Sykemelding ved depresjon?

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Jeg kan starte raskt med bakgrunnsinfo.

 

Jeg har i de siste tre årene vært i en jobb jeg rett og slett hater. Planen var å ta ferdig fagbrevet (som jeg nå har) og frem til da finne ut hva jeg ville gjøre videre.

 

Og nå sitter jeg her og har ingen anelse om hvilken vei jeg skal gå. Jeg takler ikke denne jobben mer og sliter hver morgen med å ikke bruke egenmeldinger.

 

At jeg bruker så mye energi på å tenke på dette samtidig som jeg sliter meg gjennom arbeidsdagen gjør at jeg merker jeg er på vei inn i en depresjon...

 

Jeg bor på andre siden av landet enn det resten av familien min gjør, og har da ikke så mange andre enn kjæresten min å snakke om dette med. Og det er jo ikke så enkelt for henne å takle dette heller.

 

Det jeg lurer litt på er om det er mulig å få seg to uker sykemelding for noe slikt som dette? Da hadde jeg hatt muligheten til å reise hjem, koble ut, og snakke med mine foreldre om dette jeg går og tenker på.

Det er jo ikke bare i kroppen man kan bli syk.

 

Noen som kan svare meg på dette?

 

Postet av anonym: ca8c8ca584aa12293085fdd38d645b7a

 

Postet av anonym: ca8c8ca584aa12293085fdd38d645b7a

[Atlanterhavet]

"Depresjon", i vanleg ordbruk, er så mykje, frå litt "tunge tankar", som slett ikkje er sjukemeldingsgrunn (då treng ein berre litt frisk luft og kanskje litt endring på daglege (u)vanar), til mest invalidiseranse sjukdom som er høgst reell sjukemeldingsgrunn. Berre ein lækjar som har deg som fast kunde (les: fastlækjaren), SER deg og kan vurdera deg og fått ei langt djupaere sjukesoge enn du har lagt ut (og bør legjja ut) kan avgjera slikt. Derimot er det ingen grunn til å lata vera å få ein lækjartima for slikt, og FÅ ei vurdering.

[Demantios]

Hva med å søke deg en annen jobb og si opp den du har nå?

[tom waits for alice]

Selvsagt kan man bli sykmeldt ved depresjon. Som Atlanterhavet sier, dette er en jobb for fastlegen din (om du har noen). Han/hun kan best vurdere endringen i sinnstilstand. Skaff deg en time, og la han/hun også vurdere om du kan ha utbytte av psykologhjelp, og gi deg en henvisning. (Desverre er det lange ventelister på det de fleste steder.)

 

Slikt tærer på forhold ja, så du skal absolutt skaffe deg noen andre å snakke med om det.

 

Geir

Endret 21. september 2011 av tom waits for alice

[AnonymDiskusjon]

Hva med å søke deg en annen jobb og si opp den du har nå?

Det er jo der problemet ligger. Jeg vet ikke hva slags jobb jeg skal se etter. Jeg vil i grunn ikke ta hva som helst. For jeg vil fullføre en høyere utdanning. Saken med det er at jeg har prøvd meg på det en gang tidligere. Studerte i 1,5 år og sluttet da det ikke var noe for meg.

 

Nå fyller jeg snart 25, og føler at om jeg skal gjøre ferdig en høyere utdannelse så må jeg starte på dette i løpet av de neste to årene. Jeg vil ikke slutte i min nåværende jobb før jeg vet hvilken retning jeg skal styre livet mitt i.

 

Jeg føler ikke jeg sliter så veldig psykisk over dette. Mer det at jeg er utrolig lei og umotivert i jobben jeg har nå. Så jeg tenker at jeg har liksom ikke rett til å bruke opp tiden til legen. Alt jeg tror jeg trenger er å få tankene bort i fra jobben min nå, og fokusere på å tenke på hva jeg skal gjøre videre med livet.

Dette får jeg ikke til når jeg går hver dag og gruer meg til neste dag på jobb. Det er på grunn av denne konstante ekle følelsen som jeg er redd kan gi meg depresjoner (i tilleg til de vanlige små høstdepresjonene jeg pleier og få).

 

Men dere har jo rett. Jeg må bare surre meg til en lege, og ikke tenke tanken om at jeg kaster bort tiden hans.

 

 

Takker for innspillene deres folkens!

 

Postet av anonym: ca8c8ca584aa12293085fdd38d645b7a