Tung og sliten - min historie

[AnonymDiskusjon]

Jeg har tenkt på å skrive ut om mine problemer en god stund, men har til nå pålagt meg selv mye lekser og andre sysler for å overdøve mine tanker, til forrige uke da både kroppen og hodet sa det er nok. Hva jeg ønsker å oppnå med hva jeg skriver er dog uvisst, kanskje en selvinnsikt over hva problemet er når andre objektive parter ser på min historie. Derfor er jeg allerede nå veldig takknemlig for at dere tok brydderiet ved å lese min spinkle plystring i vinden.

 

Kan jo begynne med en liten forhistorie da. Normal oppvekst generelt sett, en ironisk far og en mor som gjorde hva en mor kunne på den tiden. Da min far solgte seg ut av firmaet sitt så flyttet vi til mors famiilietrakter, og jeg gikk med årene fra å være en aktiv ungdom til å finne meg selv spille WoW på et høyt plan. Denne perioden er over, men jeg er enda jomfru i en alder av 21 år så WoW og en 3 års periode med til dels usosiale lag har nok satt sitt preg på meg til den dag i dag. Når jeg da var ferdig på videregående flyttet vi tilbake til hjemstedet vårt. Far hadde enda ingen jobb av den simple grunn sin store tro på sine egne prosjekt. Jeg antar at han gikk i en slags boble, som han drog både meg, mor og mine to søsken inn i. Jeg begynte å jobbe, og måtte ofte låne vekk penger til mine foreldre, med beskjeden at dette skulle betales tilbake å vel så det, ting ble lovet uten hold. Min mor kom i en dypere og dypere depresjon med det stygge inkassospøkelset hengende over oss hele tiden. Familien gikk i en kollektiv desperasjon med min søster som gikk i mine fotspor, langt inn i det store internettet hvor hun sluttet på skolen i en alder av 16 år, og byttet venner med venner på internett.

 

Dessverre kjente jeg så altfor godt problemstillingen, men prøvde alt jeg kunne for å få oss opp av denne sumpen, først ved å jobbe så mye jeg kunne for å kunne betale regninger, for så å ignorere hva som foregikk utenfor mitt eget rom når jeg kom hjem. Hele denne tiden har det vært et følelsekaldt kjærlighetsliv, både innad i vår familie men også generelt familien lenger uti det. Dette gikk så langt i at når mormor fikk kreft, så døde hun ganske kjapt, som var en kontrabeskjed mot den første beskjeden vi fikk som var at hun hadde gode sjanser på å overleve kreften. I etterkant har nok hennes død kommet av den store desperasjonen med mor og far. Før mormor døde så hadde jeg ukritisk godtatt at mormor var ute etter oss, da far skyldte mormor penger, men mente egentlig at han ikke gjorde det. Dermed så ringte jeg aldri før hun døde, ikke en gang en sms. Jeg og mormor hadde tidenes forhold, hvor hun kjente meg innad ifra, hun var rett og slett som en mor, eller en tante om du vil, som jeg aldri hadde. Kort tid etter begynte far og sende fryktelig mange sms, mange telefoner og satt skremmende mye foran Facebook.

 

Dette viste seg i å være utroskap i den moderne formen, der han fant ei fra Malaysia. 2 uker etter mormors død så reiste han på en såkalt business trip angående disse prosjektene han hadde. Dagen etter han kom hjem igjen, konfronterte mor dette med han. Han argumenterte høylytt foran alle at forholdet deres har vært død i 10 år allerede. 3 dager etterpå våkner jeg tidlig om morgenen, til synet av mamma med en tom tequila flaske og en håndfull tabletter, i det jeg reiste meg opp svelgte hun dem alle med en gang mens hun tok resten av tequilaen som var igjen i flasken, og med et smil om munnen og tårer i krokene så sa hun at disse tablettene er dødelige og at jeg nok vil død nå, jeg vil død. Jeg ringte fort 113 og prøvde å få henne til å spy, men dette var vanskeligere enn jeg trodde Hun besvimte ganske kjapt og jeg fikk far til å prøve å gjøre noe men jeg hadde gjort det som kunne gjøres. Mine søsken var heldigvis ikke vitner til seansen. For å forkorte litt av historien så endte det med at morfar kom å hentet mamma 2 dager etterpå , som hadde overlevd selvmordsforsøket, og pappa stakk av til Malaysia med mine søsken 2 uker etterpå. Da var jeg blitt alene med inkassoer på 35 000 og en leilighet fullt av ting, bare sluppet ned i mitt favn. For å overleve så flyttet jeg til min tremenning som opererer som en bror for meg Av de får jeg mat og husly. Men iløpet av denne perioden jeg fikk alt opp i fanget fra November til Februar når jeg flyttet til min tremenning, så fikk jeg ikke en eneste telefon, verken fra min fars familie eller min mors familie. Bestefar har nok av penger, ganske mye i bunn og grunn med en god sparekonto. Når jeg i Januar ringte han for å høre om han hadde penger sånn at jeg kunne i det hele få mat på bordet, så sa han blankt nei.

 

Våren gikk og jeg hadde mine berg og dalbane svingninger. Jeg følte på en måte jeg hadde failet, på en annen måte utilstrekkelig og jeg følte meg sviktet av hele min familie. Jeg påtok meg 3 jobber og jobbet som en gal for å betale inkassoene g opparbeide meg en sparekonto sånn at jeg kunne flytte til Bergen og ta opp igjen fag. Nå i høst så begynte jeg å prate med min mor igjen, hun har fått seg en ny kjæreste, velstående og godt utdannet så jeg har ingen bekymringer der. Jeg bor nå i Bergen og har fått realisert første steg av veien jeg vil gå, fra her til BI Oslo for å studere Øko/admin. Så jeg vil si at jeg har kontroll på mine mål, men følelselivet derimot er bare et stort kaos. Jeg føler meg rett og slett fucked opp og spesiell. Sosiallivet har blitt tyngre selv om jeg henger med mye folk og har mange venner, så føler jeg at mye er nyttesløst og ikke minst meningsløst. Den sosiale biten har gått ifra å være noe dagligdags og automatisk, til å føles som en maske jeg tar på meg idet jeg skal sosialisere meg med andre, prate om trivielle ting og ikke få meg noe, både når det gjelder sex eller forhold. Etter å ha lest Albert Camus så kom det mye tanker om min egen eksistens, og jeg ser i etterkant hvor lett det hadde vært for meg å joinet bølgen når jeg stod på barfot alene. For selv om jeg ikke kan tilgi min mor, så skjønner jeg hvorfor. I et bunnpunkt med ingen vei opp, der stigen er skyvet bort, hva er da poenget med å prøve å klatre opp uten håp om å komme seg opp. Men jeg har nok noe jeg vil bevise både for meg men ikke minst for andre.

 

Min mor har jeg begynt å pratet med i høst som sagt og jeg møtte henne og hennes nye kjæreste her i Bergen, og plutselig skulle de begynne å spandere på en genser, restaurantmat og diverse. Og forrige uke så kom mine søsken tilbake fra Malaysia i nok en Mission:Failed prosjekt fra min fars side, dog han har jeg ikke pratet med siden han stakk i November. Det første mamma gjør når hun får vite at de sitter på flyet på vei hjem er å ringe meg, oppspilt og krakilsk uten en ide om hva hun skal gjøre. Nå i etterkant har hun og kjæresten og mine søsken flyttet sammen og mine søsken har begynt på skole igjen, og min mor har invitert meg bort til jul. Men jeg klarer ikke å fordøye den kamelen jeg sitter med i halsen. At vi skal late som at ingenting har skjedd. Jeg er kanskje sliten, jeg vet ikke, men noe er det som tynger meg men jeg klarer ikke å sette fingeren på hva. Føler jeg meg utilpass i tilværelsen pga faktumet at jeg ikke har hatt kjæreste, hatt sex og driver rundt som ”normen” gjør? Eller er det rett og slett jeg som ikke klarer å tilgi min egen familie for å fucke meg opp som de har gjort?

 

Jeg beklager igjen for denne novellen, absolutt ikke meningen at dere skal få denne bomben over dere, men kanskje dere har noen innspill om hva det kan være og evt hva jeg kan gjøre videre for å bearbeide dette, tiltak jeg kan gjøre i mitt eget liv for å i alle fall leve bedre enn hva jeg gjør nå.

Takk for meg.

 

 

Postet av anonym: a176b9b4926e21a1af4ff6a1cae2e573

[Wishmaster1]

For meg så burde din mor kommet og pratet med deg. Takket deg for at du reddet livet hennes og beklage at hun gjorde slik ovenfor deg. Er jo helt for jævli råttent og feigt gjort!

Er jo føkka i huet når man gjør slik og attpåtil foran sitt eget barn.

Men kan jo håpe nå at hennes nye kjæreste gir hun hjelp til å bli bedre.

 

Kanskje hennes måte og prøve nå frem til deg ved å bed deg til jul og slikt. Hvorfor ikek bare sette deg ned sammen med din mor alene og si alt akkuratt slik du føler det?

Hun skylder deg såpass!!

 

Og hva med dette at din bestefar avviser deg! Her har du hjelpet til hjemme, jobbet livet av deg for å betale regninger og inkasso etter at alle har flytt for å la deg være i dritten!

Er jaggu litt av en familie du har!

 

Blir forbanna når jeg leser om hva du har opplevd og det urettferdige som har skjedd med deg. De har jo behandla deg som dritt! Du har mistet mye av din "ungdomstilværelse" ved at du har måttet jobbe. Også får du ikke et takk, ingen forståelse elelr noe tilbake.

 

 

HAdde gitt f i faren din og morfaren din.

 

Prøv å ta en prat bare deg og moren din.

Si hva du føler, tøm deg for tanker og frustrasjoner.

 

Ikke lett og legge dette bak seg, men skal man komme videre i livet må man bare. Ta et steg av gangen. Du er mye bedre enn den dritten du har til familie.

Kjæreste og sex kommer, ikke stress med det lissom.

 

Begyn å vær litt egoistisk, tenk på deg selv. Du skal faen meg leve litt du og! :-)

[Aryvandaar]

Det å tilgi mennesker handler kanskje litt mer om seg selv, enn om andre. Om man skal gnage på alt som har skjedd så går det dårlig. Jeg skjønner at det er vanskelig, men jeg må si at jeg har ikke vært i forferderlige situasjons som deg.

 

Jeg har blitt mobbet, og jeg fant ut at den beste måten å gjøre fortiden min så lite sårbar som mulig er rett og slett å tillgi alt, og alle. og det fungerte for meg. Det som nå skjer når jeg ser tilbake er ikke det negative, men at jeg hadde styrken til å overleve det. På den måten bli det snudd opp ned. Ja, jeg hadde hatt det bedre uten prøvelsene, men jeg vet hvor sterk jeg er, hva jeg kan takler, og det er en veldig oppmuntrende tanke.

 

Og som wishmaster sier, snakk med moren din, det hjelper. Den beste måten å helbrede følelsesmessige sår er å snakke om det mener jeg, og tenk på deg selv, du fortjener det.

[€uropa]

Du har hatt en tung bør på skuldrene dine, men det ser ut som det går bedre nå.

 

Det eneste jeg lurer på er hvorfor du sikter på BI i Oslo og ikke NHH i Bergen, som er en bedre skole?