Har ikke noen skikkelig nære venner..

[AnonymDiskusjon]

Hei!

Jeg er en jente på 20 som syns det er vanskelig å få skikkelig nære venner. Jeg syns det er vanskelig å slippe folk helt inn på meg, selv om jeg egentlig har lyst. Jeg flyttet i høst til en ny by uten noen kjente, og har egentlig fått veldig mange venner og bekjente her, men ingen jeg føler jeg kan snakke med om private ting. Jeg har et par ganske nære venner i hjembyen min, men slepper heller ikke dem helt inn på meg. Er vel spesielt svakheter jeg holder for meg selv, altså som at jeg er lei meg for noe, at jeg har det vanskelig osv. Jeg klarte blandt annet ikke fortelle dem at morfaren min hadde død, eller at søsteren min hadde kreft fordi jeg ikke orket at de skulle syntes synd på meg.

Den som kjenner meg best er vel egentlig eksen min, som er den som har kommet lengst inn på meg, men som jeg ikke kan ha kontakt med lengre etter jeg slo opp og han syns det ble for vanskelig å være venner.

Vil gjerne høre fra folk som har vært/er i samme situasjon som meg, eller som har noen tips til hvordan jeg kan klare å åpne meg mer.

Takk!

 

Postet av anonym: daed81ee75a58e77c0991fe4abc8b90d

[Shirmah]

Har du tenkt over hva grunnene til at du ikke klarer å slippe folk inn på deg kan være? Det som nok kan være lurt her er rett og slett å finne ut av dette, for så å prøve å jobbe med det sakte men sikkert. Forsøk å se inn i deg selv, og tenk over hvorfor du "Holder igjen". Det kan være mange grunner til dette.

[AnonymDiskusjon]

Hei på deg.

 

 

Jeg skjønner godt hva du mener, du er ikke alene. Man får mange gode fine venner i en ny by, men en har ikke lyst til å åpne seg. Ikke til dem eller til de gamle vennene sine. Som du sa, en kjæreste er det lettere å åpne seg for. Så hva gjør man når man ikke er sammen? Kontakt eller ikke kontakt med ex, det spiller ingen rolle, hva gjør man?...

 

En holder inne på ting, tenker, tenker og tenker på tingene. Tenker så mye at en setter seg fast i tankene, nesten som å låse seg inne på et lite rom uten trøst. Det går til slutt utover søvn og matlyst, som igjen går ut over dagliglivet. Kanskje en prøver å ta seg sammen, men faller snart tilbake i tankene. Skjønner at en har et stort ønske om å finne en å snakke ut med. Ikke bare sitte å fortelle om sine problemer, men å kunne lytte også. Føle seg trygge på hverandre, så man kan trøste og gråte sammen. Jeg ønsker meg i hvert fall dette, og jeg trenger det.

 

 

Kanskje verdt å prøve og få ut litt på forumet... nei, glem det. Jeg klarer det ikke selv engang... Jeg skriver bare fordi jeg kjenner meg utrolig godt igjen i situasjonen din, unnskyld at jeg forstyrrer tråden din. Jeg bare skulle ønske jeg hadde noen å prate med, slik som du ønsker. Stadig vekk er jeg innom samliv og relasjoner for tips, og se om andre har samme problem og tørr å skrive om det... Gå rundt og bli stadig mer deppa og sove mindre, det er ikke godt for kroppen......

 

Jeg er i hvert fall her om du er her, skulle ønske jeg klarte å hjelpe deg mer her og nå.

(og kanskje få noe igjen)

 

 

 

(meg)

... 6mnd uten å snakke med noen ... Det er ikke lett å være alene om store følelser !!!

:'(

 

 

Postet av anonym: 820414f60b0f1baed7e0b0ab9b3a2e50

[€uropa]

Jeg er en mann på 18 år som føler det på samme måte. Jeg flyttet til en ny by for 2 år siden, men problemet var nok der før det også. Det er bare å sende en PM, om du vil.