Verdensdagen for selvmordsforebygging - 10. September

[Yoshii]

Jeg vet ikke om dette er ironisk eller et tegn fra en høyere makt, men i dag, 10. september hadde jeg faktisk tenkt å ta selvmord. Selvmordsbrevet er skrevet og hele pakken. Bare en tilfeldighet at jeg kom over denne tråden. Jeg har aldri hørt om Verdensdagen for selvmordsforebygging før.

Jeg har slitt psykisk ganske lenge, og har allerede et selvmordsforsøk på samvittigheten. Jeg har ingen venner, er 20 år og jomfru, og har aldri hatt kjæreste. Jeg sitter hjemme hver dag og helg, blir aldri invitert med på ting, og blir som regel ekskludert.

 

Som "selvmordskandidat" vil jeg likevel komme med noen innvendinger. Jeg har aldri forstått dette med at man skal redde folk fra å ta selvmord. Jeg har det helt forjævlig, likevel skal jeg måtte leve og eventuellt tvinges igjennom diverse psykiske behandlinger for å bli "bedre". Jeg er i live fordi min familie vil jeg skal være det. Ved det forrige selvmordsforsøket ble jeg innlagt i to uker, og mine foreldre ble overbeskyttende så til de grader. Fikk knapt nok lov å gå ut. Derfor forteller jeg dem ikke om selvmordsplanene mine nå. Det er bedre at de ikke vet noe. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ønsker noe hjelp av psykologer. Jeg er lei av at folk skal forklare meg at "du klarer deg fint uten venner", at "det bare er problemer med kjærester", eller at "det er mange som ikke har sex før de er 20". Jeg er lei av å snakke om mine problemer med folk, slik at de kan finne på dårlige unnskyldninger for at jeg skal fortsette det miserable livet jeg har, slik at de slipper å ha dårlig samvittighet.

 

Hvis jeg ikke orker å leve lenger mener jeg det er en god nok grunn til å ta selvmord.

 

Hilsen en stambruker av diskusjon.no kamuflert som 7415ac0b27715ef52d310448665f6001.

 

Postet av anonym: 7415ac0b27715ef52d310448665f6001

 

Bra sagt

 

+ Det her presset som er idag, er ikke til særlig god hjelp for og si det slik.

Endret 10. september 2011 av Yoshii

[Jann - Ove]

Har man tenkt over hvorvidt det er egoistisk å gjøre det slutt, og kommet fram til konklusjonen at det ikke er egoistisk / ikke behøver å være egoistisk, så har man tenkt over saken. Det er viktig. Man har da satt seg nok inn i emnet til at man tør mene noe, og det skal det stå respekt av.

 

Som jeg sier i førstepost, det fins ingen fasit. Men vi vet at åpenhet er viktig.

 

Det gjør vondt å lese gjesteposten til 7415ac0b27715ef52d310448665f6001. Jeg forstår det å mangle grunner til å leve - men vanligvis mangler man også gode grunner for å dø. Kan du helt ærlig si at det ikke fins kjangs for at ting kan bli bedre? (helt uten å ta stilling til hvordan, eller når.)

 

Omtale av selvmord i media er ikke underlagt strenge lover som forbyr det - men det er god skikk å være forsiktig, og som dag1234 sier - de er gjerne litt for forsiktige. Større mediehus har gjerne egne etiske retningslinjer og føringer, og følger de. Stort sett alt som kan krype og gå av medier her i landet følger Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin "Vær varsom"-plakat, og den er relevant når det gjelder omtale av selvmord.

 

De som virkelig vil gjøre det slutt, klarer å gjøre det selv om man forsøker "alt." Men det fins også de som velger å gjøre det slutt uten å engang ha forsøkt å få hjelp. Det er for jævlig.

[dag1234]

Jeg vet ikke om dette er ironisk eller et tegn fra en høyere makt, men i dag, 10. september hadde jeg faktisk tenkt å ta selvmord. Selvmordsbrevet er skrevet og hele pakken. Bare en tilfeldighet at jeg kom over denne tråden. Jeg har aldri hørt om Verdensdagen for selvmordsforebygging før.

Jeg har slitt psykisk ganske lenge, og har allerede et selvmordsforsøk på samvittigheten. Jeg har ingen venner, er 20 år og jomfru, og har aldri hatt kjæreste. Jeg sitter hjemme hver dag og helg, blir aldri invitert med på ting, og blir som regel ekskludert.

 

Som "selvmordskandidat" vil jeg likevel komme med noen innvendinger. Jeg har aldri forstått dette med at man skal redde folk fra å ta selvmord. Jeg har det helt forjævlig, likevel skal jeg måtte leve og eventuellt tvinges igjennom diverse psykiske behandlinger for å bli "bedre". Jeg er i live fordi min familie vil jeg skal være det. Ved det forrige selvmordsforsøket ble jeg innlagt i to uker, og mine foreldre ble overbeskyttende så til de grader. Fikk knapt nok lov å gå ut. Derfor forteller jeg dem ikke om selvmordsplanene mine nå. Det er bedre at de ikke vet noe. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ønsker noe hjelp av psykologer. Jeg er lei av at folk skal forklare meg at "du klarer deg fint uten venner", at "det bare er problemer med kjærester", eller at "det er mange som ikke har sex før de er 20". Jeg er lei av å snakke om mine problemer med folk, slik at de kan finne på dårlige unnskyldninger for at jeg skal fortsette det miserable livet jeg har, slik at de slipper å ha dårlig samvittighet.

 

Hvis jeg ikke orker å leve lenger mener jeg det er en god nok grunn til å ta selvmord.

 

Hilsen en stambruker av diskusjon.no kamuflert som 7415ac0b27715ef52d310448665f6001.

 

Postet av anonym: 7415ac0b27715ef52d310448665f6001

 

Hei

Det er mange viktige problem du tar opp, og jeg har lyst å kommetere noen av dem, bl a hvorfor man skal redde noen fra selvmord. For meg er det ganske klart at det er mitt ansvar å forsøke å berge liv. Så lenge jeg mener at selvmord skyldes en ubehandlet sykdom som gjør at en ikke finner livet verd å leve, så er det avgjørende at du får denne behandlingen slik at du kan få livsmotet tilbake. Samtidig er det slik at ikke alle blir hjulpet så godt som vi hadde ønsket, fordi behandlingen man tilbyr ikke er effektiv nok mot noen alvorlige tilfeller.

 

Jeg må si jeg ble ganske forskrekket over de utsagnene du har blitt møtt med. Å si til pasienter eller hvem som helst for den del, at de ikke har noe skikkelige problem, og at det "bare" er sånn eller "bare" slik, gjør meg trist og sint. Slik bagatellisering skal ingen trenge å høre i helsevesenet, for slike uttalelser tyder på at de som sier dem ikke forstår hvor vanskelig du har det, og at de heller ikke orker å dele smerten med deg. Vi er alle skrudd sammen sånn at når vi har det ille og vi ikke føler oss forstått så blir smerten sog fortvilelsen større, og motet mindre.

 

Å være 20 år å ikke ha venner er vanskelig, det tror jeg alle ville syntes. Og det er lett å komme inn i et skeivt spor der en blir mer og mer isolert, og det kan være vanskelig å skifte til et annet spor. I alle fall når en er deprimert. Å være jomfru og ikke ha kjæreste er heller ingen ønskesituasjon. Men det går an å klare seg på et vis uten venner, og hvert fall uten sex og kjæreste, for det er det mange som må - i alle fall for en periode. Det går også an å jobbe for å få det bedre, og så godt som en får et til på disse områdene.

 

Så sier du er lei av å snakke om problemene dine og å gå i behandling som du ikke ønsker. Jeg tenker du er inne på noe vesentlig her. Kanskje du er av dem som ikke har nytte av å grave i problemene og alt som ikke er slik det skulle. Det kan være at du er av dem som ville hatt mye mer nytte av å holde på med og styrke noe du kan og får til, altså få økt din mestringsfølelse. Det er i så fall viktig å ta dette opp med behandleren din.

 

Du sier også at å ikke orke livet er nok grunn til å ville dø. Jeg har egentlig ikke probleme med et slikt synspunkt. For alle kan bli så slitne at de når et punkt der de ikke orker mer eller har mer krefter igjen. Men på det tidspunktet er døden for meg ikke et godt alternativ. Det er derimot omsorg, hvile og å få komme seg til hektene igjen. For når overskuddet kommer tilbake, så kommer også livsmotet. Men jeg skulle like å se det menneske som aldri har tenkt tanken i en gitt situasjon at nå er det så ille at det beste hadde vært å ikke være mer. Men, for de aller fleste blir det med det.

 

Jeg håper ikke du setter dine planer ut i livet. Kanskje det var en slags mening med at du skulle komme over denne tråden i kveld.

 

Med vennlig hilsen

Dag

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg har ingen venner, er 20 år og jomfru, og har aldri hatt kjæreste. Jeg sitter hjemme hver dag og helg, blir aldri invitert med på ting, og blir som regel ekskludert.

 

Jeg har det helt forjævlig, likevel skal jeg måtte leve og eventuellt tvinges igjennom diverse psykiske behandlinger for å bli "bedre". Jeg er i live fordi min familie vil jeg skal være det.

 

Hilsen en stambruker av diskusjon.no kamuflert som 7415ac0b27715ef52d310448665f6001.

 

Postet av anonym: 7415ac0b27715ef52d310448665f6001

 

Når jeg leste posten din så fikk du meg til og tenke på meg selv.

Jeg kan si det slik at jeg matcher disse punktene dine nesten 100%, og at jeg har nesten samme tankegang som deg.

 

Jeg har selv ofte ønsket om og gjøre det slutt, selv om jeg har nesten endelig fått teken på skolen og har planer på utdannelsen min. Ofte kan jeg gå i ukesvis og tenke bare på forskjellige måter og gjøre det slutt på. Men jeg klarer aldri de siste stegene.

 

Jeg er overvektig og sliter med flere psykiske lidelser.

Igjennom livet har jeg hatt få venner og en etter en har de jeg hadde forlatt meg.

Til daglig føler jeg meg ensom og som om folk ignorer meg. I fritiden driver jeg med mine hobbyer for meg selv.

 

Jeg har alltid hatt tanken om at feks snakke med en psykolog har vært unødvendig og at jeg føler at jeg ville ha kastet bort psykologens tid.

Ofte tenker jeg på at det ikke er vits og leve fordi jeg bare står i veien for alle andre og deres fremgang.

 

 

Til nå så er det bare her jeg har fortalt om dette bare for og nevne det.*

 

Hilsen en person mellom 18-22 år

 

Postet av anonym: 51a0b7d65657b01d86c987260509891c

[trygvan]

Hm. Bra dere forteller om det her.

 

Jeg har vært på et lignende sted da jeg var omtrent på den alderen. Overgangen fra ungdom til ung voksen var tøff for meg. Valgfriheten blir for stor og samfunnets forventninger til hvor fantastisk flott du skal ha det og alt det du skal få til virker overveldende og kan være deprimerende. Det krever en sterk "rygg" å kunne beholde roen og troen på seg selv. Man må la mange muligheter gå, og fortsatt vite med seg selv at "min verdi er fortsatt like god".

 

Jeg gikk et par ganger til psykolog, og jeg har også snakka med foreldre og litt med en prest. Jeg tror det er viktig å gjøre noe med det. Før man går til de skrittene det er å gå til psykolog eller prest virker det kanskje skremmende og ukjent. Jeg husker jeg skrev noen litt paniske e-poster til en studentprest. E-postene var delvis prega av at jeg ikke turte å møte opp fysisk. Men jeg kom til slutt til at jeg i alle fall skulle prøve å møte opp fysisk til en slik tjeneste, var veldig usikker på hva jeg skulle si, men angrer ikke på at jeg prøvde i dag. Jeg hadde skrevet dagbok en god del på forhånd, og det jeg fortalte om var i stor grad ting jeg kunne skrevet i dagboka. Jeg har ikke samme behov fro slike tjenester i dag, tror i hovedsak jeg bare måtte prøve det, og jeg beviste for meg selv at jeg var i stand til å ta vare på meg selv, også psykologisk. Det var kanskje en nødvendig erfaring at noen kunne lytte til mine tanker slik de var lagt fram på mine premisser.

 

Når jeg vokste opp så var det en god del fokus på det at man IKKE skulle ta seg selv "for seriøst". Jeg tenker at man av og til må snu på dette; noen ganger må man forsikre seg om at man tar seg selv seriøst nok. Du har jo ansvar for deg selv. Om du skal fungere godt i samfunnet, så må du lære deg å ta vare på deg selv, slik at du kan kommunisere dine behov.

 

Vel, håper noen kan la seg inspirere positivt av tankegangen og erfaringene mine til å ta noen fornuftige skritt vekk fra kanten av stupet.

[AnonymDiskusjon]

Du sier også at å ikke orke livet er nok grunn til å ville dø. Jeg har egentlig ikke probleme med et slikt synspunkt. For alle kan bli så slitne at de når et punkt der de ikke orker mer eller har mer krefter igjen. Men på det tidspunktet er døden for meg ikke et godt alternativ. Det er derimot omsorg, hvile og å få komme seg til hektene igjen. For når overskuddet kommer tilbake, så kommer også livsmotet. Men jeg skulle like å se det menneske som aldri har tenkt tanken i en gitt situasjon at nå er det så ille at det beste hadde vært å ikke være mer. Men, for de aller fleste blir det med det.

Her må jeg sette fingeren på en "bisarr vrangforestilling" som dukker opp i alle diskusjoner om selvmord, nemlig det at ting kan bli bedre igjen.

 

IGJEN???

 

Det har aldri vært "bedre". Overskuddet kan aldri komme "tilbake", for det har aldri vært der. Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg gikk i barnehagen. Om jeg hadde opplevd at livet kunne være bedre, hadde jeg selvfølgelig ikke hatt selvmordstanker! Er ikke dette elementært?

 

 

Postet av anonym: 4584b3f41dbaaf7d1f31efa12176b587

[dag1234]

Du sier også at å ikke orke livet er nok grunn til å ville dø. Jeg har egentlig ikke probleme med et slikt synspunkt. For alle kan bli så slitne at de når et punkt der de ikke orker mer eller har mer krefter igjen. Men på det tidspunktet er døden for meg ikke et godt alternativ. Det er derimot omsorg, hvile og å få komme seg til hektene igjen. For når overskuddet kommer tilbake, så kommer også livsmotet. Men jeg skulle like å se det menneske som aldri har tenkt tanken i en gitt situasjon at nå er det så ille at det beste hadde vært å ikke være mer. Men, for de aller fleste blir det med det.

Her må jeg sette fingeren på en "bisarr vrangforestilling" som dukker opp i alle diskusjoner om selvmord, nemlig det at ting kan bli bedre igjen.

 

IGJEN???

 

Det har aldri vært "bedre". Overskuddet kan aldri komme "tilbake", for det har aldri vært der. Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg gikk i barnehagen. Om jeg hadde opplevd at livet kunne være bedre, hadde jeg selvfølgelig ikke hatt selvmordstanker! Er ikke dette elementært?

 

 

Postet av anonym: 4584b3f41dbaaf7d1f31efa12176b587

 

 

Fint hvis du lager en bruker, så er det lettere å holde orden på hvem som poster hva.

 

Selv små barn kan bli deprimerte. Barnelegen Rene Spitz oppdaget under andre verdenskrig at evakuerte barn hadde depresjoner, og at disse var så alvorlige at flere av barna døde. Han la merke til at på de store sovesalene som ungene levde, så økte dødeligheten jo lengre vekk fra døren ungene sov. Det skyldtes at de ungene som lå nærmest døren hedde mer voksenkontakt enn de lengst inne i rommet. Det å bli forlatt for en baby er en psykologisk død, det kan sette i gang automatiske shut-down responser i barnet, der utgangen kan være dødelig, mente Spitz.

 

Funnene til Spitz har hatt stor betyding for tilknytningsteori og hvor viktig det er for barns psykiske utvikling at det er stabil og god voksenkontakt fra tidlig av. Men funnene hans har også hatt stor og viktig betyding for hvordan man organiserer baneavdelinger på sykehus. Alle barn skal ha primærkontakt blant de ansatte slik at det i størst mulig grad skal kunne oppstå god tilknytning, samt at det har blitt helt vanlig at en eller begge foreldre får bo på sykehuset når barnet er innlagt. Men det tok lang tid før dette var helt på plass, og selv langt ut på 60-tallet var det slik at man trodde det var best for barnet å ikke se foreldrene den tiden de var innlagt.

 

Jeg kjenner jo ikke din oppvekst og dine tidligste livserfaringer, og det gjør du gjerne ikke selv heller. Men det kan være at dine selvmordsønsker stammer fra sterke opplevelser av å være forlatt på et tidlig stadium i livet. Gjerne før du hadde særlig språkferdigheter til å bearbeide det du erfarte. Da hender det at følelsen lever videre, mens selve opplevelsen ikke kan huskes.

 

Hilsen

Dag

[dag1234]

Hm. Bra dere forteller om det her.

 

Jeg har vært på et lignende sted da jeg var omtrent på den alderen. Overgangen fra ungdom til ung voksen var tøff for meg. Valgfriheten blir for stor og samfunnets forventninger til hvor fantastisk flott du skal ha det og alt det du skal få til virker overveldende og kan være deprimerende. Det krever en sterk "rygg" å kunne beholde roen og troen på seg selv. Man må la mange muligheter gå, og fortsatt vite med seg selv at "min verdi er fortsatt like god".

 

Jeg gikk et par ganger til psykolog, og jeg har også snakka med foreldre og litt med en prest. Jeg tror det er viktig å gjøre noe med det. Før man går til de skrittene det er å gå til psykolog eller prest virker det kanskje skremmende og ukjent. Jeg husker jeg skrev noen litt paniske e-poster til en studentprest. E-postene var delvis prega av at jeg ikke turte å møte opp fysisk. Men jeg kom til slutt til at jeg i alle fall skulle prøve å møte opp fysisk til en slik tjeneste, var veldig usikker på hva jeg skulle si, men angrer ikke på at jeg prøvde i dag. Jeg hadde skrevet dagbok en god del på forhånd, og det jeg fortalte om var i stor grad ting jeg kunne skrevet i dagboka. Jeg har ikke samme behov fro slike tjenester i dag, tror i hovedsak jeg bare måtte prøve det, og jeg beviste for meg selv at jeg var i stand til å ta vare på meg selv, også psykologisk. Det var kanskje en nødvendig erfaring at noen kunne lytte til mine tanker slik de var lagt fram på mine premisser.

 

Når jeg vokste opp så var det en god del fokus på det at man IKKE skulle ta seg selv "for seriøst". Jeg tenker at man av og til må snu på dette; noen ganger må man forsikre seg om at man tar seg selv seriøst nok. Du har jo ansvar for deg selv. Om du skal fungere godt i samfunnet, så må du lære deg å ta vare på deg selv, slik at du kan kommunisere dine behov.

 

Vel, håper noen kan la seg inspirere positivt av tankegangen og erfaringene mine til å ta noen fornuftige skritt vekk fra kanten av stupet.

 

 

Veldig bra du vil dele disse erfaringene med oss, trygvan. Det er så viktig for andre i liknende situasjon å få vite at det ikke skal så mye til alltid. Du er med å gi håp til andre som sliter med liknende tanker. Du viser at selv om det kan se ganske vanskelig ut når det står på, så fant du en vei som fungerte for deg og sånn fikk det bedre.

 

Mvh

Dag

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal fortelle litt nærmere om hvorfor jeg er slik jeg er. Det begynte når jeg begynte på barneskolen. Det tok ikke lang tid før jeg ble klassens mobbeoffer. Spesielt én av elevene tok initiativet til å mobbe meg daglig. Så fra 1. til litt uti 7. klasse ble jeg mobbet, banket opp, drapstruet og "jaktet på" nesten hver dag. Og tro meg, når en av elevene har med seg kniv på skolen og truer med å kutte halsen din i friminuttet når du er 10 år gammel, og du vet godt at han er i stand til å gjøre det, det setter dype spor. Eller når han får med seg en kamerat til å holde meg fast, slik at han kan kvele meg. Eller bare helt vanlig juling. Det var daglig kost. Dette var ting som kunne skje mens lærerne så på, uten at de brydde seg. Læreren trodde blandt annet at kniven mobberen hadde truet meg med var en blyant, mens det i realiteten var en Swiss Army-kniv. Politiet brydde seg heller ikke. Han ble anmeldt, og politiet snakket med foreldrene hans. Det ble ingen bedring av den grunn.

 

Så jeg ble veldig innesluttet på barneskolen. Hadde ingen venner. Jeg klarte ikke å følge med ordentlig i timene, og ble de siste årene plassert på en spesialgruppe med autister og lettere tilbakestående elever flere ganger i uken. Slik ble jeg klassens freak, noe som selvsagt ikke bidro positivt.

 

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg vanvittig sjenert og innesluttet. Jeg begynte veldig lett å gråte, og dette ble brukt mot meg. Blandt annet ble jeg ofte baksnakket, og aldri inkludert i grupper når vi skulle ha gruppearbeid. Det endte som regel med at læreren plasserte meg på en tilfeldig gruppe, og det var som oftest ganske tydelig at de andre på gruppen ikke ville ha meg der. I 10. klasse begynte ting å bli bedre, og sakte men sikkert så jeg mer positivt på livet. Helt til jeg begynte på videregående.

 

De første månedene på videregående gikk ting veldig bra, og jeg følte at ting endelig var på vei oppover. Endelig skulle ting bli bedre. Så fikk vi en ny elev i klassen. Han var en drittsekk av dimensjoner, og hadde ingen problemer med å mobbe både meg og et par andre i klassen. Denne saken ble så alvorlig at jeg ble sykemeldt to ganger på et halvt år, og etterhvert ble store deler av fylkeskommunen involvert i saken. Blandt annet ble det flere ganger leid inn fagfolk som snakket om hvordan man skulle oppføre seg mot andre og være inkluderende, etc.

 

Iallefall, alt dette førte til at jeg falt tilbake på omtrent det stadiet jeg var på da jeg sluttet på barneskolen. Andreåret på videregående skole gikk forsåvidt greit, men jeg var umotivert og følte jeg hadde valgt feil linje. Så siste året gikk jeg påbygg. Når jeg begynte var jeg dødssjenert, og jeg hadde en svak følelse av at folk ikke ville ha noe med meg å gjøre. Men jeg gjorde det jeg kunne for å ignorere den følelsen, og ting gikk i hvertfall rundt. Men det tok ikke lang tid før jeg fikk bekreftet at folk ikke ville ha noe med meg å gjøre. På vinteren skulle klassen min på en helgetur til Dale. Når vi skulle velge hvem som skulle kjøre opp dit, rakk jeg og 4-5 andre opp hånden. Navnene til de 4-5 andre ble skrevet opp på tavlen. Jeg ble ikke skrevet opp før noen etterhvert nevnte at også jeg hadde hånden oppe. Som om ikke det var nok, var det ingen av de 22 personene som skulle være med som ville sitte på med meg. Ikke engang jeg hadde så lave forventninger. Jeg tror ikke det er mulig å beskrive følelsen jeg hadde da. Det var like før jeg begynte å gråte foran hele klassen. Noen uker senere fikk jeg nok av alt. Da hadde jeg nettopp vært i en trafikkulykke, og bestemte meg for å ta livet av meg. Jeg skrev et lite selvmordsbrev, og la det under viskeren på en annen i klassen sin bil, før jeg selv skulle kjøre inn i første og beste fjellvegg. Desverre (eller kanskje udesverre?) var det vinter, og jeg presterte å kjøre meg fast i snøen. Og det tok så lang tid å komme meg løs at han som hadde fått selvmordsbrevet klarte å ta meg igjen og fikk overtalt meg til å komme tilbake på skolen. Skolen hadde ringt til foreldrene mine, som etterhvert kom og hentet meg.

 

Jeg ble innlagt på et psykriatisk sykehus i to uker etter dette. Dette var egentlig ganske bra. Jeg slapp å høre foreldrene mine si at jeg ikke strakk til. Jeg slapp å føle meg ekskludert på skolen. Men jeg ble jo utskrevet. Resten av det skoleåret var jeg veldig deprimert, spesielt i russetiden. Det var nå jeg skulle miste jomfrudommen. Det var nå jeg skulle drikke meg full og ha det gøy. Men når man har en mor som krever at man er hjemme til klokken 24, og som tror man blir alkoholiker av å drikke to drinker, og skal bruke en halvtime på å bryte meg ned før jeg går ut, så bidrar ikke det til noe positivt akkurat. Så i løpet av russetiden drakk jeg én gang. Jeg var kun med på rebusløpet. Jeg var ikke med i noen russebil, eller med på noen arrangementer. Så jeg har egentlig bare dårlige minner fra russetiden.

 

Så nå, litt over et år senere, sitter jeg her. Fremdeles alene. Mer deprimert enn noen gang før. Kort fortalt mener jeg i hvertfall at jeg har hatt det jævlig nok nå. Nesten hele livet mitt har vært en nedtur, og jeg ser ingen lys i tunellen. Jeg skulle egentlig ikke vært i live i dag en gang. Så nå får bare tiden vise hvor lenge jeg lever.

 

Hilsen en stambruker av diskusjon.no, nok en gang kamuflert som 7415ac0b27715ef52d310448665f6001.

 

 

Postet av anonym: 7415ac0b27715ef52d310448665f6001

[dag1234]

@stambruker. Jeg må si du har fått mye motgang. Mer enn mange andre. Og at du har hatt liten eller ingen støtte verken på skolen eller hjemme. Samtidig virker det som om du er er følsom person av lynne. Så det er ganske imponerende at du har klart deg så bra med så lite. Det mener jeg, og det ikke noe jeg bare sier.

 

Jeg tror kanskje du er av dem som kan klare å omdefinere historien din fra en som tenkte om deg selv som et mobbeoffer, til å bli en mobbeoverlever.

 

Det er ganske stor forskjell på de to begrepene. Og det er ganske stor forskjell på hvordan du tenker om seg selv og hva du sier til deg selv utfra hvilken forklaring du har om deg selv. Du kan ikke endre på det du har vært utsatt for, du kan kun endre på hvordan dette preger deg.

 

Jeg synes du har kommet langt allerede og at du setter gode og beskrivende ord på hva du har vært igjennom. Og jeg skal ikke komme med noe lettvint om at det bare er å tenke positivt, for sånn er det ikke, men jeg vet at det går så mye bedre med dem som klarer å tenke at de er en som klarte seg på tross av - enn en som gikk til grunne på grunn av alle vanskene de møtte.

 

Hilsen

Dag

[Gunfreak]

Har vært masse selvmord i familen og ste familien.

 

Først ute var en en av mine 4meninger, han hengte seg i skogen etter bursdagen sin, ingen viste noen ting, kom helt ut av det blå.

 

Så skøyt en av mine mindre kjente tremeninger seg.

 

Når jeg var 15 tok jeg opp telefonen når det ringte og fikk beskjed at boren min hadde skutt seg og var død, etter et ganske stort sjokk viste det seg at det var broren til ste faren min, altså min ste onkel. Han hadde i lengre periode missbrukt alkohol og stoff, og blitt veldig uberegnlig, så kom det frem at kona vile skille seg, så en mørk natt, i pille rus, tok han en pistol til panna og skøyt seg.

 

Dette første til at faren hans, min ste bestefar, tok selvmord på den lengst mulige måten, ved å sulte selg i hjel, det tok mange år, han spise ofte mindre enn en brødskive om dagen, han ble svakere og svakre og så ble sent på sykehus der han ble fetet opp med næring, før han ble sent hjem igjen og det samme skjedde på nytt, slik holdt han på i 3 år, før han til slutt døde.

 

 

Under hele den tiden, hadde jeg og mamma slitt med broren min, i en alder av 25 sa han at han ville dø, de neste 13 årene, var han av og på selvmords kandidat, han ville bli ektremt deprimet, låse seg hjemme og ikke gå ut av senga på 2 uker, hver gang dette skjedde viste vi aldri om han ville komme ut av dette levende. Han hadde diabetes, noe som første til at han begynte å miste synet. Han sa rett ut at han aldri ville leve som en blind mann, synet var nesten helt borte på et øye og han var livredd for å miste det på det andre. Det siste året fikk vi ogås vite at han ville trenge nyre transplantasjon i løpet av noen år.

 

Fast legen vår sa rett ut at han ikke ville bli en gammel man, ble han 55 ville det være et under. diabetesen hadde rett og slett gjort for mye skade, fordi han aldri passet på bloodsukkeret sitt.

 

Vel for 3 år siden, ble han forelsket kanskje for første gang i livet sitt, var det mer enn en kortvaring atraksjon. Når hun slå opp gikk han inn i et depresivt humør.

 

Etter en uke uten å få noen kontakt med han, tok en venn og låste deg inne og fant han hengende fra taket i leigliheten sin.

 

Hei

Det var voldsomme hendelser du har blitt utsatt for. Har du fått noe hjelp og oppfølging etter dette?

 

Mvh

Dag

 

Nei egentlig ikke.

[dag1234]

Har vært masse selvmord i familen og ste familien.

 

Først ute var en en av mine 4meninger, han hengte seg i skogen etter bursdagen sin, ingen viste noen ting, kom helt ut av det blå.

 

Så skøyt en av mine mindre kjente tremeninger seg.

 

Når jeg var 15 tok jeg opp telefonen når det ringte og fikk beskjed at boren min hadde skutt seg og var død, etter et ganske stort sjokk viste det seg at det var broren til ste faren min, altså min ste onkel. Han hadde i lengre periode missbrukt alkohol og stoff, og blitt veldig uberegnlig, så kom det frem at kona vile skille seg, så en mørk natt, i pille rus, tok han en pistol til panna og skøyt seg.

 

Dette første til at faren hans, min ste bestefar, tok selvmord på den lengst mulige måten, ved å sulte selg i hjel, det tok mange år, han spise ofte mindre enn en brødskive om dagen, han ble svakere og svakre og så ble sent på sykehus der han ble fetet opp med næring, før han ble sent hjem igjen og det samme skjedde på nytt, slik holdt han på i 3 år, før han til slutt døde.

 

 

Under hele den tiden, hadde jeg og mamma slitt med broren min, i en alder av 25 sa han at han ville dø, de neste 13 årene, var han av og på selvmords kandidat, han ville bli ektremt deprimet, låse seg hjemme og ikke gå ut av senga på 2 uker, hver gang dette skjedde viste vi aldri om han ville komme ut av dette levende. Han hadde diabetes, noe som første til at han begynte å miste synet. Han sa rett ut at han aldri ville leve som en blind mann, synet var nesten helt borte på et øye og han var livredd for å miste det på det andre. Det siste året fikk vi ogås vite at han ville trenge nyre transplantasjon i løpet av noen år.

 

Fast legen vår sa rett ut at han ikke ville bli en gammel man, ble han 55 ville det være et under. diabetesen hadde rett og slett gjort for mye skade, fordi han aldri passet på bloodsukkeret sitt.

 

Vel for 3 år siden, ble han forelsket kanskje for første gang i livet sitt, var det mer enn en kortvaring atraksjon. Når hun slå opp gikk han inn i et depresivt humør.

 

Etter en uke uten å få noen kontakt med han, tok en venn og låste deg inne og fant han hengende fra taket i leigliheten sin.

 

Hei

Det var voldsomme hendelser du har blitt utsatt for. Har du fått noe hjelp og oppfølging etter dette?

 

Mvh

Dag

 

Nei egentlig ikke.

 

 

Det er trist, men jeg kan ærlig talt ikke si jeg er så overrasket.

 

Hilsen

Dag