Emosjonelt ustabil og demotivert

[AnonymDiskusjon]

På ungdomsskolen sleit jeg en del med å finne likesinnede, og hadde et høyt konfliktnivå med dem jeg gikk i klassen med (mobbing i perioder). På VGS har det sosiale blitt mye bedre fordi jeg etterhvert klarte å finne veien inn i en omgangskrets i stedet for å være helt isolert.

 

Men jeg sliter likevel er en del emosjonelle problemer. For det første klarer jeg ikke å bli ordentlig kjent med noen mennesker. Jeg har ikke problemer med ordinær sosialisering og stifte bekjentskap med folk lenger, men det å utvikle virkelig aktive vennskap har jeg ikke fått til. Det er som om jeg kan harmonere veldig godt med noen en dag mens det den andre dagen kan føle som om vi ikke kjenner hverandre.

 

På grunn av dette har jeg store humørsvingninger og former for følelsesutbrudd. Jeg kan gå fra å være veldig glad og fornøyd i det ene øyeblikket for så å føle at jeg ikke passer inn noe sted etterpå. Det kan for eksempel skje hvis jeg forteller en vits ingen synes er morsom, eller noen sier noe direkte til meg som kanskje er ment som en spøk, men som jeg opplever som ubehaglig eller irriterende å bli fortalt. Det fører som regel til at jeg koker nærmest over av sinne. Eller så blir jeg bare veldig, veldig trist. Andre ganger blir jeg manisk glad av helt irrasjonelle grunner.

 

Og dette med spøking og meg er en litt merkelig greie. For jeg opplever det som om jeg er spesielt utsatt for å bli latterliggjort. Det er som om ingen tar meg som en seriøs person. Tidligere har diverse rykter ligget til grunn for mange skarpe påstander, men det har mer eller mindre dødd ut. Nå for tiden er det enten at folk er skarpe i tonen eller har milde spøker. Det er som om ingen kan ha et normalt forhold til meg som person. Det har sikkert en del med mindre karakteristikker og forventninger å gjøre også, men jeg ser likevel så mange andre som kan ha så gode forhold. Likevel er det som om alle disse forholdene har låst seg veldig fast, og jeg klarer ikke å endre den posisjonen jeg er i.

 

Dette fører til at jeg blir smådeprimert og demotivert (særlig dersom skolen er veldig krevende). Det er lite som får meg virkelig glad for tiden. Utenom skolen driver jeg med mange forskjellige aktiviteter ellers, men det er ingen av dem som forbedrer den situasjonen jeg er i. Det er så veldig lite i min kontakt med andre som føles spesielt.

 

Postet av anonym: 5159a35664cc561d37e00ebc1f6c508b

[vidarkri]

Ikke glem at du er i stor hormonell ubalanse som påvirker humøret ditt mer enn du aner.

Akkurat det vokser du faktisk av deg men du må gi det tid og ikke glemme at det faktisk spiller en stor rolle for hvordan du har det.

[AnonymDiskusjon]

For meg blir det for reduksjonistisk å legge all skylda på hormoner. Men dersom det kun er det må jeg finne en måte å bli glad på. Det er så slitsomt med den tilværelsen som er nå.

 

Postet av anonym: 5159a35664cc561d37e00ebc1f6c508b

[vidarkri]

Jeg sier ikke at det er skyld i alt du sliter med, men det er garantert en stor medvirkende årsak.

Mange ungdommer lider veldig med hormonell ubalanse uten at de faktisk skjønner hva det er.

Hvis du er klar over det så kan det hende at du faktisk ikke føler deg så ille siden du er klar over at det skyldes utenforliggende(Mer. Innenfra) ting du ikke kan styre, og at det går over av seg selv med tiden.