Månedsstafetten September 2011 - oppdatert 13.09.2011

[Dorian Gray]

Filmforumets månedsstafett!

Vi lar oss inspirere av Lycanthrophes strålende månedsstafett og setter i gang en månedsstafett for filmforumet! Det går ut på at én person får i oppgave å lage en liste for hver dag i måneden med forskjellige tema. Jeg vet ikke om musikkdelen eksklusivt går for de respektive år sine beste album, men vi kan heller være litt mer åpen her. De beste (eller verste) filmene (generelt eller innenfor en spesiell sjanger/stil), de beste skuespillerprestasjonene, den beste kinematografien - her er det lov å være kreativ. Skriv noen ord, legg ved noen bilder eller videoklipp, osv.

 

Jeg åpner med september måned og de resterende 22 dagene. Temaet jeg har valgt er de mannlige og kvinnelige skuespillerprestasjonene fra de siste 11 årene jeg har likt best. Jeg valgte "likte beste" framfor "de beste" fordi det er vanskelig å komme utenom Sean Penn i Mystic River eller Daniel Day Lewis i absolutt alt han gjør, og jeg vil lage en litt mer interessant liste. Dette er karakterer som har det lille ekstra fra skuespillere som har klart å forsvinne helt i rollen. Vi begynner med mannlig skuespiller fra år 2000, og innlegget vil straks være klart. Jeg anbefaler alle å kikke innom tråden til Lycanthrope, slik at de kan se hvordan formatet fungerer.

 

Ønsker man å være nestemann i køen så er det bare å melde seg i tråden, så overtar du 1. oktober.

 

September 2011:

Endret 13. september 2011 av Dorian Gray

[Dorian Gray]

Mannlig skuespiller - 2000 - 08.09.2011

Joaquín Phoenix som Commodus i Gladiator

Stafettens første er en "no-brainer" for meg, selv om jeg er veldig glad i Ed Harris sin rolle i Pollock. Joaquíns rolle i Gladiator var det som gjorde filmen for meg, og uten ham vet jeg ikke om jeg ville klart å se forbi filmens mer tullete øyeblikk. Han er så gjennomført ufyselig som det går an å få en karakter; 100% usympatisk, feig og selvisk, med litt sosiopatiske tendenser og en liten dæsj incest slengt inn bare for å gjøre det klart for publikum at vi snakker drittsekk. En slik overdrevet og usympatisk karakter ville sannsynligvis feilet med en annen skuespiller, men med Joaquín i rollen er mannen framfor alt interessant. Jeg gleder meg til scenene med ham, jeg vil vite mer om hva han driver med og hva livet hans går ut på - han er i mine øyne den mest interessante karakteren i filmen. Han er kanskje skrevet som den mest endimensjonale, men han viser et så bredt repertoar av vemmelighet at det aldri blir banalt. One-liner Maximus er selvfølgelig kul på en Liam Neeson, "But what I do have are a very particular set of skills.."-måte, men en helt fungerer ikke uten en god skurk. Og denne skurken er svært, svært god.

 

Har jeg fått alt til å fungere så vil du under finne et klipp fra filmen som viser hvorfor han er så fascinerende. Tell gjerne hvor mange replikker Commodus har i løpet av scenen (ingen) eller hvor få øyeblikk han faktisk er med (svært få). Likevel føler jeg at det er ham scenen handler om - hans forakt for Gladiator sine evner (00:15), skuffelsen som renner over ham i det han innser at noen har beseiret Tigris (00:28) som går over i sjalusi når han ser over på søsteren som han selv vil ha. Han nøler (00:47), viser sin usikkerhet over den ukjente situasjonen, reiser seg opp, lar hovmoden overta, og beveger seg mot publikum. Han vet at han har tapt, men vet også at han alltid har makten, og selv når han blir beseiret så skal han ha det siste ordet. Han løfter hånden, smiler i et lite øyeblikk, ser ned og viser det beste eksempelet jeg har sett på film av ren ondskap. Alt dette uten å si et ord. Filmen anbefales selvfølgelig, og utenom denne scenen så er også hans arrogante opptreden foran senatet (1t02m, Extended Edition) nok et fantastisk eksempel på hvor ustabil og emosjonell karakteren er. Arroganse, hovmod, flause, forakt - alt i løpet av få øyeblikk og ofte uten ord. Ekte skuespill, det der.

 

http://vimeo.com/28830450

 

Klippet ser ut til å ha blitt fjernet minutter etter jeg lastet det oppe. Youtube altså. Hvis noen har en alternativ løsning så tar jeg imot forslag. Har forsøkt med Vimeo, får se om de lar videoen ligge en stund.

Endret 9. september 2011 av Dorian Gray

[Dorian Gray]

Kvinnelig skuespiller - 2000 - 09.09.2011

Ellen Burstyn som Sara Goldfarb i Requiem for a Dream

Nå er jeg litt kjedelig som valgte to Oscarnominerte roller på rad, men innimellom er Oscarfilmer også gode filmer. Heldigvis. Requiem for a Dream er, som de fleste vet, en grusom film. Vond å se på, vond å tenke på i ettertid. Jeg vurderte å se filmen på nytt igjen før jeg skrev om den, men jeg fant ut at jeg ikke vil ødelegge helgen. Stygge ord å si om en film som er så god, men det var kanskje poenget også. Det er mye som går galt i filmen, og prostitusjon og narkotika virker gjerne verre enn piller og depresjon, men likevel er det Sara som er den jeg synes mest synd på av alle karakterene. Skjebnene til alle karakterene er rimelig horrible, noen kanskje i overkant så, men bare hvordan Sara har det midt i filmen er nok til å rive i meg. Burstyn har selvfølgelig fått mye hjelp av manus, men skuespillet (da spesielt i monologen jeg trekker frem her) er det som virkelig gjør at det svir. Det er ikke ordene "It's a reason to get up in the morning" som slår deg i magen, selv om replikken er vond å høre. Det er hvordan leppene hennes trekkes nedover, slik man gjerne opplever når man holder på å gråte og holder igjen. Stå gjerne foran et speil og forsøk å gjenskape det uten å virkelig være opprørt - det er dønn umulig. For å få frem den slags emosjon som hun viser i scenen så holder det ikke å tenke på hva karakteren føler, man må føle det karakteren føler. Og det kommer svært godt frem at Burstyn har fått til. Når jeg ser Alec Baldwin fremfører monologen sin i Malice så tenker jeg "Fy faen, for en dyktig skuespiller". Når jeg ser Ellen Burstyn gråte foran sønnene sin så glemmer jeg at det er skuespill.

 

Burstyns karakter i Requiem bølger og daler i emosjonene i løpet av få øyeblikk, slik Joaquin gjorde igår. Hele hennes emosjonelle spekter er ankret i desperasjonen hennes - følelsen av at hele livet hennes er ute av hennes kontroll. Hun smiler gjennom tårene når hun plutselig kommer på hva "løsningen" er ("Call Seymour, tell him to meet me at the beauty parlour!). Det er ikke mange ganger jeg har sett ekte desperasjon blant venner og familie, og hver gang har det vært ekstremt vondt og ubehagelig å være vitne til. Det er ikke mindre så når Sara gjør det, selv om det er på film. Burstyn er 100% fryktløs i filmen. Hun har sminket seg stygg, grått øynene hovne og deretter fått et kamera trykket opp i ansiktet og gitt alt. Selvsikkerheten som kreves for å kunne spille en så usikker karakter er verdt å ta i betraktning, og det er den innstillingen man finner hos legendene innenfor film.

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=i3OK0KgXjmk

Endret 9. september 2011 av Dorian Gray

[Lawliet]

Gøy! Litt mer interessant enn bare beste flim per år dette.

[Dorian Gray]

Mannlig skuespiller - 2001 - 10.09.2011

Justin Theroux som Adam Kesher i Mulholland Dr.r

Månedens første "wildcard" og kanskje ikke den første du selv ville trukket frem? Det var selvfølgelig andre skuespillere i gode roller i 2001, men verken Denzel, Crowe i A Beautiful Mind eller Sean Penn som retard skilte seg ut for meg. Det som derimot traff mine personlige preferanser svært godt var en mann som har samme briller som meg. Theroux er Lynch selv, slik Guido var i 8 1/2 eller Chinaski var i Factotum, og den rollen er ofte den mest interessante. Når forfatteren plasserer seg selv i filmen så er det enkelte ting som alltid vil gå igjen - det vil alltid være en svært stilig person som opplever en del problemer og ofte faller ganske hardt. Det er slike alle kunstnere ser på seg selv, og selv om jeg har regissert totalt to kortfilmer i mitt liv så føler jeg meg likevel som en kunstner. Sigaretter, rødvin på tirsdager, meningsløse forhold, dramatikk og apati - drømmelivet.

 

 

Scenen jeg trekker frem blir interessant ca fra 2:17, og jeg har ikke tenkt å beskrive det så voldsomt. Han gjør ikke så mye ut av seg, men likevel liker jeg ham og setter ham som høydepunktet i filmen. "This is the girl." Voldsomt bra.

http://www.youtube.com/watch?v=R_VEQI2nS48

Endret 12. september 2011 av Dorian Gray

[Hyperio]

Vet du hva? Jeg digger denne tråden. Keep it up!

[Dorian Gray]

Takker dere begge! Var litt redd den ville gå helt under radaren, men greit med støtte, så gidder man å oppdatere hver dag. Morgendagens blir bra, en undervurdert rolle i en undervurdert film.

[Hyperio]

Jeg forstår ærlig talt ikke helt konseptet, "må" du nå gå videre opp i år helt til samtidsfilmer? Eller er det bare å plukke random prestasjoner/elementer i en film?

[Gunfreak]

Takker dere begge! Var litt redd den ville gå helt under radaren, men greit med støtte, så gidder man å oppdatere hver dag. Morgendagens blir bra, en undervurdert rolle i en undervurdert film.

 

 

Du mener Shia LaBeouf som Sam Witwicky i transformers?

[Dorian Gray]

Jeg forstår ærlig talt ikke helt konseptet, "må" du nå gå videre opp i år helt til samtidsfilmer? Eller er det bare å plukke random prestasjoner/elementer i en film?

Jeg tar en mannlig og en kvinnelig skuespiller per år fra 2000-2011. Dvs at søndags bidrag vil være kvinnelig skuespiller fra 2001. Tanken er at man skal lage en regel for seg selv og deretter følge den - det eneste kravet er at man poster en ny post hver dag i en hel måned. Får man oktober så har man 31 dager til å følge en mal - det være de beste filmene fra 1900 til 1931 eller en annen variant. Jeg har valgt å gi hvert år én mannlig og én kvinnelig skuespillerprestasjon. Ønsker man å ta en annen "vri" så er det selvsagt lov. Det viktigste er å gi folk en mulighet til å levere litt alternative "anmeldelser" og et utløp for litt kreativ skriving.

 

Shia har overraskende nok ikke fått en plass i min plan. Kanskje neste gang. Den jeg har valgt er en kvinnelig skuespillerprestasjon i 2001, per min plan.

[Dorian Gray]

Kvinnelig skuespiller - 2001 - 11.09.2011

Julianne Moore som Clarice Starling i Hannibal

 

Påstand: Hannibal er en undervurdert film. Og ikke nok med det, den kunne også vært bedre enn det den er. Kanskje det er derfor den så sjeldent nevnes når man snakker om virkelige gode filmer - den er litt ufullstendig. Enkelte mangler, og erstattes av elementer som kanskje er like gode, men likevel ikke helt riktige. Jonathan Demme erstattes av Ridley Scott, Ted Tally av Mamet (Glengarry Glen Ross)/Zaillian (Schindler's List) og Jodie Foster (en av mine favoritter) av Julianne Moore (favoritten min). Alt ligger til rette for en oppfølger som faktisk kan være på nivå med originalen. Så hvorfor er den ikke det? Svaret er vel egentlig Thomas Harris, en mann som er for smart for sitt eget beste og for farlig til å tenke for mye på. Men det er ikke hovedfokuset i dag.

 

Julianne Moore. Magnolia, The Big Lebowski, Boogie Night, Children of Men. Også Hannibal, selvfølgelig. Der Jodie Foster var ung, liten, nervøs, sterk men undervurdert, smart men uerfaren så er Julianne Moore voksen. Hun er Starling som stjerne - hun krever respekt. Åpningsscenen hennes med Evelda er enestående - begge kvinnene kommanderer hver sin tropp med trigger-happy gutter, og standoffen mellom de to er nervepirrende som faen. Starlings forsøk på å være autoritær samtidig som åpenbart er livredd - Evaldas rolige bevegelser, til tross for hjertebank. Starlings kjemper stadig mot mennene rundt henne, og til tross for stadig press så gir hun seg ikke. Protagonist som funker. Jeg liker det. Men hun er kanskje ikke hovedpersonen i denne filmen likevel. Hun er mer "the love interest", som er litt sjarmerende på en "det er ikke sånn manus skal skrives"-måte. De som har lest boken vet at enkelte ting fungerer bedre uten tre akter, set pieces og Aristotles som manusforfatter, og det er nok der filmen skranter litt. Man forventer litt andre ting av filmen enn det man får; man forventer et tempo, en utvikling, en god følelse i magen når det hele er over. Og det vet jeg ikke om man får.

 

Scenen jeg slenger ut er bare slutten, da jeg ikke har funnet ut hvordan hente ut klipp lenger enn 2 minutter (som egentlig er en fin "teaser"-lengde, da poenget med tråden er å få alle til å se filmene jeg velger ut på nytt^^). Det er også en gigantisk spoiler, så du burde heller se hele filmen framfor disse to minuttene. Oppsummeringen av hele Clarice-karakteren, fra Silence til Hannibal i både bok- og filmform kommer i disse siste øyeblikkene. Det ligner ikke på boken i det hele tatt, som er bra fordi Harris er, som sagt, fra vettet. Og det fungerer bra når man har lest om disse karakterene i mange, mange timer, men ikke når man bare har sett to timer med tradisjonell Hollywood-film. Clarice er sterk og smart til siste øyeblikk, og der alle andre ville gitt opp så fortsetter hun. Det er et par ting som må være på plass for en skuespiller - en regissør som lar deg ta sjanser, et skikkelig manus og en motspiller som gjør deg bedre. Hun hadde mannen bak Blade Runner, mannen bak Schindler's List og mannen som AFI kåret til tidenes skurk. Og akkurat som Clarice var det kvinnen blant mennene som skilte seg ut.

 

 

http://vimeo.com/28927034

[Dorian Gray]

Mannlig skuespiller - 2002 - 12.09.2011

Colin Farrell som Stu Shepard i Phone Booth

Enkelte skuespillere får meg til å tenke "Skjerp deg, du klarer bedre enn dette!" når jeg ser dem i dårlige filmer. Noe som er litt ironisk, med tanke på at jeg har studert siden 2006 uten å ha en grad. Jeg burde kanskje ikke kritisere andre for å ta den lettvinte løsningen. Skuespillere som Nicholas Cage, som ignorerer "en film for pengene, en film for kunsten"-regelen til de fleste store skuespillere og heller går for "motta manus - ok da, jeg er med"-modellen. Dagens utvalgete er en annen skuespiller jeg gjerne skulle sett _spille_ litt oftere, i stedet for å bare være tilstede i en film. Det er snakk om Colin Farrell.

 

Han er flink, det er det ingen tvil om. Han kan spille morsom, han kan spille alvorlig, man kan stole på at han leverer varene gitt at man leverer manuset. Men han tar ikke sjansene. Det gjorde han med Phone Booth fra 2002, en film som handler om ham og ingen andre. Hele filmen på dine skuldre, vær så god. Flaks han er flink, da.

 

Jeg har sett Phone Booth kanskje 30 ganger. Jeg lastet den ned i 03/04 og så den hver dag etter skolen - ihvertfall hadde jeg den på i bakgrunnen. Enkelte filmer er bare sånn - det er behagelig å høre på dem, akkurat som musikk. Dazed and Confused og The Big Lebowski er også filmer man lett kan bare ha gående. Filmen minner meg egentlig litt om Cast Away, i den forstand at filmen kanskje ikke er enestående, men man kan ikke unngå å legge merke til hvor dyktig skuespilleren er. Hvorfor er det engasjerende å høre på deg stå der og snakke i en time? Hvorfor er det fortsatt engasjerende når jeg har sett det hundre ganger? Det er vel noen klare grunner til det.

 

Selvfølgelig, som i alle gode historier, så har vi en karakter som utvikler seg fra ufyselig til snill. Det er noe alle mennesker setter pris på - en utvikling etter sitt eget hjerte. Det hjelper også at mannen er kjekk. Han har en litt rar amerikansk aksent som folk som aldri har vært i New York klager på, men som jeg liker ganske godt. Men det må være noe mer enn det.

 

Det må være monologen. Er det noe gøyere enn monologer? Alec Baldwin, Al Pacino, Michael Douglas, Ned Beatty - de beste scenene er alltid de hvor ett menneske tar et oppgjør med verden og forteller alle nøyaktig hva som situasjonen er til folk som ikke aner hva som skjer. Én tagning, full konsentrasjon, 100% innlevelse i materialet, "right out of the park". Og ifølge IMDb trengte Farrell hele ett forsøk på å få det til. Hvorfor ikke, så rekker kameramannen middag med familien.

 

http://www.youtube.com/watch?v=7BVY3AC-YeM