Hvorfor blir noen kjærester så hurtig?

[Hakataramea]

Det er selvsagt ingen fasit på hva som er "korrekt", men blir ofte overrasket over hvor enkelt noen blir kjærester. Jeg kjenner mange (inkludert meg) som tenker at kjæreste er noe man ønsker for resten av livet. Utgangspunktet er altså at hvis man får kjæreste, så bør vedkommende være "den rette" for alltid. Gidder vel ikke ha dame, bare for å "ha dame", eller kun ha noen å ligge med. Det er useriøst.

 

Ergo er terskelen høy, for når mange av oss får kjæreste. Først må man kjenne hverandre godt, altså over lengre tid (personlig og godt kjent). Samtidig bør man ha en fantastisk kjemi, og gå veldig godt overens på de fleste områder (å være glad i hverandre, samt forelska i starten, er overflødog å si). Kort og godt vite at denne personen vil man satse framtida på. Å velge den (eneste) rette er selvsagt ikke noe man gjør over natta.

 

Hører ofte om folk som blir sammen, etter å ha kjent hverandre noen få uker, eller etter fire-fem dater... hva er greia? Blir respekten for forhold stadig mindre? Eller tenker man at "tja, vi får nå se hvordan det går", uten å være helt overbevist selv engang? Kjenner folk som har dame, uten å ha vært skikkelig forelska, men "hu var det beste jeg fant akkurat nå". Ikke rart at det er så mye utroskap, når innstillinga til forhold er slik...

 

Noen sier også at man bør ha dame, for å "lære seg" å ha dame, altså skaffe erfaring. Greit nok, men utgangspunktet bør (?) alltid være der: Et kjæresteforhold skal vare livet ut, og da må man vurdere slikt svært nøye. Statistikkene mtp brudd er iallfall tragiske, noe som selvsagt har flere årsaker.

 

Men tar folk kjæresteforhold stadig mindre seriøst?

[logaritmemannen]

Gamle og kristne verdier forfaller, nye verdier kommer inn. Samfunnet går videre.

 

Hvorfor mener du at et kjæresteforhold skal vare livet ut?

[Hakataramea]

Tja, de flestes ønske er jo å være i forhold (på sikt iallfall). Da er det vel bedre å ha "for alltid" som utgangspunkt, heller enn "trolig bare ei stund". I så fall er det jo på'n igjen, med å jakte ny partner etterpå. Blir vel neppe lettere med årene, mtp utvalg og alder. Vil ikke forholdet bli bedre også, hvis begge er 100 prosent dedikert? Easy come, easy go. Tror det ville vært færre skilsmisser også, hvis begge satset alt på forholdet, og var mer selektive på forhånd.

[Stagiriten]

Jeg kjenner mange (inkludert meg) som tenker at kjæreste er noe man ønsker for resten av livet. Utgangspunktet er altså at hvis man får kjæreste, så bør vedkommende være "den rette" for alltid.

 

Folk forandrer seg Noen som passet sammen som 16-åringer passer sjelden sammen som 61-åringer

 

Å velge den (eneste) rette er selvsagt ikke noe man gjør over natta.

 

Men det er bra at du er kresen, men det finnes jo forhåpentligvis mer enn én rett person blant 7 milliarder mennesker

[Hakataramea]

Stagiriten: Gode poenger (selv om det også handler om tilpassing). Ok, mente ikke kun en da. Men færre enn "alle halvsøte jenter som liker meg, og som jeg synes er helt ok tilbake".

[Stagiriten]

Jeg er enig. Men synes ikke vi skal bry oss så veldig om hva andre gjør Tiden på jorda er for kort til å kaste den bort på å leve andre sine liv.

Endret 21. oktober 2011 av Stagiriten

[pakini]

Si det, jeg er en person som bruker tid, meg og min samboer brukte 7mnd før vi ble sammen, hadde mange dater og 2 ferieturer i den tiden... Men no var det og barn i bildet hos oss, så det er jo og en grunn til at vi nrukte litt tid

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Men tar folk kjæresteforhold stadig mindre seriøst?

 

Nei, det tror jeg ikke - men jeg tror at økte muligheter for kontakt med "hele nettverket" gjør at forhold startes og avsluttes kjappere

[MsGreen]

...Eller tenker man at "tja, vi får nå se hvordan det går", uten å være helt overbevist selv engang?

Hvorfor er dette nødvendigvis en negativ ting?

[Bonna86]

Det handler vel om at man finner ut at man blir nødt til å satse. Jeg gikk rundt i nesten 22 år nesten ukysset, kjæreste hadde jeg aldri hatt. Jeg var akkurat osm deg ts, og jeg ville ikke være sammen med noen for å være sammen med noen. Så etter å ha snakket med mannen på nettet i noen år (veldig av og på, noen år faktisk ikke i det hele tatt) bestemte vi oss for å ha en ordentlig date. Vi ble sammen på tredje daten.

 

Det handler ikke om å være useriøs, men å gå for en magefølelse og følge den. Det viste seg jo stemme bra (vi er nå gift), noen ganger må man bare satse rett og slett. Man kan gå skikkelig på trynet, hvilket jeg var redd for, but no pain no gain.

Endret 21. oktober 2011 av yvonne2

[BuffyAnneSummers]

Det er snakk om å ta sjanser. I dagens samfunn hvor det er minst 40 andre i samme gate som kunne tenke seg akkurat den dama du sikler litt på så sier jo det seg selv at man hopper på så fort man kan..

 

Selv så bryr jeg meg ikke så mye om sånt. Tar meg goooood tid, og kjæresten min har jeg vært skikkelig god venn med i ca 6-7 år, og vi har vært sammen i snart 2 år.

 

Det spørs på prioteringene kan man kanskje si? Ønsker du å fylle ett hull, om det så er psykisk eller fysisk, (for en metafor, ikke sant? ) så er man kanskje mer tilbøyelig til å ''ta til takke'' med det man får? Og hvis disse personene i tillegg ønsker mer enn deg så er du kanskje mer tilbøyelig å bare ''føye'' deg, for det å slå opp etterpå er jo en lett sak?

[medisinOmsider]

Kjæreste/samboer/partner er et behov. Det handler ikke om en unik person å dele livet med, det er et generelt behov. Noen føler dette behovet sterkere enn andre. Noen klarer å undertrykke det. For noen er det å være i et forhold en grunnbetingelse for å være lykkelig. Hvem man faktisk ender opp med er en trist realitet, det handler mer om tilbud og etterspørsel. Det er helt arbitrært, hvem som helst vil kunne fylle den rollen. Enda en realitet folk flest ikke evner å fatte. Det eneste "vitenskapelige" på dette området finner vi innen psykologien. Dermed er det ikke fullt så vitenskapelig allikevel. Jeg finner all form for statistikker som omhandler nettopp dette temaet meget underholdende. La meg ta et eksempel, et hypotetisk eksempel. Noen ser ut til å tro at varigheten til et forhold øker verdien av forholdet. At de da deler noe mer "spesielt" med vedkommende. En absurd konklusjon! Det er bare tilfeldigheter. Selvsagt kan man si at man gir så og så mye av seg selv, men det er fortsatt litt for mange parameterer man ikke har kontroll over. Essensielle parametre.

 

yvonne2: Det at dere nå er gift beviser ingenting. Giftemålet øker ikke verdien av forholdet. Det gir ingen garantier. Det at dere giftet dere er et resultat av verdiene til gitte variabler på et gitt tidspunkt, inklusiv de variablene du har kontroll over og de du ikke engang er bevist, noe du vil oppdage med tiden er at disse variablene endrer seg. Betingelsene for å opprettholde ekteskapet konvergerer mot patetisk med tiden, noe alle har til felles. Man argumenterer, for å opprettholde ekteskapet, ut i fra betingelser som er allmenngyldige. Med det mener jeg at det er det samme som går igjen fra forhold til forhold. Noe som igjen bringer meg tilbake til det at ingen er unike i et forhold. Men det er praktisk å leke hus innimellom, det skal du ha.

[trollhatt]

Tja, de flestes ønske er jo å være i forhold (på sikt iallfall). Da er det vel bedre å ha "for alltid" som utgangspunkt, heller enn "trolig bare ei stund".

 

Du er litt for pirkete i mine øyne. Du aner ingenting om hvordan dere ville vært sammen over tid om du setter terskelen for høyt siden dere aldri vil komme noe sted i og med at du allerede har satt foten ned.

 

De færreste går inn i ett forhold med en annen person og tenker at "det her har ingen sjans i havet", ting utvikler seg - hvordan er opp til deg, du og dere to.

 

Klabert, jeg satte det litt på spissen her, men er det ikke bedre å prøve? Greit, så blir det ikke nødvendigvis dere to, men du er noen erfaringer rikere og stiller generelt sterkere enn hva du gjorde.

 

Life is what happens to you while you're busy making other plans.

Endret 23. oktober 2011 av trollhatt

[FrihetensRegn]

Mine besteforeldre møttes da de var henholdsvis 24 og 15. De holdt sammen livet ut. Det er nok litt annerledes i dag, folk har gjerne 5-10 kjærester før de gifter seg. Et godt tips er å lære å kjenne en person litt før man hiver seg ut i det, det er fort gjort å brenne seg, man kan liksom ikke ombestemme seg etter en uke LOL.

[Bonna86]

yvonne2: Det at dere nå er gift beviser ingenting. Giftemålet øker ikke verdien av forholdet. Det gir ingen garantier. Det at dere giftet dere er et resultat av verdiene til gitte variabler på et gitt tidspunkt, inklusiv de variablene du har kontroll over og de du ikke engang er bevist, noe du vil oppdage med tiden er at disse variablene endrer seg. Betingelsene for å opprettholde ekteskapet konvergerer mot patetisk med tiden, noe alle har til felles. Man argumenterer, for å opprettholde ekteskapet, ut i fra betingelser som er allmenngyldige. Med det mener jeg at det er det samme som går igjen fra forhold til forhold. Noe som igjen bringer meg tilbake til det at ingen er unike i et forhold. Men det er praktisk å leke hus innimellom, det skal du ha.

 

Du må jo gjerne tro at du vet hva giftemålet betyr for min mann og meg, vi giftet oss for å feire vår kjærlighet, ingenting annet. Vi leker ikke hus, vi deler hus, og sånn er det. Livet vil helt sikkert innebære forandringer, og forholdet vårt er verken mer eller mindre betydningsfullt for oss fordi vi er gift, og jeg har heller aldri sagt, ment eller hevdet at det øker verdien av forholdet.

 

Giftemålet var kun en bekreftelse på vår kjærlighet, en feiring av det vi har sammen, men hva som skjer videre vil kun tiden vise. For oss har giftemål aldri hatt noe med religion å gjøre, da ingen av oss er religiøse, og det har ihvertfall ingenting med plikt å gjøre.

[logaritmemannen]

Giftemålet var kun en bekreftelse på vår kjærlighet, en feiring av det vi har sammen, men hva som skjer videre vil kun tiden vise. For oss har giftemål aldri hatt noe med religion å gjøre, da ingen av oss er religiøse, og det har ihvertfall ingenting med plikt å gjøre.

Litt off topic og filosofisk, men trenger man å gifte seg for å "bekrefte" sin kjærlighet?

[medisinOmsider]

Det at man stiller juridisk sterkere ved brudd når man er gift versus samboere (uten kontrakt) er min nye definisjon på ironisk. Samtidig som man hyller kjærligheten ved å gifte seg ligger man tilrette for et formelt brudd.

 

yvonne2: Det lukter klisjé av historien din. Det du "elsker" mannen din mest for er at han gjør det lettere for deg å akseptere den du er. Det er nesten som om du tok til takke med han fordi du ikke fant noen andre. Han var tilgjengelig og du desperat. Jeg har mer tro på et ekteskap hvor begge partene har noen lange seriøse forhold bak seg. Viktig med litt erfaring. Måten du beskriver kjærligheten på er litt naiv syns jeg, du mangler erfaring. Merk at det over angående din egen aksept for deg selv gjelder alle unge mennesker. Det er et komplement at noen erkjenner nettopp deg i den grad at de er villig til å gifte seg med deg. Lett å gå seg vill i lykkerusen. Sikker på at mannen din ikke bare syns det er praktisk å være gift, juridisk sett, siden dere deler et hus i tilfelle brudd?

[Bonna86]

Giftemålet var kun en bekreftelse på vår kjærlighet, en feiring av det vi har sammen, men hva som skjer videre vil kun tiden vise. For oss har giftemål aldri hatt noe med religion å gjøre, da ingen av oss er religiøse, og det har ihvertfall ingenting med plikt å gjøre.

Litt off topic og filosofisk, men trenger man å gifte seg for å "bekrefte" sin kjærlighet?

 

Nei? Jeg har aldri hevdet det.

 

yvonne2: Det lukter klisjé av historien din.

Javel? Må du jo gjerne mene.

 

Det du "elsker" mannen din mest for er at han gjør det lettere for deg å akseptere den du er.

Unnskyld? Jeg elsker min mann. Intet mer, intet mindre.

 

Det er nesten som om du tok til takke med han fordi du ikke fant noen andre.

Selvsagt ikke. Faktisk var det en annen i bildet som jeg valgte bort fordi jeg likte min mann bedre.

 

Han var tilgjengelig og du desperat.

Nei. Jeg hadde vært singel i en årrekke og har aldri tatt til takke med det første og det beste.

 

Jeg har mer tro på et ekteskap hvor begge partene har noen lange seriøse forhold bak seg.

Og du vet jo selvsagt alt om oss tydeligvis.

 

Viktig med litt erfaring.

Hva vet vel du om hva jeg har av erfaring eller ikke?

 

Måten du beskriver kjærligheten på er litt naiv syns jeg, du mangler erfaring.

Det er jo hyggelig at du tror du vet så mye om meg da. Fascinerende egentlig. Jeg har nok av erfaring, og jeg vil si det at nå som vi har gått inn i vårt fjerde år sammen så vil jeg si at jeg har litt erfaring når det gjelder kjærligheten.

 

Merk at det over angående din egen aksept for deg selv gjelder alle unge mennesker. Det er et komplement at noen erkjenner nettopp deg i den grad at de er villig til å gifte seg med deg. Lett å gå seg vill i lykkerusen.

Bullshit i så mange dimensjoner at jeg må le. Lykkerus? Herregud, det må være du som er naiv. Hvis du tror at over tre år med samliv kun foregår smertefritt har du virkelig ingen idé. Jeg vil si det at sykdommen til min mann gjør at man lander jævlig fort på landjorda, for å si det slik. Lykkerus? Give me a break.

 

Sikker på at mannen din ikke bare syns det er praktisk å være gift, juridisk sett, siden dere deler et hus i tilfelle brudd?

Juridisk sett vil han faktisk ikke tjene en krone, da jeg eier absolutt alt, og det man tar med seg inn, tar man med seg ut. Vi eier ikke hus, vi kun leier. En leilighet riktignok. Du må jo gjerne spørre han selv, han er tross alt bruker her.

Endret 24. oktober 2011 av yvonne2

[medisinOmsider]

Høres ut som litt av et prosjekt du har giftet deg inn i. Lykke til med det.

[Bonna86]

Høres ut som litt av et prosjekt du har giftet deg inn i. Lykke til med det.