser jevnt uansett. Dessuten har de fleste også andre interesser og forpliktelser i tillegg.

[Melfacion]

Fra å vokse opp som en storspiller har jeg havnet litt i samme tankegang som artikkelforfatteren. Jeg tar meg stadig i å spille mindre forpliktene spill når jeg først skal spille, og søker en spillopplevelse som kan gi meg glede av en halvtime spilling fremfor å måtte sitte i 3 timer ++ for å få en sammenhengende spillopplevelse.

 

Jeg må si jeg er veldig spent på eksperimentet som nevnes i slutten av artikkelen, for det er helt på linje med hvor jeg har havnet i dag. Kortspill og brettspill bruker jeg faktisk mer tid på enn annen spilling for tiden, og spillgleden er mye mer til stede der for meg.

 

Ulempen med disse spillene er jo selvfølgelig at du fysisk trenger andre spillere å spille med (eller mot), men på den annen side er det mye lettere å få med seg "ikke-spillere" på et godt gammeldags brettspill.

 

Carcassone og Munchkin har i alle fall mitt godkjenningsstempel og er noen av de få brettspillene jeg eier selv. Se også på Settlers of Catan om dere skulle gå lei av de to dere har valgt ut.

 

Den store slageren rundt stuebordene våre for tiden er forøvrig "Imperial"

[Splaat]

Har selv lignende problemer. Jeg har en haug med spill, da snakker vi 500+, og jeg har fullført et fåtall av dem. Jeg har tenkt med meg selv at dagens spill blir kanskje litt for kjedelige for meg, selv om jeg ennå ikke har prøvd MW3 eller Skyrim.

 

Jeg har vært gamer siden jeg var 4 og på barneskolen satt jeg time ut og time inn med samme spill, gjorde akkurat samme ting, om og om igjen. Da var det ikke noe som het "Jeg kjeder meg, skift spill". Dessverre så forsvinner denne fasen, sakte men sikkert. Tror det har med at jeg vokser opp, noe jeg ikke vil skal skje. Jeg vil ikke kaste fra meg en god opplevelse og forsvinne fra et utrolig godt samfunn.

 

Jeg hører på en spesiell sang hver dag som setter følelsene i sving, The World Is Saved. Denne omhandler gamere og er laget av et podcast team fra IGN. Hver gang jeg hører sangen og teksten, så får jeg en sånn artig følelse inne i meg, liksom at jeg kjenner meg igjen.

 

Å være gamer nå for tiden, kan være litt hardt for enkelte, men etter litt prøvelse så skulle vell ting falle på plass

[KarateK1d]

Å her trodde jeg at jeg var alene om dette problemet.

Det har vell aldri vært ett år med så mange store titler og gjennomført gode spill. Likevell har ingen av disse virkelig dratt meg inn. I "gammle" dager kunne jeg fortape meg i ett spill i mange, mange timer, for ikke å si en hel helg, av gangen. Nå om dagen ender jeg opp med å spille 1 time eller 2 før jeg heller setter på en episode av en eller annen serie eller går ut for å hugge ved.

Jeg husker da jeg fortsatt bodde hjem og allt ble nedprioritert for å bare kunne spille 10 minutter til. Jeg savner den tiden.

Som clarify sa, jeg også hadde håpet på en konklusjon nederst som kunne kurert meg. Men jeg får vell bare smøre meg med tolmodighet og trøste meg med at iallefall er det en del forefallende ting rundt huset som blir gjort...

[TheIlluminated]

Spiller gjerne nye spill som har single-player eller gamle gode klassikere. Nye multi-playerspill er for det meste irriterende ettersom man trenger å bruke litt ekstra tid for å vedlikeholde hvor god man er, det er for mye investering når man har så mye ellers å gjøre.

 

Selv spiller jeg gjerne gjennom Baldur's Gate 2, The Settlers (1'ern!) og tar en runde med Quake 3. Spilte veldig my WoW, men den tiden er over, ikke et snev av entusiasme som man en gang hadde i vanilla.

 

Ser gjerne på folk som spiller SC2, MLG, GSL osv. er utrolig artig, men å sitte seg ned for å spille blir gjerne for mye investering. På grunn av alt man gjør har man en tendens til å bli middelmådig i mye, og tviler på at det er de fleste som liker dette. Personlig ønsker jeg å være veldig god i noen ting, og jo flere spill man har å forholde seg til (for ikke å snakk om jobb, sosiale aktiviteter osv) blir det verre.

 

Har bestemt meg for å ikke kjøpe flere bøker, nye spill eller prøve noen nye ting på en stund. Ligger en del bøker og spill på hylla, og noen ganger må man tvinge seg litt for å starte. Kanskje man må innse at man har gjort en feil og kjøpt for mye, noen ganger må man innse at man burde prøve før man gir opp. Da man var yngre var det nok enklere å bli hektet på spill, som gjorde at man opparbeide en vane til å spille. Når dette ikke lengre er tilfelle blir det en del vanskeligere å gjennomføre spillene man kjøper.

[Puzzlefuzz2011]

At folk har tid til å lese så lange tråder om så et spennende tema som vi ser her, det forundrer meg dypt!

 

Jeg har ikke tid, jeg har alt for mye jeg må spille! ;-)

 

Har forøvrig nettopp kvittet meg med at par hundre spill, og innen jeg flytter, skal jeg bare sitte igjen med 10-12 spill, som jeg tar med videre inn i framtida, så snart ryker det et par hundre til. Da vil jeg få bedre tid, håper jeg, men så var det pokkers Steam da, jaja, får bare prøve å holde seg i skinnnet.

[Core2Dude]

Kjenner meg godt igjen her, og forundrer meg ikke at det er mange andre også. Dette har nok en ganske logisk forklaring i at vi begynner å bli "mettet" av underholdningen. Jeg husker i begynnelsen da jeg fikk en PC selv samt oppdaget mulighetene for torrent nedlastning. Mulighetene var uendelige! Og da var det ikke så rart at man brukte nesten hele dagen på å utforske dette, fra skoleslutt til sengetid.

 

For min del har det gått mer og mer fra casual spilling til kompetitiv spilling. Det å konkurrere, starte raskt opp og spille noe man kan, og få en godfølelse av der og da. Da er det naturlig at det er spillene et par år tilbake man fremdeles sitter på (I mitt tilfelle, call of duty 4 og trackmania nations). Man orker ikke sette seg inn i nye titler for å gå igjennom hele læringskurven på nytt.

 

Av de mangfoldige pc spillene jeg har hatt, er det kun F.E.A.R, HL2, og cod4 som er blitt fullført.

 

Hvis man tenker tilbake i tid kunne man lett spille igjennom gamle titler på NES, N64, PlayStation osv, opptill flere ganger. Da var det ikke like lett å skaffe seg spillene, heller ikke så stort utvalg.

 

Nei, her er det rett og slett snakk om mettede gamer-sjeler som begynner å nærme/strekke seg over 20års grensen

Endret 23. november 2011 av Core2Dude

[myndighetene]

 

 

Endret 6. mai 2018 av Hansemannan

[vidar_N]

Jeg kjenner meg igjen i problemet.

 

Jeg har funnet en teori på årsak og løsning. Jeg tror rett og slett at spill ikke lenger kan tilføre meg noe. Jeg har spilt dataspill så lenge jeg kan huske. For noen måneder siden fylte jeg 18.

 

Jeg føler ikke noe når jeg spiller, det er rett og slett kjedelig. Jeg prøver og prøver men får bare ikke de gode spillopplevelsene lenger.

 

Jeg er nok blitt mett på spill og interaksjon med pixler og forhåndsprogrammerte personer og hendelser. Jeg har kommet for godt inn i komfortsonen med spill, de er ikke lengre noe nytt. Mennesker trenger utfordringer og å utforske nye ting.

 

Selv ikke multiplayerspill trekker meg lengre, hvis jeg ikke spiller med venner.

 

Det er nok på tide for meg å gå videre, skape mine egen historie, treffe nye folk og skape nye opplevelser.

 

Tre ut av min egen komfortsone som jeg har hatt med spilling.. Sjekke kvinnfolk, tjene penger, lære å kjøre bil, ordne min egen mat, få resultater på skolen. Ting som jeg tidligere har unlatt eller viket unna, det er det nå på tide å gå for.

 

Det virkelige livet har nok mye mer å by på. Den karakteren du har drømt om å være, og kanskje har levd ut i spillene, bli den nå. Bli deg selv.

 

Vidar

[Wolverinne]

jeg kjenner nesten er skyldfølelse fordi jeg ikke får fullført det jeg holder på med tilstrekkelig.. Jobber også med spill og merker fort at jeg blir litt for mettet når vi har hatt en slik fantastisk spillhøst med enorme titler på alle kanter... Venner maser om å spille online i både BF# og MWF3, jeg vil selv kose meg mer med ACR, og skyrim ligger der så enormt at jeg ikke vet helt hvor jeg vil hen videre... Eneste jeg faktisk nyter å plukke opp i disse dager er wordfeud (skyt meg)