Got the SHORT end of the stick,

[Br0dskive]

SLUTT Å MISBRUKE SITERINGS FUNKSJONEN! Blir GAL!

[Freakingawesome]

Appearantly it's hope out there afterall, midgets rejoice!

 

Alt jeg trenger nå er 32000 pund (ca 300000kr) and im all set to go torture myself.

 

 

Skal ikke lyve, per i dag så frister dette nesten.

 

 

 

PS: tror ikke jeg vil få noen flere svar herfra, og jeg skal banne på at denne tråden irriterer folk.

Så om mods skulle få lyst til og stenge/slette den så go ahead

[€uropa]

Det innslaget tar bare for seg benforlengelse. Hvis det skal se bedre ut enn å være kort, så må man også forlenge overkropp, armer, fingre og nakke, muligens også gjøre skuldrene bredere og alle andre kroppsdeler bredere. Ellers vil du bli uproporsjonert. Jeg kan også se for meg at det blant annet blir vanskeligere å løpe og at man lettere kan få belastningsskader på bena etter et slikt inngrep.

[Raven_Heart]

Advarsel: Griselangt innlegg med mye tough love følger. Hvis du ikke gidder lese wall-of-text kan du hoppe ned til avsnittene "Hva gjør man så med dette?" og "Lesetips", men jeg vil anbefale å lese hele for muligens å få litt perspektiv på ting. Du er herved advart

 

Heh...

 

Jeg gjetter vilt på at det som irriterer folk mest er at du vurderer å svi 320 000 kr på å fikse et problem som i all hovedsak ser ut til å befinne seg mellom øra dine.

 

La meg først vise deg et par assorterte sitater, tatt fra det du har skrevet i denne tråden;

 

Jeg kommer ikke til og få en brukbar jobb, og jeg kommer til og være alene resten av livet fordi jeg er ca 17cm nærmere bakken enn de fleste andre.

 

Så jenter her inne, kan dere bekrefte eller avkrefte dette?

Er høyde veldig viktig for dere? Bare og være ærlige, vil ikke se på dere som overfladiske av den grunn, alle har rett til preferanser.

 

Greit nok at duden er awesome har mange venner selv og er langt i fra dårlig likt blandt dem. But hell why shouldn't i be? høyde er ingen kriterie når det kommer til vennskap

 

Derfor spør jeg, har fyren dame? does he have game?

 

Problemet her er at selvtilliten min akuratt nå er lik nada på grunn av det at jeg practically er en midget

 

Anyway, poenget mitt er vel at jeg neppe kommer til og isolere meg å synes synd på megselv. Men jeg må innrømme at jeg ikke liker tanken på å mest sannsynlig være singel med kun høyrehånda som comfort resten av livet.

 

Joda klart selvtillit, utstråling og sjarm har mye og si, men de tre tingene hjelper veldig lite når du praktisk talt er en dverg.

 

Gratulerer. Du gjør en ekstremt god jobb med å bryte deg selv ned, så hvis det er et liv i ditt eget, selvskapte helvete du er ute etter; fortsett sånn.

 

Du viser en atferd som dessverre er altfor typisk for mennesker i din situasjon, nemlig at du (antagelig ubevisst) forsterker overbevisningen du allerede har gjennom å stadig kverne på det du ser på som problemet ditt. Samtidig avviser du innspill som strider mot det verdensbildet du nå har og søker å (bort)forklare det med eksempler som i dine øyne viser med all tydelighet at du har rett. Dette er forøvrig et forholdsvis veldokumentert psykologisk fenomen som kalles "confirmation bias".

 

Ta f eks posten på førstesiden, der du svarte på innlegget til Jesus of Suburbia med å trekke fram to kompiser, der den ene er kort, feit og dameløs og den andre er lang, oppfører seg som en slask og tilsynelatende vasser i damer. Du trekker også fram at "Kurt Kort-ner" er kjempesnill, har bra inntekt, er intelligent og har brukbar utdannelse, og hopper raskt til konklusjonen om at siden han ikke har dame så må det være høyden om å gjøre.

 

Vel, for å bruke dine egne ord; does he have game? Eller er han av de gutta som har fått høre hele livet at han skal "være snill" og "være seg selv" og har endt opp med å behandle snillhet, penger, whatever som en handelsvare han tror han kan bytte til seg fitte med?

Det er nemlig der så altfor mange feiler, da de har fått stappa ned i halsen at man skal være snill hele livet og ender opp med å konkludere med "siden jeg er så snill som jeg er burde hun like meg." Når det ikke funker, prøv hardere. Vær enda snillere og mer selvoppofrende, og når frustrasjonen når astronomiske høyder fordi du ikke har hatt deg med andre enn høyrehånda i en alder av 30 år kan du iallfall trøste deg med at du er deg selv.

 

Videre tar du påstander fra noe som i praksis er en liten gruppe mennesker og gjør det til altomfattende sannheter, som om hele verden på ett eller annet vis skulle ha sett akkurat de samme dokumentarene du har sett og kommet til akkurat samme konklusjon. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg syns det er vel drøyt å tro at verden skulle innrette seg etter hva jeg tror i øyeblikket. Paradoksalt nok er det det de fleste faktisk gjør, men det er en annen historie.

 

 

And now, special treat for you, sir.

 

Hehe, elsker når folk drar opp kjendisargumentene. Joda sure Tom Cruise drar nok damer selv med sine beskjedne 170cm over havet, (noe som egentlig ikke er så lavt til og begynne med) men du tror ikke at det kan ha noe og gjøre med at fyren er rik da? eller berømt? Jeg er ganske så sikker på at om du tok pengene og berømmelsen vekk fra han så ville også draget sunket noe betraktelig, det samme gjelder de andre kjendisene du har nevnt.

 

I såfall, her er dagens lille tankenøtt...

 

Tror du noen av de kjendisene som Jesus of Suburbia nevnte ble født rik og berømt? Ikke? Vel, da måtte de i såfall overvinne ikke bare sine egne komplekser for høyden sin, men også fordommene til en by der kravene med få unntak ser ut til å være at man skal se ut som man er hogd ut av stein, være mørk og blåøyd og helst over 1.80 høy.

 

Personlig elsker jeg når folk drar opp argumenter som i praksis kan brukes for en hvilken som helst årsak, er hellig overbevist om at det er DETTE som gjør at de feiler hardt og tror at DERES tilfelle er helt unikt. La meg sjekke om noe av dette høres kjent ut...

 

"Jeg leste en artikkel om at pene mennesker har lettere for å lykkes, at de lettere får seg jobb og at folk gir de mer slingringsmonn. Jeg er feit og stygg, jeg kommer aldri til å lykkes."

 

"Jeg har en kompis som er er feit, har god utdannelse og tjener godt, er ettergivende, behandler damer som ei prinsesse som må settes på en pidestall, blir hysterisk for den minste ting, har null selvtillit, blir stum som en østers i nærheten av damer og ser på seg selv som ei dørmatte. Han er 38 år, ukysset og damene vil ikke ta i ham med en fem meters kjepp engang.

En annen kompis av meg er tynn, panser-selvsikker, totalt avslappet i en hver situasjon, kan snakke for seg, er seksuell uten å være nøden og veit akkurat hva han vil ha. Han drikker seg riktignok dritings tre ganger i uka og havner i slåsskamp innimellom, men innerst inne er han en ok fyr. Se her, det er VEKTA SOM GJØR DET!!! JEG ER HELT SIKKER!!!!!!!!!1111111oneoneone"

 

"Joda klart selvtillit, utstråling og sjarm har mye å si, men de tre tingene hjelper lite når du er feit/stygg/liten/utlending/har rødt hår/liten pikk/grønne øyne/hår på ryggen/bollekinn/smilehull/skjev nese/for små pupper/inngrodde tånegler/er fattig/ikke har fet bil/bruker feil klær/ikke har riktig hårsveis/ser du hvor jeg er på vei her?"

 

Jeg har stått der selv og brukte nøyaktig de samme argumentene som du bruker, så gjenkjennelsesfaktoren i denne tråden er ganske høy for min del. I tillegg gjorde jeg innimellom noen halvslappe forsøk på å følge rådene jeg fikk, der jeg i det store og hele ga oppgaven kanskje 5% innsats og tok fatt på det med en steinhard "Dette går til hælvete"-mentalitet. Når det så gikk til helvete hadde jeg "bevis" jeg kunne bruke til å slå "motstanderne" mine i hodet med, og sirkelen fortsatte.

 

 

Hva gjør man så med dette?

Første skritt er å ta en beslutning. Vil du gjøre noe med dette? Hvis ja, er du villig til å legge 110% innsats i dette prosjektet over x antall uker/måneder/whatever? Ja? Ok, fortsett.

 

Her er slik jeg gjorde det, men som de sier; your mileage might vary.

 

Første skritt når du har bestemt deg er å bli bevisst på egne tanker og følelser. Mange av disse negative tankespiralene er mentale ryggmargsreflekser som dukker opp automatisk, og så lenge man lar de ligge og lure i utkanten av bevisstheten vil de forankre seg der og bli sterkere. Det hele kan starte med noe så simpelt som "hvorfor?"

Hvorfor tenkte jeg det? Hvorfor føler jeg det jeg føler akkurat nå? Hvilket formål tjener den følelsen/tanken? Er dette en prosess jeg er tjent med å fôre?

 

I mitt tilfelle var det fordi det ga en egoboost å være den ensomme ulven som sloss mot hele verden, og Gud så DEILIG det føltes å "bevise" at de andre tok feil. Dessuten var jeg pissredd for å forlate den trygge, kjente verden jeg faktisk hadde, for selv om det føltes som min personlige avkrok av helvete så var det noe jeg visste hvordan jeg skulle takle. Ta steget ut av dette, nei det var fali' det.

 

Som en videreføring av bevisstgjøringen, vær litt ekstra oppmerksom i situasjoner der du vet tankene du vil bli kvitt dukker opp. "Ta" deg selv i å tenke negativt, aksepter at ja, jeg var nok litt negativ der, og skift fokus til positiv og mer løsningsorientert tenking. Det å irritere seg er bare bortkastet energi, da det ikke vil løse problemet som forårsaket irritasjonen. Derimot, hvis du klarer å finne en løsning, om enn bare ved å erkjenne at du ikke klarer å løse dette problemet på nåværende tidspunkt...

 

Det hjelper også å sulte disse tankene. Tanker er som dyr, de lever av tiden og energien du bruker på dem og de blir sterkere for hver gang du gjentar de. Så hvis du tenker "jeg er for kort til å få meg dame" ti ganger om dagen vil selvtilliten din være ti ganger mer ræva på slutten av dagen, i motsetning til om du ikke hadde gitt de så mye fokus. Bare kjenn etter selv, hvor ofte tenker du på høyden din som et problem nå i forhold til når du hadde "skyhøy" selvtillit?

 

Selv brukte jeg en meditasjonsteknikk jeg plukket opp for uhorvelig mange år siden for å få bukt med de negative tankene jeg hadde. Den gikk ut på å lukke øynene og se for seg tankene som bilder som fløt forbi. Målet var å passivt observere disse bildene uten å gi de oppmerksomhet og uten å tenke på noe som helst. Det krever en del trening, siden man i begynnelsen lett kan begynne å tenke "Hei, jeg tenker ikke på noe" når man lykkes, men øvelse gjør som kjent mester.

Når man ikke gir de negative tankene "føde" i form av tid og oppmerksomhet og istedet fokuserer på positive løsninger vil de i mange tilfeller dø av seg selv.

 

Et annet triks jeg brukte var å sette av en begrenset tid til å føle meg nedfor, f eks ti minutter pr dag. Type "nå føler jeg meg som en verdiløs dritt, og det skal jeg gi meg selv lov til i ti minutter, men etter det må jeg fokusere på noe annet." Hvis man irriterer seg over noe eller ligger i konstant krig mot sine egne tanker så vil det bare gi de mer fokus, og det blir en krig man aldri kan vinne. Hvis du derimot gir deg selv lov til å føle deg som ei hunderuke istedenfor å stritte imot så vil i mange tilfeller bare det å gi seg selv lov være nok til at negativiteten blir mindre.

 

For litt inspirasjon, gå på youtube og søk på Sean Stephenson.

Han er en fyr som har medfødt beinskjørhet, så han er en meter høy og må sitte i rullestol. Han har også to mastergrader, driver eget firma, har skrevet et par brukbart suksessfulle bøker om holdning og metalitet og er selvhjelps- og sjekkeguru på si. Én meter. Når han klarer det, hvorfor skulle ikke du klare det?

Og hvis du kommer med en eller annen unnskyldning som er noe i nærheten av "det er fordi jeg <insert spesiell og unik grunn her>" eller "det er fordi han <insert årsak til hvorfor han har lykkes, mens du kommer til å feile hardt>" så kommer jeg til å smekke deg med ei strutsefjør. Det er rasjonaliseringer hjernen din spar opp for at du ikke skal prøve engang, fordi det truer den overbevisningen du nå har. Når du har gitt 100% hver dag over et par år, prøvd absolutt alt og fremdeles står på stedet hvil, da kan du komme og klage på at det ikke virker.

 

Lesetips:

 

Artikkel om hvordan man blir kvitt den negative stemmen i hodet (engelsk)

 

Norsk artikkel om confirmation bias

 

"You can have what you want" av Michael Neill, en bok som har gitt meg mye i forhold til hvordan jeg tenker. Jeg er riktignok ikke enig i alt som står der, men den inneholder noen særdeles effektive teknikker som kan hjelpe en på vei.

 

"Å bekjempe lav selvfølelse" av Melanie Fennell. Jeg har ikke lest den personlig, men siden han som anbefalte den er utdannet psykiater tar jeg sjansen.

 

"Tenk deg glad" av David Burns. En bok som i det store og hele omhandler kognitiv terapi, en behandlingsform som bare blir brukt for å behandle angst og negative tanker over hele verden. No biggie.

Endret 19. november 2011 av Raven_Heart

[Freakingawesome]

Wow ravenheart. Takk for at du tok deg lang tid på å gi meg det svaret

 

Skal virkelig ta meg tid til å kikke igjennom dette

 

Bare de youtube videoene om Sean Stephenson ga meg et nytt håp

 

Den fyren der er awesome, Så en dokumentar om han, 3foot giant ellerno

der han hjalp en kort mann med samme problemstilling som meg (om ikke mye værre).

 

 

Igjen tusen takk for at du gadd å ta deg tid

[Freakingawesome]

jjjj

Endret 28. november 2011 av Freakingawesome

[Blåbær]

1. Ikke vær venn med x du har følelser for. Ikke snakk negativt om heller eller hennes typer, om du hater henne så mye og nye kjæresten så la vær å ha mer kontakt.

2. Ikke gå til psykolog, og dropp medisinene.

3. Mann opp.

[Gjest Slettet-lQle7N2M]

2. Ikke gå til psykolog, og dropp medisinene.

 

Dette er et meget dårlig råd da å plutselig slutte med anti-depresive kan ha en ganske dratisk effekt, og er årsaken til mange selvmord. Om du vil gå til en psykolog eller ikke er din sak, men ikke gjør dratiske forandrigner i medisineringen uten å ha snakket om det med en psykolog eller lege.

 

Når det gjelder tråden generelt kan jeg også nevne at det å være i andre enden av skalaen ikke alltid er morsomt heller. Jeg 197, i tilegg til å være en ganske over gjennomsnittet kraftig person. For det først er du en magnet for alle de som skal vise hvor tøffe de er med å "ta han svære" når du er ute på byen. Og det er heller ikke så morsomt hver gang du merker en jente blir skremt av deg og begynner å gå litt ekstra fort når jeg tilfeldigvis møter på de i en tom gate på kveldstid.

 

Skal ikke late som om jeg misliker høyden min, men det har sine negative sider det og.

Endret 26. november 2011 av Slettet-lQle7N2M