...

[thomassit0]

Leser på http://www.fmylife.com/ nå

 

"Today, at work, a weird old woman randomly came up to me and told me that it's okay: being ugly isn't a choice, it's nothing to be ashamed of, and that it's what inside that counts. She then hugged me and walked away. FML"

Hvorfor "FML" på den? Det er jo riktig. Det er jo det som er inni som er viktig. Utseende forsvinner uansett etterhvert som man blir eldre og eldre.

 

fordi det ikke er så hyggelig at noen sier rett ut at du er stygg kanskje?

Endret 16. januar 2012 av Thomas_H

[nomore]

Hva er FML?

[Jason P. C.]

Fuck my life. Morsomme ting, trygg side

[Kjetil..]

Hva er FML?

 

Fuck My Life (dog blir ofte misbrukt av jenter på facebook, mista bussen FML ol.)

[Jason P. C.]

Leser på http://www.fmylife.com/ nå

 

"Today, at work, a weird old woman randomly came up to me and told me that it's okay: being ugly isn't a choice, it's nothing to be ashamed of, and that it's what inside that counts. She then hugged me and walked away. FML"

Hvorfor "FML" på den? Det er jo riktig. Det er jo det som er inni som er viktig. Utseende forsvinner uansett etterhvert som man blir eldre og eldre.

 

fordi det ikke er så hyggelig at noen sier rett ut at du er stygg kanskje?

 

Nettopp, derfor går jeg ikke ut hvis jeg ikke må. Det er faktisk så jævlig å få slengt etter seg hvordan man ser ut, hva er vitsen med å kommentere utseendet til folk?

[FlinkeFreddy]

Leser på http://www.fmylife.com/ nå

 

"Today, at work, a weird old woman randomly came up to me and told me that it's okay: being ugly isn't a choice, it's nothing to be ashamed of, and that it's what inside that counts. She then hugged me and walked away. FML"

Hvorfor "FML" på den? Det er jo riktig. Det er jo det som er inni som er viktig. Utseende forsvinner uansett etterhvert som man blir eldre og eldre.

 

fordi det ikke er så hyggelig at noen sier rett ut at du er stygg kanskje?

 

Nettopp, derfor går jeg ikke ut hvis jeg ikke må. Det er faktisk så jævlig å få slengt etter seg hvordan man ser ut, hva er vitsen med å kommentere utseendet til folk?

Du møter feil folk...

[Jason P. C.]

Jeg kan ikke velge hvem jeg skal treffe på ute dessverre

[FlinkeFreddy]

Jeg kan ikke velge hvem jeg skal treffe på ute dessverre

Kan ikke jeg heller. Det er mange jeg skulle likt å unngått, dog av andre årsaker enn utseende.

[Lexiboij]

Noen folk er rasshøl enkelt å greit, skal du møte folk, ikke gå nødvendigvis på bar. Finn deg en fritidsaktivitet. Jeg startet med politikk i høst og har blitt godt kjent med bortimot 50 personer på 2 måneder. Politikk er ikke nødvendigvis det beste alternativet, men om du blir med frivillige organisasjoner for eksempel møter du HYGGELIGE folk og du får det på CV. Det er en vinn vinn situasjon.

[AnonymDiskusjon]

Jeg trives best alene. Jeg har alltid tenkt på at jeg må få venner, holde kontakten med folk. Prøve å bry meg om andre mennesker jeg møter. Men i realiteten er det egentlig er egentlig dette kun fordi folk forventer dette av deg. Folk forventer at du skal ha venner, ha et sosialt liv, gå på byen, baksnakke folk. Hvorfor? Jeg liker ingen av de delene. Men det er åpenbart noe feil med meg.

 

Postet av anonym: 4c5fd190ea35228d52d1418efe1c21e8

[TheMartine]

Nettopp, derfor går jeg ikke ut hvis jeg ikke må. Det er faktisk så jævlig å få slengt etter seg hvordan man ser ut, hva er vitsen med å kommentere utseendet til folk?

 

Altså, jeg ser problemstillingen, og jeg vet akkurat hvordan det er. Har fått det indoktrinert gjennom store deler av livet at jeg er ufyselig på alle måter. For meg ble løsningen å dra på dataparty. Antagelig litt fordi jeg var jævlig god i de fleste spill, og fikk respekt derav. Jeg var eneste jente, og fikk respekt derav. Det er stort sett mørkt, og folk er fakta faen ikke så innmari opptatt av hvordan du ser ut.

 

Nå er kanskje ikke dette en hobby du er så hypp på å plukke opp, men jeg kan i hvert fall fortelle deg av egen erfaring at det faktisk finnes miljøer hvor alt, rått og røti, blir akseptert.

 

En annen ting jeg har fått sansen for, er kampsport. Jeg har nettopp begynt på Krav Maga, både for treningens del og fordi jeg har fått tips fra andre om at det er selvtillitsbyggende som rakkern å trene kampsport. Nå har jeg ikke vært der mer enn et par ganger, men det er faktisk sant. Bare det å tvinge seg ut og møte folk, ta på fremmede, la fremmede ta på deg, drite seg ut foran en hel haug med folk du ikke kjenner - det er vondt der og da, men du verden som du vokser fort på det.

[emwa]

Jeg synes det var litt trist å lese dette Så dumt at du har det slik! Jeg er sikker på at du er et fantastisk menneske uansett. Du prøver i alle fall å bedre situasjonen, og det er et godt intiativ

 

Jeg klikket meg inn på denne tråden da jeg oppdaget trådnavnet, ''all the lonely people''. Jeg er nemlig en av disse ensomme sjelene. Riktignok er jeg 17 år og har livet foran meg og bl bla. Men selv visdomsord fra optimistiske gamle tanter hjelper ikke meg og mitt hode. For jeg VET faktisk at jeg aldri vil oppleve standarden om mann og 2 barn Men kanskje er det helt greit? Jeg er et utrolig kjedelig menneske, og noe form for ytre skjønnhet har jeg absolutt ikke. Jeg er rett og slett forever alone... Jeg har ei veninne da. Men hun behandler meg dårlig og klager dagen lang.

 

Kanskje er noen mennesker dømt til å leve i ulykkelighet. Jeg er i hvert fall et godt eksempel her. Jeg lever, men hvorfor lever jeg? Hvorfor viet gud meg til jorden hvis jeg allikevel blir ulykkelig og dør med et kaldt hjerte? Hvorfor får lykkelige mennesker som er verdt noe kreft? wierd stuff Hvorfor kan ikke jeg få en dødelig diagnose. Jeg gjør ikke så mye konstruktivt her på jorden uansett..

 

Herreguuud.

[Raven_Heart]

"Lykke" er noe man må skape selv. Det kommer ikke rekende på ei fjøl, og det finnes ikke den ting som kan gjøre deg permanent lykkelig. Og i fare for å høres ut som ei gammal tante - hvis du "vet" du aldri kommer til å oppleve standarden med mann og to barn så kommer du garantert ikke til å oppleve det.

Tro er en ganske svær del av dette gamet, og det man tror vil hjernen gjøre til virkelighet. Ikke nødvendigvis fordi "virkeligheten" faktisk er sånn, men fordi vi ubevisst filtrerer og forvrenger inntrykkene vi får slik at de skal stemme overens med hvordan vi tror verden fungerer, og foretar valg som vil lede oss dit.

Endret 23. januar 2012 av Raven_Heart

[QBab]

Til trådstarter: Ohoi! Lyst å finne noe en dag?

Bor selv i Bergen, så den saken er jo biff.

 

Jeg er åpen er for det meste:

Konsoll gaming ( du må stille med konsoll, min ligger hjemme hos mor )

Billiard

Stand up show

Kino

Filmkveld

Tacokveld

Fylla på byn

Ta en øl på en random uteplass go diskutere livets mysterier

Stikke å trene sammen

Etc etc etc

Endret 10. mars 2012 av QBab

[Sitronsaft]

QBab er en hyggelig fyr (møttes på forumtreff), så når han tilbyr seg å henge er det bare å slenge seg på ^^

 

Ah, er interessant å lese i denne tråden. Dere skriver om dere selv og livene deres, og jeg kan ikke unngå å bli litt "glad" i flere av dere. Dere virker rett og slett som veldig oppegående og flotte folk, som jeg er sikker på at jeg kunne vært venn med hadde tilfeldigene bestemt det slik. Kanskje kjenner jeg meg bare igjen ^^,

 

Vet at det ikke er så lett, jeg (som anser meg som veldig "sosial") synes det er ganske ukomfortabelt å treffe en haug med fremmede.. men hvorfor ikke arrangere treff? Nå er vel folk i denne tråden spredt over hele landet, men arranger treff i egen by, se hvordan det går Er jo ingenting å tape på det.

[Tmz]

Jeg har lett for å snakke med folk, har hund, så treffer mange ute, og småpraten går. Mitt problem er min dårlige selvtillit, grunnet utseende mitt. Jeg er rett og slett stygg, og dette tenker jeg på døgnet rundt. Men i drømmene mine ser jeg normal ut, så det er godt å slippe det der.

 

Siden jeg ikke har utseendet til det, så er jeg ikke sosial. jeg klarer ikke fake glede, for jeg er jo stygg, og stygge mennesker skal ikke ha det bra, de skal skamme seg, holde seg hjemme, ikke plage folk

Det der er bare tull, utseende gir deg kanskje selvtillit som igjen hjelper deg sosialt. Men jeg kjenner noen som absolutt ikke har utseende med seg, men som har utrolige store nettverk og er den type personer alle vet hvem er.

 

Man må klare å by på seg selv, og det er ikke så lett hvis selvtilliten er dårlig. Jeg vet hvordan det er å ha dårlig selvtillit og det kan fint jobbes med, trening samt ta vare på sitt eget utseende er ting som har hjulpet meg veldig ihvertfall.

[AnonymDiskusjon]

For 8 måneder siden hadde jeg nesten ikke kontakt med vennegjengen fra ungdomsskolen. Hvorfor ikke? Det gikk opp for meg etter ett år på studier. Jeg tok aldri iniativ til å være med dem(sier ikke at dette er likt i ditt tilfelle). Jeg ringte aldri noen av dem. Jeg hadde god kontakt med alle sammen før jeg begynte å studere. Grunnen var at jeg fikk kontakten gratis ved å se dem på skolen. Et par av dem var jeg med vær eneste dag og helg bare fordi det var en vane og jeg tenkte ikke mer over det. Til slutt tok dem ikke iniativ selv. Det verste med hele greia var at jeg ikke brydde meg. Jeg hadde det fint med meg selv. Men hele tiden viste jeg at det var noe som manglet. Men jeg tørde ikke ta iniativ selv. Slik det har vært hele livet mitt. Ofte tok jeg ikke telefonen når de ringte. Jeg var redd for hva de ville ha meg med på(jeg vet det høres sykt ut, sosilt problem kanskje?). Jeg var redd for å møte nye mennesker. Til og med mennesker jeg kjente. Jeg var redd jeg ikke levde opp til deres foreventinger. Er jeg ikke god nokk? Denne takegangen hadde jeg i neste 2 år.

 

Til slutt gikk jeg inn i meg selv. Jeg ringte en av kompisene mine jeg hadde hatt best kontakt med. Som jeg også viste ville være med meg(men hadde gitt opp å ta iniativ). Det begynte med at jeg var med på en fest(EN fest). Der fikk jeg kontakt med verden mest fantastiske jente. En jente som jeg hadde vist hvem var hele livet mitt. Store deler av livet mitt var hun nabo jenta, før hun flyttet. Jeg hadde vært med henne og vennegjengen ett par ganger før kanskje. Etter dette tok jeg mer og mer iniativ til å være med vennene mine. Hvorfor? Selvtillig kanskje?

 

Idag, kun 8 måneder senere, er jeg sammen med en jente jeg vil dele resten av liver mitt med. Mine tidligere venner er jeg med hele tiden. Jeg er ikke redd for noe som helst. Jeg kan starte en samtale med en gammel kjenning jeg ikke har snakket med på fire år. Jeg elsker å møte nye mennesker.

 

Poenger mitt er ikke å skryte over mitt sosiale liv, men å vise deg at ting kan snu. Du må bare møte de rette menneskene.

 

Vet ikke hvor gammel du er, eller hva du liker å gjøre. Men neste gang jeg er i Bergen skal oppsøke deg, så tar vi en pils. Enten du vil det eller ei Anonym poster: 762dc48db177b0bc4c5185db40395b12

[;_;]

Skulle det likevel være noen som virker greie, aner jeg ikke hvordan man tar skrittet fra kollega til venn.

 

Nei... Åssen gjør en det der egentlig?

 

Har noen fasit på dette spørsmålet? Er en (kvinnelig) kollega jeg skulle ønske jeg kunne "bli venn" med.

[Rattlebone]

Interessann tråd. Henger meg på, jeg.

[QBab]

Ikke sitt her inne å syt og klag, send meg heller en PM, så skal jeg lære dere alt om å trengs for å skape venneforhold som varer livet ut. Det er som å lære og sykle, når du først kan det så glemmer du det ikke. Det er bare at noen tryner hardt av og til, og derfor ikke tør å hoppe på sykkelen igjen.