Være seg selv uten å være kjedelig

[Nyskjerrigperen]

Hei igjen alle sammen. Dere må kanskje snart bli veldig lei av trådene mine, for gud vet hvor mange jeg har laget. Don't keel me..

 

 

Hva syns dere om jenter som ikke prater så mye?

 

I løpet av en god del år så har jeg lært meg å prate med folk. Jeg prøver så godt jeg kan å holde en samtale, sier ting jeg kanskje ikke skulle ønske jeg sa, men som likevel er godt nok til å hverfall ikke få pinlig stillhet osv. Jeg har mange venner, men på et overfladisk plan.

 

Jeg er fremdeles ikke mester, og jeg har innsett at jeg ikke er en ekstrovert med noe på tungen hele tiden. Jeg liker rett og slett ikke å snakke så mye. Jeg vet at jeg ikke er dum, men jeg tror ikke de sosiale egenskapene og "snakke skillsene" er helt på den smarte skalaen. Jeg er ikke flink på interne vitser, jeg snubler veldig i ord og formuleringer, og når jeg skal fortelle en lengre historie, enten glemmer jeg noe, mister fokus og det blir kleint. osv. (men jeg er flink på papiret, noe som er frustrerende, for skulle ønske det var omvendt).

 

Dette har resultert i få nære venner, og mye vanskeligheter med omgåelse av personer på tomannshånd.

 

Jeg har jo skrevet en del innlegg om mine problemer med kjærester. De blir betatt av den overfladiske meg. Utseende, "søtheten" og begynnelsesfasen. Men etter bare en liten stund daler det plutselig ned og de mister følelsene.

 

Kan dette være fordi jeg har problemer med å prate? Er jeg for lite dyp og interressant som person?

 

Jeg prøver å finne på ting sammen med kjæresten, og er i godt humør, søt og kosete. Men som oftest står temastarteren på samtale hos han.

 

Jeg har så lyst å være meg selv.. ikke ha presset om å hele tiden ha noe å si. Er det noen gutter (da mener jeg oppegående, noen lunne bra utseende type gutt) som i det hele tatt hadde giddet å være sammen med en person som er stille av seg i en lengre periode? og som ikke er kjapp i kommentarene og hele tiden må tulle?

 

 

Noen ganger tenker jeg at et langvarig forhold aldri kommer til å skje meg..

[€uropa]

Jeg er introvert selv, så det ville jeg ikke ha noe imot. Men før eller siden må man jo kommunisere da. Oppegående er jeg også, men jeg vet ikke om ville like utseendet mitt.

[Euklid]

Et begrenset antall ord i et tempo det er mulig å følge med på? Oppfatter spørsmålet, forstår ikke problemstillingen – dette er jo glimrende egenskaper.

 

Masekråkestatus er ikke noe å trakte etter; det er slett ikke alltid en ved inngangen til et forhold kan være sikker på at hørselvern er overflødig.

 

Pust dypt, smil og slapp av. Dette går bra.

[Nyskjerrigperen]

Et begrenset antall ord i et tempo det er mulig å følge med på? Oppfatter spørsmålet, forstår ikke problemstillingen – dette er jo glimrende egenskaper.

 

Masekråkestatus er ikke noe å trakte etter; det er slett ikke alltid en ved inngangen til et forhold kan være sikker på at hørselvern er overflødig.

 

Pust dypt, smil og slapp av. Dette går bra.

 

Men det handler ikke om at jeg vil være masekråke. Det handler om å faktisk ha noe annet å snakke om enn det samme man snakker og har snakket om mange ganger før. Det å være kreativ i en samtale og kunne "connecte" med den andre personen.

[-Just-Me-]

Jeg kjenner meg faktisk veldig igjen i det trådstarter sier.

 

Snubler litt når jeg skal forklare, men det er vel som oftest fordi jeg er så ivrig og prøver å snakke fort, og da snubler tunga

 

Men for å svare direkte på spørsmålet til trådstarter av min personlige mening: Det at du ikke liker å prate mye til enhver tid, og ikke alltid vil drive å tulle, det syns jeg virker positivt hvertfall.

Jeg er sånn selv, mer eller mindre. Liker tid for meg selv, men så kan jeg være veldig sosial også.

[Kvikksølv]

Jeg kjenner meg også igjen i trådstarters situasjon, bare at jeg er gutt. Jeg ser absolutt på det som positivt hvis jenta også ikke er så kravlete, det av flere årsaker. Men nå får jeg inntrykk av at alle jenter som er litt stille og samtidig ikke ser ut som takras, har type.

 

Du har kanskje møtt en del allerede som syns du er/var for stille? Folk for forskjellige. Noen liker å bli skravla høl i hodet på, andre liker stillhet. Du vil helt garantert finne noen som verdsetter deg for den du er, og det gjelder selvfølgelig om du prater lite/passe/mye.

Endret 7. november 2011 av Kvikksølv

[Aryvandaar]

Hei, jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg er introvert, og jeg tenker litt langsomt noen ganger, også bryr jeg meg ikke om å holde en samtale gående med mindre jeg alltid har noe å si (som egentlig bare skjer hvis temaet er noe som jeg liker å snakke med).

 

Jeg blir lett irritert over mennesker som skal presse fram tankene mine, og ikke lar meg tenke meg om før jeg snakker, og mennesker som mener at samtalen skal gå i ett hele tiden (mye av begrunnelsen folk har gitt meg er at de føler seg ubekvem, men tenker de på de som ikke alltid er så kjappe til å finne et svar eller noe å si?).

 

 

Hva syns dere om jenter som ikke prater så mye?

 

Jeg har så lyst å være meg selv.. ikke ha presset om å hele tiden ha noe å si. Er det noen gutter (da mener jeg oppegående, noen lunne bra utseende type gutt) som i det hele tatt hadde giddet å være sammen med en person som er stille av seg i en lengre periode? og som ikke er kjapp i kommentarene og hele tiden må tulle?

 

 

Så oftest så er det akkurat mennesker som er lik deg, som jeg kommer godt overens med. Jeg liker godt mennesker som ikke trenger å snakke hele tiden, folk som absolutt skal si noe hele tiden føles som om de sier noe bare for å si noe.

[Demantios]

Å være seg selv er overvurdert. Er man ikke fornøyd med hvordan man er, så går det bare nedover av å godta det. Viktig å forme seg selv over tid etter hvordan man vil være.

 

Den store feilen som gjør at mange blir kjedelig å snakke med er at de tenker alt for mye på hva de skal si. Ikke vær redd for å si uinteressante ting, ikke gå gjennom setninger i hodet før du snakker, vær mer på hugget.

Start en samtale av hva som helst, samtaler utvikler seg og ender opp i noe helt annet uansett

[Nyskjerrigperen]

 

Den store feilen som gjør at mange blir kjedelig å snakke med er at de tenker alt for mye på hva de skal si. Ikke vær redd for å si uinteressante ting, ikke gå gjennom setninger i hodet før du snakker, vær mer på hugget.

Start en samtale av hva som helst, samtaler utvikler seg og ender opp i noe helt annet uansett

 

 

Men det er ikke det at jeg er redd for å si uinterressante ting.. problemet er at jeg ikke kommer på ting å si i det hele tatt!!

 

Prøver jeg å ikke tenke på hva jeg skal si.. nei da sier jeg ingenting. Og da er det stille inntil andre parten sier noe.

 

Utviklingen av samtale er også et problem. Det er så og så lenge jeg kan prate om én ting, men etter en kort stund sier det stopp.

[Slimda]

Man kommuniserer vanligvis mye mer enn bare ved å prate. Å holde hender og se på hverandre kan av og til være mer enn nok.

 

Jeg har samme "problem" selv. Jeg føler ikke for å snakke om ting som egentlig ikke har noe mening. Hvis jeg ikke har noe å si, så har jeg ikke noe å si. Jeg kan lett gå en hel fridag uten å si et eneste ord til et menneske.

 

Man trenger ikke snakke om man ikke har noe å si.

[Spartapus]

Hva syns dere om jenter som ikke prater så mye?

 

Finnes det!? Sikker på at du er en jente? Og ikke innlagt? I så fall; skal vi gifte oss?

 

I løpet av en god del år så har jeg lært meg å prate med folk. Jeg prøver så godt jeg kan å holde en samtale, sier ting jeg kanskje ikke skulle ønske jeg sa, men som likevel er godt nok til å hverfall ikke få pinlig stillhet osv.

 

Jeg har aldri forstått hvorfor noen synes stillhet er pinlig. Stillhet er behagelig. Pinlig, det er når folk på død og liv må småprate om trivialiteter som om det var påbudt ved lov at man skal avgi lyd kontinuerlig i nærheten av andre mennesker, uansett hvor banalt innholdet måtte være. Nei, gjør da heller menneskeheten en tjeneste og hold kjeft.

 

Jeg har jo skrevet en del innlegg om mine problemer med kjærester. De blir betatt av den overfladiske meg. Utseende, "søtheten" og begynnelsesfasen. Men etter bare en liten stund daler det plutselig ned og de mister følelsene.

 

Kan dette være fordi jeg har problemer med å prate? Er jeg for lite dyp og interressant som person?

 

Nei, det er sannsynligvis bare fordi du har for mye klær på.

 

Jeg har så lyst å være meg selv.. ikke ha presset om å hele tiden ha noe å si. Er det noen gutter (da mener jeg oppegående, noen lunne bra utseende type gutt) som i det hele tatt hadde giddet å være sammen med en person som er stille av seg i en lengre periode

 

Personlig er jeg overrasket over at det finnes mennesker som gidder å være sammen med noen som ikke er stille av seg i en lengre periode.

 

Noen ganger tenker jeg at et langvarig forhold aldri kommer til å skje meg..

 

Nei, det er jo lov å håpe.

[MrBrightside]

Du tenker for mye.

 

Alle har noe å si. Når man ikke kommer på noe å si så er det fordi hjernen jobber på høygir og du blokker deg fullstendig ut.

Snakk før du tenker. Og ikke si at du ikke kommer på noe. Alle mennesker tenker. Har du problemer med å holde en samtale i gang; kjør klassiske oppfølgingsspørsmål. Ikke "mhm" og "åh", men still spørsmål tilbake.

 

Og siden du spør.

Jeg anser meg selv som oppegående og har bra utseende. Men jeg fatter egentlig ikke hvorfor det er relevant. Særlig det sistnevnte; utseende er jo bare... utseende. Utseende har ikke en døyt å si for snakketøyet (så lenge du ikke lever/har levd på utseende ditt....................I så fall må du ta deg sammen).

 

Uansett; jeg mister interesse når jeg prater til en vegg, ikke kan slå en spøk, ikke kan tulle, ikke kan kjøre practical jokes på osv, og da spiller det ingen rolle i havet hvor pen, deilig, et cetera jenta er.

 

Men dette er individuelt, og har ingenting med hvor oppegående jeg er, eller hvor pen - eller stygg - jeg er.

Endret 8. november 2011 av MrBrightside

[Nyskjerrigperen]

 

 

Og siden du spør.

Jeg anser meg selv som oppegående og har bra utseende. Men jeg fatter egentlig ikke hvorfor det er relevant. Særlig det sistnevnte; utseende er jo bare... utseende. Utseende har ikke en døyt å si for snakketøyet (så lenge du ikke lever/har levd på utseende ditt....................I så fall må du ta deg sammen).

 

Uansett; jeg mister interesse når jeg prater til en vegg, ikke kan slå en spøk, ikke kan tulle, ikke kan kjøre practical jokes på osv, og da spiller det ingen rolle i havet hvor pen, deilig, et cetera jenta er.

 

 

Det er jo det som er poenget. Jeg VET at utseende ikke har alt og si, DERFOR stresser jeg med å være en interressant person, fordi jeg vet at det er utseende de først ser på. Veldig få kommer langt ved hjelp av utseende.

 

Og jeg nevner utseende på gutten rett og slett fordi jeg vil at de jeg er innvolvert med ser bra ut, og ikke er en meganerd som er desperat etter kjæreste (de tar det de får opplegg). Men om det i det hele tatt fins fine gutter som går for den "stille og sjenerte" enn den "morsomme utadvendte".

 

Jeg at jeg ikke er en vegg. Da er det å dra den langt. Men du er tydeligvis IKKE en person som kan være sammen med en introvert.

[MrBrightside]

Men du er tydeligvis IKKE en person som kan være sammen med en introvert.

Det stemmer og det skrev jeg også indirekte i innlegget mitt.

 

 

Jeg at jeg ikke er en vegg.

Det har jeg heller aldri sagt. Jeg sa jeg mister interesse når jeg prater til en vegg, men deg kjenner jeg ikke. Det blir for dumt å bli aggressiv, jamfør første sitering. Endret 8. november 2011 av MrBrightside

[Sexylubb1]

Det finns ikkje bedre venner enn dei eg kan sitte ved siden av i lang tid uten at me absolutt må føre ein samtale.

 

Det som er merkelig med pinlig stillhet, for meg, er at det kun oppstår med personer eg egentlig ikkje liker. Ofte liker eg dei ikkje fordi dei prater pisspreik eg ikkje er interessert i ("small talk"). Det har vel og litt med at en veldig ofte merker om folk prater fordi de føler seg forpliktet til å gjøre det på grunn av sosiale normer og, heller enn at dei har noke vetigt å melde. Da blir det kleint. Liker eg personen, og føler meg trygg med den, finnes det ikkje noe som heter pinlig stillhet.

 

Ellers føler eg du stereoptypgeneraliserer meganerder litt mye. Kanskje noe å tenke over at andre som har det som deg, som ikkje er så veldig komfortable med å prate hele tida, gjerne er alene og ofte ender opp som nerder, spesielt når dei er mannfolk. Og det finnes massevis av mennesker i den kategorien som ikkje ser ut som takras, og som er single.

[Slimda]

Men om det i det hele tatt fins fine gutter som går for den "stille og sjenerte" enn den "morsomme utadvendte".

De finnes. Det er godt å snakke om mye rart, men det er like godt å bare ikke si noe som helst.

[AnonymDiskusjon]

Viste du at rundt 93% av kommunikasjonen går via kroppsspråk?

 

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å gått for den stille og sjenerte jenta framfor den morsomme og utadvendte. Det eneste som er problemet er at jeg sliter med å tolke folk og overtenker alt for mye. Dette gjør at jeg fort begynner å tvile på om den stille og sjenerte jenta i det hele tatt er interessert når det hele tiden er jeg som starter samtalen og prøver å holde den gående.

 

Postet av anonym: 9290f337c1f16dcf86467d074e874713

[Sexylubb1]

Viste du at rundt 93% av kommunikasjonen går via kroppsspråk?

 

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å gått for den stille og sjenerte jenta framfor den morsomme og utadvendte. Det eneste som er problemet er at jeg sliter med å tolke folk og overtenker alt for mye. Dette gjør at jeg fort begynner å tvile på om den stille og sjenerte jenta i det hele tatt er interessert når det hele tiden er jeg som starter samtalen og prøver å holde den gående.

 

Postet av anonym: 9290f337c1f16dcf86467d074e874713

 

Jeg går alltid ut i fra at de ikke er det. Det er jo absolutt et problem for mange tydeligvis!

[Slimda]

"Jeg hadde ikke hatt noe problem med..."

Og så forklarer du i etterkant at du har problemer med det. Jaha?

[Ajaco]

Førstepost

Hei.

 

Er selv en gutt på 19, så kan bare deler hva jeg tenker, egentlig.

 

Jeg har en venninne som minner meg veldig om det du skriver. Jeg kan fint sitte å prate med hun om bestemte temaer i evigheter, men når det ikke er stort mye igjen å si om temaet.. blir det stille.

 

Personlig har jeg ikke noe i mot det. Jeg er litt sånn selv.. og jeg tror veldig mange er sånn. Det er ikke alltid man har noe veldig intressant eller morsomt å si - og sånn skal det være, spør du meg. Det er ikke alltid ord er den beste formen for kommunikasjon.

 

For meg gjør det ting litt mer spennende i "starfasen", når jeg blir kjent med vedkommende. Det at en annen ikke prater så mye får meg til å lure hva h*n tenker på, og det blir straks langt mer spennende.. fordi jeg vil finne ut. Det kan vel kanskje sammenlignes med når man lurer på hva som befinner seg under klærene til en annen person.

 

Problemet er at mange gir opp til slutt. Det er i allefall sånn jeg ser det. Er litt som du sier.. at folk mister interessen, og synes det blir kjedelig. Det gjelder kun en gruppe mennesker, dog. Folk har jo forskjellige preferanser.

 

Min erfaring er at hvis jeg virkelig blir kjent med en person som ikke er så pratesalig (venninne jeg refererte til i starten av tråden), så forandrer det alt. Kjenner man en person godt er det ofte man ikke trenger å si stort for å formidle hva man føler, tenker på, eller for å være intressant.

 

Det er jo ikke sånn at du går rundt med færre tanker enn de fleste andre. Forskjellen er hvor mye av det du ønsker å formidle, eller føler er verd å formidle.

 

Personlig ville jeg ikke stressa med å "komme på ting å si". Du er den du er, og det finnes mange som ikke er så snakkesalige. Hvis du ikke kommer på noe å si, hva med å heller gjøre en aktivitet med vedkommende? Lage mat for eksempel.

 

Men ja. Jeg kunne fint vært kjæreste med en som ikke alltid prater så mye. Heller det, enn en som krever min oppmerksomhet hele tiden fordi hun skal fortelle meg ting jeg ikke kunne brydd meg mindre om. Det er deilig å ikke alltid ha noe å prate om, og heller bare sitte med mine egne tanker. Sånn tror jeg absolutt alle er.. men i hvilken grad man er sånn varierer nok.