Noen spørsmål rundt konseptet "Frivillig" behandling

[AnonymDiskusjon]

Jeg er i den situasjonen at jeg er syk - så syk at jeg ikke er i stand til å studere, og er i tvil om hvor stor arbeidsevne jeg har.

 

Jeg innrømmer at jeg er et komplisert tilfelle, og at deler av plagene mine er psykisk betinget.

 

På grunn av meget dårlige erfaringer tidlig i livet i møter med helsevesenet, bla. med tvang - så har jeg sterk angst, og stor skepsis til helsepersonell. Blodprøver er totalt uaktuelt. Medisin er jeg skeptisk til. Det er så ille at jeg vil si nei til behandling selv i akutte tilfeller.

 

Dette får jeg ikke ryddet opp i, da det involverer å dra opp i fortidens problemer - problemer jeg har slått meg til ro med. Å gjøre noe med dette vil medføre å dra opp så mye vondt at det tør jeg ikke risikere.

 

Dørene er lukket; både når det gjelder å bli tatt på alvor for de fysiske, og de psykiske plagene mine.

 

Hvor frivillig er egentlig behandling her i Norge?

 

Har jeg rett til å nekte behandling i akutte tilfeller?

 

Kan det brukes imot meg om jeg nekter / ikke er i stand til å ta imot behandling for langvarige fysiske / psykiske problemer?

 

Jeg tenker da spesielt opp imot nav... siden jeg er så dårlig at jeg ikke kan få meg jobb på normalt vis. Kan jeg oppleve at jeg *må* ta imot tilbydt hjelp fra helsevesenet for å få hjelp fra nav?

 

Postet av anonym: 8cb44619afdd330ad6ae0889b3b75ac5

[Nesa_til_Nuffene]

Det kan være at NAV krever det. Jeg må på helsesjekk nå for å få lov til å gjøre det jeg vil,pga dem vil sjekke at jeg er frisk først. Men noen ganger kan det være til hjelp å ta ett skikkelig røsk,og røske opp det som er vondt for å gjøre noe med det for så å bli bra.

[dag1234]

Hei

Jeg tror TS blander to ulike problemstillinger.

 

Det ene er om det er frivillig å motta behandling. Hovedregelen er at all behandling skal skje frivillig, og at alle kan nekte å motta behandling. Det er noen få unntak, og det er i de tilfellene der pasienten ikke er i stand til å treffe en avgjørelse om sitt behandlingsønske. Det kan skyldes visse former for sinnslidelse eller bevisstløshet.

 

Men så virker det som om du spør om du kan bli nektet stønad fra nav om du avslår å ta i mot behandling. Der tror jeg reglene er at nav kan nekte stønad knyttet til behandling om du ikke følger anbefalt behandlingsopplegg. Det har jeg vært ute for noen ganger. Men disse reglene vet kanskje noen jurister bedre enn jeg.

 

Mvh

Dag

[del_diablo]

Angående nav:

Det eneste som er bestemt for NAV er at de krever at du må være erklært "syk" av personel med utdanningen og stillingen til det.

Vis det er vanelige småting(f.eks du driver å kommer deg etter å ha krasjet på motorsykkel) så holder det med fastlegen din. Generelt hver 1-2 måndeder etter hvor alvorlig det er.

 

For psykiatrien så er vel kravet at du må ha en utredning hvert halvår, og vis du har vært på den, og du husker å fortelle psykologen at han/hun MÅ erklære deg invalid for arbeid, så kan ikke NAV stille med noe som helst.

Derimot er de forpliktet til å prøve å få deg på rehabilitering, men så lenge psykolog er innblandet så har de i teorien ikke engang lov å antyde et pip siden de mangler ekspertise nok til å uttale seg.

Derimot skulle det ikke forundre meg om NAV i sin uvitenhet krever at du blir med på ting som du ikke burde være med på.

Bare husk at de vet ikke hva de driver med.

For NAV har under ingen omstendigheter lov å overprøve legens råd.

 

v: Alltid et forsøkt verdt sier man

Endret 16. september 2011 av del_diablo

[dag1234]

Angående nav:

Det eneste som er bestemt for NAV er at de krever at du må være erklært "syk" av personel med utdanningen og stillingen til det.

Vis det er vanelige småting(f.eks du driver å kommer deg etter å ha krasjet på motorsykkel) så holder det med fastlegen din. Generelt hver 1-2 måndeder etter hvor alvorlig det er.

 

For psykiatrien så er vel kravet at du må ha en utredning hvert halvår, og vis du har vært på den, og du husker å fortelle psykologen at han/hun MÅ erklære deg invalid for arbeid, så kan ikke NAV stille med noe som helst.

Derimot er de forpliktet til å prøve å få deg på rehabilitering, men så lenge psykolog er innblandet så har de i teorien ikke engang lov å antyde et pip siden de mangler ekspertise nok til å uttale seg.

Derimot skulle det ikke forundre meg om NAV i sin uvitenhet krever at du blir med på ting som du ikke burde være med på.

Bare husk at de vet ikke hva de driver med.

For NAV har under ingen omstendigheter lov å overprøve legens råd.

 

 

Her var intensjonen god, men så ble det meste feil.

 

Det er i utgangspunktet tre typer ytelser fra nav ved sykdom; alminnelig sykemelding, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. I Norge er det leger som sykemelder, men det er innført en prøveording der psykologer noen steder kan sykemelde.

 

Det er ikke egne sykemeldinger eller utredninger om man er psykisk syk. Sykemelding er sykemelding enten du er syk av det ene eller det andre.

 

Når man har gått sykemeldt ett år går man over på arbeidsavklaringspenger (80% av sykepengene). Det kan pasienten være så lenge en trenger det. Her skal man gå i behandling eller være i en eller annen form for arbeidstrening. Det er ingen plikt å prøve rehabilitering, alle tiltak må ha en hensikt - og hvis ikke det er noe poeng med rehabilitering så blir det ikke prøvd.

 

Hvis en ikke kan bli frisk og all (fornuftig) behandling har vært prøvd, kan man bli uføretrygdet. Det er pasienten som krever uføretrygd. Nav henter så inn uttalelse fra de(n) som pasienten har oppitt som sin(e) behandlere(e).

 

Nav her egne fagfolk/leger som går igjennom opplysingene, og det hender at pasienten ikke får stønad fordi nav mener at pasienten ikke fyller kravene. Så det hender at nav overprøver behandlende leges råd og konkusjoner.

 

Hilsen

Dag

[AnonymDiskusjon]

Problemene mine er sammensatte...

 

I hovedsak: Diffus smerte + utmattethet + vanskelig hodepine. Jeg er klar over at noe av smerten sikkert er psykosomatisk, men jeg mener også at det er nødt til å ligge noe somatisk bak i tillegg. Dette vil jeg ikke kunne få utredet skikkelig, siden jeg ikke er i stand til å gjennomføre en normal utredning med blodprøver og andre sorter testing.

 

Har blitt sendt til psykiatrisk, uten at det egentlig er noe vits i det... er jo fint lite de kan gjøre med bitterheten og spiseproblemene mine. De vil putte i meg antidepressiva og dra opp i fortiden - begge deler er helt uaktuelt.

 

Fins det behandlere i psykiatrien som kan fastslå at jeg har reelle problemer, uten å måtte grave opp i fortiden? Jeg tør ikke risikere å la aggressiviteten min våkne igjen.

 

Postet av anonym: 60d913d9ebcf0414c626f5a149d1969b

[dag1234]

Problemene mine er sammensatte...

 

I hovedsak: Diffus smerte + utmattethet + vanskelig hodepine. Jeg er klar over at noe av smerten sikkert er psykosomatisk, men jeg mener også at det er nødt til å ligge noe somatisk bak i tillegg. Dette vil jeg ikke kunne få utredet skikkelig, siden jeg ikke er i stand til å gjennomføre en normal utredning med blodprøver og andre sorter testing.

 

Har blitt sendt til psykiatrisk, uten at det egentlig er noe vits i det... er jo fint lite de kan gjøre med bitterheten og spiseproblemene mine. De vil putte i meg antidepressiva og dra opp i fortiden - begge deler er helt uaktuelt.

 

Fins det behandlere i psykiatrien som kan fastslå at jeg har reelle problemer, uten å måtte grave opp i fortiden? Jeg tør ikke risikere å la aggressiviteten min våkne igjen.

 

Postet av anonym: 60d913d9ebcf0414c626f5a149d1969b

 

Hei igjen

Jeg ser at sykehistorien din er sammensatt og at du har hatt noen uheldige møter med helsevesenet.

 

Selvsagt kan det fastslås om du har relle problem uten å grave opp i fortiden din. Diagnoser stilles utfra de symptomer/plager du har nå for tiden, ikke nødvendigvis ut fra hva som har vært. Hvor lenge du har hatt plagene er av betyding, og hva de kan komme av er også et spørsmål som må finnes ut av, da kroppslige plage kan se ut som psykiske og vice versa.

 

Uten å kjenne din sykehistorie, så vil jeg på generelt gunnlag si at det er da alltid noe somatisk i psykiske plager, og noen psykiske komponeneter i somatiske.

 

Hilsen

Dag

[Skandinav]

Som Dag sier: All behandling i Norge skal i utgangspunktet være frivillig. Behandling kan altså ikke gis mot noens samtykke såfremt det ikke foreligger lovhjemmel. Slike lovhjemler finner du f.eks i Psykiskhelsevernloven, Smittevernloven , Sosialtjenesteloven og Pasientrettighetsloven. Det foreligger klare regler for når tvang kan utøves.

 

Til ditt spørsmål: "Hvor frivillig er egentlig behandling her i Norge?" og "Har jeg rett til å nekte behandling i akutte tilfeller?". Legalitetsprinsippet peker altså på at det er lov å forfalle i Norge. Så lenge du ikke fyller lovens vilkår om tvungen behandling, står det deg fritt å takke nei. Autonomiprinsippet fungerer også begge veier. Ettersom du da der klar over konsekvensene over å takke nei, må du også ta de konsekvensene og det som de medfører. Kan du ikke leve med de konsekvensene, men føler deg tvungen opp i et hjørne der du føler at du er tvungen til å takke ja, så er det fremdeles ditt valg. Grovt sett er det vår samfunnsstruktur som du har valgt å bo i.

 

Du spør: "Kan det brukes imot meg om jeg nekter / ikke er i stand til å ta imot behandling for langvarige fysiske / psykiske problemer?". I det lange løpet, ja. Men ikke uten unntak. Kan det f.eks påvises at behandlingen vil være skadelig for deg, ville det være en annen sak. Men da må du finne noen som kan si dette og etter gjeldene bestemmelser dokumentere dette slik at det holder i NAV.