Sliter med skole

[Roamine]

Må si jeg kjenner meg igjen i mye. Jeg har alltid følt meg eldre enn jevnaldrende, mer moden er vel kanskje mer riktig å si. Jeg fikk heldigvis en veldig god lærer på ungdomsskolen som virkelig så meg, og han ga meg litt ekstra eller varierte oppgaver da jeg ofte kjedet meg i enkelte fag. Grunnen til at jeg kjedet meg var fordi jeg syntes det var for enkelt, jeg ville ha større utfordringer. Jeg tilhørte også "gruppen" midt på treet i popularitet, og jeg kunne ikke fordra all baksnakkingen og det barnslige tullet der.

 

Som flere har sagt, det blir som regel bedre på videregående. Nå gikk jeg yrkesfag, da allmenn ligger på en annen skole og den er beryktet i min hjemby for sitt dårlige miljø. Dette kan selvsagt være helt annerledes i andre byer. Med mindre du vil studere noe på Universitetsnivå som krever matte/fysikk/kjemi(lege, ingeniør o.l), så vil jeg anbefale yrkesfag. Du kan jo likevel få studiekompetanse og studere videre. Jeg syns de praktiske fagene var mye mer utfordrende og givende i hvert fall. Evt så kan du jo ta et år på yrkesfag i stedet for å ta et friår. Det er jo lov til å ombestemme seg. En av grunnene til at det som regel blir bedre på videregående er fordi gruppene splittes, fokuset skifter mer på det faglige og fordi det fins folk i ulike aldre i de fleste klasser.

 

Et siste tips som også har blitt nevnt: Prat med en rådgiver eller helsesøster, det fins andre voksne enn foreldrene dine som kan gi råd.

 

Edit: Må bare legge til litt skryt. Du virker for å ha enorm selvinnsikt, noe som er sjeldent å se. Er nesten litt ufattelig å tro at du "bare" går i 10. da jeg har møtt mennesker på 20+ som virker som de bare har bomull mellom øra og er rett og slett kjedelige å prate med.

Endret 25. oktober 2011 av Roamine

[del_diablo]

Jeg sliter hardt nå. Alle fag er blitt totalt uinteressangt, matte som var mitt beste fag ligger jeg på 2-3 i nå, hadde 5-6. Alt innen skole er ødelagt, jeg er i en grop som jeg ikke finner en vei opp av. Alle elever og klær og ALT er tungt, jeg sliter hver skoledag og klarer knapt å holde meg våken. Jeg har folk jeg kan være med om jeg vil, men det er noe jeg absolutt ikke ønsker fordi jeg føler det er så stor forskjell på oss. Det hjelper lite å skifte klasse i midten av 10 klasse, alle har fått sine venner og bånd, er ikke akkurat gøy å skifte da. Foreldrene mine forstår meg ikke (ikke som ett vanlig fjortizzdrama.), jeg kan rett og slett ikke snakke med de og jeg føler meg som en drittsekk hver gang jeg prøver. Mulighetene mine på bedre og god skole minsker drastisk, jeg har allerede 9 fraværsdager og ifølge foreldrene mine så om jeg får en til kommer jeg ikke inn på noe god skole. Tanken om å gå på skolen er så jævlig og at jeg i det hele tatt får meg opp om morgenen forstår jeg ikke, det kan ikke måtte være slik? Omtrent alt faller fra hverandre dette året, det viktigste året. Jeg har ingen å snakke med, har ikke noe spesielt lyst til å snakke med lærere, og foreldremøte på Torsdag kommer til å bli ett rent helvete.

 

Vent, 9 fraværsdager og du er dødsdømt? Må nesten sitte og le, fordi fraværet du har nå teller ikke.

Du sitter på obligatorisk skolegang, og det er ingenting som kan gjøre at du må ta året på nytt med mindre du stryker(få 1) i alle fag.

Med mindre det er superkonkuranse på å komme seg inn på linjen du skal inn på, så er karakteren din irrelevant. Skal du på almenfag så er karakter 100% irrelevant pga måten skolene er finansiert på.

 

Vis du virkelig vil gjøre noe på foreldremøte(altså "1 foreldre, 1 lærer, og deg som er undretrykt") så skriv ned probleme dine på et ark, for du vil ikke klare å si noe uansett.

Men igjen: Ingen av dem har lyst til å løse probleme dine. Foreldrene dine vil være apatiske, og lærerne vil være apatiske fordi det er jobben dems å få deg igjennom sin bit av skolen og ikke "hjelpe de unge, og lære dem ting".

 

Det som egentlig skulle ha hendt er du skulle ha fått en prat med en seriøs rådgiver, som gir deg råd som faktisk hjelper. Egentlig ganske synd at du ikke har rett på det, for lærerne hvet ikke hva de driver med.

 

Jeg bor midt i mellom en by og landet kan man si.

 

Altså kommune med 3000-4000 innbyggere og 10 klasses grunnskole, men fortsatt stor nok til at ungdomskolen ikke er flyttet til et større distrikt?

Eller noe der omkring?

Det er det aller verste miljøet å vokse opp i vis man kommer i din tilstand

 

Jeg tørr rett og slett ikke å vise dette til foreldrene mine, fordi jeg føler forsatt at de ikke vil forstå noe.

 

Der sieg jeg meg enig: De vil ikke forstå. De mangler evnen til det.

De har vist manglende evne til å forstå, så dermed kan vi også konkludere med at de nekter å prøve å forstå også.

 

 

For å være helt ærlig så høres du ut som meg, bortsett fra at jeg noe mer mer autistisk, og derfor ble aldri med i noen sosial sirkel, for å så føle meg skyldig for å ikke lengre delta i sirkelen.

10ende klasse var et slit, og det var et under jeg kom meg igjennom, men i ettertid så ser jeg at alle kommer seg igjennom fordi systemet er bygd sånn.

For min del startet jeg på VG1 elektro og gled ned i depresjon, og offisielt sluttet jeg vel 2-3 måneder etter skolestart, selv om jeg var der bare de 2 første dagene.

Kom meg vel over depresjonen i vinteren en gang.

Og det ble mye blalala fra PPT tjenesten sin side, som egentlig ikke gjorde noe for meg, men i februar etter nyttår så ble jeg med i en klasse som besto av psuedo geeks, og var med dem until sommferien(mye moro med dem), for å så begynne på Almen etter det igjen, og går der fortsatt med de som er året yngre og vet ingenting om meg.

Går i 3djeklasse almen nå, som realist(matte R2 og fysikk 2, supplementert med "Historie og Filosofi" og Spansk som valgfag for å fylle ut timeplanen).

 

Jeg kommer ikke til å si "du kommer deg", men jeg vil si "du kommer deg vis du kommer deg bort fra nærmiljøet ditt lenge nok".

[AnonymDiskusjon]

Jeg kommer fra en familie som har høye forventninger på karakterer og fravær. Min eldste bror har kjøpt seg leilighet til 2-3 millioner når han er 22, han er fast ansatt og tjener godt. Den mellomste gikk ut med 5,2 i snitt etter ungdomsskolen, og er ufattelig smart. Jeg derimot, ja jeg trekker dette ned. Foreldrene mine vil jo bare mitt beste, og de sier fraværet har MYE å si på inntaket av en skole. Jeg har tatt noen tester og snakket med skole rådgiver om videregående, og sånn som det ser ut som nå skal jeg gå innen media og kommunikasjon.

 

 

Kommunen min har omtrent 30 000 innbyggere, så det er vel en rimelig stor en kan man si. Derimot så vil jeg ikke skifte skole fordi jeg føler det er for sent. Men nå kan dere gjerne tolke det som at jeg hater både medelever og foreldrene, det gjør jeg ikke. Det er bare at vi er så utrolig forskjellige, så hadde det ikke vært fordi de gikk i min klasse eller var mine foreldre så hadde vi omtrent ikke hatt noe til felles.

 

Det med foreldremøte, akkurat det du sier der er helt riktig. Jeg greier ikke å si det til de, rettere sagt så greier jeg ikke og si alt på en måte at de vil forstå hva jeg faktisk sliter med. Jeg sitter bare tar imot mye drit om at jeg må skjerpe meg osv osv, sier jeg skal gjøre det men endrer meg ikke fordi jeg greier det ikke.

 

Takker for tips Roamine, flott at det er flere som går gjennom dette enn at det bare er jeg som er helt ute.

 

@Anskar Det kan vi sikkert .

 

Postet av anonym: 95694c13f5da71d031f5e865130e865c