Refleksjon: Grip meg, spillutviklere (PS3)

[AltF4]

Jeg vil gjerne prøve Deus Ex: Human Revolution, for jeg har forstått det slik at her blir man sittende igjen med et stort etisk og aktuelt spørsmål. Hva er et menneske? Hvor mye maskin, proteser og teknologi kan man pakke på et menneske, før det går for langt? Virekr veldig spennende.

 

Det var dette jeg håpet det skulle levere, men dessverre rører det knapt borti temaet etter mine forventninger. De hadde muligheten til å lage det mest tidsaktuelle spillet på lang lang tid, men de roter det bort på den standardiserte stien for actionspill-historier. Jævlig synd, for Deus Ex HR er et himla kult spill.

 

Ellers er jeg enig med flere her, det finnes spill som griper en - men det er gjerne lenge mellom hver gang.

 

Har jo stemningsspill lik S.T.A.L.K.E.R. Shadow of Chernobyl og Silent Hill 2, som begge kryper under huden på meg og blir liggende der med en aura av torner som stikker fordi de er så ubehagelige på sine forskjellige måter.

Final Fantasy 7 griper meg fordi det har noen fantastiske karakterer, var det første store spillet jeg spilte (sentimental verdi) og var utrolig morsomt og inkluderende.

 

Portal grep meg fordi det tok meg på senga - det latterligjorde meg, ga meg et digert smil om munnen og fikk meg til å føle meg smart. Portal 2 ga meg en litt trist følelse jeg ikke har følt på mange år:

 

 

Når GLaDOS hører sin opprinnelige stemme og begynner å legge sammen trådene rundt sin egen eksistens - samtidig som spillet viser meg som spiller hennes opprinnelige jeg. Jeg mener GLaDOS er en av de beste karakterene som har funnet veien ut på markedet på mange år, og dette var for meg en utrolig gripende fortelling og ekspandering av hennes karakter.

 

[Zacher]

Husker jeg ble skikkelig lei meg når Tali døde i Mass Effect 2

Det måtte rettes opp i med en gang! Hvem som helst, bare ikke Tali :!:

 

Hadde vært enda bedre om jeg kunne hatt samme forholdet mellom meg selv og de andre figurene.

[nipsen]

Synes det var en fin tanke, siden spill gjerne blir slaktet hvis de forsøker å faktisk lage en involverende historie, eller bruke mediet til å engasjere spilleren.. på andre måter enn å belønne drap med flotte pop-ups over hele skjermen.

 

..men.. - kort liste over spill i kategorien:

-Grim Fandango

-Planescape Torment

-The Sith Lords

-Soul Reaver 1/2 + Defiance

-Heavy Rain

-Shadow of the Colossus

-Xenogears

-Another World (og Flashback)

-Moonstone

-Resonance of Fate

-Demon's Souls

-Sands of Time

-flOw (...få med dere Journey når det kommer neste år. Betaen var veldig bra).

-Fancy Pants Adventures

-Psychonauts

-MAG, Killzone 2

-WipeoutHD, GT5

-Tetris Worlds, WarioWare, Tumble.

-Fallout 1&2

-Vampire: the Masquerade - Bloodlines (og Redemption)

-Yakuza 3

-Final Fantasy 7 (for nipsen, 16 år)

-Final Fantasy 8 (..18 år)

-Jedi Outcast

-Cyberia

-Sly Cooper serien

 

Fire kategorier, er vel det muligens.

1. Spill der spill-mekanikken, animasjon, kontroll-interface, AIen og scenariene du går igjennom i seg selv involverer spilleren i spill-universet.

2. Spill med gode historier du enten blir fortalt eller deltar i interaktivt.

3. Spill der uforutsigbare handlinger utført av andre spillere er kjernen.

4. Spill som er en unnskyldning til å bære seg som en tulling foran tv-skjermen.

 

Ellers er vel spill som får folk til å grine litt sjeldne, kan sikkert være enig i det. Skal innrømme at jeg svelget hardt et par ganger mens jeg spilte Yakuza 3, da men.

 

Shadow of the Colossus og er et forferdelig leit spill. Første gangen jeg spilte det hadde jeg vanskelig med å finne noen god grunn til å ofre meg for kjæresten (eller søstra, etc.) til hovedpersonen i historia. Så jeg hadde bare dårlig samvittighet for å slakte kolossene. Til slutt måtte jeg stoppe å spille (seriøst. Sluttet på koloss nr. 4).

 

Jeg spilte det igjen når ICO samlingen kom ut igjen.. litt mer voksen nå .. og da hadde jeg lettere for å finne en grunn til å gjøre hva som helst for å gjenopplive kjæresten min igjen. "Prisen kan bli veldig høy til slutt", men "Det spiller ingen rolle". Det er bare et par korte setninger, men det setter an tonen perfekt. Du vet ikke hva hovedpersonen tenker, eller hva slags historie som ligger bak det hele. Men det tar ca. tre sekunder før du har laget en selv.

[n0s]

Personlig må jeg innrømme jeg er svært glad for denne avstanden til "følelser" som artikkelforfatter snakker om. Hvorfor skal alt på død og liv være mer enn bare underholdning?

 

Da er det utrolig befriende at man i det minste har ETT underholdningsmedium som ikke prøver fortelle oss hvor flott 'familie' er, hvor fantastisk 'sett inn tilfeldig samfunnsnorm her', er i forhold til 'sett inn motsatt oppfattet onde her'.

 

Det som appellerer meg med spill, er at jeg er aktiv deltagende part i det som skjer på skjermen. Jaså? gikk jeg glipp av en bit av storyen når jeg trykte "skip"...? Mah, skiter jeg i så lenge jeg er tilbake i kontroll og slipper å sitte passiv og kun se på.

 

Jeg sluttet å se film, fordi filmer nåtildags er så ufattelig forutsigbare, uavhengig av hvilke følelsesstrenger de forsøker spille på. Seriøst, jeg har ikke sett en eneste film jeg ikke kunne forutse resten av etter ti minutter, siden før tusenårsskiftet.

 

Tankeeksperiment: Hvor mange filmer kan du navngi som ikke inneholder en kjærlighetshistorie av NOE slag? Det er ikke lett å komme på så veldig mange...

 

Jeg sluttet å høre på musikk, fordi du må grave deg gjennom tusener av *produkter* før du finner en reell artist med noe viktig å formidle. Kjærlighetssanger og annet "stakkars meg" piss har vi for mange av allerede.

 

Jeg sluttet å se på TV, fordi TV har blitt redusert til en billigere variant av Hollywood. Forutsigbart, prekende og moraliserende oppgulp som er blåkopier av hverandre.

 

Provoser meg, skrem meg, få meg til å le, få meg gjerne involvert. Men forsøker du å sette i gang de mer "feminine" følelsene, som kjærlighet eller sorg eller sinne, vil du garantert mislykkes.

 

Det er ikke derfor jeg er der.

 

Å gå til dataspill for å finne følelsesmessige opplevelser er litt som å gå i biblioteket for å synge karaoke... De aller fleste er der av andre grunner.

[Realzi]

Hmm følelser i spill har mere med Nostalgia og si.

 

Folk vil aldri skjønne at jo mere gammel man blir jo mere forsvinner følelsen,

 

La heller en 10 åring forklare hva Han/Hun føler for det spillet han spillte for 1 år siden, jeg vil ikke høre på folk på min alder og gamlere stå her og mimre om spill som de elsket,

Det har mye og si hvordan tid du er i livet hvor bra du har det hvor dårlig du har det,

 

visst du trur at spillet var skapt for deg tar du feil det er personen du er når du spiller spillet som trekker deg mot det og aldri glemmer det.

 

Samme med musikk, du glemmer aldri favoritt bandet ditt når du var 13 14 år, det er bare sån vi er bygd, (visst du er en band type person da)

 

De som er 10 -11 år vil kanskje ende opp med og gjøre det samme som oss

 

litt klisje men kanskje det er sån

 

Spillene som har gripet meg opp til cirka 2002 er mange spesielt FF og Metal Gear

[nipsen]

Å gå til dataspill for å finne følelsesmessige opplevelser er litt som å gå i biblioteket for å synge karaoke... De aller fleste er der av andre grunner.

 

..godt poeng. Men det er lett å ta det samme argumentet for ny film. Det er.. veldig lenge siden jeg så en film som "engasjerte" meg på samme måten som Blade Runner, for eksempel. Samme med Dune, eller Dracula (Coppola), eller Apocalypse Now.

 

Det blir ikke laget slike filmer lenger, enkelt og greit.

 

Men veldig godt poeng - at å etterlyse hylgråtende romanser i data-spill, som om det skulle kompensere for fokusen på bole-aper med motorsager på automatvåpenet - det er rimelig blåst. Eller, å finne ut at for hvert Gears spill til gutta, så må det lages et sippe-spill til jentene - det er vel i beste fall et utkast til en skikkelig populær IGN-artikkel.

 

Men det har aldri fungert slik for film-industrien heller. Så hvorfor skulle det være slik med spill?

 

(...utenfor lokalene til spill-anmeldere som pugger presse-releasene og pitchene til Microsoft som om de var pensum, mener jeg..)

[Cyberfrog]

Indiespillet Bastion. Vakkert spill med sjel og tidenes tøffeste fortellerstemme.

[somdene]

Veldig bra artikkel. Nå er ikke jeg den som spiller mest. Kan vel telle på en hånd antall spill jeg har spilt på samme antall år. De jeg har prøvd har jeg som regel gått fort lei av. Det spillet som har engasjert meg mest noen gang er World of Warcraft. Synes det er ganske utrolig at ett så ensformig spill klarte engasjere meg gjennom flere utvidelser. Men selv om spillet var ensformig så klarte det likevel å engasjere, med en kombinasjon av gode historier, fine landskap og noe av den beste stemningsmusikken jeg noen gang har hørt. Har sluttet å spille WoW for en god stund siden nå, men musikken hører jeg til stadighet på ennå.