Hva tenker dere om personer som tar selvmord?

[Teitgutt]

For å ha sagt det først som sist, så er eg absolutt ikkje av typen som ser det som feigt og patetisk å ta sjølvmord.

 

Eg blir lettare provosert når folk seier at det er så lett som å berre prate om det eller å berre ordne opp i problema sine. Er ein på det nivået der sinnsmessig, så vil alt sjå håplaust ut. Eg har jobba på psykiatrisk klinikk og har sett korleis personar med konstant tilsyn har det. Det er ikkje pent. I tillegg har eg hatt vener med såpass store vanskar med å takle livet sitt at dei har vurdert det. Sjølv har eg vore deprimert i periodar utan at det har vore på det nivået der, og eg vil nesten seie at eg forstår tankegongen bak det å ta sjølvmord.

 

Eg er jo samd med Sebbur, som seier at det blir litt enkelt å ta sjølvmord over ein tapt iPod eller at nyforelskelsen på ungdomsskulen slo opp for å bli saman med sterke Terje i 9c. Poenget er at det blir for enkelt å seie at "eg har hatt problem sjølv, men herregud! eg holdt jo ikkje på sånn som det der!". Folk som vurderer sjølvmord som eit reelt alternativ er så langt nede at det er langt verre for den personen enn det var for "deg og problema dine". Det sagt, så er ikkje alle sjølvmordskandidatar samme person med samme problem. Som tidlegare nevnt, tar folk sjølvmord over "bagatellar"(dog har den bagatellen vore såpass sterkt påkjennande for den personen) medan andre er i regelrett håplause livssituasjonar.

 

Mange kjenner seg nok meir som ei byrde for familie og vener rundt dei enn det dei kanskje er. Likevel er det vanskeleg å innsjå det når ein er så langt nede. Ein føler at den smerten ein påfører alle rundt seg over tid er langt verre enn den "kortvarige" ein vil gi dei ved å ende alt. Ein kan snakke til dei og prøve å få dei til å tenke rasjonelt og fornuftig, men det vil ikkje nødvendigvis fungere. Dei kan føle seg endå verre ved at dei då ser seg sjølv som endå meir patetiske og kjensla av å vere ei byrde kan bli forsterka.

 

Som sagt tidlegare vil alt sjå håplaust ut. Ein kan sitte på sin høge hest og seie at dei i det minste kan prøve alle andre utvegar før dei tar sjølvmord. Er ein deprimert, så ser vegen ut veldig lang og tung ut. Det veit eg sjølv, og eg har ikkje vore i nærleiken av det nivået eingong. Om motivasjonen for å leve ikkje er der, ein kjenner seg verdilaus og vegen ut ser for tung ut, så trur eg valet om å kunne ende alt på eit blunk er "enkelt" å ta.

 

For å runde av litt, så vil eg berre seie at med eit samfunn som fokuserer såpass på sosial verdi og psykiatriske tilbod blir sett på som noko mynta på seriemordarar og folk som ser looney toones og ein lettare tigervask kvar gong dei ser seg sjølv i speilet, så er det vanskeleg å berre snakke om det og innrømme at ein har eit problem. Er ein pasient innan psykiatri, så er det noko "feil" ved ein og ein er gal og skummel og det eine og det andre. Det er vanskeleg nok i utgongspunktet å snakke om problema sine, og det blir ikkje lettare av at det er tabu å gjere det og at ein er emo og "kutte-seg-sjølv-og-buhu" om ein er deprimert. Det er ikkje berre å seie at ein har det vanskeleg og vil ha hjelp. Spesielt ikkje for unge, der du veit at ein eller annan tjukk idiot utan livserfaring på alderstrinnet deira vil snakke om at dei skal ta sjølvmord og bli "an hero" og det eine og det andre. Ein er redd for å stå fram.

 

Folk tar ikkje sjølvmord fordi dei ikkje gidder å prøve andre alternativ. Dei gjer det fordi dei rett og slett ikkje ser andre utvegar.

 

Mange rotete setningar, men det får vere lesaren sitt problem.

Endret 28. oktober 2011 av Sjur577

[Zea]

Huff, for et trist tema...

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hva jeg tenker om selvmord. Men jeg har selv vært innom sånne tanker. Den største grunnen til at jeg holdt meg i live den gang var pga min familie og mine venner. Jeg er en person med ganske stort hjerte, og klarer rett og slett ikke tanken på at mine kjære som jeg bryr meg mest om skal sitte igjen med en forferdelig sorg. Og med den tanken i hodet, vet jeg at jeg ikke kommer til å ta mitt eget liv - noen gang.

 

Kan prøve å forklare mine tanker om det.

Om en person som står meg veldig nær, la oss si min beste venn, skulle tatt selvmord, da...

Jeg ville nok først og fremst blitt ekstremt trist og fortvilet. Ikke nok med mine egne problemer, så plutselig er personen som hjalp meg igjennom mine tunge perioder, plutselig borte.

I og med at dette faktisk ikke har skjedd, heldigvis, vet jeg ikke helt hva mer jeg ville reagert med. Regner med jeg ville tenkt en god del over det, felt en del tårer og hatt tanker om å gjøre det samme - men til slutt komme igjennom det, forhåpentligvis. Og prøve å leve livet igjen etter hvert.

 

Jeg ser ikke på selvmord som feigt. Jeg ser på det som en dum ting å gjøre, og samtidig som en siste (forferdelige) utvei. Selvfølgelig vil det bli mange knuste hjerter om en person tar sitt liv... Men jeg ville prøvd å tenke at personen som begikk selvmordet tenkte akkurat det samme som jeg tenker til daglig. Jeg hater virkelig å gjøre dette. Jeg hater virkelig å knuse hjertene deres. Men nå som jeg har brukt hele mitt liv på å forsørge de jeg er glad i, vil jeg gjøre noe bra for meg selv og //som egentlig ikke er noe bra i det hele tatt//.

Nei, ikke misforstå, jeg tenker det ikke daglig. Jeg overdrev. Men du ser poenget - håper jeg.

[Aryvandaar]

De har hatt det veldig vondt, til det punket at alt ser svart ut. Jeg hadde selv lyst til å ta selvmord på barneskolen... Å se alt i svart er helt for jævlig. De trenger noen å snakke med, noen som vil høre på dem, det å kalle det patetisk bare gjør det værre.

Endret 29. oktober 2011 av Narimasu