Sliter med jobben

[AnonymDiskusjon]

Har nylig fått ny jobb, men det eneste jeg gjør når jeg er ferdig på jobb er å grue meg til å gå på jobb dagen etter. Dette er min første ordentlige jobb siden jeg var lærling.

 

Hadde samme problemet der også, men jeg fikk orket meg gjennom lærlingtia med mye fravær og egenmeldinger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, det eneste jeg gjør er å grue meg til å gå på jobb og har selvmordstanker hver dag.

 

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg gruer meg til å gå på jobb, men vet at jeg ikke liker å ringe folk og liker ikke å møte nye folk og prate med dem. Jeg har hatt problemer som dette ganske lenge men det har blitt mer problematisk i jobb, men jeg klarer ikke ta opp sånne ting med legen.

 

Jeg har også blitt innkalt i militæret i januar, noe jeg absolutt ikke er motivert til. Men i følge papirene jeg har fått tilsendt må jeg møte opp eller havne 1 måned i fengsel.

 

Jeg har ingen til å se fram til og glede meg til, bare å grue meg til jobb og militæret......

 

Hva skal jeg gjøre?

 

Postet av anonym: 416620d87c79254d558f3c3db514472d

 

Postet av anonym: bbcff233acd3c658fb2038667b5b625b

[j--]

Dra i militæret. Mulig du får deg en liten "aha"-opplevelse der. Høres også ut som du burde bytte jobb til noe helt annet når du er blitt ferdig i militæret.

[vidor]

Det første du gjør er å ta dette opp med legen din. Det kan være tøft å være dønn ærlig og innrømme situasjonen, men det er det som skal til for å ta tak i dette og håndtere problemet.

 

Det høres ut som du er i en negativ spiral og sliter med å se lyspunktene. Ved depresjon er dette veldig vanlig. De høres også ut som du har sosial angst slik du legger fram situasjonen din.

 

Om du legger fram problemet ditt til legen så kan han bekrefte overfor vernepliktsverket at du p.g.a den nåværende situasjonen din ikke ønsker å tjenestegjøre i førstegangstjenesten i.h.t innkallelsen. Valget ditt står således ikke mellom å tjene verneplikten eller å gå i fengsel. Du har selv mulighet til å påvirke dette, men det krever litt innsats fra din side.

 

Kognitiv terapi er det som er dokumentert til å virke ved depresjon og angst, og er det en psykolog kan hjelpe deg med. Det er som regel ventetid på psykolog så om du vil begynne selv kan du f.eks lese en av disse bøkene;

 

http://www.angst-depresjon.no/

http://www.angst.im/

 

Dette er gode og grundige bøker lagt opp pedagogisk og interaktivt. De erstatter ikke en psykolog/psykiater, men er nyttige verktøy for selvhjelp.

 

Lykke til, og du må gjerne holde oss oppdatert om hva som skjer.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar, begge to.

 

Jeg har tenkt på å ta det opp med legen mange ganger, men jeg er ikke så ofte hos legen, og når jeg først er der har det vært pga andre ting. Noe av problemet er at det på en måte går over, sånn som i dag har det vært bra på jobb. Da klarer jeg på en måte ikke "huske" hva som er så ille, så det er veldig vanskelig å forklare. Husker bare at jeg har vært lei, men så kan det gå et par dager og så orker jeg ikke gå opp av senga om morgen. Det blir på en måte bagateller.

 

Men i perioder er det ikke bagateller på en måte. Det er veldig vanskelig å forklare, så jeg kan prøve å utdype om ingen skjønner hva jeg mener.

 

Postet av anonym: bbcff233acd3c658fb2038667b5b625b

[vidor]

Det er helt normalt at ting går opp og ned her i livet, men det skal ikke være sånn at du føler deg så hemmet som det du forteller om, derfor er det viktig å prioritere å få behandlet depresjonen din.

 

Jo tidligere du tar tak i dette jo lettere gjør du det for deg selv.

 

Det kan være veldig greit å sortere tankene sine og prøve å komme til bunns i ting, så hvis du klarer å forklare og utdype det så er ofte nyttig, men det er også viktig å være ærlig og si det akkurat som det er.

[Konto brukes ikke]

Skjønner deg godt, for jeg sliter med det samme selv.

Har forøvrig snakket endel med psykolog, men det hjalp meg lite, for jeg tenker riktig og slik psykolog mener er riktig, men hva hjelper det, når det ikke hjelper meg. Noen dager går det brukbart, andre dager er helt rævva.

 

Jeg vil nok anbefale å ta en prat med psykolog bare for å få lufte deg. Alle har godt av det - også de som ikke sliter.

 

Selv er jeg mye bedre idag og det tror jeg kom av at jeg tok meg selv i nakken og bestemte meg for at jeg selv skal bestemme mine tanker - altså viljen min og ikke tankene/hode selv (hvis du forstår meg) Jeg endret matvaner slik at jeg idag får i meg alle næringstoffer osv jeg trenger og jeg begynte å trene på helsestudio - var så heldig at jeg kunne trene i en tid det er lite folk der og det hjalp, for de få gangene (i starten) jeg dro dit når det var mange der, så ble trening dårlig og jeg klarte ikke å fokusere, slik at jeg dro nesten med en gang. (stressa veldig, uten egentlig å finne grunnen ... var nok angsten som gjorde det uten at jeg selv føler jeg er redd for noe ... vanskelig å forklare)

Idag kan jeg trene i disse tidene uten å få samme reaksjon, så det har virket for meg (vet ikke om det samme gjelder alle, men verdt å prøve)

 

Har en venn som har samme problemer og der hjalp kognitiv gruppe terapi veldig bra på.

[halnes1]

Kanskje du kan skrive ned følelser og tanker når du har dårlige og gode dager.

Da har du noe legen kan lese og du slipper å sitte å forklare alt men du må kanskje fylle inn hvis legen har noen spørsmål.

 

Lykke til

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen,

 

Jeg klarer ikke fortelle til noen at jeg har problemer. Hadde tenkt til å fortelle det til mutter, fordi jeg trur hu har mistanke om at jeg har problemer fra før. Hu konfronterte meg etter noen hendelser for noen år sia.

 

Der jeg jobber nå er fatter daglig leder, han ordnet meg jobben fordi jeg gikk lenge hjemme uten noe å gjøre. Jobben er relevant for det jeg allerede har fagbrev i, og har mange av de samme arbeidsoppgavene jeg hadde da jeg var lærling.

 

Det har vært et par tilfeller hvor jeg ikke har klart å dra på jobb, og har vært borte såpass mange ganger at fatter sa jeg hadde fått sparken om jeg hadde skaffet jobben på vanlig måte.

 

I jobben er det en del ting jeg ikke takler i det hele tatt, jeg KLARER ikke ha kontakt med fremmede mennesker, hvis jeg vet jeg må feks ringe noen kan jeg gå flere dager i forveien å bare grue meg til å ta telefonen.

Jeg har klart å komme meg utenom det å ringe kunder osv en periode ved å ødelegge telefonen min.

 

Jeg har ikke brukt telefon privat over en lang tid nå. Tidligere brukte jeg telefon, men da var det ikke noe problem fordi jeg fikk nesten aldri telefoner, bortsett fra bestemor eller andre i familien som ville prate med meg.

 

Men i det siste har en kamerat konsekvent ringt meg hver dag etter at han kommer hjem fra jobb og gjerne ringt meg rundt 10 ganger for å få kontakt med meg. Dette har skjedd over flere måneder så det har blitt til at jeg alltid har hatt telefonen avslått og jeg har sakt den har vært ødelagt fordi jeg ikke kan si hver gang jeg prater med han "nei hørte ikke telefon" osv.

 

Det at jeg har hatt telefonen av har ført til problemer fordi ingen andre får tak i meg heller, andre venner klager på at jeg aldri tar telefon osv.

 

Jeg har også lest litt på nettet om depresjoner og angst osv og kom over dette:

Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse

Og kjenner meg VELDIG igjen i en del ting som står der, ting jeg har følt men ikke klart å sette fingeren på før jeg leste det.

I de setningene jeg har kopier inn:

Hvis ingen deler av setningen er bold gjelder hele setningen.

Hvis en del av setningen er bold, gjelder bare denne.

 

• 
   
  
• Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt
  
• Oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre
  
• Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner
  
• Uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt
  
• Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet (denne er jeg litt usikker på hva menes med)
  
• Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning
  
• Følelse av å være mindre verdt enn andre
  

 

Andre ledsagende egenskaper kan være overfølsomhet overfor avvisning og kritikk.

 

Jeg takler ikke kritikk i det hele tatt, hvis jeg blir kritisert kan jeg bli lei meg i alt fra timer til dager. Jeg kan godt skjønne at det ikke er ment som kritikk, men det blir oppfattet som det selvom.

Feks en kollega gjorde en spøk ut av at jeg gikk uten jakke fordi jeg hadde mista den i fjor vinter. Det er en ubeskrivelig vond følelse som jeg ikke helt skjønner hvorfor kommer. Jeg får samme følelse selv bare av å tenke på det når jeg skriver dette.

 

Her en noen flere ting:

 

Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.

Jeg har egentlig ikke noe ønske om å være sosial i det hele tatt, men føler at jeg ikke klarer å bli forstått når jeg snakker og skriver. Jeg har en bruker på dette forumet med litt over 1500 innlegg tror jeg. Men jeg klarer ikke bli forstått, tingene jeg har tenkt til å skrive "høres" så mye bedre ut i hodet enn når jeg skriver det ned, det virker platt og lite gjennomtenkt liksom.

 

Og feks de andre innleggene jeg har skrevet i denne tråden har jeg brukt lang tid på å skrive. Det første innlegget jeg skrev brukte jeg flere timer på uten å klare å uttrykke meg skikkelig.

 

• 
   
  
• Snakker om et bestemt ”ufarlig” tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
  
• Liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli ”gjennomskuet”. Noen har kun kontakt med nær familie og har få eller ingen venner.
  
• Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
  

Den siste delen angående å være veldig stille ble et problem i lærlingtiden. Jeg bli innkalt til flere møter med sjefen fordi noen hadde klaget på at jeg aldri sa noe i feks lunch osv.

 

• 
   
  
• Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå
  
• Desperat ønske om å være usynlig
  
• Problemer med å fungere i jobbsammenheng
  
• Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær
  
• I ekstreme tilfeller - agorafobi
  

Jeg vet ikke helt med agorafobi men jeg har alltid hatt en mistanke om at jeg har det, fordi jeg blir veldig anspent i områder med mange folk, spesielt steder hvor folk ser i den retningen jeg er. Feks hvis jeg ikke sitter bakerst i bussen (tar ikke buss lenger), blir jeg uvel svetter osv fordi jeg føler at de bak meg kikker på meg, og jeg må kikke bakover eller bruke gjenskinn i gjenstander for å forsikre meg at ingen ser på meg.

 

Hvis jeg er ute i et område med mange folk har jeg alltid tenkt gjennom hva som vil skje dersom feks en person jeg møte plutselig angriper meg. Analyserer kroppsstørrelse og fysikk for å finne ut hvordan jeg lettest kan komme meg ut av situasjonen hvis enten personen starter med et spark, eller et slag.

 

Jeg bør også nevne at jeg ikke er en voldelig person, jeg er spinkel og svak, men jeg har aldri slått noen selv om jeg har disse tankene.

 

Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer

Han vennen min som ringer meg hele tiden er noe jeg ville kalle en typisk manipulerende person på enkelte områder, han klarer å få meg til å gjøre ting jeg ikke har lyst til å gjøre i det hele tatt og som jeg angrer bittert på i ettertid. Noe av grunnen til at jeg ikke ønsker å prate med han i perioder er fordi jeg blir ekstremt provosert over enkelte ting han gjør eller sier.

 

Men samtidig er han den eneste vennen jeg vanligvis prater med i hverdagen.

 

Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent

Jeg gjør ikke dette, men jeg drar på butikker i perioder hvor det er lite folk der. feks klokka 0900-1000 om mulig eller rett før stengetid. Jeg bor på landet så det er ikke så mange butikker i nærheten å velge mellom. Dette gjelder bare dagligvarebutikk, da jeg får noen i familien til å klippe håret og jeg drar svært sjeldent på restaurant.

 

Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte

Denne kjenner jeg meg godt igjen i, det er ikke så ofte jeg må samkjøre med kolleger eller venner, men jeg føler det er veldig ubehagelig å feks møte noen på et bestemt tidspunkt annet enn å vente på folk hjemme.

Jeg liker å ha mulighet til komme meg ut av en situasjon hvis jeg plutselig får behov for det, jeg kommer ikke på noen eksempler akkurat nå. Men ja, jeg hater å binde meg til ting jeg ikke kommer meg ut av.

 

Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person

Denne tror jeg er en fordel, jeg har aldri kranglet med en venn ever. En veldig god venn av meg har tatt det opp med meg og sagt at han synes det er veldig merkelig at jeg og han aldri har hatt noen konflikter, fordi andre han er veldig god venn med ofte krangler selv om de er venner.

 

Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre

Alle gangene jeg har havnet i bråk(3) og jeg har fått juling har vært fordi jeg har beskyttet kamerater mot folk jeg vanligvis ikke ville hatt noe som helst med å gjøre.

Merk at det har vært alkohol med i bildet alle 3 gangene.

 

Dette innlegget klarte jeg å skrive på relativt kort til (1.5-2 timer) så jeg kommer ikke til å gå over for å endre eller rette på noe, fordi da blir det garantert være.

 

Vet ikke helt hvorfor jeg skrev innlegget, men jeg føler det er litt greit å prøve å forstå ting selv, jeg har ikke tenkt over denne problemstillingen før selv, men når jeg oppdaget den virket ting veldig åpenbart.

 

Hva synes dere, hvor sannsynlig er det at jeg har en psykisk lidelse? Eller er det bare noe jeg tror/innbiller meg etc.

Har sett flere andre innlegg på nettet hvor folk tror de har x sykdom fordi de har lest om det på nettet, og når de ser på symptomene så virker det som de er skrevet for deg. Jeg har opplevd dette selv før med andre sykdommer, men avfeid det etter å ha lest innlegg fra noen som har forklart det at man får symptomene til å stemme med seg selv hvis man bare vil.

 

Men jeg føler akkurat dette er veldig annerledes, jeg har alltid hatt mistanke om at det er noe feil med meg, men har ikke klart å forklare det på en god måte eller engang skjønne noe av det selv, før jeg leste dette.

 

Så hva mener dere?

 

Postet av anonym: bbcff233acd3c658fb2038667b5b625b

[Phanter]

Du har i hvert fall kommet et skritt på veien med å innse at du har en utfordring!

[Konto brukes ikke]

Vet ikke helt hvorfor jeg skrev innlegget, men jeg føler det er litt greit å prøve å forstå ting selv, jeg har ikke tenkt over denne problemstillingen før selv, men når jeg oppdaget den virket ting veldig åpenbart.

 

Hva synes dere, hvor sannsynlig er det at jeg har en psykisk lidelse? Eller er det bare noe jeg tror/innbiller meg etc.

 

Som sagt, så har jeg noe av det samme - jeg tar f.eks ikke buss og har sosial angst.

Jeg tror nok du har en lidelse, og jeg ville tatt kontakt med fagpersonell og kanskje prøvd kognitiv behandling.

Du skriver godt syns jeg. Kanskje prøvd å skrevet ned dine tanker og gitt det til din mor i første omgang? Jeg er som sagt mye bedre enn før og for meg bedret det seg når jeg omsider turde å åpne meg til mine nærmeste.

[AnonymDiskusjon]

Oppdatering

 

Jeg har fortalt mutter at jeg tror jeg sliter psykisk og hu gikk med på å prøve å ordne noe med legen, uten at jeg har fortalt hva det gjelder.

 

Også er jeg ganske sikker på at jeg har telefon-fobi, det virker ganske åpenbart, men jeg har ikke tenkt noe over det før. Jeg ringer ikke eller svarer på telefoner med mindre jeg er dønn nødt til det.

 

Angående militæret så var jeg sikker på at jeg skulle inn den 15ende eller 16ende, får ikke sjekket datoen fordi jeg har flyttet og papirene ligger i det gamle huset, og ingen bor for øyeblikket i det gamle huset.

 

Jeg sjekket nettsidene til førstegangstjenesten og der står det at det er 3e altså i går, vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå, har hørt at folk som ikke møter opp til datoen får folk på nakken og blir kasta i fengsel.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå, jeg har over hode ikke lyst til inn i forsvaret, spesielt ikke dra inn i militærleier. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har blitt kalt inn heller...

 

Selvmordstankene trenger seg på for å si det mildt....

 

Postet av anonym: bbcff233acd3c658fb2038667b5b625b

[AnonymDiskusjon]

Har du noen mennesker i livet ditt som mishandler deg på en eller annen måte, eller tærer på selvtilliten din?

 

Postet av anonym: 99e8e600e2cbbe306835dfacfa88b406

[dysfunctional]

Ring VPV (Vernepliktsverket) angående innrykk til førstegangstjenesten, ellers kan det hende du får militærpolitiet på døra.

[AnonymDiskusjon]

Har du noen mennesker i livet ditt som mishandler deg på en eller annen måte, eller tærer på selvtilliten din?

 

Postet av anonym: 99e8e600e2cbbe306835dfacfa88b406

 

Jeg tror ikke det, føler jeg har bra selvtillit, i hvertfall i noen sammenhenger, kanskje ikke alle. Hvordan det?

 

Postet av anonym: bbcff233acd3c658fb2038667b5b625b

[mwy]

Oppdatering

 

Jeg har fortalt mutter at jeg tror jeg sliter psykisk og hu gikk med på å prøve å ordne noe med legen, uten at jeg har fortalt hva det gjelder.

 

Også er jeg ganske sikker på at jeg har telefon-fobi, det virker ganske åpenbart, men jeg har ikke tenkt noe over det før. Jeg ringer ikke eller svarer på telefoner med mindre jeg er dønn nødt til det.

 

Angående militæret så var jeg sikker på at jeg skulle inn den 15ende eller 16ende, får ikke sjekket datoen fordi jeg har flyttet og papirene ligger i det gamle huset, og ingen bor for øyeblikket i det gamle huset.

 

Jeg sjekket nettsidene til førstegangstjenesten og der står det at det er 3e altså i går, vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå, har hørt at folk som ikke møter opp til datoen får folk på nakken og blir kasta i fengsel.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå, jeg har over hode ikke lyst til inn i forsvaret, spesielt ikke dra inn i militærleier. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har blitt kalt inn heller...

 

Selvmordstankene trenger seg på for å si det mildt....

 

Postet av anonym: bbcff233acd3c658fb2038667b5b625b

Militæret trenger ikke bli så jævlig som du tror. Men om du ikke har lyst er det bare å få lege og psykolog til å skrive noe. Vet ikke riktig hva du burde gjøre angående jobben. Trives du ikke bør du finne noe annet. Du bør imidlertid være klar over at slike problemer følger etter det inn i neste jobb også. Så om du liker yrket ditt, så burde du heller kanskje jobbe med deg selv i stedet, f. eks gjennom terapi eller lykkepiller.

[Docal22]

Du kan også sende epost til vernepliktsverket hvis du ikke vil ringe, men gjør det fort som fy!

[g1sle]

Kjenner en som hadde en veldig fin tid i militæret. Han slet med dårlig selvtillitt tidligere, men etter militæret var han en helt ny mqnn. Mitt råd er: dra i militæret!