Refleksjon: Grip meg, spillutviklere (PS3)

[HelloKjersti]

Dagens spill beveger meg ikke. Hvor er følelsene?

 

Les hele saken

[samco]

Enig, Se på shenmue på dreamcast har aldri vært et spill i nærheten av det.. historien settingen

[henrikrox]

helt enig, spill handler nå bare nesten om online og mest eye candy, noe som er utrolig synd

 

nå skal det sies at jeg syntes faktisk gears 3 var emosjonelt etter act 3 var det vel

[Nether]

Planescape:Torment. Men det er mer en bok enn et spill så vet ikke om det kan regnes med. Dessuten er det jo et gammelt spill. Likevel er det for meg det spillet som ga meg mest i form av følelser og tanker. Tenkte på det lenge etter jeg hadde spilt det.

Drakengard hadde også en historie som grep meg.

Shadow of the Colossus er et annet eksempel. Det ga meg en skyldfølelse hver gang jeg drepte en koloss. Og musikken var også veldig følelsesladet.

Ellers kommer jeg ikke på så veldig mye.

 

Når det gjelder spill som Heavy Rain og Fahrenheit så gjorde det meg mer deprimert enn å få meg til å bry meg om karakterene.

Det var en ganske dyster stemning over begge spillene og ga meg lyst til å spille noe med sterke farger og vesener som kan drepes uten dårlig samvittighet.

 

Jeg liker RPGer hvor du blir kjent med flere karakterer og hvor du kanskje må velge hvem som dør, men i de fleste spill til nå er alt så overfladisk.

For å virkelig få frem følelser i spilleren må det være scener som virkelig viser følelser i stedet for det sedvanlige: "Å nei, hun er død. Ok folkens, la oss dra bort til markedet og kjøpe litt utstyr til neste kamp."

Et annet moment som gjennomsyrer både filmer og spill er at det tydeligvis er så lett for alle å drepe. Blant annet har det alltid irritert meg i Narnia filmene/bøkene at en gruppe vanlige barn tydeligvis kan slakte ned folk for fote uten å få noen traumer fra det.

Dette skjer hele tiden i spill (du levde et fredelig liv i landsbyen din til den ble brent ned og nå har du mistet alle moralske skrupler og kan slakte ned alt levende på din vei).

 

 

Sannheten er vel at de fleste ikke har lyst til å føle så mye når de spiller. Det er også grunnen til at flere drar på kino for å se en action-thriller enn et deprimerende drama om gatebarn i Brasil (også fordi den sistnevnte filmen innneholder mye færre eksplosjoner selvsagt).

Det samme gjelder meg. Jeg synes The Road er en fantastisk film, men det frister ikke å se den igjen fordi den er såpass tung.

Jeg tror vi trenger spill som kan fremkalle følelser hos de som spiller, men det er nok få som tør å lage et slikt spill.

Det er litt merkelig at det er sånn forskjell på medier dog.

Alle forventer at en roman skal fremkalle følelser, men det er litt mindre populært når det gjelder filmer og enda mindre så i spill.

[samco]

Heavy rain har vel tidenes spoiler i starten på et spill :!: uff var ganske så lett å vite at shelby var skurken... utrolig irrirerende

Endret 8. oktober 2011 av Runar waits for alice
SPOILER.

[morten-89]

Husker dere Half-Life 1? Spillet tok deg minst en uke å kjøre gjennom, og spillfølelsen sitter fortsatt.

Og så var det Half-Life 2, var man godt spillfrelst kunne man kjøre gjennom det på 12 timer.

 

Det sier noe om hvordan spill har utviklet seg. På 90-tallet kjempet utviklerne om den beste spillfølelsen og historien.

Dags dato handler det om den beste grafikken og hvor mye tilpasnings-muligheter figuren har.

 

Kampen om den beste grafikken har overdøvet fokuset på den spillfølelsen som i dag forbindes med nostalgi, da ingen spill helt har nådd frem til den standarden de hadde på 90-tallet.

[straumoy_InnleggNO]

Kana ~ Little Sister fikk meg til å grine på slutten. Det er vel nå en 10-12 år siden, men jeg har aldri vært borti noe lignende, hverken før eller siden, på film, bok, musikk eller spill. Riktig nok stiller spillet seg i samme kategori som Planescape:Torment (mer bok enn spill), men ja jeg vil anbefale det for de som er ute etter titler som er følelsesmessig engasjerende.

 

Final Fantasy 8 stiller også sterkt; når jeg så den siste filmen, føltes det som om jeg tok avskjed med venner. Nærmest som om jeg skulle slutte på Balamb Garden (som er skolen/akademiet hvor mye av handlingen utspiller seg) og gå videre i livet.

 

Utenom det er det flere titler som gir meg en "good times" følelse, men det er vel fordi de er barndomsminner mer enn noe annet.

[ATWindsor]

Problemet med ting som artikkelen tar opp, feks mangelen på hast i spill, er at det har vært prøvd før, og i mine øyne fungerer det dårlig. Det er ikke noe gøy å spille spill der man blir påtvunget å gjøre ting raskt når man ikke vil. Jeg tror det er å prøve å fortelle en historie på samme måte som en film, og det tror jeg ikke fungerer. Jeg tror spill må lage en engasjerende verden, mer enn en engasjerende historie.

 

AtW

[Howy95]

Synes Twilight Princess var et rørende spill :,)

[Avariz]

Jeg mener det er ganske typisk å bli knyttet til spill når du er ung, ren nostalgi. Etterhvert som du har prøvd mye forskjelligt blir det mer og mer meningsløst med unntak av noen få du faktisk setter deg inn i (ofte RPG, som nettopp baserer seg på god story). Det kan også være alderen med annerledes oppfattelsesevne etc.

Det blir lett å si at spill var bedre før.

[Eccer]

@Avariz

Enig

Men av og til slår utviklerer til

 

Metal Gear Solid 4, et spill jeg enda tenker på til dags.

 

Mass Effect 2, forholdet med karakterene.

[Millha]

Tar kansje ikke hensyn til at det ikke er spillene det har noe med?

Kansje man opg. all media blir mer og mer herdet.

De spillene man husker fra gamelt som top spill pga. man blir rørt, har mye med at man var mer motaklig til slikt.

Se på det slikt. Jeg syntes skrekk filmer var skumle før og at vold var skummelt.

Mens idag så lar jeg meg ikke shocke's lengre. All man ser idag, fra TV, musikk, film og spill har mye av det samme som før, når det gjelder drama og følelser. Tingen er bare at man merker det ikke, pga. man er herdet. Tenk på det slikt. Når var sist du følte noe sterkt pga. media? Hvor gammel var eller er du? Hvordan oppfatter du ting nå....

[Nimrad]

Jeg er enig. Heavy Rain var bra, men det som sitter dypest var slutten av Assassin's Creed Brotherhood:

Skjult tekst: (Marker innholdet i feltet for å se teksten):

Heelt genialt når spillutviklerne får deg til å virkelig føle samme følelse som Desmond gjør i slutten når du ikke kan gjøre noe annet enn å drepe henne. Du klarer bare ikke stoppe. Genial slutt!

Endret 8. oktober 2011 av Nimrad

[ShampooMacTavish]

Det er også fullt mulig å miste noen av spillfigurene underveis, og med mindre man går tilbake til et tidligere lagringspunkt, er denne døden endelig for figuren.

 

Det er ikkje lagringspunkt i Heavy Rain. Dør ein av karakterane dine er han borte for godt.

[alexanderb]

Planescape: Torment er ganske overlegent, ja.

[HelloKjersti]

Det er også fullt mulig å miste noen av spillfigurene underveis, og med mindre man går tilbake til et tidligere lagringspunkt, er denne døden endelig for figuren.

 

Det er ikkje lagringspunkt i Heavy Rain. Dør ein av karakterane dine er han borte for godt.

 

Nei, når jeg tenker meg om så har du kanskje rett. Jeg mente å huske jeg gikk tilbake til et tidligere lagringspunkt, men det er godt mulig jeg rett og slett skrudde av uten å lagre, sånn at jeg kunne begynne fra forrige startpunkt på nytt. Eller at man når man har rundet spillet kan gå tilbake, fordi jeg vet at jeg fikk to ulike slutter, hvor den første manglet en figur som jeg fikk med meg i andre forsøket.

 

Begynner å bli en stund siden jeg spilte Heavy Rain nå, blir litt gullfisktendenser som slår inn.

[PatchPeters]

Farenheit var helt rått da det kom, heavy rain har jeg aldrig hatt tid til å spille desverre... gledet meg som en unge til det skulle komme men fikk aldrig tid

 

men! RED DEAD REDEMTION!

for ett spill! spillte gjennom HELTE spillet som suuuuuupe good guy,

for så å dø til slutt..

det er ett spill så MÅ filmatiseres! ASAP!

 

* La spoiler-tag rundt en veldig sart del av spillets slutt - Odesseiron *

Endret 8. oktober 2011 av Odesseiron

[Frimann_K]

Å drepe Maiden Astraea og Garl Vinland i Demon's Souls var mildt sagt ubehagelig. "Go ahead, take your precious demon's soul".

[DoubleT091]

Mass Effect (2), Assassin's Creed (Brotherhood) og Half-Life 2 (Episode Two) !!

[Kuff1]

Spillmediet er fortsatt en veldig ung form for historiefortelling. Ca 30 år eller noe slikt.

Jeg tror mediet må modnes litt før vi kan forvente de virkelig store og livsendrende opplevelsene det her er snakk om.

 

Filmmediet gikk igjennom den samme prosessen tidlig på 1900-tallet, hvor filmer gikk fra å være ren underholding der filmene kun besto av enkle opptak av passerende tog og gateliv, til å bli mer raffinerte i måten de prøvde å fortelle historier på. Stumfilm-æraen har en del juveler men det var ikke før lydfilmens inntog mot slutten av 20-tallet at historiene fikk slagkraft nok til å virkelig få deg til å tenke. Faktisk gikk det enda et par tiår før vi fikk filmer som Citizen Kane(1941) som en gang for alle viste oss at filmmediet og dens måte å fortelle historier på kan være minst like bra og gripende som det å lese en bok.

 

Hvor lenge det er til spillmediet får sin "Citizen Kane" vet jeg ikke, men en dag er spill som historieforteller likestilt med bøker, film og teater, det er jeg sikker på.