Det er negativt å vere overvektig!

[Nesa_til_Nuffene]

ER ikke så vanskelig å kutte ut brus å godis. Klart meg uten det i over ett år jeg nå ikke noe søtsug i det hele tatt. Veldig enkelt.

[Locrin]

ER ikke så vanskelig å kutte ut brus å godis. Klart meg uten det i over ett år jeg nå ikke noe søtsug i det hele tatt. Veldig enkelt.

 

Jeg er ikke helt der. Var på et lan for et par uker siden der jeg og to venner drakk opp rundt 20 bokser cola sammen over to korte dager. Av og til sprekker jeg også fullstendig og lager meg en langpanne med brownies som går på et par dager. Skremmende -_-

[Nesa_til_Nuffene]

ER ikke så vanskelig å kutte ut brus å godis. Klart meg uten det i over ett år jeg nå ikke noe søtsug i det hele tatt. Veldig enkelt.

 

Jeg er ikke helt der. Var på et lan for et par uker siden der jeg og to venner drakk opp rundt 20 bokser cola sammen over to korte dager. Av og til sprekker jeg også fullstendig og lager meg en langpanne med brownies som går på et par dager. Skremmende -_-

 

Den skjønner jeg jo da,jeg har løragen hvor jeg på kvelden kan finne på å ta meg ett glass med pepsi max men brus er ikke noe godt lenger egentlig,så det glasset kan jeg ha fra tidlig på kvelden til seint. Og jeg tar sjokolade jeg å men mye mye mindre enn før faktisk. Også går jeg en sånn kort tur,sliter med ryggen så får ikke lov å gå forte å lange turer før jeg får beskjed om det men det hjelper faktisk Å putter du sitrondråper oppi vannet blir det for meg en erstatter for kjedelig vann som ikke smaker noe

[Skurupu]

Det der hørtes helt forferdelig ut. Nei, jeg trur jeg beholder magen min, i steden for. Totally worth it.

[Nesa_til_Nuffene]

Bedre det enn å kjøpe vann med smak i butikken når en kan lage det selv

[Locrin]

Det der hørtes helt forferdelig ut. Nei, jeg trur jeg beholder magen min, i steden for. Totally worth it.

 

Det er ikke så ille. Det er kun når sukkersuget setter inn at det er plagsomt, men da hjelper det ofte å spise noe mat i stedet for å gi etter og kjøpe noe søtt. Halve kampen er å dra mett på butikken slik at man kjøper det man skal ha og ikke noe mer. Jeg er sjangseløs hvis jeg har godsaker i skapet mitt, men jeg er flink til å handle riktig når jeg er på butikken. Søtsuget blir også mindre etterhvert. Desutten smaker alt bedre når man først unner seg noe. Untatt brus da... .bleh.

[Dragen]

Jeg synes så utrolig synd på folk som deg. Som må syte og klage over hvor fælt dere har det, fordi dere er overvektige og "ikke kan gjøre noe med det".

 

Selvtillit kommer først og fremst av mental forandring, ikke hvordan du ser ut. Og selvfølgelig kan du gå ned i vekt hvis du vil det, men det funker ikke å kjøre 3 liter brus til dagen og en pose med smågodt og tro at det ordner seg selv. Du er nødt til å gjøre en innsats. Mange har gjort det før deg, så du kan også få det til.

 

Unnskyldninger er skummelt, de kan ødelegge for hvem som helst.

 

Det skal sies at jeg er imot mobbing, uansett årsak.

 

 

Så fantastisk orginalt å skylde på andre for problemene dine.

 

 

Man trenger heller ikke trene for å være slank. Jeg har hatt lange perioder uten noen form for ordentlig trening. Den eneste effekten er at jeg mister muskelmasse fordi jeg da selvsagt kutter ned på mengden mat jeg spiser. Den eneste gangen jeg har begynt å legge på meg var da jeg ble litt for glad i cola og kanelboller. Spiste det nesten hver dag inntil jeg så hva som skjedde. Da stoppet jeg selv om søtsuget var veldig sterkt. Jeg er heller ikke veldig komfortabel ute bland folk og foretrekker å være hjemme eller med et par gode venner fremfor å oppholde meg med større ansamlinger av mennesker. Foretrekker sterkt dagene med lite folk på treningsenteret.

Jeg har skriv fra tre uavhengige psykologer som alle sier at min mentale tilstand skyldes mobbingen gjennom oppveksten min. Jeg kan navngi de to verste mobberne.

Å spise frigjør endorfiner i kroppen, og endorfiner er omtalt som kroppens naturlige morfin. At jeg valgte å spise for å føle meg bedre, er min skyld. Men skylden for at jeg følte at jeg måtte spise ligger i andres hender, det kan dere ikke nekte. Jeg var i fysisk toppform til jeg begynte i 2. klasse på barneskolen. Jeg spilte fotball hver hverdag. Jeg syklet offroad hver helg. Det hele startet med at en i klassen hadde hørt at folk med rødt hår ikke har sjel eller følelser. Dette var morsomt å påpeke hver eneste mulighet de fikk. Og det ble ikke noe bedre når kjønnshåret begynte å gro inn skikkelig, og de fant ut at jeg er 100% rødhåret. Da hadde jeg ikke bare en mangel på sjel og følelser, jeg hadde også "rust på pikken." Å si til et barn man ikke skal høre på mobberne, at man skal ignorere dem, funker ikke. Man hører fortsatt ordene, den håntonen i stemmen. Pekingen og latteren fra de rundt deg. Det går ikke an å ignorere dette, med mindre man gjør seg både døv og blind.

 

Som følge av mobbingen har jeg i dag diagnosene bipolar, sterk sosial angst og paranoia. Jeg blir omtalt som over gjennomsnittet smart, over gjennomsnittlig arbeidsvillig, og har potensiale for gode sosiale evner. Men jeg har mentale sperrer som stikker kjepper i hjulene for de to siste. Jeg kommer aldri til å holde en fast jobb. Jeg har prøvd mange ganger å bruke treningssenter, men på grunn av angsten og paranoiaen funker dette dårlig for meg. Jeg takler ikke blikkene jeg får, og jeg føler at folk baksnakker meg. Jeg går ofte turer, og sakte men sikkert ned i vekt. Så nei, jeg sitter ikke og drikker tre liter cola og spiser en pose smågodt om dagen mens jeg klager. Jeg prøver å gjøre noe med situasjonen min. Jeg prøver å bli normal igjen. Men den offentlige mobbingen av oss overvektige gjør sår som aldri har grodd dypere, og åpner de som har grodd igjen. Utifra kommentarene deres så regner jeg med at dere aldri har slitt med en lignende situasjon som min. Dere har ingen anelse åssen det er å bli mobbet nesten hver dag i 15 år. Å gå på butikken er en prøvelse for meg. Fordi noen synes det er jævlig morsomt å påpeke andres feil og mangler. Jeg prøver å fikse det JEG gjorde. Men det andre gjorde mot meg, har jeg ingen mulighet for å fikse. Jeg kan ikke tilgi de personene for at de ødela meg for resten av livet.

 

Jeg synes synd på deg, Akse. Fordi du ikke har evne til å forstå at andre har følelser.

 

Det er kanskje enkelt for dere å å gå ned i vekt, å gi det lille ekstra for å holde vekta. Men gjett hva, det som er enkelt for dere er ikke nødvendigvis enkelt for andre.

[pinnefisk]

Jeg NEKTER PLENT å tro at det finnes et eneste menneske i verden som har LYST til å være overvektig og som trives med å ha lav selvfølelse.

 

Jeg nekter også å tro at man er selvforskyldt.

Det er som å si: "Se på deg selv da, du LIKER å spise dritt og fylle kroppen med møkk".

Ingen VIL være deprimerte, usunne eller fulle av angst hvis de stod og fikk VELGE.

 

Det er altfor enkelt å be folk slutte å stappe innpå.

 

Vi er alle et resultat av oppveksten vår og det grunnlaget vi er gitt.

Derfor kan man ikke tro at folk som vokser opp med fem om dagen, slanke, sunne familiemedlemmer som drar en med ut i marka fire dager i uker plutselig snur på flisa og tenker: "Æsh, jeg gidder ikke være helsemessig sunn og lykkelig. Jeg vil bli overvektig og deprimert og veldig lite mobil!"

 

HALLO?! Hva slags tankegang er det da?

 

Hvis man først får utdelt et sunt og flott grunnlag, men likevel "ender opp" på andre siden, er der en GRUNN.

Denne grunnen kan være hva som helst, det vet bare den overvektige.

 

Etter å ha oppholdt meg på KG i for lang tid er det bare viktig å presisere at jeg ikke påstår eller mener at overvektig er synonymt med deprimert, veldig usunn eller ulykkelig.

 

Og husk: det finnes stadig flere studier som viser at sukker og fett gjør hjernen avhengig på samme måte som narkotika.

Dette er jo til og med allmenn kunnskap snart.

Hadde dere virkelig sagt til en narkoman: "SUCK it up!, det er bare å la vær å sette sprøyte"?...

Endret 11. oktober 2011 av pinnefisk

[Akse]

Jeg synes så utrolig synd på folk som deg. Som må syte og klage over hvor fælt dere har det, fordi dere er overvektige og "ikke kan gjøre noe med det".

 

Selvtillit kommer først og fremst av mental forandring, ikke hvordan du ser ut. Og selvfølgelig kan du gå ned i vekt hvis du vil det, men det funker ikke å kjøre 3 liter brus til dagen og en pose med smågodt og tro at det ordner seg selv. Du er nødt til å gjøre en innsats. Mange har gjort det før deg, så du kan også få det til.

 

Unnskyldninger er skummelt, de kan ødelegge for hvem som helst.

 

Det skal sies at jeg er imot mobbing, uansett årsak.

 

 

Så fantastisk orginalt å skylde på andre for problemene dine.

 

 

Man trenger heller ikke trene for å være slank. Jeg har hatt lange perioder uten noen form for ordentlig trening. Den eneste effekten er at jeg mister muskelmasse fordi jeg da selvsagt kutter ned på mengden mat jeg spiser. Den eneste gangen jeg har begynt å legge på meg var da jeg ble litt for glad i cola og kanelboller. Spiste det nesten hver dag inntil jeg så hva som skjedde. Da stoppet jeg selv om søtsuget var veldig sterkt. Jeg er heller ikke veldig komfortabel ute bland folk og foretrekker å være hjemme eller med et par gode venner fremfor å oppholde meg med større ansamlinger av mennesker. Foretrekker sterkt dagene med lite folk på treningsenteret.

Jeg har skriv fra tre uavhengige psykologer som alle sier at min mentale tilstand skyldes mobbingen gjennom oppveksten min. Jeg kan navngi de to verste mobberne.

Å spise frigjør endorfiner i kroppen, og endorfiner er omtalt som kroppens naturlige morfin. At jeg valgte å spise for å føle meg bedre, er min skyld. Men skylden for at jeg følte at jeg måtte spise ligger i andres hender, det kan dere ikke nekte. Jeg var i fysisk toppform til jeg begynte i 2. klasse på barneskolen. Jeg spilte fotball hver hverdag. Jeg syklet offroad hver helg. Det hele startet med at en i klassen hadde hørt at folk med rødt hår ikke har sjel eller følelser. Dette var morsomt å påpeke hver eneste mulighet de fikk. Og det ble ikke noe bedre når kjønnshåret begynte å gro inn skikkelig, og de fant ut at jeg er 100% rødhåret. Da hadde jeg ikke bare en mangel på sjel og følelser, jeg hadde også "rust på pikken." Å si til et barn man ikke skal høre på mobberne, at man skal ignorere dem, funker ikke. Man hører fortsatt ordene, den håntonen i stemmen. Pekingen og latteren fra de rundt deg. Det går ikke an å ignorere dette, med mindre man gjør seg både døv og blind.

 

Som følge av mobbingen har jeg i dag diagnosene bipolar, sterk sosial angst og paranoia. Jeg blir omtalt som over gjennomsnittet smart, over gjennomsnittlig arbeidsvillig, og har potensiale for gode sosiale evner. Men jeg har mentale sperrer som stikker kjepper i hjulene for de to siste. Jeg kommer aldri til å holde en fast jobb. Jeg har prøvd mange ganger å bruke treningssenter, men på grunn av angsten og paranoiaen funker dette dårlig for meg. Jeg takler ikke blikkene jeg får, og jeg føler at folk baksnakker meg. Jeg går ofte turer, og sakte men sikkert ned i vekt. Så nei, jeg sitter ikke og drikker tre liter cola og spiser en pose smågodt om dagen mens jeg klager. Jeg prøver å gjøre noe med situasjonen min. Jeg prøver å bli normal igjen. Men den offentlige mobbingen av oss overvektige gjør sår som aldri har grodd dypere, og åpner de som har grodd igjen. Utifra kommentarene deres så regner jeg med at dere aldri har slitt med en lignende situasjon som min. Dere har ingen anelse åssen det er å bli mobbet nesten hver dag i 15 år. Å gå på butikken er en prøvelse for meg. Fordi noen synes det er jævlig morsomt å påpeke andres feil og mangler. Jeg prøver å fikse det JEG gjorde. Men det andre gjorde mot meg, har jeg ingen mulighet for å fikse. Jeg kan ikke tilgi de personene for at de ødela meg for resten av livet.

 

Jeg synes synd på deg, Akse. Fordi du ikke har evne til å forstå at andre har følelser.

 

Det er kanskje enkelt for dere å å gå ned i vekt, å gi det lille ekstra for å holde vekta. Men gjett hva, det som er enkelt for dere er ikke nødvendigvis enkelt for andre.

 

Jeg er fullt klar over at andre har følelser, jeg vet også hvordan der er å bli mobbet. Jeg antar at det er forskjellige grader av mobbing og at det er klare forskjeller på hvor nær man tar seg av det.

 

Jeg foreslår uansett at du leser deg opp på personlig utvikling og prøver å bli en bedre utgave av deg selv. Man kan skylde på sine fiender, men til syvende og sist er det kun seg selv man kan endre.

 

Møter jeg i dag en som tidligere var "på" meg, smiler jeg gledelig til han med struttende selvtillit. Herlig!

[Skurupu]

Jeg NEKTER PLENT å tro at det finnes et eneste menneske i verden som har LYST til å være overvektig og som trives med å ha lav selvfølelse.

 

Jeg nekter også å tro at man er selvforskyldt.

Det er som å si: "Se på deg selv da, du LIKER å spise dritt og fylle kroppen med møkk".

Ingen VIL være deprimerte, usunne eller fulle av angst hvis de stod og fikk VELGE.

 

Det er altfor enkelt å be folk slutte å stappe innpå.

 

Vi er alle et resultat av oppveksten vår og det grunnlaget vi er gitt.

Derfor kan man ikke tro at folk som vokser opp med fem om dagen, slanke, sunne familiemedlemmer som drar en med ut i marka fire dager i uker plutselig snur på flisa og tenker: "Æsh, jeg gidder ikke være helsemessig sunn og lykkelig. Jeg vil bli overvektig og deprimert og veldig lite mobil!"

 

HALLO?! Hva slags tankegang er det da?

 

Hvis man først får utdelt et sunt og flott grunnlag, men likevel "ender opp" på andre siden, er der en GRUNN.

Denne grunnen kan være hva som helst, det vet bare den overvektige.

 

Etter å ha oppholdt meg på KG i for lang tid er det bare viktig å presisere at jeg ikke påstår eller mener at overvektig er synonymt med deprimert, veldig usunn eller ulykkelig.

 

Og husk: det finnes stadig flere studier som viser at sukker og fett gjør hjernen avhengig på samme måte som narkotika.

Dette er jo til og med allmenn kunnskap snart.

Hadde dere virkelig sagt til en narkoman: "SUCK it up!, det er bare å la vær å sette sprøyte"?...

 

Rart, for alt før den setninger tyder på det. Du drar direkte linjer mellom en sunn livstil, og et lykkelig liv, noe som selvsagt ikke stemmer for alle.

 

Du er veldig bastant på dine påstander, men de er ikke mer enn akuratt det. DINE påstander. Det er nok veldig mange som er uenig i det du skriver, meg selv inkludert.

[pinnefisk]

Deg om det, for det står svart på hvitt at jeg mener det IKKE er slik.

[Thitorkin]

Deg om det, for det står svart på hvitt at jeg mener det IKKE er slik.

 

oss om det.

[Skurupu]

Trening og kosthold er ikke faktorer i min lykke-ligning.

[pinnefisk]

Hvordan kropp og hjerne har det påvirkes av mosjon og kosthold.

 

Det å være overvektig betyr ikke nødvendigvis at man ikke er aktiv eller ikke glad.

Det eneste vi alle kan innrømme er at en balanse mellom alle disse tingene er lurt.

 

Hovedpoenget mitt er jo at fedme ikke er selvforskyldt!! Slik mange mener.

Det er da flere nyanser i innlegget mitt enn bare lykke og overvekt?

 

Eller har jeg bommet så kraftig...

[Nesa_til_Nuffene]

Stesøsteren min sliter med stoffskifte. Når hun var mindre var hun en vanlig jente,men nå sliter hun fordi hun flyr opp i vekt å kommer ikke ned. Til og med med hjelp av lege sliter hun når stoffskifte endrer seg.

[TanglewoodD]

Huff og uff. Dere, og folk, fortsetter - å kommer alltid til å fortsette å grine om at de er tynne, feite, ikke muskuløse eller what not.

 

Har alle tjukkasane, de spinkle dvergene og de lange, tynne likene lyst på et tips?

- Gjør noe med det. Hørt det før? Forsto dere det nå, eller?

[Nesa_til_Nuffene]

Ikke alle klager da! Noen kommer faktisk med tips også.

[Nøbe]

Svære foreldre som gir ungene en pakke smør til frokost er det værste. Eier de ikke skam i livet? Små barn som er for tykke er de kun foreldrene som har skyld i. Da under 16 år etc.. its bad mmkay

[Xprez]

Jeg NEKTER PLENT å tro at det finnes et eneste menneske i verden som har LYST til å være overvektig og som trives med å ha lav selvfølelse.

 

Jeg nekter også å tro at man er selvforskyldt.

Det er som å si: "Se på deg selv da, du LIKER å spise dritt og fylle kroppen med møkk".

Ingen VIL være deprimerte, usunne eller fulle av angst hvis de stod og fikk VELGE.

 

Det er altfor enkelt å be folk slutte å stappe innpå.

 

Vi er alle et resultat av oppveksten vår og det grunnlaget vi er gitt.

Derfor kan man ikke tro at folk som vokser opp med fem om dagen, slanke, sunne familiemedlemmer som drar en med ut i marka fire dager i uker plutselig snur på flisa og tenker: "Æsh, jeg gidder ikke være helsemessig sunn og lykkelig. Jeg vil bli overvektig og deprimert og veldig lite mobil!"

 

HALLO?! Hva slags tankegang er det da?

 

Hvis man først får utdelt et sunt og flott grunnlag, men likevel "ender opp" på andre siden, er der en GRUNN.

Denne grunnen kan være hva som helst, det vet bare den overvektige.

 

Etter å ha oppholdt meg på KG i for lang tid er det bare viktig å presisere at jeg ikke påstår eller mener at overvektig er synonymt med deprimert, veldig usunn eller ulykkelig.

 

Og husk: det finnes stadig flere studier som viser at sukker og fett gjør hjernen avhengig på samme måte som narkotika.

Dette er jo til og med allmenn kunnskap snart.

Hadde dere virkelig sagt til en narkoman: "SUCK it up!, det er bare å la vær å sette sprøyte"?...

 

Rart, for alt før den setninger tyder på det. Du drar direkte linjer mellom en sunn livstil, og et lykkelig liv, noe som selvsagt ikke stemmer for alle.

 

Du er veldig bastant på dine påstander, men de er ikke mer enn akuratt det. DINE påstander. Det er nok veldig mange som er uenig i det du skriver, meg selv inkludert.

 

Men igjen som han sier "Vi er alle et resultat av oppveksten vår og det grunnlaget vi er gitt." som er spot on for mange, opplevde selv den klassiske spis opp alt på tallerkenen før man fikk dessert/gå fra bordet og var ikke store begrensningen på lørdagskveldene som også av og til kom midt i uka, for et barn som liker søtt så er det da vanskelig å bare la det være og vanene som du vokser opp med ender som regel å sitte til du selv innser at noe må gjøres og du tar fatt i det.

 

Noe som jeg skulle likt sett hadde vært en halvering av priser på sunne varer og en dobling av prisen på usunne varer for å gi et større insentiv for å holde seg unna søtsaker, men igjen i vår verden så blir det aldri til å skje.

[trollhatt]

Hadde dere virkelig sagt til en narkoman: "SUCK it up!, det er bare å la vær å sette sprøyte"?...

 

Ja, faktisk. I mine øyne handler det om viljestyrke.

 

Og det fikk du nå faktisk høre fra en som er overvektig, men som har tenkt å gjøre noe med det fremover.

 

Skylde på omverdenen er for de fleste av oss bare tull, stort sett har du deg selv å skylde.

Endret 13. oktober 2011 av trollhatt