Refleksjon: Grip meg, spillutviklere (PS3)

[aphelion3]

Ang heavy rain klarte jeg glatt å se hvem det var -- hint... første crime sceene bak oppe på den glatte bakke toppen makan til spoiler finnes ikke i et spill... ble zzzzz igjennom hele greia etter på gitt lurer på om det er en oversett feil eller et lagt inn hint for oppegående gamere? tok den glatt ivertfall :!: uff

 

Pleier sjelden å si noe negativt om andre forumbrukere, men du fremstår virkelig ikke som den skarpeste kniven.... - Hvis man ser bort fra den rene "spill-intelligensen," tydeligvis.

[Hallvardito]

Det er vel kun ett spill jeg kan si at faktisk rørte meg - Shadow of the Colossus. Pussig nok var dette i en alder av 30 år!

 

Det er flere ting som kan ha gjort dette. For det første er historien veldig enkel, og du avviker aldri fra denne. For det andre er det ingen momenter som er irrelevante i forhold til denne historien og som bidrar til å distrahere. For det tredje foregår alt i et veldig "lukket" univers, om man kan kalle det det - her er det bare deg, hesten, jenta og kolossene: bare deg selv på din ensomme vandring mot et bestemt mål. For det fjerde (i det minste i mitt tilfelle) får du medfølelse med kolossene, som ikke har gjort noe galt. Musikken har også stor betydning.

 

Å ta livet av Maiden Astraea (i Deamon's Souls) føltes forsåvidt heller ikke helt bra. Her var det egentlig heller ingen historie i klarteks, men subtil, indirekte historiefortelling og en setting som fortalte det nødvendigste.

 

Et fellestrekk mellom disse to er at begge har en enkel historie, en indirekte måte å fortelle på, og få avstikkere og distraksjoner.

[Baini]

Et spill, eller heller en serie av spill og bøker som jeg gjerne vil legge til her. Det er Warcraft serien sine spill og bøker. På overflaten kan det virke som et helt vanlig spill med mennesker, dverger og alver, men går du mer inn i historien og leser bøkene som forteller forskjellige ting som skjer innimellom spillene og enda mer detaljert hva som virkelig skjedde. Da begynner hvertfall tårene mine å trille noen plasser.

Tenker da spesielt på slutten av Lord of the Clans, vis noen av dere har lest den, og etter min mening burde flere lese den, du trenger ikke ha noe kunnskap om spillene i det hele for å forstå handlingen. Selv om det hjelper å ha spillt noen av spillene.

[TnNJazzman]

Et veldig godt poeng. Spillene er overfladiske, og skaper sjelden ordentlig engasjement! Jeg er super-AC-fan, og syns det er en fantastisk spillserie. Assassin's Creed har jobbet godt med en skikkelig historie, men du er aldri virkelig bekymret. Det gjør at man heller ikke får den samme tilfredstillelsen som man hadde fått om det var en reell mulighet for at du feilet. Det finnes ikke konsekvenser! Gi det nok tid og du vil lykkes uansett, for veien mot målet er der uansett. Du må bare velge riktig vei, noe som er frustrerende. Du kan ikke selv forme historien. DET savner jeg i dagens spill

[samco]

Da har du ikke spilt massefect 1 og 2 ser jeg dær har du litt valg hvordan spillenr utvikler seg gjennom historien

[myndighetene]

 

 

Endret 6. mai 2018 av Hansemannan

[alexanderb]

Et spill, eller heller en serie av spill og bøker som jeg gjerne vil legge til her. Det er Warcraft serien sine spill og bøker. På overflaten kan det virke som et helt vanlig spill med mennesker, dverger og alver, men går du mer inn i historien og leser bøkene som forteller forskjellige ting som skjer innimellom spillene og enda mer detaljert hva som virkelig skjedde. Da begynner hvertfall tårene mine å trille noen plasser.

Tenker da spesielt på slutten av Lord of the Clans, vis noen av dere har lest den, og etter min mening burde flere lese den, du trenger ikke ha noe kunnskap om spillene i det hele for å forstå handlingen. Selv om det hjelper å ha spillt noen av spillene.

 

helt fantastiske bøker. anbefales på det sterkeste. kan virke litt som kioskliteratur fra utsiden, men når man kommer inn i selve bøkene blir all tvil knust. de mangler kanskje dybden til e.g. A Song of Ice and Fire... men hvem gjør ikke det? det er fortsatte flotte bøker, som har gitt meg mye. særlig The Guardian.

[Mia Holte]

Selv om jeg kanskje ikke har helt det store behovet for å grine meg gjennom spill forstår jeg godt ditt behov for nytt!

 

Spillbransjen er blitt så gjennomsyrett kommersielt, og den fatter ikke evne til å komme opp med et nytt konsept. Det er jo for risikabelt. På 80- og 90 tallet forsøkte man seg i det minste i forskjellige settinger. Ikke det en gang gjør man i dag.

 

Jeg vil ha mer spill med maktspill, økonomi, karriere, humor osv og mindre vold! Kort og godt. Men det kan en se langt etter...

[Ares42]

Selv om jeg kanskje ikke har helt det store behovet for å grine meg gjennom spill forstår jeg godt ditt behov for nytt!

 

Spillbransjen er blitt så gjennomsyrett kommersielt, og den fatter ikke evne til å komme opp med et nytt konsept. Det er jo for risikabelt. På 80- og 90 tallet forsøkte man seg i det minste i forskjellige settinger. Ikke det en gang gjør man i dag.

 

Jeg vil ha mer spill med maktspill, økonomi, karriere, humor osv og mindre vold! Kort og godt. Men det kan en se langt etter...

Du har ganske rett, men vil da ikke si det er helt dødt. Vi har da sett spill som Portal 2, LA Noire og Catherine i år. Men som jeg har sagt tidligere så kommer man alltids tilbake til problemet med at ett spill faktisk må ha spill-elementer, og da faller fort det meste inn i kjente kategorier. Man har gåte-spill, men ellers så blir det fort at man konkurerer mot hverandre (eller AI) enten i en eller annen form for sport eller kamp. Det bare er rett og slett ikke så mange andre spill-konsepter som funker.

[Shifty]

På tide å spille NieR med New Game+ eller evt. FF XIII igjen før XIII-2 kommer.

Endret 9. oktober 2011 av Shifty

[Airbooy]

Jeg må si att jeg savner spill som virkelig får meg til å skrike, riste eller gråte av å miste min pixelvenn. Det er få spill som setter meg i denne modusen, særlig nå i disse årstider som er preget av spill der du sanseløst hopper inn i en skyteepisode med kun en pistol og kommer ut av det med bare litt gelé på skjermen. Jeg savner 1 spill veldig mye, og det er faktisk Amnesia: Dark Decent. Amnesia var ett av de spillene som kunne få meg til å krype sammen i.fosterstillng der jeg satt når jeg kunne høre zombielyder gjennom mine dårlige høytalere. Det var ett spill som kunne få meg til å skrike i det jeg hamret fingeren på W-tasten i ett forsøk på å løpe raskere vekk fra den zombien. Når jeg var ferdig med Amnesia satt jeg meg rolig tlbake i stolen, full av svette og tenkte, "nå er jeg ferdig", og jeg var jo det, men jeg savner spillet, jeg savner å lede min poxelvenn gjennom mørket, gjennom uttalige timer med skrekk og gru, jeg husket att jeg til og med snakket til vennen min når han holdt på å svme av "du klarer deg, kom igjen nå! Litt til!" Jeg skulle ønske jeg aldri ble ferdig med spillet, jeg savner det så, jeg savner min pixelvenn.

[PetriZide]

Kana ~ Little Sister fikk meg til å grine på slutten.

 

Jeg husker også at det var et utrolig bra spill.

 

Det er også multiple endings på det.

 

Bare synd at den typen spill har litt lite interaktivitet. Hvor går egentlig skillet mellom ett spill og en digital bok?

[BeThomas]

her var det bare spoilers. prøv på nytt - Odesseiron

Endret 9. oktober 2011 av Odesseiron

[Muggkaare]

Elsker spolers, og derfor er denne tråden veldig fin. Elsker å vite hva som kommer til å skje i spill jeg har planlagt å spille.

 

Takk <3

[hitman47]

Må si Mass Effect klarte å vekke følelser hos meg da man utvikler et forhold til flere av figurene,

 

 

for så å måtte ta livet av en eller flere av dem ufrivillig!

 

 

[medlem-165337]

En åpen verden som blir individuelt spillt ut av spilleren ville i seg selv skape følelser, utfordringer, god mekanikk og god historie. Man tar konsekvensene og ansvaret for det man ser, gjør, velger og sier slik man også ville gjort i den virkelige verden, i en noe mindre grad selvfølgelig.

 

Jeg er sikker på at mange av sporene, følelsene og minnene dere sitter igjen med, kom til dere i en overdreven bruk av Cut-Scenes. Cut-Scenes er noe av det jeg hater mest over alt på jord i spill. Jeg mener, som sagt, at alt må være integrert i selve spillet, og ikke gjøre spillet om til en film.

[Superdan]

Har ikke lest gjennom andre kommentarer her, men må bare legge til at Metal Gear Solid serien må ha en av de beste spillhistoriene jeg har komt over vertfal

[forbjok]

Spillmediet er fortsatt en veldig ung form for historiefortelling. Ca 30 år eller noe slikt.

Jeg tror mediet må modnes litt før vi kan forvente de virkelig store og livsendrende opplevelsene det her er snakk om.

Nå har det vel strengt tatt heller gått feil vei det siste tiåret.

Man har jo gode eksempler som Planescape:Torment, Chrono Trigger og Grim Fandango fra 90-tallet, som har langt mer emosjonell dybde enn de fleste andre spill som har kommet både før og etter. (sikkert flere som er verdt å nevne også, men var de jeg kom på i farten)

I disse dager er jo det meste som kommer ut enten krigs-FPS'er (Call of Duty/Battlefield), historie-baserte "RPG"'er som er så lineære at det blir kjedelig (Dragon Age/Mass Effect), eller halvhjertede open-world spill som Assassin's Creed serien, som blir veldig gameplay-messig ensformig i lengden.

 

Hvis man er ute etter frykt så har man jo Penumbra-serien og Amnesia: The Dark Descent.

[Nimrad]

Bare jeg som ser en viss likhet her?

Har ikke slått meg før nå.

[Hofer]

Half-Life 2: Episode 2

Max Payne

 

Ellers er jeg enig, alt for lite følelsesaktivering i dagens spill..