Hva skjer egentlig når vi dør?

[Bjarnemann]

Vel, titel bør forklare det meste. Noen som har erfaringer/litteratur?

 

[SeaLion]

Det sies at kjemikere ikke dør, de bare slutter å reagere. :!:

 

Tidligere, da man trodde at det livgivende organet i kroppen var hjertet, så opererte man med begrepet hjertedød som dødsøyeblikket, altså da hjertet sluttet å slå.

 

Nå vet vi at så lenge hjernen fortsatt er i live, så kan mennesker gjenopplives selv om de både har sluttet å puste og hjertet har sluttet å slå, eller i det minste så går det an å gi de et fortsatt liv ved å koble de til en såkalt hjertelungemaskin.

 

Men når det ikke lengre kan påvises hjerneaktivitet så vil selv en pasient som holdes kunstig i live med en hjertelungemaskin aldri våkne opp igjen. I våre dager regnes derfor et menneske som dødt når det er hjernedødt.

 

Når hjernen dør, så opphører det såkalte jeg-et i denne personen å eksistere, altså personligheten. Personligheten inkludert alle følelsene er nemlig kun resultatet av hjerneaktiviteten.

 

Tradisjonelt har man trodd at visse følelser, bl.a kjærlighet, sitter i hjertet, men selv slike følelser er egentlig resultatet av kjemiske/elektriske prosesser i hjernen, bl.a ved utskilling av ulike signalstoffer som kalles hormoner. Det finnes en gruppe hormoner som er relatert til kjærlighet, en annen gruppe til sorg, sinne osv.

 

Religiøse vil ofte hevde at personligheten vår er i et slags åndelig vesen som bor inne i kroppen vår når vi er i live og som forlater kroppen vår når vi dør. De kaller dette personlighetsvesenet for "sjel". Dette sjel-fenomenet er imidlertid umulig å påvise vitenskaplig. Det har også vist seg at ved ulike hjerneskader så endres personligheten, noe som burde være umulig hvis personligheten eksisterte uavhengig av kroppen. Begrepet "sjel" må derfor regnes som religiøs overtro.

 

Som konklusjon er det derfor vanlig å regne at dødsøyblikket vil oppleves som en bryter som slås av, muligens som en dimmebryter, men det vil uansett ikke være noen opplevelser etterpå. Er man død så er man død, ferdig med det.

 

Å snakke til en gravstein er derfor rasjonelt sett helt absurd, men man skal ikke kimse av at det kan føles trygt og trøstende for den avdødes pårørende å tro på et liv etter døden, og tro på at den avdøde kan oppfatte det som blir tenkt og sagt.

Endret 12. november 2011 av SeaLion