Jeg er usikker på meg selv og kjærsten min!

[AnonymDiskusjon]

Hei, voksen mann på 22 her.

 

Før dere svarer så ønsker jeg at dere har lest hele innlegget nøye. Jeg skal gjøre mitt beste for å få tankene mine på papir men jeg "skriver" best når jeg er ute og vandrer i egne tanker.

Teksten er sannsynligvis full av hull, isåfall, spør så får du svar.

 

Det er verdt å bemerke seg at hun har diagnosene bipolar og ADD. Disse i kombinasjon kan gjøre enkelte ting vanskeligere for henne. Som å snakke ut om ting, spesielt om det på noen måte omhandler henne selv. Hun kan også ha humørsvingninger, og disse kan komme helt uventet på dagen.

 

Jeg møtte henne i mai måned og vi har vært sammen siden da. Jeg følte meg trygg og fornøyd med forholdet frem til forrige måned.

 

Siden da har jeg sittet og reflektert mye frem og tilbake på ting jeg sier til henne, om jeg skal gjøre ditt eller datt og er generelt redd for å miste henne som min kjæreste. Jeg har egentlig ingen grunn til å tro at hun har en annen hun holder på med og jeg stoler på at hun ikke holder ting skjult som jeg burde vite om, selv om det har skjedd før. Jeg må innrømme at når hun sier hun skal ut med en kompis på byen etc. blir jeg smånyskjerrig men jeg lar det ligge.

 

Dagen som snudde forholdet på hodet var i midten av august. Men jeg kan like så godt ta det fra begynnelsen av måneden før.

 

Vel.. Vi hadde ubeskyttet samleie, noe som resulterte i en positiv graviditetstest i første juli-uken. Vi diskuterte smått hva vi ville. Hun skulle gå to år på skole og jeg skulle starte som lærling. Så dette i kombinasjon med at hun er bipolar med ADD og sliter psykisk etter en episode for noen år tilbake så sa jeg tydelig ifra om at dette ikke var den rette tiden. Hun hadde ingen formening der og da. Hun har jo et mammainstinkt som tar over i slike situasjoner så hun trengte litt tid.

 

Vel.. Det gikk noen uker, hun dro hjem kvelden etter terror-hendelsen og hadde da mer eller mindre bodd hos meg i to måneder. Så jeg forsto godt at hun ville hjem eller alt dette oppstyret rundt graviditet, abort og utøya.

 

Dagene gikk, hun ble fraværende, kontaktet meg ikke slik som før og virket innesluttet. Jeg lot henne få ta den tiden hun trengte for å gjøre et valg. Så jeg holdt kontakten minimal og viste henne at jeg er her og vil støtte henne når hun trenger det.

 

Tiden gikk og det ble august. Vi kom frem til at en hyttetur hadde vært morsomt, så første helgen i august dro vi på fjellet. Det meste av tiden var for meg bare stillhet og tomrom. Hun satt og leste bøker hele tiden mens jeg bare så i veggen. Prøvde å ta henne med på ting, men ble liksom ikke noe ut av det. Det var tungt å sitte der uten å få tatt opp mitt kjempestore tema, barn eller ikke. Hun har blånektet å snakke om det før og denne gangen var intet unntak.

 

I desperasjon og utålmodighet over hva hun ønsket å gjøre med barnet, og hennes nulltoleranse til å snakke om det tok jeg å ringte moren min, da trengte jeg virkelig å snakke med noen. Hun fikk vite at kjæresten min var gravid. Jeg gikk inn i hytta igjen, fortalte henne at jeg hadde snakket med moren min om det og hun ble tom i ansiktsuttrykket. Jeg lot henne få være litt alene så hun fikk samlet seg. Senere denne søndagen dro vi hjem igjen på hennes initiativ. Jeg skjønte egentlig hvorfor men lot være å nevne det.

 

Her kommer den kjipe delen:

Mandagen hadde hun vært hos legen, uten å fortelle meg noe.

Onsdagen var hun på ultralyd på sykehuset, uten å fortelle meg noe.

Fredagen tok hun abort, uten å fortelle meg noe.

På dette tidspunktet var jeg så knust.. Jeg fikk ikke sove før langt ut på dagen. Jeg gikk tur for å få tankene over på andre ting. Jeg var deprimert og følte meg skyldig i at hun skulle lide. Det ble vanskelig for meg.

 

Hadde det ikke vært for min kjære "spion", Leni hadde jeg fått sjokk over at hun tok abort. Så Leni er grunnen til at jeg viste hva som skjedde, når jeg burde få vite det. Uten henne hadde det vært ekstra tungt å komme igjennom denne uka.

 

Lørdagen hadde jeg og dama mi kontakt over Skype, der tilsto hun hva hun gjorde og sa hun ikke ville fortelle meg noe fordi det var hennes sak. Jeg ble veldig lettet. Mest fordi hun klarte å snakke om noe hun har skjøvet fra seg i uker. Men samtidig ble jeg skuffet over at hun ikke snakket om det.

 

Det ble nesten normal kontakt igjen, jeg besøkte henne noen ganger, tok henne med til sentrum, kjøpte is etc.. og koste oss. Endelig kunne jeg være nær henne igjen. Det var vanskelig å holde kontakten siden jeg holdt på å flytte til en hybel. Kaos, pakking og utpakking av hybelen tok mye tid fra meg.

 

I en 14 dagers periode etter aborten var hennes private område i karantene, forståelig nok. Allikevel fikk jeg overtalt henne til å besøke meg for en natt. Her kommer det andre problemet frem. Hun er oversosial på msn, skype etc.. Og kan ofte sitte flere timer å chatte fremfor å finne på noe sammen med meg. Jeg må selv innrømme at når hun sitter der og skriver til venner fra hele kloden så blir jeg passiv og tør ikke rive henne vekk. Så noe av skylden der er nok min. Så normalt blir kvelden stille, og vi sitter i samme rom og gjør hver våre ting.

 

Det ble september. Jeg inviterte henne til min nye hybel som jeg hadde flyttet inn i to dager tidligere. Etter det hun skrev tolket jeg det som hun kom på fredag, noe hun ikke gjorde. Så jeg satt alene på fredagen og lurte på når hun skulle komme, da hadde det vært noen dager siden vi så hverandre.

 

Hun kom over på lørdagen, langt ut på dagen men det brydde jeg meg lite om. Nå var hun endelig hos meg igjen. Vi koste oss med favorittserien vår og spiste kylling, i alt ble det en herlig kveld. Det ble natt og leggetid, og en lenge etterlengtet runde med samleie fant sted.

 

Dagen etterpå hadde vi en koselig samtale før vi hoppet ut av senga. Kort fortalt resten av dagen, hun fikk migrene, vi så mer tv og hun tok bussen sent på kvelden.

 

Da jeg sto der og sa farvel til henne og så bussen kjøre, ble jeg tom. Jeg ble usikker og redd for å miste henne igjen, at det kanskje skulle skje henne noe. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg følte. Men tror det kan være at jeg manglet noe..

 

Så det jeg lurer litt på nå. Er hvorfor jeg er usikker, hvordan kan jeg føle meg mer sikker på forholdet. Bør jeg fortelle henne at jeg er usikker eller vil det gjøre det hele verre? Jeg tror kommunikasjon kan gjøre underverker i denne situasjonen men jeg vil høre deres tanker og meninger først. Trenger absolutt hjelp til å komme ut av denne situasjonen.

 

Postet av anonym: f5cfc6bcd3a0193cb4d31b12de882a67

[Melkesjokoladen]

Trenger absolutt hjelp til å komme ut av denne situasjonen.

Postet av anonym: f5cfc6bcd3a0193cb4d31b12de882a67

 

FEIL! Du trenger hjelp til å mestre situasjonen. Skal du ut av den, blir det ut av forholdet, hvilket du ikke ønsker(?)

 

Hvorfor du er usikker kan være flere årsaker, blant annet hvordan hun taklet situasjonen ang graviditeten. Som du selv sier, er kommunikasjon svært viktig. Jeg er ingen psykolog, og har ei heller mye innsikt i psykologi, men jeg ville nok tatt denne usikkerheten opp med henne. Kanskje det kunne vært en ide å ta kontakt med psykolog for å vite mer om sykdommen hennes og hvordan forstå henne? (i samråd med henne).

 

Det virker som om du er veldig glad i jenta, men at du også er usikker på hele forholdet og rammene rundt det; om du kan stole på henne, hvorfor hun reagerer slik hun gjør, hvorfor hun bare er på msn etc. Her igjen kommer du ingen vei med mindre du leker etterforsker, bli bedre kjent med henne. Prøv å forstå, se fra hennes synspunkt. Hvordan ville du reagert dersom du ble gravid og ikke ante hvordan du skulle takle det, eller hvem du kunne søke råd hos?

 

Kanskje innlegget gir det noen råd, eller kanskje det bare er pjatt. Uansett ønsker jeg dere lykke til =D

[Kjetil Larsen]

Om dama bruker mer tid på msn/facebook etc så ville jeg i 99% av tilfellene forlatt dama. stor sjans for at hun holder på/er interessert i noen andre, dessverre :/

[mortenbr]

lol kjetil er 15 år.

 

on topic. ser ut som dårlig kommunikasjon fra hennes side er mye av grunnen til at du er usikker. nettopp fordi hun verker bekrefter eller avkrefter dine tanker/bekymringer. God kommunikasjon er alfa og omega. Dette er selvfølgelig min mening, men jeg har vært i fast forhold i 7 år nå å det ser ut til å fungere.

 

Hvordan få henne til å prate mere er noe jeg ikke vil begi meg ut på, men som nevnt over her, å få være med til psykologen hennes å nevne problemene/bekymringene dine der kan hjelpe veldig på. Du har en "nøytral" tredjepart du kan prate til, og ikke rett til dama di. Dette funka hvertfall for min egen del, da jeg har slitt nå i 5 år selv. For dama mi var dette noe som absolutt hjalp henne til å stå ved min side, da hun fikk ett bedre innblikk i hvordan ting ligger ann.

 

Uansett, lykke til fremover til dere begge!

[Melkesjokoladen]

Om dama bruker mer tid på msn/facebook etc så ville jeg i 99% av tilfellene forlatt dama. stor sjans for at hun holder på/er interessert i noen andre, dessverre :/

 

Ikke nødvendigvis. Kanskje det er lettere for henne å kontakte folk indirekte enn direkte, og dermed er MSN et greit kommunikasjonsmiddel for å "være sosial". Kanskje det fra vårt synspunkt ikke akkurat passet med omstendighetene på hytteturen, men nå forstår vi heller ikke hennes verden heller da.

[AnonymDiskusjon]

Svar til Kjetil:

Vel.. I de fleste tilfeller så kan det være slik. Men de aller fleste hun tar kontakt med er i engelsktalende land. For det meste i Storbritannia/USA. Hun er oversosial, og har alltid vært det. Helt siden dag en når jeg ble kjent med henne.

 

Jeg kan ofte sitte ved siden av henne og se hva hun snakker om og det har aldri vært hintet til at hun skjuler noe forhold for meg. Om hun så faktisk gjør det så skal jeg finne det ut selv, og ikke anta det bare fordi en på et forum sier det kan være det.

 

De fleste hun skriver til er jenter på hennes alder som gjerne har vært venner i flere år.

 

Back on track: Jeg vil ikke at denne tråden skal handle om hvorvidt hun er utro eller ikke. Det er ikke der det ligger. Hva jeg vil finne ut av med denne tråden står i siste avsnitt.

 

Melkesjokoladen:

Jeg skal prøve å dekke alle feltene du nevner.

 

Du har for det første rett. Jeg ønsker å MESTRE situasjonen. Ikke komme meg ut av den. Jeg har lyst til å dele livet mitt med henne så lenge skjebnen tillater det.

 

Grunner til at jeg er usikker er som du har nevnt. At hun hverken bekrefter eller avkrefter spørsmål, at jeg må sitte på benken og undre dag ut og dag inn.

 

Ta opp usikkerheten.. Vel det er litt vanskelig, jeg klarer glatt å snakke med folk om forskjellige tema men det er noe med henne som gjør det vanskeligere å ta opp ting. Om hun fortsat går til psykolog tviler jeg egentlig på men jeg skal se om det er noe jeg kan ta opp med henne. Det vanskelige med diagnosene hennes er at de er forskjellige fra person til person. Det finnes ingen fasit som jeg kan følge.

 

Jeg er kjempeglad i henne, hun har frisket opp livet mitt mye og satt farger på det.

 

Å sette seg inn i graviditet som mann er som å snakke med en stein tror jeg. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det, men jeg merket jeg ble litt trist inni meg når hun tok aborten.

 

Takk for innlegget ditt. Å få noen andre til å samle tankene til en ryddig kortstokk hjelper!

 

Morten:

Hvordan kan jeg få sparket igang en bedre kommunikasjon? Vi bor ca 40 minutter mellom hverandre akkurat nå og slik vil det bli en stund, så det blir mye chat og dødsnakk som "hvordan har du det" etc.. Finner ingen tema å diskutere med henne.

 

Melkesjokoladen (igjen):

Der traff du spikeren igjen! Hun er ofte slik at hun foretrekker å skrive enn å si det direkte/telefon. Det har jeg fått bekreftet lørdagen hun sa hun tok abort. Da var det uaktuelt at jeg møtte henne eller ringte henne. Det var "skummelt".

 

Så i hennes tilfelle så liker hun bedre å være litt på avstand i perioder.

 

Hytteturen ble brukt til et avbrekk fra omverdenen for min del. Fått nok av terroren i Oslo og vært på ferie i 2,5 måneder uten å reise bort. Men hun er ekstremt glad i å lese. Jeg spanderte faktisk nye briller på henne i sommerferien.

 

______

 

Idag hadde vi egentlig avtalt å bade i bassenget i byen. Men hun svarte meg ikke. Plutselig var hun pålogget og sa telefonen var tom for batteri. Hun hadde egentlig planer om å ringe meg midt på natta for å spørre om å overnatte hos meg så hun slapp å ta ferga hjem. hun hadde vært på bar sammen med en flokk homofile. Uansett. Jeg ble litt skuffet over at hun ikke sa noe til meg før, men jeg tilgir henne samtidig fordi hun faktisk hadde en grunn for at hun ikke kontaktet meg.

 

Postet av anonym: 7bfbef111b6fd6cd4dcd6ca59b04f532

[medisinOmsider]

Kom deg vekk, dette ender uansett ikke bra. Jo mer du investerere i forholdet, jo vondere blir det når det først går til helvete. Noe som ikke er uvanlig når den ene lider av alvorlige psykiske lidelser.

[AnonymDiskusjon]

Tenk over det du sier medisinomsider. Er alle med psykiske lidelser singel? Det går godt an å være sammen med en som lider psykisk bare du kjenner personen godt nok. Gi oss nå en sjanse da.

 

Postet av anonym: 7bfbef111b6fd6cd4dcd6ca59b04f532

[Swafty]

Tror du burde komme deg vekk før du blir psykisk syk av det her selv! Dama sliter deg tydeligvis ut

[medisinOmsider]

Tenk over det du sier medisinomsider. Er alle med psykiske lidelser singel? Det går godt an å være sammen med en som lider psykisk bare du kjenner personen godt nok. Gi oss nå en sjanse da.

 

Postet av anonym: 7bfbef111b6fd6cd4dcd6ca59b04f532

 

Jeg var sammen med en som slet med angst og depresjon i 5 år. Jeg vet nøyaktig hva jeg snakker om. Det er flere år siden nå og jeg sliter fortsatt. Det hjelper ikke at du kjenner personen godt nok når de ikke kan stole på sine egne tanker engang! Det jeg sier er at selv om du bruker enormt mye tid på å være der for noen som sliter, så kan de fremdeles kaste deg på dør. De skylder deg ikke en dritt. Det er ikke verdt det, det er det som er poenget mitt.

[Dinosauromann]

Synes folk har en veldig tendens til å spy ut "hun/han har en psykisk lidelse, kom deg vekk!" på dette forumet.

Med en lidelse som bipolar lidelse er det klart det vil kreve mye av begge personene i forholdet, men det er ikke dermed gitt at det ikke kan fungere. Det er forskjell på folk, ikke sikkert alle vil takle det like bra. Det er viktig å forstå hva lidelsen innebærer.

 

Barn er en veldig sterk psykisk påkjenning for en person med bipolar lidelse, som lett kan få personen til å skyte opp i mani, eller ned i depresjon. Det kan nok ha vært ganske slitsomt å måtte ta en slik avgjørelse (mye mere enn hos en person uten en slik lidelse).

 

Om hun ikke allerede går til psykolog, bør du definitivt oppmuntre henne til å kontakte helsevesenet igjen, for å få hjelp til å takle problemene. Det er også ekstremt viktig at hun får tatt medisinene hun har fått utskrevet for lidelsen.

 

Jeg har vært i forhold med ei som hadde bipolar lidelse og ADHD selv, og kjenner litt igjen måten du beskriver at hun har oppført seg på. Det er jo godt mulig denne episoden har ført til at hun har kommet inn i en depressiv periode.

 

Jeg synes du skal være ærlig og si hva du føler, men vær forsiktig, det er viktig at du viser at du vil støtte henne. Tror det er viktig å jobbe med å finne ut hvordan håndtere lidelsen hennes best mulig.

Endret 14. september 2011 av Dinosauromann

[AnonymDiskusjon]

Takk for støtten Dinosaurmann. Jeg ser du forstår hva det innebærer å være sammen med en som lider av disse tilstandene. Det kan godt stemme at hun var deprimert da, men jeg så det ikke på det tidspunktet.

 

Jeg har alltid sagt at jeg vil være der for henne når hun trenger meg, at jeg kan dra til henne akkurat den dagen det passer om jeg må. Hun har ikke benyttet seg av tilbudet ennå bortsett fra en gang da ei venninne av henne sleit ekstra mye. Da var jeg der for henne og støttet henne.

 

Det var også en annen gang, rimelig tidlig i forholdet. Hun slo opp med eksen over msn på bar, mens vi var i et forhold. Grunne til at hun utsatte det var fordi hun ikke ville slå opp i eksamenen hans og ødelegge karakterer. Jeg satt der i timer med tørkepapiret for hånd og ei hånd på skuldra.

 

Så bare jeg får bli bedre kjent med henne, lidelsene hennes og få forbedret kommunikasjonen så vil forholdet fungere bedre. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem.

 

Igår rett før jeg la meg så fortalte jeg henne at jeg syntes det var tungt å sitte der fredags-kvelden og ikke høre en lyd fra henne. Og at det hadde vært fint om hun sier ifra neste gang når planene endres. Den godtok hun glatt.

 

Hun kommer hit på lørdag for å feire bursdagen min. Da kan jeg benytte sjansen til å diskutere med henne.. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det opp uten å snu alt på hodet.

 

 

Postet av anonym: 7bfbef111b6fd6cd4dcd6ca59b04f532