Var syk, nå vil jeg tilbake til det sosiale livet!

[AnonymDiskusjon]

Etter å ha vært syk i en veldig lang periode er jeg nå frisk. Jeg vil tilbake til det sosiale livet med venner, og også få meg en kjæreste! Jeg er, slik jeg oppfatter det, en ganske pen og moro gutt å være med, men har nå, naturlig nok, blitt ganske så isolert fra omverdenen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få kontakten med alle igjen! Føler meg som en isolert taper for tiden, og vil så gjerne bli noen igjen

 

Hvordan opprettholde kontakten med gamle venner? Har for tiden hjemmeundervisning, så det blir ikke noe skole på meg, og jeg sliter mye med psyken. Trener veldig mye!

 

Takker for svar!

Endret 7. november 2011 av L4r5

[Jan Erik Engan]

Etter å ha vært syk i en veldig lang periode er jeg nå frisk. Jeg vil tilbake til det sosiale livet med venner, og også få meg en kjæreste! Jeg er, slik jeg oppfatter det, en ganske pen og moro gutt å være med, men har nå, naturlig nok, blitt ganske så isolert fra omverdenen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få kontakten med alle igjen! Føler meg som en isolert taper for tiden, og vil så gjerne bli noen igjen

 

Hvordan opprettholde kontakten med gamle venner? Har for tiden hjemmeundervisning, så det blir ikke noe skole på meg, og jeg sliter mye med psyken. Trener veldig mye!

 

Takker for svar!

 

 

Facebook er vel kanskje ikke så sosialt som ekte omgang med venner,men kanskje en start.Nå vet jo ikke jeg hva du sliter med,og det er vel også en privatsak jeg ikke har noe med.Men har du feks hvert i kontakt med NAV der du bor om å få feks en støttekontakt? En som kan være med deg noen ganger i uken og gjøre ting sammen med deg.Og det og ha en støttekontakt har IKKE noe å gjøre med å være dum...det må du ikke tro.Nå sier du ikke noe om din alder,men er du ungdom kan du jo få med en av dine foreldre på NAV? For støttens skyld.Nei ikke lett og føler med deg...men må da finnes nettsider du kan oppsøke for å finne ut hvordan gå frem,for skjønner att med angst er det ikke bare å ta en tur på NAV og legge ut om livet sitt.

Vist det er noen støtte så kan jeg fortelle deg att jeg vokste opp på barnehjem på 60 og 70 tallet og ble misbrukt der,så sliter selv med angst...mest det å legge meg faktisk..mareritt osv,og er nå 48år.Og bryr meg heller ikke om å være anonym,for kan jeg være åpen og kanskje gi andre ett lite håp,er det noe som gleder meg og gir meg mye.Så er det noe du lurer på,så finner du alt info om meg på profilen min ..ja er ingen pervo så det er sagt altså.

Endret 7. november 2011 av L4r5

[AnonymDiskusjon]

Jeg var i akkurat samme sitvasjon som deg for et parr år siden. Jeg ble iløpet av ungdomskolen veldig psykisk syk og falt helt ut av skolen i slutten av 10. klasse. Etter ungomskolen prøvde jeg to ganger å starte på to forskjellige videregående skoler. Og jeg misslyktes begge gangene. Jeg klarte det bare ikke og knakk helt sammen. Jeg ligger fremdeles oppe noen kvelder og bare tenkter på hvordan det føltes å ikke klare det, for andre gang.

Jeg ble mer eller mindre sittene på gutterommet mitt alene i tre år.

 

Men jeg klarte til slutt å presse meg hardt nok til å begynne på en høyskole som var helt perfekt for meg. Der måtte jeg mer eller mindre lære meg å være sosial igjen. Jeg er nå ferdig på den skolen, er snart ferdig med å ta hele videregående som privatist og ser frem til videre utdannelse.

 

Så mitt råd til deg er at du bare må presse deg ut. Kom deg ut sammen med andre mennesker, på hvilken som helst måte. Samme hva det er.

 

Det kommer til å være helt jævelig i begynnelsen, men det går lettere etter hvert. Jeg hvet ikke hvor gammel du er, men jeg vil absolutt anbefale deg å begynne på en eller annen skole. Det kommer til å bli tøft, kanskje noe av det vanskeligste du noen sinne har gjort. Det du vil få så utrolig mye ut av det.

 

 

 

Postet av anonym: 922b61e54f448fe803c71635930bc05a