Rastløs ungdom

[Odesseiron]

Selv Skyrim har mistet piffen.

 

Les hele saken

[Godsaker]

Litt Alpha Protocol er nok ikke å forakte! Selv stoppet jeg etter tutorialen men den er på lista mi.

[the0bald]

Er selv veldig enig i mye av det du sier. Etter at jeg ble ferdig på universitetet har jeg vanskeligere for å sette meg ned med spill med episke historier. Tror det er fordi jeg føler at fritiden min er såpass dyrebar nå at jeg vil ha noe som er umiddelbart givende, som du sier. Er i ferd med å bli gamle

[Sir-Allistair]

Har det på samme måte. Tør ikke tenke på Skyrim engang. Kanskje etter jeg er ferdig med AC:Revelations. Men som regel er det retrogaming på Xperia Play som er enklest.

Har ikke helt gått opp for meg før hvor utrolig mye tid et enkelt spill tar. Hehe

Endret 18. november 2011 av Sir-Allistair

[Feskinger]

Spennende, Lasse. Jeg har selv en tendens til å kjøpe spill jeg verken har interesse av eller ønske om å spille, bare for å kunne referere til at jeg eier dem i potensielle diskusjoner. Etter at jeg fikk meg Kindle foregår det på samme måten i bokverdenen, jeg kjøper ting jeg har intensjon om, men ikke egentlig et ønske om å sette meg inn i umiddelbart. Jeg tror følelsen du beskriver er en bieffekt av digitaliseringen, eller mer konkret, effektivitetsjaget vi står ovenfor som interesserte og nysgjerrige mennesker. Digitaliseringen har bare gjort det enklere å gå til anskaffelse av produktene, det er det konstante behovet for å mestre omgivelser vi ikke lenger har kapasitet til å fordøye på en skikkelig måte, som er problemet.

 

Ikke det at jeg føler at jeg har for dårlig tid. Det handler mer om uoversiktlighet, manglende viten om hvordan man skal prioritere, og avstand fra noe konkret å rette det personlige dannelsesprosjektet mot. Jeg leste lenge ganske enkelt for å fastslå om noe var bra, med intensjon om å vende tilbake til det for nærlesninger på et senere stadium, men det dukker hele tiden opp noe nytt som konkurrerer med å gjøre en personlig investering i å forstå noe. Dessverre er det slik at de færreste respekterer, langt mindre setter pris på, forståelse. Det viktigste er å ha gjort det, som diverse lister som 1001 bøker du må lese før du dør og, ja, Gamers spillanmeldelser legger opp til. Vi lever i en forvirrende tid.

[Coffey]

Jeg tror du nettopp beskrev store deler av det jeg føler for tiden, Feskinger.

[oerhört]

Jeg pleide å ha dette problemet, og jeg kjenner det rykker godt i gamle gamerrøtter nå som ting som Skyrim, Zelda, Mario og Batman kommer ut samtidig. Og køen av ikke fullførte spill er f.eks. 90 % av Steam-katalogen min.

 

Men jeg har innsett at ingen rekker over alt, og at det er meningsløst å prøve. Derfor velger jeg å være fornøyd med å spille demoen av mange spill nå om dagen, og hovedmålet jeg har for å prøve nye ting er å lære hva de består av, snarere enn å gjøre dem ferdig.

 

De beste spillene slipper jeg ikke unna uansett, så jeg føler ikke egentlig at jeg går glipp av noe. Det er ingen som trenger å dytte meg til å spille Super Mario 3D Land, for spillet er så lettvint og tilgjenglig at jeg spiller det av pur egeninteresse. Geometry Wars 2, Drop7, Amplitude, Tetris, Trials 2 og Ridge Racer stiller i samme heat. For meg er det ofte en befriende følelse at spillet ikke har en historie jeg "må" spille gjennom, men kan spilles akkurat så mye eller lite som jeg har lyst til.

 

Kort sagt har jeg innsett av livet er for kort til at jeg skal føle angst for de tingene jeg ikke får gjort. I stedet får jeg prøve å velge ut et forsiktig knippe spill så lurt jeg kan.

 

En ting som er verdt å merke seg er at det krever overskudd å spille. Jeg har noen ganger lurt på om det er uansvarlig å "presse" seg gjennom et spill for en anmeldelse; konteksten blir jo da helt annerledes enn "vanlige spillere" som kun spiller når de har tid og overskudd – og resultatet kan kanskje bli en unødvendig negativ innstilling.

Endret 19. november 2011 av oerhört

[Kenichi-san]

Ser meg enig i dette. Jeg tror jeg er mer en "collector" av spill enn en fullblods "gamer", for som det står i profilen min her inne: "Tester spillene, men sjeldent fullfører de". Spillet skal virkelig gripe tak i meg om jeg skal bli ferdig med det, men som du sier: noe av det beste jeg har spillt har jeg aldri fullført: som feks Total War Shogun 2 - 48 timer lagt inn, aldri fullført en campain. Jeg merker at jeg nå idag bruker mer tid her inne å diskuterer spillene eller leser nyheter eller ser gameplay videoer på Youtube enn å faktisk spillene de (selv om jeg eier spillet).

[Odesseiron]

Spennende' date=' Lasse. Jeg har selv en tendens til å kjøpe spill jeg verken har interesse av eller ønske om å spille, bare for å kunne referere til at jeg eier dem i potensielle diskusjoner. Etter at jeg fikk meg Kindle foregår det på samme måten i bokverdenen, jeg kjøper ting jeg har intensjon om, men ikke egentlig et ønske om å sette meg inn i umiddelbart. Jeg tror følelsen du beskriver er en bieffekt av digitaliseringen, eller mer konkret, effektivitetsjaget vi står ovenfor som interesserte og nysgjerrige mennesker. Digitaliseringen har bare gjort det enklere å gå til anskaffelse av produktene, det er det konstante behovet for å mestre omgivelser vi ikke lenger har kapasitet til å fordøye på en skikkelig måte, som er problemet.

 

Ikke det at jeg føler at jeg har for dårlig tid. Det handler mer om uoversiktlighet, manglende viten om hvordan man skal prioritere, og avstand fra noe konkret å rette det personlige dannelsesprosjektet mot. Jeg leste lenge ganske enkelt for å fastslå om noe var bra, med intensjon om å vende tilbake til det for nærlesninger på et senere stadium, men det dukker hele tiden opp noe nytt som konkurrerer med å gjøre en personlig investering i å forstå noe. Dessverre er det slik at de færreste respekterer, langt mindre setter pris på, forståelse. Det viktigste er å ha gjort det, som diverse lister som 1001 bøker du må lese før du dør og, ja, Gamers spillanmeldelser legger opp til. Vi lever i en forvirrende tid.

[/quote']

 

Det er nok mye sannhet i det du sier, og jeg opplever også at bokhylla mi i stor grad preges av "kanon" og annen litteratur jeg rett og slett forventer at folk forventer at jeg har lest. Også bøker jeg forventer av meg selv å lese, før jeg kan begynne på mindre viktige prosjekter. De med bokmerker i er likevel som regel de aller seneste innkjøpene mine. Jeg har veldig lyst til å fullføre Forbrytelse og Straff eller The Grapes of Wrath, men Surely You're Joking Mr Feynman ligger på nattbordet. Mye fordi det går helt fint å lese et kapittel, legge den unna og føle en fremgang.

 

Jeg tror at en del av dette jaget rett og slett kan skyldes et jag etter å relatere til den etablerte kanonen, det antatte elitekonsensusets fasit. Folks meninger over et vidt spekter har blitt langt mer tilgjengelige bare de siste ti årene, og man absorberer andres føringer i svært høyt tempo. Metacritic og IMDB Top 250 påvirker prioriteringene våre mer enn han langhåra kompisen til storebroren din som har hørt om han nye kisen kalt Bukowski, eller tilbudskassa på OBS! Elektro hvor du finner Icewind Dale II seks år etter utgivelse.

 

Den naturlige progresjonen og det fornuftige tempoet uteblir, og vi spiller ikke det vi vil eller burde, men det vi må.

 

 

 

Men jeg har innsett at ingen rekker over alt, og at det er meningsløst å prøve. Derfor velger jeg å være fornøyd med å spille demoen av mange spill nå om dagen, og hovedmålet jeg har for å prøve nye ting er å lære hva de består av, snarere enn å gjøre dem ferdig.

 

En ting som er verdt å merke seg er at det krever overskudd å spille. Jeg har noen ganger lurt på om det er uansvarlig å "presse" seg gjennom et spill for en anmeldelse; konteksten blir jo da helt annerledes enn "vanlige spillere" som kun spiller når de har tid og overskudd – og resultatet kan kanskje bli en unødvendig negativ innstilling.

 

Jeg er veldig enig i mange av poengene dine her, og kan heldigvis se på all spilling som en forbedring av yrkeskompetansen min. Dungeon Defenders er for eksempel et spill jeg trodde at jeg skulle elske, men etter et par forsøk har det blitt klart at jeg krangler for mye med presentasjonen og enkelte av mekanismene til at jeg orker å spille det mer. Jeg skulle gjerne hatt de hundre kronene tilbake, men synes også det er helt ålreit at tower defense-databasen min har fått et nytt tilskudd. Jeg hadde nok følt meg adskillig mer snytt og demotivert om det kun lå en forventning til underholdning der.

 

Overskudd er utvilsomt viktig, og en av utfordringene med å anmelde spill. Heldigvis får vi debug-utgaver av de fleste storspillene, slik at spillingen kan porsjonere over noen uker. Assassin's Creed: Revelations hadde jeg for eksempel nesten en måned før anmeldelse, noe som lot meg ta en ukes pause da jeg ble dritlei. Det gir også en mer naturlig spillflyt, noe som ofte er en innvending mot for eksempel anmeldelsesturer. De mindre spillene kommer jo gjerne med mindre krav til prioritet, som igjen lar anmelderne fordøye dem mer naturlig. Tror jeg.

 

Å spille på bekostning av viljen kan nok likevel ha et unaturlig positivt utfall også. Karaktersetting er en abstrakt oppgave, og en jobb som kan være vanskelig nok selv om man får noen dager på seg til å diskutere spillet med seg selv. Om man kun sitter med sluttklimakset friskt i minnet, eller har brukt de siste tre døgnene på å saumfare en solid flerspillerdel med lupe, kan det skinne et urettferdig godt lys på de tidligere delene/enspilleren.

Endret 19. november 2011 av Odesseiron

[samco]

Tar ikke lang tid for å se om et spill er bra eller dålig

[Gjest Slettet+19283741]

Føler det på samme vis Lasse, og jeg ble en smule skuffet over at det ikke var noen løsning på problemet mitt nederst i artikkelen din

[nerd-light]

jepp samme følelsen her også, har nettopp installert witcher 2 og gikk gjennom de fire første startoppdragene, men etter det har det dabbet av, føler jeg må være ganske opplagt når man spiller det spillet, noe jeg sjelden er for tiden . Prøver også å gå gjennom steam katalogen min alfabetisk, med større eller mindre hell, men merker at bruker mere tid på kongregate.com enn på dedikerte spill, dessuten når man blir far, blir det ikke mye spilling på ukedagene

[big_glasses]

Merker det veldig godt på spill jeg har spilt før og kan historien på. Spesielt side jeg stort sett husker historien. Noe som har gitt meg problemer med å få spilt The Witcher igjen, (installerte W7 og sletta save files med uhell). Men kommer til p gå i Skyrim fremover nå og selvsagt WoT.

[LMT]

Munchkin blir kjedelig etter første runden/når du har lært hvilke kort som er i decket. Carcassonne, Ticket to Ride og Settlers of Catan er store slagere hos oss.

 

Vil du spille litt større og lengre stuff over mange kvelder, er Descent et ypperlig brettspill. ^^

[ruub]

huff... Ja jeg har en del halvferdige spill eller ikke det engang, liggende i hylla og blir nedstøvet. Føler jeg ikke har tid og motivasjon til å sette meg ned med dem. Skolen, leksene, jobb, venner og facebook tar mye tid og når jeg da kommer hjem og har tid til å spille så kan jeg fort ende opp med å bare vase rundt på facebook eller bare sjekke om det er noe nytt om spillene som kommer eller bare se om det er nye artikler på Gamer.no og de andre fanene ved siden av tek.no på toppen av siden.

[Obi von Knobi]

Jeg har også sikkert ikke fullført mer enn 10% av spillene mine. Hvis det skal fullføres, bør det enten være kort (Portal), eller gripe meg skikkelig med en fantastisk historie og/eller gameplay. Det sistnevnte har bare skjedd en håndfull ganger, blandt annet med Mass Effect 1, GTA San Andreas, The Witcher 2, og kanskje Skyrim (tiden vil vise). Spill som jeg aldri blir lei av, (utenom i perioder) og som jeg stadig vender tilbake til er Dwarf Fortress, Super Meat Boy og Battlefield BC2/BF3.

[Millha]

En bunker med kun mat og utvalgte spill er løsningen. Selv har flere spill som ikke har vært i maskinen, og desto mer som er på begynt å ikke spillet ferdig. Værst er det igrunn med at der stadig kommer noe nytt man vil spille. Jeg føler det slikt at alle spill må prøve, men ikke mangen blir spillet gjennom. Å den beste gamingen er med venner i samme rom... Har hatt endel timer med tekken ja.

[Animasher]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier. For min del kan disse problemene kureres med solid co-op spill. For eksempel det nye arkadespillet Dungeon Defenders, fantastisk spill å spille med 3 andre like ivrige spillsjeler!

[Odesseiron]

Som nevnt over greide jeg ikke å kose meg med Dungeon Defenders. Jeg synes at det har et lite strømlinjeformet gameplay (tidkrevende sanking av ressurser etter hver runde, tungvint fiksing av nye tårn som wizard, utydelig utstyrssystem) og et grensesnitt som er helt grusomt. Om jeg forsøker å gjøre sistnevnte så lite at det ikke dekker brorparten av synsfeltet mitt, så får jeg en liten klump midt på skjermen fordi det ikke skalerer noe særlig. Jeg er heller ikke noen fan av den grafiske stilen, noe jeg sikkert hadde greid å overse om resten fungerte litt bedre.

 

Co-op er likevel noe jeg storkoser meg med, og det løfter veldig mange spill

[Animasher]

Aha, så ikke at du hadde nevnt det:) Kan fint være enig i de negative sidene du nevner ved spillet, spesielt grensesnitt og skalering, merkelige designvalg indeed. Co-op opplevelsen redder det allikevel for meg. Sjekk ut brettspillet 'Bohnanza'! Evt HL2 Sven-coop.