Har vært igjennom så mye - med familie

[AnjoEntertainment]

Jeg har vært igjennom så utrolig mye sykt. I en alder av 16/17 har jeg kjempet for livet med kreft, bukspyttkjertelbetennelse, blodforgiftning, lungeinnflamasjon og vært nede i en skremmende vekt på 46 kg (livstruende).

 

Jeg er så sinnssykt utslitt og lei meg. Jeg er så utrolig, utrolig takknemlig for å være i live og frisk nå, men jeg er også så utrolig nedbrutt og sliten. Føler meg så alene her i verden - ingen jeg kjenner har vært i nærheten den smerten og de følelsene som jeg og familien min har kjent på. Har ingen å snakke med utenom min familie, men de er så utslitt selv; vi er helt utslitt! Vi har lite penger nå for tiden, vi sliter psykisk og i tillegg har jeg to småsøsken som krever sitt. Vi går nå til psykolog, men det tar sånn tid. Jeg må få ut litt! Jeg griner helt ukontrollert her nå og føler meg som en drittunge, men det er både av glede og redsel. Vil være frisk til jeg blir gammel! Vil aldri måtte gjennom noe slikt igjen. Det har vært helt for jævlig!

 

Takker Gud for at jeg er frisk, og ber om at jeg forblir det! Håper bare at ting ordner seg for oss, fordi vi har hatt det så utrolig jævlig i det siste. Alt er så urettferdig. Beklager min syting, jeg må bare dele med dette med noen. Jeg forventer ikke at noen skal sitte der og bry seg, fordi hey - vi er bare mennesker - og vi er selvopptatte, men jeg hadde satt pris på om noen bare kunne skrevet noe... noe innenfor rimelighetens grenser.

 

Dette ble helt random, men det får bare være slik. Jeg håper bare noen kan si noe trøstende ihvertfall. Og om noen her mistenker å skulle kjenne meg, så vis respekt og hold det for deg selv - plis. Ingen er forpliktet til å skulle måtte skrive noe her - jeg er ikke suicidal. Jeg måtte bare skrive noe, ett sted. Beklager om jeg tok opp din tid.

Endret 15. september 2011 av Adulf Ordtitter

[Hanske]

Wow... Det var mye dritt på en gang. Det er vanskelig for meg å sette meg inn i din situasjon. Det verste jeg har opplevd er å måtte operere nesa for hyppig nesebløding.

 

Uansett vil jeg bare si at du må være sterk som har kommet deg igjennom dette. At det er tøft for deg og din familie, har jeg full forståelse for. At du er i live etter alt dette, sier en del om din styrke.

 

Hva jeg egentlig ønsker å si, vet jeg ikke. Men det var et tøft innlegg å lese, men ikke en gang en halv promille så vanskelig som det det må være å ha vært deg i denne tiden.

 

 

Lykke til videre, så får vi håpe at du holder deg frisk! Uansett hvor sliten du måtte være, så vit at jeg sitter foran PC-skjermen min et annet sted i landet og føler med deg og støtter deg!

Endret 15. september 2011 av Hanske

[AnjoEntertainment]

Wow... Det var mye dritt på en gang. Det er vanskelig for meg å sette meg inn i din situasjon. Det verste jeg har opplevd er å måtte operere nesa for hyppig nesebløding.

 

Uansett vil jeg bare si at du må være sterk som har kommet deg igjennom dette. At det er tøft for deg og din familie, har jeg full forståelse for. At du er i live etter alt dette, sier en del om din styrke.

 

Hva jeg egentlig ønsker å si, vet jeg ikke. Men det var et tøft innlegg å lese, men ikke en gang en halv promille så vanskelig som det det må være å ha vært deg i denne tiden.

 

 

Lykke til videre, så får vi håpe at du holder deg frisk! Uansett hvor sliten du måtte være, så vit at jeg sitter foran PC-skjermen min et annet sted i landet og føler med deg og støtter deg!

Tusen, tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Setter veldig pris på at du svarte, det hjalp med en gang. Du er en flott kar!

[Roamine]

Hei, skulle egentlig gå å legge meg, men fant ut jeg ville svare kjapt her først.

Utrolig trist å høre hva du har gått gjennom. Min samboer fikk også kreft i samme alder og har blitt operert flere ganger. Helsen hans er per dags dato bra, selv om han sliter med andre sykdommer i tilegg, men han må på årlig kontroll da kreften kan komme tilbake. Legene har selv sagt at han mest sannsynligvis ikke kommer til å bli "gammel" hva som nå ligger i det. Både han og jeg har på egenhånd(altså før vi møttes) og sammen gått gjennom mye tøft både fysisk og psykisk, men vi står er enda.

 

Hva jeg prøver å si er at du er ikke alene. Du virker til å ha lyst på livet og det er et utrolig positivt tegn Skjønner at du føler det er tungt både for deg og din familie. Kjempebra at dere har oppsøkt psykolog, men som du sier så tar det tid, har selv gått i tre år, men det hjelper mye.

 

Har ikke tid akkurat nå til å si så mye mer, men send meg gjerne en pm om du vil prate mer, eller vi kan ta praten i denne tråden.

 

 

PS: Å syte av og til er helt i orden

[AnjoEntertainment]

Hei, skulle egentlig gå å legge meg, men fant ut jeg ville svare kjapt her først.

Utrolig trist å høre hva du har gått gjennom. Min samboer fikk også kreft i samme alder og har blitt operert flere ganger. Helsen hans er per dags dato bra, selv om han sliter med andre sykdommer i tilegg, men han må på årlig kontroll da kreften kan komme tilbake. Legene har selv sagt at han mest sannsynligvis ikke kommer til å bli "gammel" hva som nå ligger i det. Både han og jeg har på egenhånd(altså før vi møttes) og sammen gått gjennom mye tøft både fysisk og psykisk, men vi står er enda.

 

Hva jeg prøver å si er at du er ikke alene. Du virker til å ha lyst på livet og det er et utrolig positivt tegn Skjønner at du føler det er tungt både for deg og din familie. Kjempebra at dere har oppsøkt psykolog, men som du sier så tar det tid, har selv gått i tre år, men det hjelper mye.

 

Har ikke tid akkurat nå til å si så mye mer, men send meg gjerne en pm om du vil prate mer, eller vi kan ta praten i denne tråden.

 

 

PS: Å syte av og til er helt i orden

Tusen takk, Roamine, for motiverende tilbakemelding og at du tok deg tid til å fortelle din historie. Jeg håper virkelig at din samboer forblir frisk han også! Uten å egentlig kjenne ham, så er jeg allikevel sikker på at han er en utrolig sterk og modig fyr. All cred til ham. Stå på videre dere også!

Endret 16. september 2011 av Adulf Ordtitter

[Konto brukes ikke]

Alle trenger å 'syte' av og til - berettiget eller ei.

Det er lett å klage og syte pga filleting, men når man virkelig får plager og sykdommer der det virkelig er tøft, så ser man litt anderledes på tingene og livet. Må nesten oppleves for at man skal forstå.

 

Har egentlig ikke mye fornuftig å komme med enn at jeg leser hva du skriver og bare fortsett med å lufte tankene dine her du. Det sitter folk her som lytter og føler med dere.

 

Mvh

[Hanske]

Tusen, tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Setter veldig pris på at du svarte, det hjalp med en gang. Du er en flott kar!

 

Alle trenger støtte av og til - faktisk ganske så ofte. Det var bare hyggelig å kunne støtte deg denne gangen.

 

Jeg ønsker deg som sagt lykke til videre!

[Nesa_til_Nuffene]

Jeg lærte at av motgang blir en sterk men hvor sterk skal man bli? Vært imellom veldig mye jeg også,å gir deg min fulle støtte. Vet ikke helt hva jeg skal skrive for å få deg bedre,anna enn at når man er nederst så kan det jo bare gå oppover igjen. Ønsker deg lykke til videre å vil du prate er det bare å sende pm

[AnjoEntertainment]

Jeg lærte at av motgang blir en sterk men hvor sterk skal man bli? Vært imellom veldig mye jeg også,å gir deg min fulle støtte. Vet ikke helt hva jeg skal skrive for å få deg bedre,anna enn at når man er nederst så kan det jo bare gå oppover igjen. Ønsker deg lykke til videre å vil du prate er det bare å sende pm

Det tenker jeg også!! Hvor sterk skal man bli liksom? Føler meg så banka opp etter alt dette, men allikevel er jeg helt utrolig selvsikker for tiden. Det er merkelige greier. Jeg føler jeg ikke helt vet hvem jeg er lenger. Opplever faktisk en skikkelig identitetskrise for tiden! Hvem er jeg egentlig? Jeg er ihvertfall ikke han jeg var før jeg ble syk (psykisk), uansett hvor mye jeg prøver. Noen som har følt det samme etter f.eks sykdom eller en alvorlig hendelse?

 

Og tusen takk!

Endret 16. september 2011 av Adulf Ordtitter

[Nesa_til_Nuffene]

Akkurat der skjønner jeg hva du mener. Frykten for å miste seg selv i alle forandringene som skjer. Eneste jeg gjorde da var å tviholde på hva som gjør at jeg er meg Men en kan bli ganske så sterk,eneste er å ikke gi opp eller gi slipp. Men det er veldig veldig vanskelig,holdt på å gi opp mange ganger men ett eller anna har fått meg til å ikke gi opp. Ene grunnen er sønnen min den andre grunnen er jeg ikke så sikker på.

 

 

Bare hyggelig

[Roamine]

Det med identitetskrise kjenner jeg meg igjen i. Den personen jeg er i dag er en annen enn den jeg var for 5 år siden, men likevel den samme på sett og vis. Jeg har gjort mange forsøk på å overbevise meg selv om at jeg er istand til å gjøre de samme tingene som før, være like spontan, impulsiv og fryktløs som jeg pleide å være en gang, men sannheten er at jeg har forandret meg, og de gangene jeg har prøvd dette har jeg som regel skuffet meg selv.

 

Andre forventer jo også ting fra deg, jeg pleide å være den litt "rare", men "smarte" jenta i vennegjengen som pleide å gå litt andre veier enn de andre. Og jeg føler at de fortsatt forventer at jeg skal finne på sprell og i deres øyne merkelige ting som for eksempel det å bare å pakke kofferten og reise ut i verden, finne meg en jobb og bli der en stund og komme tilbake med masse morsomme historier. Ja, jeg pleide å gjøre sånt før, men per i dag hadde jeg ikke klart det. Tingen er at mine interesser og prioriteringer har endret seg, så det er ikke et så stort savn heller.

 

Jeg tror det bare er naturlig at en ikke er den samme som før etter å ha gjennomgått noe slikt, og du kan nok klare å bli den samme som før på noen områder, men på andre så må en nok bare innse at en har blitt annerledes. Selv om det føles som de sidene av en selv er mistet, så bør en heller se på de nye sidene du har fått, for det er nok noe positivt der også I dag setter jeg mye mer pris på de rundt meg og spesielt familien min. Det kan jeg tenke meg at du gjør, og kommer til å gjøre også, med tanke på at de går igjennom dette med deg. Når det verste er over vil dere komme nærmere hverandre

 

Samtidig så har jeg mine dager hvor jeg er veldig bitter og sint fordi jeg føler jeg har mistet en del av meg selv, men så vet jeg jo at en har et valg. En kan enten la seg definere av det som har skjedd, eller en kan velge å vokse på det som har skjedd med en, både på godt og vondt. Som Nesa til Nuffene sa, motgang gjør en sterk, men det er jo også avhengig av hva en gjør med situasjonen selv. Det viktigste er vel å ikke legge seg ned og gi opp, selv om det føles som man er maktesløs av og til.