Hva faen skal jeg gjøre med livet mitt? Jeg er 20 og har gitt opp.

[AnonymDiskusjon]

I starten av 2011 bodde jeg i hybel og hadde jobb gjennom manpower.

Jobben tæra etterhvert på meg, fysisk og psykisk.

Ble mindre og mindre jobbing, og i slutten av sommern så meg nødt til å flytte tilbake til foreldrene mine.

Har ingen jobb nå. Foreldrene mine tvinger meg til å gå til nav. Men selv det virker som en uoverkommelig oppgave.

 

Er forøvrig veldig fysisk aktiv, driver med mye forskjellig akrobatikk som parkour og turn, og jeg var en gang veldig flink.

Men evnene mine svinner hen. Spiller gitar, lager musikk på PC-en, driver for tiden å lager et dataspill som kan bli salgbart når det er ferdig.

Har lagd dataspill siden 2003, og holdt på mye med programmering.

Var en gang interessert i 3D-animasjon, og hadde noen kunnskaper der.

Har også erfaring med webdesign og lignende.

Har interesse for film, og regisserer for tiden en kortfilm med en som er ferdig på filmskolen.

Jeg vil bli mye forskjellig. Jeg får ikke til å velge.

 

Jeg har ikke råd til å studere. Får ikke stipend uten studiekompetanse.

Er for mange fag å ta opp for å få det.

Jeg har ikke motivasjon til å gjøre noe over lengre tid.

Jeg sover lenger og lenger. Alt har blitt slitsomt.

Jeg kan mange ting. Men ingen bryr seg om å ansette meg så lenge jeg ikke har papirer på at jeg kan det.

 

Har mistet all interesse for å holde samtaler med folk.

Foreldrene mine bor et stykke utenfor byen, så da blir det enda mindre kontakt med folk.

 

Har ei venninne som jeg var sammen med før, men vi holder fortsatt sammen etter mye opp og ned.

Hun er manisk depressiv og har nylig sluttet med medisinen sin fordi hun vil at jeg skal gjøre henne gravid.

Hun sier at jeg kan velge selv om jeg vil være en del av livet til barnet eller ikke.

Påkjenningen som barnefar ønsker jeg ikke. Det har jeg ikke energi til nå.

Jeg har så vidt sagt ja til å være en slags surrogat, fordi hun ønsker et barn mer enn noe annet.

Hun kommer nok til å gå på en stor psykisk krasj om jeg sier nei nå.

Kommer hun til å lure meg, og tvinge meg til å betale barnebidrag likevel?

 

FML, I guess!

 

Postet av anonym: 771891e23812f0eb55ba9cfefd173fd7

[Konto brukes ikke]

For all del ikke gå med på det.

[jaakervik]

Det med utdanningen vet ikke jeg, men IKKE gå med på og få barn!

[AnonymDiskusjon]

Er ikke snakk om et lett valg mellom ja eller nei.

Dette er en bombe. Jeg kan si ja, og den vil ikke eksplodere nå.

Den vil heller eksplodere om noen år og ødelegge alt jeg har bygd opp til da.

 

Jeg kan si nei, men da vil den eksplodere nå og ødelegge alt jeg har.

Da må jeg starte på nytt her og nå.

 

Postet av anonym: 771891e23812f0eb55ba9cfefd173fd7

[Gjest Slettet-lQle7N2M]

Ta dag sammen og begynn å ta fag som privatist og skaff deg studiekompetanse. Jeg holder på med dette selv, og det er ikke så vanskelig som du skulle tro. Er mye mindre jobb å ta et fag som privatist en på videregående. Tror du vil tjene enormt på dette i det lange løp.

 

Og hva du en gjør, ikke tenkt tanken på et barn. Høres ærlig talt ut som verken du eller venninnen din er klar for noe foreldrerolle.

[Dinosauromann]

Hun er manisk depressiv og har nylig sluttet med medisinen sin fordi hun vil at jeg skal gjøre henne gravid.

Hun sier at jeg kan velge selv om jeg vil være en del av livet til barnet eller ikke.

Påkjenningen som barnefar ønsker jeg ikke. Det har jeg ikke energi til nå.

Jeg har så vidt sagt ja til å være en slags surrogat, fordi hun ønsker et barn mer enn noe annet.

Hun kommer nok til å gå på en stor psykisk krasj om jeg sier nei nå.

Kommer hun til å lure meg, og tvinge meg til å betale barnebidrag likevel?

Hun vil risikere en mye større psykisk krasj om du gjør henne gravid (og for den saks skyld av å slutte på medisinene). At hun slutter på medisin og vil ha barn i en slik situasjon er vel være et tegn på at hun er inne i en manisk episode og ikke har helt kontroll over seg selv.

 

Det er vel et standardsvar, men har du vurdert/går du til psykolog?

[vidor]

Det høres ut som du er på vei ned i en depresjon.

 

Å sette barn på noen som er manisk depresiv som ikke vil ta medisinen sin hørtes ikke så lurt ut, så der er jeg enig med både deg og de andre her.

 

Jeg ville vel først og fremst tatt en tur til legen for å sjekke status, og deretter finne ut om det ligger i kroppen eller hodet.

 

Du har jo mange interesser, men hvis du ikke føler for noe lengre så er jo det et typisk tegn på depresjon, samme med det at du ikke vil snakke med folk.

Det at du har har beslutningsvegring er også et ganske vanlig tegn.

[AnonymDiskusjon]

((Jeg er ikke trådstarter))

 

Du sitter i akkurat samme bås som meg, vel, bortsett fra den siste delen du skriver da. 20 år, uten jobb, uten skikkelig studiekompetanse, sover lenger og lenger, har også nesten gitt opp. Om under to uker skal jeg ta opp igjen eksamen som jeg klarte å stryke på før sommeren, men jeg har ikke skikkelig motivasjon til å øve og forberede meg fordi jeg ikke vil bli det trodde jeg ville bli når jeg var 16, dermed er denne eksamen og utdanningen nærmest bortkastet.

 

Dagene mine går på å sove til klokken 3-4 om dagen (for da slutter de fleste på skole/jobb), være med venner, og sitte oppe hele natten mens jeg spiller eller ser på film.

 

Jeg har bodd på hybel i 3 år pga skole, men flyttet rett før sommeren hjem igjen. Og jeg vet hva du føler om akkurat det. Når du først har fått smaken av friheten som følger med å bo aleine, så er det noe dritt å være tilbake hos foreldrene dine. De første ukene går greit, men så blir alt mas og plagsomt.

 

Har ikke peiling på hva jeg skal bli. Har absolutt INGEN ide. Holdt mye på med musikkprodusering før, og det var noe jeg virkelig brant for, men det er altfor vanskelig å gjøre det stort innen musikk. Føler jeg har tenkt igjennom alt, og det er ingenting som interesserer meg nok for å jobbe som/med det. Alle vennene mine kjører på med studier eller læreplass, og de vet hva de vil bli. Noen har til og med fagbrev.

 

Jeg sitter bare med en bortskjemt barnedrøm om å vinne mange millioner og bare kunne bruke ALL tid jeg ville på å finne ut hva jeg virkelig vil bli.

 

Så til det jeg egentlig skulle skrive: Du bør ikke gjøre hun dama gravid uansett hvor god venn du er med hun. Uten å dømme hun helt, så vil jeg ikke tro at en dame som er depressiv hele tiden, og nettopp har stoppet med medisinen sin, bør få et barns liv hun skal ta vare på. Ikke før hun har funnet seg selv og tatt seg sammen.

 

 

Postet av anonym: 85e3c3feb61942b72f0fd739310c0469

[TanglewoodD]

Ikke for å "bust ur balls" her, men... folk har hatt det værre.

 

"Jeg har ikke råd til å studere. Får ikke stipend uten studiekompetanse.

Er for mange fag å ta opp for å få det."

 

for mange fag? For hva?

Om du ikke er heeelt korka, så har du fullført vgs i en eller annen linje. Påbygg er 1år, typ 4-5fag. Du kan få støtte mens du går på skolen, å få deg en helgjobb.

 

Om du ikke klarer å ta 4-5fag på skolen og jobbe en helg eller to, å prøve å få livet ditt fremover, ja, da får du heller bare legge deg ned å dø.

 

Etter studiekompetansen, søker du en utdanning vekk fra hjemstedet ditt, treffer nye folk, får pult,sovet og hatt en fin middag, skaffa en ny jobb, å du er good 2 go.

 

Tar du en tur på badeeland eller et hoppeslott også, så er du jo helt i mål

 

 

btw, gjøre ei crazy dame gravid? Rusa? på HVILKEN SOM HELST måte hjelper det deg?

Endret 15. november 2011 av TanglewoodD

[Nihilist1]

Ja, sånn er samfunnet vårt. Man må ta opp fag, og jobbe med drit i mange år, for å komme dit man vil. Du vet ikke hva du vil, ting virker håpløst, du bor utenfor kontakt med jevnaldrende annet enn med ei dame som vil utnytte deg til å få en unge.

 

Jeg vetta faen hva du skal gjøre. Du kan stabilisere humøret med litt forskjellig, som litium og karbamazepin eller også quetiapin, og du kan kanskje bedre humøret litt med en SSRI, SNRI eller noe annet, og så noen timer proff samtaleterapi, men det er dyrt.

 

Klem til deg. Jeg vet om folk som har vært så langt nede, og så virkelig fått driven igjen. Det har vel vært narsissistisk depresjon, og fy faen så uspiselige de blir når selvtillitet vender tilbake igjen, men det får være andres problem. Lykke til.

[vidor]

Jeg vet om folk som har vært så langt nede, og så virkelig fått driven igjen. Det har vel vært narsissistisk depresjon, og fy faen så uspiselige de blir når selvtillitet vender tilbake igjen, men det får være andres problem. Lykke til.

 

Problemet er vel helst at Generasjon Y stort sett er narsissisme-generasjonen, og det hjelper jo heller ikke på at kapitalismen anstrenger seg sterkt for at flere skal utvikle lidelsen. Tror hele den mølla er selvforsterkende så jeg gruer meg til Generasjon Z og generasjonen etter den igjen.

[AnonymDiskusjon]

Ikke for å "bust ur balls" her, men... folk har hatt det værre.

 

Folk har hatt det bedre også.

At folk har hatt det værre er ingen grunn til at jeg skal automatisk ha det bra.

Det blir på en måte skadefryd, at man finner trøst i at andre har det værre.

 

 

for mange fag? For hva?

Om du ikke er heeelt korka, så har du fullført vgs i en eller annen linje. Påbygg er 1år, typ 4-5fag. Du kan få støtte mens du går på skolen, å få deg en helgjobb.

Om du ikke klarer å ta 4-5fag på skolen og jobbe en helg eller to, å prøve å få livet ditt fremover, ja, da får du heller bare legge deg ned å dø.

 

For å gjennomføre noe sånt må man ha motivasjon, og motivasjon får man av å ha et mål å se fram til.

Problemstillingen min er at jeg ikke har dette målet, jeg har ingen ønsker om å bli noe som utdanning kan gi meg.

Men påbygg er en god ide. Jeg skal ta opp noen eksamener til våren, og søke påbygg til høsten om jeg ikke kommer inn på noe annet.

Tenker at jeg kan jobbe med noe semi-interessant, og heller drive med andre prosjekter på fritida.

 

btw, gjøre ei crazy dame gravid? Rusa? på HVILKEN SOM HELST måte hjelper det deg?

 

Hun er ikke crazy. Det er ikke jeg som vil ha barn, det er hun. Jeg vet jo at det ikke hjelper meg.

 

 

Jeg vet om folk som har vært så langt nede, og så virkelig fått driven igjen. Det har vel vært narsissistisk depresjon, og fy faen så uspiselige de blir når selvtillitet vender tilbake igjen, men det får være andres problem. Lykke til.

 

Problemet er vel helst at Generasjon Y stort sett er narsissisme-generasjonen, og det hjelper jo heller ikke på at kapitalismen anstrenger seg sterkt for at flere skal utvikle lidelsen. Tror hele den mølla er selvforsterkende så jeg gruer meg til Generasjon Z og generasjonen etter den igjen.

 

Kapitalismen gir en grunn til å utvikle sine evner, og mulighet til å få belønning for disse evnene.

Ayn Rand og hennes ideer er det som gjør at jeg kommer meg ut av denne møkka en gang.

 

"Every form of happiness is one, every desire is driven by the same motor - by our love for a single value, for the highest potentiality of our own existence - and every achievement is an expression of it." - Atlas Shrugged.

 

 

 

Postet av anonym: 771891e23812f0eb55ba9cfefd173fd7

[Torpedo_Peter]

Kan identifisere meg med det du går gjennom. Jeg har ingen løsning, men livet er ikke over før du selv gir opp. Noe som hjelper for meg er å ha personlige mål, om enn så små. Jeg prøver å utvikle det jeg kan, lære det jeg kan lære, det å se meg selv oppnå noe hjelper.

 

Når det kommer til denne jenta; du må gjøre det klart hva du ikke vil og ikke kan gjøre. Det at hun vil ha barn med deg er totalt irrelevant så lenge ikke du er interessert i dette. Du er ikke en spermdonor, og et barn kommer ikke til å fikse livet hennes.

 

Problemet er vel helst at Generasjon Y stort sett er narsissisme-generasjonen, og det hjelper jo heller ikke på at kapitalismen anstrenger seg sterkt for at flere skal utvikle lidelsen.

Synes jeg har hørt noe lignende før. Tror det var Platon som var først ute.

 

Forøvrig kult å se en annen liberalist, er ikke så vanlig i norge.

[Heidi]

Gå til legen, få henvisning til psykolog. Den negative tonen i innleggene dine tyder på en sterk depresjon. Når du så har blitt bedre av den kan du søke jobb og få gjort noe med livet. Når livet da går oppover igjen skal du se at drømmene også kommer, siden du oppdager at ting faktisk er mulig.

 

Depresjon er en sykdom, man klarer ikke tenke klart når man har det sånn. Bli frisk, så får du et annet syn på livet!

[iKent]

Hei TS. Du min venn, er bare 20 år gammel! Du har hele livet ditt forran deg, det har jo ikke startet en gang! Du er intressert i data, og programmering? Dette er noe en faktisk kan jobbe med uten å ha utdanning i det, er du flink med dette, og klarer å dra sammen en portefølje, og ser litt på jobb tilbud innenfor bransjen, så er det myyyyye man kan gjøre. Selv studerer jeg IT nå, og ser at det jeg har som fag på skolen er enklere å jobbe med selv, utenom forelesningene, det eneste jeg får ut av dette er en Bachelor som koster meg 60 000 kroner i året. (privatskole, og hadde det ikke vært for kontaktene jeg får gjennom skolen inn i firmaer og organisasjoner hadde jeg sluttet før jeg begynte andre året på skolen). Slik det er i dag så går mesteparten av oss ut av skolen og får avslag på jobbsøknader dersom vi kun klarer å vise frem en karakterutskrift, og ikke at vi har et engasjement på siden av skolen innenfor faget. Jeg kan love deg at dersom du skulle tatt det seriøst, og satt deg ned og programmert diverse ting som passer til de eventuelle firmaene du vil jobbe i, kan du få jobb(så fremst du klarer å vise at du kan det som skal til for å få jobb der).

 

når det kommer til din venninde som vil ha deg som surrogat pappa, kan jeg love deg at du ikke gjør noe annet enn å ødelegge ditt liv, men værre, hennes liv. Hun er faktisk syk, og hun er antakelig for alt jeg vet, ikke i stand til å ta vare på barnet, og det kommer til å ende opp med barneværn inn og ut av huset til hu fyller 18 år fordi hun ER manisk depresiv(Ja, jeg vet dette, da min eks igjennom 3 år er manisk depresiv). IKKE gå dit, du klarer nok en slik situasjon, men du kan komme til å gjøre livet hennes til et helvette.

 

 

Next on my point of entry er måten du legger frem om livet ditt på. Du er antakelig ikke klar over det selv, eller så var du deppa når du skrev dette. Du har kanskje følelsen av at du ikke har mer å gjøre her i livet, og at det drar deg ned, dette er en felle. Fuck that sier jeg bare. Du må ikke la nedgang ta deg helt i bånn, du må se på motstand som en utfordring, og si Challenge Accepted!

 

Jeg har vært der selv, og det er bare tull å sitte å synes synd på deg selv. Prøv ut noe, og i det værste fall vil du bare finne ut at det kanskje ikke var noe for deg alikevell. Da prøver man noe annet!

 

Det er teit å la småting gjøre livet ditt til et helvette, det er enda teit å sitte å se på og la det skje.

 

-Kent

[DMN]

Sorry, men buhu. Du lever i Norge med alle mulighetene du kan drømme deg til her i livet.

 

Det er for mange fag du må ta opp for å få studiekompetanse? Fortell det til en Kinesisk fabrikkarbeider som jobber 15 timer om dagen for en brøkdel av det du kan motta i stipend, helt _gratis_. I tillegg får du muligheten til å ta en høyere utdannelse som under 7% av verdens befolkning har, jeg tipper også at du ikke akkurat sulter under det varme taket til foreldrene dine. Ja, fuck livet ditt, du må ha det helt jævlig.

 

Ting kommer ikke gratis her i livet, trodde du det er du en idiot.

Endret 24. november 2011 av DMN

[Nickless]

Du syns livet ditt er hardt, og det ser ut til at du har mer eller mindre tre valg:

 

1. Gjøre ei jente gravid fordi...? Ja, hvorfor det egentlig? Hva i all verden tjener DU på at du gjør ei jente som verken er kjæresten din, eller noen du har følelser for (du nevner ihvertfall ikke noe om det) gravid? Hun sier du kan være så mye involvert som du vil. Vel, har hun jobb? Har hun det greit økonomisk? Hvis ikke så tar det nok ikke lange tiden før krav om barnebidrag renner inn.

Tenk litt framover på saken og: Hva hvis ungen har lyst til å møte faren sin, nemlig deg, men du mener selv at du ikke er pliktig til det. For alt du vet kan du da gi barnet psykiske plager siden det ikke får møtt sin egen far! Det kan komme inn på tanker om HVORFOR det ikke får møtt faren sin (føler seg kanskje ikke bra nok, ikke nok verdt, altfor stygg osv).

 

 

2. Du kan fortsette livet ditt som det er nå: satse på at du vinner i lotto, og fortsette å synes synd på deg selv og skrive innlegg på diverse forum om hva du skal gjøre her i livet. For å ha det litt ekstra gøy kan du også ved dette alternativet gjøre venninnen din gravid bare for å gjøre det hele komplett når kommer til det å ødelegge livet ditt.

 

 

3. I dette siste alternativet (som er det jeg anbefaler deg å velge) har du mulighet til å starte på nytt

Ja, du har kanskje hatt det vanskelig så langt i livet, men det som har skjedd har skjedd, det som har blitt gjort har blitt gjort, og man kan ikke gjøre noe med det, slikt må bare aksepteres!

Ikke gjør venninnen din gravid, ta opp de fagene du enn måtte mangle og jobb mot det du faktisk vil her i livet! Programmering virker som veien for deg, bank i bordet med det du holder på å utvikle nå, send mail/ring til IT-bedrifter og spør om dem trenger nye folk.

 

 

Du er 20, hadde skjønnt deg hvis du var 50, men du er ikke engang halveis ditt!

[BirgerCaC]

Uansett hva du gjør så må du ikke gå med på og få barn med henne.

[mariu1519]

Tenker at jeg kan jobbe med noe semi-interessant, og heller drive med andre prosjekter på fritida.

Hva slags prosjekter er det du evt. drømmer om å gjennomføre?

[BirgerCaC]

Hvis du bor i Østfold så har jeg en jobb til deg med bra lønn