Mitt selvmordsforsøk

[AnonymDiskusjon]

Jeg er enn mann på 20 år som for en liten stunn siden prøvde å ta mitt eget liv. Foretrekker å kalle det at jeg ville slippe realiteten en liten stund, da alle følelsene jeg har sittet inne med traff meg som aller hardest. Den egentlige intensjonen var altså ikke å ta mitt liv, men å glemme alt for en liten stund.

 

Først så drakk jeg store menger med sterkere alkohol, å deretter tok en overdose av en medesin for bipolar lidelse kalt lamictal. Jeg hadde mine tanker om at dette ikke var dødsfarlig, men kjente raskt effekten av overdosen, jeg var alene hjemme å klarte såvidt å stå på beina, å når jeg først kom meg opp på bena datt jeg ukontrolert raskt i bakken.

 

Den største grunnen til at jeg utførte denne handlingen var at jeg rett og slett ikke taklet bruddet på det første forholdet jeg hadde til en fantastisk jente, forholdet hadde vart over flere år. Jeg er en veldig følsom person, deretter tok jeg dette dypt innover meg selv.

Dette var også samme dag hun fortalte meg at hun kun ville være en venn til meg.

 

Jeg skjønte fort etter jeg hadde tatt overdosen av medisinen og etter alkoholen at jeg måtte få hjelp, raskt. Først ringte jeg en god vennine og fortalte henne situasjonen. Jeg vet ikke hvorfor, men der og da føltes det som det rette. Hun ble selvsagt redd, hu sa at jeg måtte ringe mine foreldre. Det var også tanken, min mor var på jobb, men kom straks jeg hadde ringt å sagt at jeg trengte hjelp. Hun er også lege å fikk kjørt meg ned til sykehuset hvor min far ventet. Før jeg hadde kommet inn dørene datt jeg hardt i bakken, om jeg besvimte eller ikke vet jeg ikke, da dette skjedde så fort.

 

Legene og sykepleierne kom raskt og fikk tatt blodprøve å satt drypp i meg, samt pumpet ut alt av giftstoffer jeg hadde intatt. Værste fysiske opplevelsen jeg har hatt, og det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg fikk også sagt til min mor at hun ikke måtte fortelle eksen min dette fordi jeg ikke ville påføre henne dette, da jeg enda vet at hun elsker meg.. Så det endte opp med at hun kun fikk vite at jeg hadde drukket endel. Vet ikke om å spare henne for overdosen var det lureste, men slik ble det da. Etter all behandlingen, ble jeg plassert på overvåkning for et døgn, noe som jeg nektet på, men hadde ikke noe valg.

 

Mange vil gjerne kalle min handling egoistisk. Og det er jeg fullt klar over, men en kan ikke sette seg inn i situasjonen å si en forstår meg. Ihvertfall ikke om en har opplevd noe lignende, for når du utfører en slik handling tenker du ikke alltid på dette i første omgang.

 

Nå har det gått snart en måned siden jeg ble innlagt, og dette har forrandret meg mye som en person. Jeg er forsatt gla i denne jenten og hver dag er en hard dag. Til vanlig har jeg goder venner som jeg henger med flere ganger i uken. Men de klarer aldri å fylle opp tomrommet jeg sitter igen med. De sier at kjærlighet leger alle sår, men enda har jeg det helt jævlig. Har i ettertid tenkt å utføre en slik handling igjen, men jeg har sett at det er andre fine ting i livet som er verdt å leve for, å klarer da å unngå dette. Jeg tar til vanlig denne medesinen jeg tok overdose av for å holde disse tankene og depresjonen i sjakk. Og går nå også til en psykiater, men har vanskeligheter med å fortelle han alt. Men med til kanskje dette blir lettere.

 

Jeg vil helst slippe å bli flamet med at jeg er en idiot og en egoist, det kan dere spare dere for. Jeg vet ikke helt meningen med tråden, men jeg har blitt fortalt at det kan hjelpe å skrive ned ting en sitter inne med.

 

Beklager også om det skal være noe skrivefeil eller lignende

 

takk.

 

 

 

 

 

 

 

 

Postet av anonym: b0ffddd566d2b2ea7c750246bc29798b

[Pjassop]

Nja, du var tydeligvis langt nede og tenkte ikke helt rasjonelt. Brudd kan gå veldig hardt inn på folk.

 

Jeg synes det var noe spesielt med hun du ringte som ba deg ringe noen andre. Hun burde ha kontaktet 113 med en gang og ikke forventet at du skulle ordne opp selv!

[Nyskjerrigperen]

Jeg syns ikke selvmord er svakt. Det kommer kanskje litt an på hva grunnene er for at personen vil ta selvmord. Men så lenge en person har det veldig vondt og har levd sånn lenge, og virkelig ikke orker mer. Da er det denne personens valg.

 

Jeg tenker ofte på selvmord. Ikke i så dyp grad at jeg noen gang kommer til å utføre det, men det ligger i baktankene mine. Jeg tenker hele tiden at hvis den kjæresten jeg har nå slår opp med meg, så kommer jeg ikke til å klare mer. Da har jeg så og si blitt dumpet fire ganger på kort tid, og jeg vet ikke hvordan jeg mentalt skal klare å trekke meg opp igjen da. Jeg orker så vidt å tenke på det.

 

Men det var bra du skrev tråden. Når jeg leser slike opplevelser, får det meg til å tenke litt annerledes.

Endret 27. oktober 2011 av Nyskjerrigperen