Refleksjon: Grip meg, spillutviklere (PS3)

[Malvado]

Jeg forstår faktisk hva artikkelforfatter mener men jeg er kanskje litt uenig her.

Problemet ligger i at det lanseres svært mange spill der man ønsker å selge i fleng , se gjerne på dagens fps der hovedsakelig spillerbasen er menn som har sansen for den typen Adrenalinkick man får ut av et slikt spill.

 

Ta så en titt på den gjennomsnittlige Sims spilleren og man vil se at man har som regel med kvinner å gjøre. Spillet Sims engasjerer svært mye med tanke på at du har ansvar for simmene dine og at du til syvende og sist kan få til en velfungerende familie , men planlegger du feil så kan du risikere at simmene blir ulykkelige og til og med dør.

Kjenner sånn sett mange kvinner som har vært svært engasjert om akkurat dette spillet (derav både min kone og mine søstre).

 

Det betyr selvfølgelig ikke at det er fult mulig å få til spill som gir enorm innlevelse , problemet er nok at slike spill ikke har nådd fram til massene (for salgspotensiale er det absolutt ) og dermed er utviklerne som er ute etter fortjeneste mindre villig til å investere i gode prosjekter.

 

 

Med tanke på Gode spill der man får en opplevelse av å få oppnådd noe så mener jeg også at dette blir litt subjektivt , personlig har jeg stor glede i Dwarf Fortress (og har vært grundig hekta de siste månedene) hvor jeg har blitt knyttet til dvergene mine og forarger meg grusomt hver gang en baby blir kidnappet av de grusomme Goblin'ene. Heldigvis så er dvergene produktive og har hatt noen som har greid å produsere 21! Barn på 30 år (Med en kone vel og merke).

 

Sånn sett så føler jeg at det ofte har litt med ens egen evne til å engasjere seg for et spill og sette seg godt inn i det , har man mistet den gnisten så oppleves desverre mange av spillene som uengasjerende.

 

Men når det er sagt så finnes det utrolig gode spill der ute som engasjerer på ulike måter :

 

*Amnesia, the Dark Descent.

*Resident Evil 1 (psp) : Må si at dette spillet skremte vettet av meg første gangen jeg spillte det tidlig på 90 tallet.

*Civilization : Engasjerende når du ønsker å få nasjonen din til å bli verdens største eller vinne på en eller annen måte.

*Kings Quest serien : Fra 80 og 90 tallet , De første var via Ms-Dos og senere i remastered utgave. Den klassiske versjonen krevet at du skrev inn via tastatur hva du ønsket å gjøre (Look ,pick up etc).

*Baldurs Gate 1 & 2 , svært engasjerende og faktisk milevis bedre enn mange nyere spill laget av samme selskap. Knuser i min mening Dragon Age 1 & 2 over 100 ganger ^_^

 

Finnes selvsagt mange mange flere tittler som på en eller annen måte vil engasjere oss, men det er også selvsagt avhengig av spilleren og preferansene man har. Blir man ikke engasjert av Fps spill så må man finne noe annet.

[Taare]

Mer følelser, og journalist som skal nedlegge fiender ? kvinne?

Jeg tenker ikke på samme måten, senest i går prøvde jeg Warhammer: Space Marine, nå ikke verdens aller beste, men fy pokker det gikk litt sånn grøsninger over hvor beinharde og kule de folka er. Dårlig eksempel men: Jeg synes den engelke pasienten var en møkka film i sin tid, det var haugevis av jenter jeg snakket med sånn deklarerte den for tidenes beste. Vi har vanvittige krav til spill også uten i det hele tatt å tenke over forskjellene.

Spill kan ikke sammenlignes med bøker i mine øyne, det er mange mennesker innvolvert. Eet veldig press for tjene penger, mest mulig, ikke bare nok men mest mulig, det hører til sjeldenhetene at ekstra innhold ikke koster penger.

Men videre, vampire the masquerade bloodlines har hele tiden en utrolig stemning.

Hvorfor er det slik at "refleksjoner" og "kommentarer" om mediet eksisterer? Man reflekterer vel ikke voldsomt over hvordan en film blir laget? eller en sang blir til.

Det er lett å harselere med data, vi har det fra vi var små, det er "naturlig". En gang i tiden hadde rock n' roll samme posisjon i samfunnet.

[Sir-Allistair]

Gta4, foruten den uendelig lange og kjedelige begynnelsen i tillegg til den utilgivelige mangelen på lagringspunkter, er blant de aller nyeste spillene som har rørt ved noe med meg. Ellers er spill som RDR med helt OK historie og enormt bra spillbarhet å foretrekke framfor det motsatte.

[ZiggyStardust]

Jeg mener det er naivt å tro at et spill, en film eller en bok vil forandre meg eller noen andre. Et godt spill kan gi meg nye perspektiver, nye tanker eller ideer, men det vil ikke endre noe på hvordan jeg er skrudd sammen som person. Artikkelforfatter ønsker ganske enkelt for mye av andre og går for lite i seg selv. Opplevelsen kommer primært innenfra.

[iver56]

Jeg mener at Drømmefall av Funcom er ganske gripende. Spesielt den siste scenen, hvor hovedpersonen ligger i koma på et sykehus.

[samco]

Alan wake var fengende fra start til slutt og jeg er sikkert alene om å elske historien i 2 human

Endret 8. oktober 2011 av samco

[Joels]

Final Fantasy VII - Crisis Core er kanskje det første spillet jeg spilte som engasjerte meg følelsesmessig. Det er ganske lineært, men med tanke på progressjon i historie og noenlunde fungerende dramturgikurve er lineært spilloppsett kanskje det beste? Da får du ikke like ofte sjansen til å ta pauser, roe ned, glemme historien. Det var disse pausene som ødela Final Fantasy X for meg. De alt for frekvente tilfeldige kampene gjorde at engasjementet for hovedhistorien kjølnet frem til dialog. Spillet ble etter hvert så oppstykket at jeg ikke giddet mer, dessverre...

 

Jeg vil gjerne prøve Deus Ex: Human Revolution, for jeg har forstått det slik at her blir man sittende igjen med et stort etisk og aktuelt spørsmål. Hva er et menneske? Hvor mye maskin, proteser og teknologi kan man pakke på et menneske, før det går for langt? Virekr veldig spennende.

 

God artikkel, og jeg er helt enig!

[HelloKjersti]

Det er mange flotte innspill her, det er morsomt å lese!

 

Men en liten oppfordring til dere som omtaler konkrete historieeksempler i spill: putt en spoilertag rundt det dere skriver som er rene "spoilere". Da slipper noen å ufrivillig få med seg avslørende detaljer fra et spill vedkommende kanskje har planlagt å spille. For eksempel slik:

 

"Slutten i Spill X var veldig imponerende"

 

 

At det var bananene som var skyld i alt sammen hadde jeg aldri gjettet. Jeg kommer aldri til å orke å spise bananer igjen.

 

 

[aphelion3]

Spillet til venstre, selvsagt, en helt skjellsettende stemning som "grep meg" grundig på et eller annet tidspunkt først ved andre gjennomspilling... Sitter i meg den dag i dag, og gir meg fremdeles lyst til å dra tilbake til verdenen - på tross av håpløsheten og dystopien. Samme gjelder Metro 2033. Og for ikke å glemme - Silent hill 2. Tidenes psykologiske skrekk-survival reise.

 

M.a.o. Ikke i nærheten enig i at spill ikke kan gripe en på samme måte som bøker og film! Men enig i at det er langt mellom akkurat de spillene.

[Civilix]

Følelser er en luksus vi kan unne oss fordi vi har kjederlige liv, uten noe større drama eller utfordring kan vi ikke oppleve dette.

 

Og som vi alle vet fra spilldesign 101, enhver utfordring skal ikke overgå egenskapene til en gjennomsnittlig spiller(og som du vet er vi her langt over gjenomsnittet), og spillet skal alltid fortsette da å feile ikke er et alternativ.

 

Problemet er hva som kalles godt spill design, hvor enn mye vi ønsker og si at spill er kultur, det er ikke hva flesteparten av utviklere og kansje spesielt utgivere sier.

Endret 8. oktober 2011 av Civilix

[radiohodet]

Jeg mener at Drømmefall av Funcom er ganske gripende. Spesielt den siste scenen, hvor hovedpersonen ligger i koma på et sykehus.

 

Første jeg tenkte på også. Ikke bare den scenen heller.

 

Hvis man kun er ute etter å bli følelsesmessig engasjert, så er det vel bare å spille I have no mouth, and I must scream.

[samco]

Fikk en utrolig happy følelse av å nettop ha runda once apon a monster på kinct utrolig chill atmosfære og historie telling vist dete spillet ikke... scorer godt er det no justice in the gaming world

Endret 8. oktober 2011 av samco

[JimmyVolatile]

Jeg vil gjerne prøve Deus Ex: Human Revolution, for jeg har forstått det slik at her blir man sittende igjen med et stort etisk og aktuelt spørsmål. Hva er et menneske? Hvor mye maskin, proteser og teknologi kan man pakke på et menneske, før det går for langt?

 

Er ca 50% gjennom DX:HR og angrer ikke et sekund på å ha spilt som pasifist hittil. Da blir det plutselig mer emosjonelt engasjerene dersom man svikter og en av bi-figurene dør eller dersom en av dem bønnfaller deg om å hjelpe dem for en god sak.

 

Eksempel:

 

Slik som den angrende idealisten, utnyttet av skurkene, som må snakkes bort fra å begå selvmord. Føles veldig kjipt når man ikke greier det slik jeg hittil ikke har.

 

[SirKratoS]

Heavy rain har vel tidenes spoiler i starten på et spill :!: uff var ganske så lett å vite at shelby var skurken... utrolig irrirerende

 

Veldig råttent gjort av deg å komme med en slik ekstrem spoiler i denne tråden, tenk om noen her faktisk ikke har fullført Heavy Rain... Og nei, det var ikke lett å vite hvem skurken var. I tillegg er du jo et troll som kommer med kanskje 2% meningsfulle innlegg, og dette innlegget var ikke blant disse akkurat..

 

On-topic: Er nesten ingen spill som klarer å engasjere oss emosjonelt, og det er faktisk litt amatørmessigt. Tv-serier og filmer gjør dette hele tiden, men spillene henger dessverre etter Men det blir gjort hederlige forsøk i spillbransjen, i form av spill som Heavy Rain, Bioshock, Lost Odyssey og Heavenly Sword.

[samco]

Ang heavy rain klarte jeg glatt å se hvem det var -- hint... første crime sceene bak oppe på den glatte bakke toppen makan til spoiler finnes ikke i et spill... ble zzzzz igjennom hele greia etter på gitt lurer på om det er en oversett feil eller et lagt inn hint for oppegående gamere? tok den glatt ivertfall :!: uff

[Ares42]

Det stemmer nok at spill bare rett og slett ikke er ett bra medium for å fortelle gripende historier. Problemet ligger (som beskrevet i artikellen) i forteller-driften. I en film så handler hvert eneste sekund om historien og man kommer inn i ett tankemønster hvor alt handler om det som skjer. I ett spill derimot så avbrytes dette hele tiden fordi ett spill faktisk må ha litt spill ved seg og

 

Grunnen til at det er historie i spill er ikke fordi den skal være hovedfokuset, den er der for å skape mening og for å holde en rød tråd som gjør at man føler at man kommer videre på en måte. Selv om det ikke er helt det samme, så kan man jo også se på musikk som medium. Mye musikk har også en historie, men det er sjeldent det som er hovedfokuset. I bunn og grunn så er det veldig enkelt. Spill er ikke noe annet spill, mens film ikke er noe annet enn fortelling (hvor mange filmer har du sett som ikke forteller noe?). Hvorfor ønsker vi egentlig at spill skal være noe annet enn spill ?

[carnilio]

Enig med artikkelforfatter i det att det er langt mellom spill som engasjerer følelsesmessig. Men jeg er og litt enig i det att følelser, eller heller situadjonene som fremkaller følelsene, kan bli en vanesak. Spill som engasjerte oss før, gjorde kanskje det fordi de var spillene som først sjokkerte oss eller overrasket oss. Nå har en fortsatt å utvikle spill med samme oppskrift, og situasjonene tilfører ingenting nytt. Det er lite som engasjerer lengre. Enten vi har blitt "herdet" eller lei.

 

Samtidig er det ingenting galt med ett spill som krever noe av spilleren. Ett spill med tidspress er ikke feil, så lenge det er godt integrert i spillhistorien. Det originale Fallout er ett eksempel på det. Der hadde en ett begrenset antall spill-dager på å finne utsyret du var på jakt etter, før "vault 13" gikk tom for vann. Dette var og en genial måte å sette grenser på, i ett ellers ubegrenset fritt spill.

[Godsaker]

Hvis man kun er ute etter å bli følelsesmessig engasjert, så er det vel bare å spille I have no mouth, and I must scream.

 

Er på lista den! Trengs kanskje enda en Torment replay før den da.

[Grizzler]

Metal gear 4

Mange øyeblikk, men når man kravler gjennom "mikrobølge" rommet, og slutt scenene med Big Boss

[Seinfeld]

Vel, Crash Bandicoot-serien har satt dype spor hos meg. (Helt sant!)