Fortell om dine innerste tanker

[Ensombryrseg]

Hatt en rar følelse av å forsvinne den siste tiden. Jeg sover urolig, og jeg føler jeg iblant går ut av kroppen min. Jeg jobber, trener, går på skole - ja, det vanlige, men likevel er det noe annerledes med det hele. Får bare ikke satt fingeren på det. Mitt syn på verden endrer seg også, men jeg kan ikke si i hvilken retning. Ting er bare annerledes. Jeg ser på verden, og alt ser helt likt ut - likevel er det noe annerledes.

 

Har noen av dere følt det slik noen gang? Fortell gjerne om noe du går og tenker på eller føler om dagen. Kan bli interessant.

[carolinemat]

Jeg går mye og tenker på, skolen.. Jeg har ikke et helt normalt liv for og si det sånn..

Sliter med mye og jeg klarer jo og komme meg igjenom dagene , men jeg føler jeg tenker for mye. Og til tider blir jeg veldig deprimert.

jeg vet at ting vil jo bli litt bedre, men like vell jeg beskymrer meg ovenfor mammaen min og familien min.

Vi kommer ikke så godt overens med familien til pappaen min , eller rettere sagt di hater oss...

Det er slitsomt og ha ett sånt liv.

Er det bare jeg som sliter med sånne ting? eller er det noen andre , som sliter med familie og det går utover skolen? :o <3

[djgudleif]

Hatt en rar følelse av å forsvinne den siste tiden. Jeg sover urolig, og jeg føler jeg iblant går ut av kroppen min. Jeg jobber, trener, går på skole - ja, det vanlige, men likevel er det noe annerledes med det hele. Får bare ikke satt fingeren på det. Mitt syn på verden endrer seg også, men jeg kan ikke si i hvilken retning. Ting er bare annerledes. Jeg ser på verden, og alt ser helt likt ut - likevel er det noe annerledes.

 

Har noen av dere følt det slik noen gang? Fortell gjerne om noe du går og tenker på eller føler om dagen. Kan bli interessant.

 

Det høres ut som du lider av depersonalization eller derealization.

DR/DP gir en følelse av ting kan oppleves som litt uvirkelig.

Nesten litt som en drøm, bare at man vet at man er våken.

Kjente ting virker plutselig mer fremmed, og det virker som man ser verden gjennom et vindu.

Kanskje føles det ut som om man lever inni en slags boble.

 

DR/DP er et angstsymptom.

Har hatt det selv, i en ganske høy grad.

For meg ble det trigget av store mengder alkohol i russetida. Slet med dette i måneder etterpå.

Hadde veldig urolig søvn også.

Nå kan jeg maksimalt ta et par pils for at det ikke skal skje igjen.

 

Ellers er det ganske vanlig blant befolkningen, da det kan trigges av stress.

Stress og angst er veldig nært tilknyttet.

Veldig mange mennesker har hatt små episoder med dette som følge av stress og en travel hverdag.

Det er noe hjernen gjør for å koble ut.

 

Det er ytterst sjeldent at det er noe kronisk.

Da er ofte det grusomme traumer og grusomme oppleveser som er triggeren.

Evt. bruk av narkotiske stoffer.

DR/DP kan forøvrig ikke eksistere uten angst.

 

Mitt tips: Ro ned alkoholen hvis du drikker, og ro ned stresset hvis du stresser.

Endret 16. november 2011 av ikkespisgress

[Ensombryrseg]

Hatt en rar følelse av å forsvinne den siste tiden. Jeg sover urolig, og jeg føler jeg iblant går ut av kroppen min. Jeg jobber, trener, går på skole - ja, det vanlige, men likevel er det noe annerledes med det hele. Får bare ikke satt fingeren på det. Mitt syn på verden endrer seg også, men jeg kan ikke si i hvilken retning. Ting er bare annerledes. Jeg ser på verden, og alt ser helt likt ut - likevel er det noe annerledes.

 

Har noen av dere følt det slik noen gang? Fortell gjerne om noe du går og tenker på eller føler om dagen. Kan bli interessant.

 

Det høres ut som du lider av depersonalization eller derealization.

DR/DP gir en følelse av ting kan oppleves som litt uvirkelig.

Nesten litt som en drøm, bare at man vet at man er våken.

Kjente ting virker plutselig mer fremmed, og det virker som man ser verden gjennom et vindu.

Kanskje føles det ut som om man lever inni en slags boble.

 

DR/DP er et angstsymptom.

Har hatt det selv, i en ganske høy grad.

For meg ble det trigget av store mengder alkohol i russetida. Slet med dette i måneder etterpå.

Hadde veldig urolig søvn også.

Nå kan jeg maksimalt ta et par pils for at det ikke skal skje igjen.

 

Ellers er det ganske vanlig blant befolkningen, da det kan trigges av stress.

Stress og angst er veldig nært tilknyttet.

Veldig mange mennesker har hatt små episoder med dette som følge av stress og en travel hverdag.

Det er noe hjernen gjør for å koble ut.

 

Det er ytterst sjeldent at det er noe kronisk.

Da er ofte det grusomme traumer og grusomme oppleveser som er triggeren.

Evt. bruk av narkotiske stoffer.

DR/DP kan forøvrig ikke eksistere uten angst.

 

Mitt tips: Ro ned alkoholen hvis du drikker, og ro ned stresset hvis du stresser.

 

Jeg så faktisk noen videoer av DP nå nettopp, og du har nok rett. Føles veldig rart. Kanskje det er alkhol, men jeg drikker ikke stort - utenom noen uker sider hvor jeg drakk litt for mye og besvimte. Men jeg er nok veldig sliten for tiden da, mer enn jeg merker. Føler litt at kroppen og hjernen bare har koblet ut liksom for å takle alt sammen. Jeg har et veldig klart syn på verden/livet, og jeg savner eksen så mye. Det er henne jeg vil leve sammen med resten av livet. Har datet litt, men jeg har innsett at det blir aldri det samme igjen. Så nå are går jeg på skole og jobber og driver med prosjekter, men jeg lever jo ikke kan man si. Alt er bare tomt.

 

Du sliter ikke med DP lengre?

[djgudleif]

Nei, det gikk over gradvis etter en måned eller to.

Frykten for å få det igjen vedvarte kan man si. Det lærte jeg meg også å takle etterhvert.

 

Dette var forresten i fjor.

Har vel hatt små episoder i ettertid, også i år. Men jeg har sluttet å bry meg, så det har ikke den minste innvirkning på dagliglivet lenger.

Jeg bruker det til å slappe av i stedet. Det har en avslappende effekt hvis man lærer seg å bruke det til noe positivt.

Endret 16. november 2011 av ikkespisgress

[Ensombryrseg]

Nei, det gikk over gradvis etter en måned eller to.

Frykten for å få det igjen vedvarte kan man si. Det lærte jeg meg også å takle etterhvert.

 

Dette var forresten i fjor.

Har vel hatt små episoder i ettertid, også i år. Men jeg har sluttet å bry meg, så det har ikke den minste innvirkning på dagliglivet lenger.

Jeg bruker det til å slappe av i stedet. Det har en avslappende effekt hvis man lærer seg å bruke det til noe positivt.

 

Rart med det, men ting er bare et problem hvis man gjør det til et problem selv.

[djgudleif]

Er ganske enig på det punktet ja.

 

Finnes selvfølgelig folk som har alvorlige psykiske lidelser.

Det er nok et problem for dem samme hva de foretar seg.

[Ensombryrseg]

Er ganske enig på det punktet ja.

 

Finnes selvfølgelig folk som har alvorlige psykiske lidelser.

Det er nok et problem for dem samme hva de foretar seg.

 

Absolutt. Vil nok si jeg har ganske store problemer, eller jeg tror ihvertfall. For selv om jeg klarer å fungere sosialt og på skole og slikt, så er jeg alltid på bristepunktet. Utslitt følelsesmessig. Kanskje det en dag bare går til helvete

[konduktans]

Absolutt. Vil nok si jeg har ganske store problemer, eller jeg tror ihvertfall. For selv om jeg klarer å fungere sosialt og på skole og slikt, så er jeg alltid på bristepunktet. Utslitt følelsesmessig. Kanskje det en dag bare går til helvete

Kjenner følelsen. Har selv flere gode venner, en bra kjæreste og alt jeg trenger av støtteapparater rundt meg(foreldre, søsken, venner etc.), jeg har ikke spesielt dårlig råd til å være student, jeg har alt jeg trenger, og er i helt ok fysisk form. Allikevel er det noe som mangler. Vet ikke hva.

 

Rare greier.

[Ensombryrseg]

Absolutt. Vil nok si jeg har ganske store problemer, eller jeg tror ihvertfall. For selv om jeg klarer å fungere sosialt og på skole og slikt, så er jeg alltid på bristepunktet. Utslitt følelsesmessig. Kanskje det en dag bare går til helvete

Kjenner følelsen. Har selv flere gode venner, en bra kjæreste og alt jeg trenger av støtteapparater rundt meg(foreldre, søsken, venner etc.), jeg har ikke spesielt dårlig råd til å være student, jeg har alt jeg trenger, og er i helt ok fysisk form. Allikevel er det noe som mangler. Vet ikke hva.

 

Rare greier.

 

Tror jeg vet hva som mangler, både for min del og din: Kjærligheten. Klisje kanskje, men jeg har det bare bra når jeg har kjæreste. Det er det som gjør alt slitet verdt det i lengden. Men samtidig innser jeg at kjærlighet er ikke noe ekte det heller; det er bare kjemiske forbindelser/reaksjoner i hjernen. Blæ

[konduktans]

.

Endret 16. november 2011 av conflict

[Ensombryrseg]

Der melder jeg meg ut av samtalen, i frykt av at madammen googler brukernavnet mitt! He he :-)

 

hehe jeg kan slette det innlegget da. Du må ikke forsvinne.

[konduktans]

Sjekk PM, hvis du ikke allerede har sett det :-)

[Aryvandaar]

Jeg går mye og tenker på, skolen.. Jeg har ikke et helt normalt liv for og si det sånn..

Sliter med mye og jeg klarer jo og komme meg igjenom dagene , men jeg føler jeg tenker for mye. Og til tider blir jeg veldig deprimert.

jeg vet at ting vil jo bli litt bedre, men like vell jeg beskymrer meg ovenfor mammaen min og familien min.

Vi kommer ikke så godt overens med familien til pappaen min , eller rettere sagt di hater oss...

Det er slitsomt og ha ett sånt liv.

Er det bare jeg som sliter med sånne ting? eller er det noen andre , som sliter med familie og det går utover skolen? :o <3

 

Jeg er veldig annerledes fra min familie, når det gjelder interesser og synspunkter. I det siste har jeg kranglet med dem så bustene fyker. Det var helt jævlig for ¨si det rett ut. Jeg mener at jeg har en ekstremt sterk vilje, og det tar veldig mye for å få meg til å se alt i svar, som egentlig bare har skjedd 2 ganger i mitt liv (som barn og nå).

 

Det er altså krangel om skole, foreldre, og søster maste om skole, og ALLTID klarte å peke på det at siden jeg ikke hadde top karakterer så var det verdiløst. Når det gjelder familie og skole, så hater jeg familien min, rett og slett. Og når jeg endelig fant ut hva jeg ville stilte de seg tvilende til mitt valg.

 

Jeg mener jeg klarte å få familien min til å holde kjeft om skole men det krevde ganske mye forklaring, dritt slenging, stahet og apathi. Jeg tror ikke foreldrene mine har sett meg så ekstremt forbannet før så de skjønte nok at ingen ting de sa bortsett fra å være enig ville hjulpet.

 

Jeg kjenner at jeg er på vei til å knekke sammen, men ikke pokker om det skal skje. Jeg er kanskije sårbar nå, men jeg nekter å gå helt ned i kjelleren.

[trespiser]

Jeg går mye og tenker på, skolen.. Jeg har ikke et helt normalt liv for og si det sånn..

Sliter med mye og jeg klarer jo og komme meg igjenom dagene , men jeg føler jeg tenker for mye. Og til tider blir jeg veldig deprimert.

jeg vet at ting vil jo bli litt bedre, men like vell jeg beskymrer meg ovenfor mammaen min og familien min.

Vi kommer ikke så godt overens med familien til pappaen min , eller rettere sagt di hater oss...

Det er slitsomt og ha ett sånt liv.

Er det bare jeg som sliter med sånne ting? eller er det noen andre , som sliter med familie og det går utover skolen? :o <3

 

Jeg er veldig annerledes fra min familie, når det gjelder interesser og synspunkter. I det siste har jeg kranglet med dem så bustene fyker. Det var helt jævlig for ¨si det rett ut. Jeg mener at jeg har en ekstremt sterk vilje, og det tar veldig mye for å få meg til å se alt i svar, som egentlig bare har skjedd 2 ganger i mitt liv (som barn og nå).

 

Det er altså krangel om skole, foreldre, og søster maste om skole, og ALLTID klarte å peke på det at siden jeg ikke hadde top karakterer så var det verdiløst. Når det gjelder familie og skole, så hater jeg familien min, rett og slett. Og når jeg endelig fant ut hva jeg ville stilte de seg tvilende til mitt valg.

 

Jeg mener jeg klarte å få familien min til å holde kjeft om skole men det krevde ganske mye forklaring, dritt slenging, stahet og apathi. Jeg tror ikke foreldrene mine har sett meg så ekstremt forbannet før så de skjønte nok at ingen ting de sa bortsett fra å være enig ville hjulpet.

 

Jeg kjenner at jeg er på vei til å knekke sammen, men ikke pokker om det skal skje. Jeg er kanskije sårbar nå, men jeg nekter å gå helt ned i kjelleren.

Kjenner meg godt igjen her. Alltid når jeg gjør noe så er dem kritiske. Det eneste jeg får gjort er å sitte foran datan. Gjør jeg noe annet så blir dem redde og skal ødelegge for å hindre meg. Jeg var for eksempel den første som fikk interesse for internett men jeg måtte vente i 7 år til 3G teknologien kom for å få internett fordi dem nekta meg det. Jeg har nå brutt kontakt med alle i familien min for jeg har mye å ta igjen det jeg ikke fikk gjort på de 7 åra.

 

Ellers så tvang dem meg til å gå en linje på vgs som jeg ikke ville. Jeg nekta og ba om å få slippe så ikke har jeg fått gå den veien jeg ville. Helvete.

 

Det er i hvertfall der du ER... Det er DER man skal være. Det er det egentlig ingen andre som kan bestemme. KAn være lett å misforstå men prøv å ikke misforstå det siste jeg sier for det er viktig.

[Aryvandaar]

Kjenner meg godt igjen her. Alltid når jeg gjør noe så er dem kritiske. Det eneste jeg får gjort er å sitte foran datan. Gjør jeg noe annet så blir dem redde og skal ødelegge for å hindre meg. Jeg var for eksempel den første som fikk interesse for internett men jeg måtte vente i 7 år til 3G teknologien kom for å få internett fordi dem nekta meg det. Jeg har nå brutt kontakt med alle i familien min for jeg har mye å ta igjen det jeg ikke fikk gjort på de 7 åra.

 

Ellers så tvang dem meg til å gå en linje på vgs som jeg ikke ville. Jeg nekta og ba om å få slippe så ikke har jeg fått gå den veien jeg ville. Helvete.

 

Det er i hvertfall der du ER... Det er DER man skal være. Det er det egentlig ingen andre som kan bestemme. KAn være lett å misforstå men prøv å ikke misforstå det siste jeg sier for det er viktig.

 

Ja ba de om å holde kjeft og at jeg skulle ta mine egne valg, så kunne de velge om de ville støtte meg eller bli ignorert. De valgte å støtte meg, etter nesten 6 år med syting og klaging og negativitet, så var jeg lei rett og slett.

 

Jeg har egentlig alltid sittet mye foran PC'en, men jeg hadde internett ganske tidlig og PC ganske tidlig.

 

De tvang meg ikke til å gå enkelte linjer men de prøvde å influere hvilke linjer jeg tok på vidergående. Jeg brukte jo mange år på matte og fikk dritt karakterer før jeg fant ut at det ikke var for meg.

 

Det er litt vanskelig å ha en søster som skal være flink i så mye. Jeg har ikke motivasjon til å studere det meste, og forelderene mine har kalt meg lat, men det er ufrivilig, jeg ville elsket å ha motivasjon, men jeg har det ikke selv om jeg prøver. Det går kjempe bra med språk studier.

 

Det går greit med familie, så lenge de ikke blander skole og negativitet, da går jeg. Jeg missforstod ikke det nei.

[Ensombryrseg]

Kjenner meg godt igjen her. Alltid når jeg gjør noe så er dem kritiske. Det eneste jeg får gjort er å sitte foran datan. Gjør jeg noe annet så blir dem redde og skal ødelegge for å hindre meg. Jeg var for eksempel den første som fikk interesse for internett men jeg måtte vente i 7 år til 3G teknologien kom for å få internett fordi dem nekta meg det. Jeg har nå brutt kontakt med alle i familien min for jeg har mye å ta igjen det jeg ikke fikk gjort på de 7 åra.

 

Ellers så tvang dem meg til å gå en linje på vgs som jeg ikke ville. Jeg nekta og ba om å få slippe så ikke har jeg fått gå den veien jeg ville. Helvete.

 

Det er i hvertfall der du ER... Det er DER man skal være. Det er det egentlig ingen andre som kan bestemme. KAn være lett å misforstå men prøv å ikke misforstå det siste jeg sier for det er viktig.

 

Ja ba de om å holde kjeft og at jeg skulle ta mine egne valg, så kunne de velge om de ville støtte meg eller bli ignorert. De valgte å støtte meg, etter nesten 6 år med syting og klaging og negativitet, så var jeg lei rett og slett.

 

Jeg har egentlig alltid sittet mye foran PC'en, men jeg hadde internett ganske tidlig og PC ganske tidlig.

 

De tvang meg ikke til å gå enkelte linjer men de prøvde å influere hvilke linjer jeg tok på vidergående. Jeg brukte jo mange år på matte og fikk dritt karakterer før jeg fant ut at det ikke var for meg.

 

Det er litt vanskelig å ha en søster som skal være flink i så mye. Jeg har ikke motivasjon til å studere det meste, og forelderene mine har kalt meg lat, men det er ufrivilig, jeg ville elsket å ha motivasjon, men jeg har det ikke selv om jeg prøver. Det går kjempe bra med språk studier.

 

Det går greit med familie, så lenge de ikke blander skole og negativitet, da går jeg. Jeg missforstod ikke det nei.

 

Hvis du ikke blir akseptert, så må du bare stikke rett og slett. Fuck them. Sier ikke at det er enkelt, men må til. Kan ikke bli hemmet av folk som fortsatt er lenket psykisk. Du skylder dem ingenting heller bare fordi de har oppdratt deg, for det var demses valg

Endret 16. november 2011 av lz7t

[Aryvandaar]

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke har hamret inn dette hos familien min før. Kanskje det er fordi jeg har bare ignorerte slike ting før, men på et tidspunkt ble det bare nok, og jeg måtte få de til å forstå.

 

Stort sett er jeg enig i det du sier, eller selve prinsippet at man ikke skal la folk behandle deg som dritt, men familie er familie, og familien min er ikke helt umulig. Det ser ut til å bli lysere i tunnelen framover. Jeg har oppdatert de angående skole, innleveringer osv og det ser ut til at de har droppet det jeg ba de om å droppe.

Endret 17. november 2011 av Narimasu