Vil ikke leve lengre

[deadsoon]

Heisann, vet egentlig ikke hvorfor jeg plutselig fikk lyst til og skrive om dette, but hey! here we go.

 

Saken er den at jeg sliter noe enormt for tiden, livslysten er minimal og jeg har rett å slett lyst til og gjøre en ende på den miserable tilværelsen jeg kaller et liv.

 

Hvorfor er livet mitt miserabelt spør du? vel la meg få legge til litt bakgrunnshistorie slik at dere kan forstå bedre (MASSIVE WALL OF TEXT INCOMING)

 

Jeg er per i dag en 21år gammel gutt/mann, jeg har ikke hatt en tøffere oppvekst enn de fleste, faren min var en kynisk dritt å litt bank nå og da fikk jeg jo, men ellers gikk livet ganske greit frem til jeg ble 13år gammel og fikk diagnosen SLE/Lupus, dette var starten på det helvete jeg har slitt med frem til i dag, og det til tross for at sykdommen nå er under kontroll og er i remisjon (det vil si at jeg er like frisk som de fleste andre). Anyway let's begin shal we? Jeg fikk som sagt denne sykdommen da jeg var 13år gammel, det begynte veldig sakte med leddsmerter, utslett, feber, dårlig almenntilstand og masse sår rundt omkring på kroppen. Faren min som den drittsekken han er nekta og sende meg til legen eller sykehuset fordi dette ville kreve at han faktisk skulle sette seg i bilen og kjørte meg et sted, så sykdommen ble bare værre og værre. Det var ikke før jeg hadde mista ca 25kg av vekta mi at han endelig reagerte og fikk meg innlagt på sykehuset, der fikk jeg gjennomgå en haug av forskjellige leger, nåler, og tester. Diagnosen ble raskt stilt og jeg havnet på rikshospitalet i Oslo. Der begynte de å behandle meg med en haug av medisiner med diverse finfine bivirkninger, Cellegift, prednisolon, antimaliariamidler for og ha nevnt noen. Denne sykdommen slet på meg helt frem til jeg ble 15 og endelig fikk dritten under kontroll og gradvis kunne begynne nedtrappingen av medisinene, selvsagt innen den tid hadde bivirkningene hatt sin virkning på meg, Høydeveksten min stoppet opp (er per i dag 163cm høy) jeg la massivt på meg og veide på det verste 110kg, + at jeg utviklet store aggresjonsproblemer og humørsvigninger,

 

I løpet av min sykdomsperiode gikk jeg på ungdomskolen, alt min kjære far kunne tenke på var at karakterene mine sugde, dette fikk jeg høre til stadighet, han forsto aldri at jeg var syk og svak etter masse cellegift og mye sengeleie + en aktiv sykdom i kroppen, han fortalte meg minst et par ganger i uka at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg var dømt til og være en taper og det at jeg var feit fikk jeg aldri høre slutten på heller.

 

Så jeg gjorde det en hver person med cojones ville ha gjort, det snappa for meg, jeg banka dritten ut av jævelen stjal lommeboka hans og tok første buss til min mor som på den tiden bodde på andre siden av landet. Jeg hadde også en bror jeg ofte var hos, han var en slags rollefigur for meg og var den personen jeg så mest opp til i verden. Sommeren 2005 ble han skutt og drept, dette ødela meg fullstendig og jeg sank inn i en dyp depresjon, nå var min mor alt jeg hadde igjen av familie. Årene jeg bodde hos henne var preget av mye mobbing på min nye skole (pga fedmen) og mange lærere som ikke kunne forstå situasjonen min, de hadde aldri hørt om lupus og jeg så aldri syk ut heller. Så det endte opp med at jeg ble sett på som en bråkmaker og en latsabb. Jeg ble flyttet rundt til mange "alternative" skoler for folk med atferdsproblemer.

 

Året 2006 sluttet jeg endelig på alt av medisiner og jeg bestemte meg for at nå hadde jeg fått nok av vekta mi, så jeg begynte å trene, jeg bodde praktisk talt på det treningsenteret. På 1år hadde jeg greid og ta av meg 60kg, men vekta var ikke det eneste jeg hadde greid og miste, pga all treningen og asosialiteten var jeg nå omtrent venneløs. jeg brukte det neste året på og bygge opp mitt sosiale nettverk igjen og greide dette ganske bra, sommeren 2008 fikk jeg min første kjæreste, dette gikk ikke helt bra så jeg gjorde det slutt 3mnd etter vi hadde blitt sammen.

 

November 2009 traff jeg det jeg fremdeles ser på som jenta i mitt liv. Hun var en veldig flott, snill, empatisk og vakker jente som satt alle andre foran segselv men hun slet desverre endel med deppresjoner og angst pga familien hennes å hennes forrige kjæreste som behandlet henne som dritt og som konstant utnyttet henne. Jeg brukte de neste 2 årene på og prøve å bygge henne opp igjen. Jeg greide delvis og gjøre dette, jeg fikk henne til og innse at hun trengte proffesjonell hjelp og hun ble innlagt på et DPS, i løpet av det 2 år lange forholdet vi hadde prøvde hun og ta livet av seg 2 ganger.

Hun slo opp med meg for 1mnd siden.

 

Mars 2010 bestemte min mor seg for og ta selvmord, dette resulterte i en kraftig deppresjon og en total personlighets forandring, jeg ble egoistisk, kynisk, sinna og jævli < dette var grunnene til at Xen slo opp med meg.

 

Så nå sitter jeg her den dag i dag, etter et langt liv med nedturer og faenskap.

Jeg er fullstendig alene i verden, ingen familie, få venner,

Jeg angrer så jævli på hvordan jeg behandlet det siste mennesket som brydde seg om meg på denne planeten.

Jeg er 163cm høy og kan knapt kalles en mann pga dette,

Jeg vil neppe noengang finne kjærlighet igjen (because face it, chicks don't dig midgets)

Jeg har aldri fullført VGS til tross for en relativt høy intelligens, har bare ikke hatt ork til det midt oppi min mor sin død + alt det andre, jeg studerer den dag i dag på sonans privatgymnas og gjør det ganske bra.

Faren min hadde rett, jeg kommer aldri til og bli noe.

Pluss at Lupusen vil sikkert komme tilbake og ta livet av meg uansett.

 

Jeg skulle gjerne ha meldt meg inn i forsvaret å dratt ned til Afghanistan for og bli skutt der, på den måten ville jeg iallefall ha gjort litt nytte for landet mitt, men pga lupusen kan jeg ikke engang gjøre det. Im worthless and the biggest favour i could do for humanity is to exterminate myself.

 

Kanskje noen her har noen tips på hva jeg kan gjøre?

 

Beklager for en lang, sytete og veldig rotete post med elendig grammatikk.

Endret 6. november 2011 av deadsoon

[conundrum]

Dette er ikke akkurat mitt fagfelt, men jeg snublet over innlegget ditt, og vil gjerne prøve meg på et svar.

 

Du har opplevd svært mye negativt i livet ditt, og det selv om du bare er 21. Mye av det som har hendt deg, har skjedd på et tidspunkt da hjernen og personligheten din var under utvikling. Da er det ikke rart at du er blitt veldig preget av det.

 

Du er, som alle andre, i stor utstrekning et produkt av arv og miljø. Det ser ut som begge sider har gitt deg en del negativ ballast. Sinnet ditt har fått såpass mye juling at du går rett i kjelleren hvis noe dramatisk skulle skje, som f.eks. din mors selvmord. Kondolerer, det er ikke noe jeg unner noen å oppleve.

 

Men vær klar over at dette gjør at sinnet ditt spiller deg et puss. Du mener å se at situasjonen er håpløs, mens det for andre er ganske åpenbart at det ikke er tilfellet. Du er ung, sykdommen din er i remisjon, og du virker ellers som en reflektert person. Dette har alle forutsetninger for å kunne gå bra.

 

Så, hvorfor ser ikke du dette? Hva er det som gjør at du istedet trekker frem ting som at sykdommen sikkert kommer tilbake (noe som langtfra er sikkert), og at høyden din skulle være av betydning (noe den ikke er)? Fordi hjernen din er kommet inn i en blindgate, og du har antakelig en depresjon. Det er en medisinsk tilstand, og den kan og bør behandles.

 

Det er viktig at du nå ikke gjør noe som kan få dramatiske konsekvenser, for du vil i såfall handle utfra en feiltolkning av virkeligheten. Jeg tror at du innerst inne vet dette. Hvorfor skulle du ellers skrive et innlegg her? Det du trenger å gjøre, er å legge dette frem for en lege som kan sørge for at du får en passende behandling. Ta gjerne med innlegget til legen, for du fikk veldig tydelig frem hva problemet ditt er.

 

Hva vil da skje? Sannsynligvis er terapi viktig, muligens også medisiner, og det vil nok ta tid før du føler deg hel igjen. Akkurat det er ikke noe å bekymre seg over, for så ung som du er vil du uansett ha rikelig med tid til å bygge opp en god tilværelse.

[jaakervik]

blir ikke noe vitenskaps svar fra meg

men jeg ville likevel gjøre det jeg kan for at du skal skjønne at livet går videre, og at jenter kommer og går. Samtidig vil jeg si at denne perioden i livet ditt garantert har gjort deg sterk, og at du vil klare deg godt og komme deg gjennom resten av livet på en god måte. Jeg må også si at jeg ble imponert over ett avsnitt i midten her, der du forklarte hvordan du hadde bygd deg opp, jeg sier bare respekt.

 

kanskje du kan oppsøke psykolog?

[deadsoon]

blir ikke noe vitenskaps svar fra meg

men jeg ville likevel gjøre det jeg kan for at du skal skjønne at livet går videre, og at jenter kommer og går. Samtidig vil jeg si at denne perioden i livet ditt garantert har gjort deg sterk, og at du vil klare deg godt og komme deg gjennom resten av livet på en god måte. Jeg må også si at jeg ble imponert over ett avsnitt i midten her, der du forklarte hvordan du hadde bygd deg opp, jeg sier bare respekt.

 

kanskje du kan oppsøke psykolog?

 

Har vært igjennom 8 forskjellige. De har i bunn og grunn gitt meg fullstendig opp

[jaakervik]

Hva med å prøve den 9

 

Jeg er sikker på at du vil komme seirende ut av dette, du virker sterk, tenker på det jeg siterte i sted.

[conundrum]

Enig med jaakervik, gevinsten hvis du lykkes er så stor at det å prøve enda en psykolog er en svært liten investering.

 

Det er svært mye vanskeligere å ha et realistisk syn på sin egen situasjon sammenlignet med det å vurdere andres, det har du selv sett. Du klarte f.eks. å gi kjæresten din fornuftige råd da hun hadde problemer.

 

Så hvilket råd ville du gitt en person som hadde presentert en lignende livshistorie til deg, som den du har skrevet her inne?

[Lommebok]

Som de andre sier, jeg er ikke flink på dette feltet her.

 

Men føler at jeg må si det står stor respekt over deg da du har greid å bygge deg selv opp etter du har vært nede i kjellern! Gå til den niende psykologen du og du går ut seirende!

 

 

Lykke til!

[Nihilist1]

Oioioioioi, massiv respekt til deg dude, dersom du faktisk banka opp faren din. Han fortjente det, virkelig - eller sagt mer presis, vi fortjener kanskje ingenting om vi kun er roboter styrt av naturlover, men det var nok bra for deg at du ikke bare lot deg tråkke på av en deprimert og antisosial drittsekk.

 

Jeg har ikke noe tro på at det kommer til å gå så bra for deg, selv om det ikke er fagkunnskap bak dette utsagnet. Grunnen er at du har vært igjennom så mye dritt at du ikke klarer å lukke øynene for hvor kynisk og meningsløst livet er, eller late som om alt er godt rundt deg, slik andre mennesker med gode oppvekstvillkår har det. Og da er sjansene svært store for å bli ensom, isolert, ikke ha noe felles med andre. Dessuten er det slik at statistisk sett, så lider unger av foreldre med psykiske problemer.

 

Du har allerede hatt en del damer, det er jo svaret på 160-høyde-spm ditt, du kan fint få deg dame, selv om du må jobbe mer for det enn andre. Et annet problem er jo at du ser ut til å ha både intelligens og empati i bøtter og spann, men du finner det tryggere/lettere å finne noe felles med ødelagte damer, og selv om misery loves company, så er det bare company så lenge det er misery. Og når du gjør for god jobb med de rundt deg, og de får det bedre, så er det hadebra.

 

Jeg vet om flere med høy intelligens som ikke gjorde det bra på skolen, men som har benyttet seg av anledningen til å ta igjen det tapte senere. Privatisteksamener og deltidsjobb gir deg vgs. Så ville jeg valgt en jobb som tillot en del fleksibilitet på sikt, f.eks hjemmekontor, dersom du skulle få en lupus-flare up, el f.eks generalisert leddbetennelse. Jeg vet ikke hva sannsynligheten er for det.

 

Grunnet lupusen din, så er det ikke lurt å satse på en kriminell karriere. Jeg kunne godt tenkt meg at du hadde hatt lyst. Vi som samfunn har ikke vært noe snille mot deg. Det er vår feil, at du må kysse hånden til lærere for å komme deg opp og fram. Det er vår feil at vil ikke har lagt bedre til rette for folk som blir syke eller får en ekstra belastning under videregående. Det er vår feil at samfunnet er laget med høy sannsynlighet for å bli ekskludert, fordi man må gjøre ting på EN måte, og at det er få veier som fører til Rom/utdannelse. Så på sett og vis, så hadde vi fortjent en ny NOKAS sak, eller terroraksjon, men det hjelper deg ingenting. Den eneste veien du kan oppnå lykke ved, det er å bli akseptert av mer positive mennesker, få penger, stabil jobb og folk som er glad i deg rundt deg. Det er faktisk ikke uoppnåelig.

 

Jeg vet ikke om du er dau i morra, men krysser fingrene for at du drifter i retning mest mulig positivt resultat og ikke gjør det samme som mora di.

[thelomen]

Synest du virker veldig sterk, tror du har mange muligheter fremover.

 

Dette kan være et skudd i blinde, men fikk en innskytelse basert på en kompis som sto i lignende situasjon: Du kunne prøve å joine noe hjelpearbeid for folk som har det tøft, a la suppekjøkken til frelserarmeen eller kirkens bymisjon eller noe, vet ikke hva som finnes. Kompisen min fikk mye hjelp av dette, han fikk litt "pause" fra egne problem, fikk nye perspektiver fra andre som hadde hatt det tøft. Fikk også føle at han gjorde noe fornuftig iallfall deler av tiden, og at andre satte pris på bidraget. Dette fønket som terapi på han over en periode på noen måneder, og han kom seg ut av depresjonen han hadde og vant tilbake livet sitt.

 

Som sagt, skudd i blinde, men var verdt å nevne det. Lykke til!

[jeg_lyver_mye]

Han her er ikke så høy, men han virker veldig mann ut:

http://www.iform.no/pub/art.php?id=1908

[deadsoon]

Oioioioioi, massiv respekt til deg dude, dersom du faktisk banka opp faren din. Han fortjente det, virkelig - eller sagt mer presis, vi fortjener kanskje ingenting om vi kun er roboter styrt av naturlover, men det var nok bra for deg at du ikke bare lot deg tråkke på av en deprimert og antisosial drittsekk.

 

Jeg har ikke noe tro på at det kommer til å gå så bra for deg, selv om det ikke er fagkunnskap bak dette utsagnet. Grunnen er at du har vært igjennom så mye dritt at du ikke klarer å lukke øynene for hvor kynisk og meningsløst livet er, eller late som om alt er godt rundt deg, slik andre mennesker med gode oppvekstvillkår har det. Og da er sjansene svært store for å bli ensom, isolert, ikke ha noe felles med andre. Dessuten er det slik at statistisk sett, så lider unger av foreldre med psykiske problemer.

 

Du har allerede hatt en del damer, det er jo svaret på 160-høyde-spm ditt, du kan fint få deg dame, selv om du må jobbe mer for det enn andre. Et annet problem er jo at du ser ut til å ha både intelligens og empati i bøtter og spann, men du finner det tryggere/lettere å finne noe felles med ødelagte damer, og selv om misery loves company, så er det bare company så lenge det er misery. Og når du gjør for god jobb med de rundt deg, og de får det bedre, så er det hadebra.

 

Jeg vet om flere med høy intelligens som ikke gjorde det bra på skolen, men som har benyttet seg av anledningen til å ta igjen det tapte senere. Privatisteksamener og deltidsjobb gir deg vgs. Så ville jeg valgt en jobb som tillot en del fleksibilitet på sikt, f.eks hjemmekontor, dersom du skulle få en lupus-flare up, el f.eks generalisert leddbetennelse. Jeg vet ikke hva sannsynligheten er for det.

 

Grunnet lupusen din, så er det ikke lurt å satse på en kriminell karriere. Jeg kunne godt tenkt meg at du hadde hatt lyst. Vi som samfunn har ikke vært noe snille mot deg. Det er vår feil, at du må kysse hånden til lærere for å komme deg opp og fram. Det er vår feil at vil ikke har lagt bedre til rette for folk som blir syke eller får en ekstra belastning under videregående. Det er vår feil at samfunnet er laget med høy sannsynlighet for å bli ekskludert, fordi man må gjøre ting på EN måte, og at det er få veier som fører til Rom/utdannelse. Så på sett og vis, så hadde vi fortjent en ny NOKAS sak, eller terroraksjon, men det hjelper deg ingenting. Den eneste veien du kan oppnå lykke ved, det er å bli akseptert av mer positive mennesker, få penger, stabil jobb og folk som er glad i deg rundt deg. Det er faktisk ikke uoppnåelig.

 

Jeg vet ikke om du er dau i morra, men krysser fingrene for at du drifter i retning mest mulig positivt resultat og ikke gjør det samme som mora di.

 

Det eneste som egentlig holder meg oppe akuratt nå er fornuften min, vet at selvmord er en idiotisk "løsning" så du kan vel si at det foregår en kamp inne i hodet mitt, følelser vs fornuft. Saken er at jeg er så vanvittig sliten av og kjempe hele tiden, hver dag får jeg et nytt slag i tryne og blir tvunget til og reise meg igjen. Det er bare et spørsmål om tid før den styrken tar slutt og jeg blir liggende. Når det gjelder karriere er drømmen og kunne utdanne meg til revmatolog (spesialisert gren innen medisin som jobber med revmatiske sykdommer)f,eks Lupus, artritt, Ms and so on. Jeg har vært ganske heldig med lupusen, den har vært i remisjon i nærmere 7år, veldig få er like heldige som meg og må slite med denne driten nesten daglig. Jeg vil gjerne være til hjelp der. But in all honesty, shit looks hopeless from this side.

 

er et j*vla mirakel at jeg ikke har blitt en alkoholiker eller stoffmisbruker enda.

Endret 6. november 2011 av deadsoon

[Zeph]

Til trådstarter: Sjå personleg melding eg har sendt til deg.

Tråden stenges.

For alle som eventuelt les denne tråden; det beste ein kan gjere i ein situasjon som dette er å oppfordre til å ta kontakt med profesjonell hjelp.

Kontaktinformasjon i nødstilfeller
Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97.)

Endret 7. november 2011 av Zeph