Har noen problemer og håper noen har litt tid å avse

[BaronVonRuslebiff]

Hei.

 

Registrerte meg akkurat her fordi jeg følte for å dele noen ting jeg sliter med med noen, og kom ikke på noen andre steder å gjøre det.

 

Jeg er en gutt på et par og tjue år, jeg har en kjæreste som jeg stortrives med, hun betyr alt for meg og jeg er villig til å gjøre hva som helst for å holde på forholdet våres.

Saken er at det ser ut som det begynner å skrante nå.

 

Jeg har alltid hatt litt problemer med å sosialisere meg, alltid vært for sjenert, følt at jeg ikke har dugd til noe særlig og aldri vært noe særlig populær. Etter ungdomsskolen så snudde ting seg litt, jeg ble litt tøffere i trynet og begynte å gi litt blaffen i hva folk syntes og sa, noe som jeg tror var en positiv overgang for meg, folk merket vel at jeg ble litt mer autoritær og ting gikk greiere. Som det er i den alderen fikk jeg mange nye kjærester i hytt og pine, var som regel ikke sammen i mer enn et par uker og gjorde aldri noe mer enn å kysse. Så fikk jeg en kjæreste i sommerferien før jeg begynte på VGS (byttet linje etter første året, så gikk totalt fire år), og vi var sammen i omtrent to og et halvt år. Alt virket perfekt og bra, men så innså jeg at vi hadde enkelte problemer. Ikke noen store noen kanskje, men uerfaren med forhold som jeg var så tenkte jeg at det ikke var noen annet råd enn å bare gjøre det slutt, noe jeg angret sterkt på i lang tid.

 

Siste året på videregående var jeg hovedsakelig ensom, holdt meg for meg selv og var deprimert. Jeg gikk ofte hjem fra skolen og endte med å bare sitte i senga og gråte. To ganger spesielt husker jeg at jeg gikk hjem med hensikt i å ta livet mitt, noe jeg aldri klarte å manne meg opp til å fullføre.

Etter bruddet gikk jeg i underkant av to år uten å være i kontakt med noen jenter. Var et par som inviterte meg hjem og alt det der, men jeg hadde innsett at jeg var en person som var helt avhengig av å ha et ordentlig stabilt forhold, og ikke noe "på si".

Jeg startet på høgskolen på denne perioden, men droppet kjapt ut da jeg ikke klarte å fokusere på skolearbeidet. JEg var på et helt nytt sted, helt alene, sterkt deprimert og hadde problemer med å sosialisere fra før av. Dagene var tunge og lange.

 

En gang jeg var hjemme en helg så ble jeg med på et vors hos en venn, til tross for at jeg egentlig misliker å drikke alkohol sterkt. Der var det en jente som jeg ikke kjente, en av to faktisk, hun andre var den nye kjæresten til kompisen min. Jeg spurte henne hvem hun andre jenta var, og fikk navn og sånn, uten å tørre å ta kontakt. Jeg tenkte ikke mer på det, og dro hjem til der jeg bodde. Ikke lenge etter la hun meg til på Facebook, og fra der holdt vi kontakten. Jeg er ganske mye tøffere og har mer selvtilitt på nett, så vi hadde ingen problemer med å bli bedre kjent, og hun innså vel at jeg faktisk var ganske grei. Hun var ikke egentlig interessert i noe forhold, da hun akkurat hadde kommet ut av et par uker langt forhold, som forøvrig var hennes første. Dette burde tilsi at jeg burde holdt meg unna, da jeg visste innerst inne at jeg trengte et ordentlig forhold, men på en eller annen måte visste jeg at det måtte bli henne, og jeg vlagte å ta sjansen og til slutt overbevise henne om å velge meg.

 

Vi drev på i flere måneder, uten at hun ville gjøre det offisielt, til jeg etter omtrent 3 måneder sa at det var nå eller aldri, og hun fikk ta et valg. Hun gråt seg til søvn i armene mine, dagen etter vekket hun meg med et kyss og spurte om jeg ville være kjæresten hennes. Jeg tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv.

 

Det neste halve året var veldig bra, jeg bodde på et annet sted, men det var ikke noe problem, så flyttet jeg tilslutt tilbake til byen hun bodde i. Hos foreldrene mine igjen, da jeg var innkalt til militæret, og hun var på siste året på videregående. Vi hadde det så bra, og tenkte at det ikke kom til å være noe problem at jeg reiste.

 

Ikke lenge etter jeg inne i militæret merket jeg hvor feil det var for meg. Alt jeg brydde meg om her i verden var å ha noen å dele meg og livet mitt med, og her var jeg dratt bort fra alt og alle jeg kjente og var glad i, og låst inne i noe som føltes som et fengsel. Jeg merket selvmordstankene presse på igjen, men denne gangen var det andeledes, for nå ønsket jeg faktisk å leve i motsetning til før. Jeg søkte hjelp på leiren ble sendt hjem like etter.

 

Hun har nå flyttet to timer unna og går på universitet, men sliter veldig med forholdet. Jeg prøver å være så optimistisk og glad jeg klarer for at hun skal ønske å ta vare på det, men hun er veldig usikker, da det har skjedd mye mellom oss i det siste, og jeg tror ikke hun takler at jeg sliter mentalt så bra. Nå som jeg er tilbake føler jeg meg bra, men har valgt å gå til psykolog fordet om, bare i tilfelle rottefelle som det heter.

 

Det er veldig vanskelig mellom oss nå, vi har det bra i lag, og vi planlegger flere turer på besøk til hverandre og masse hygge, men allikevel merker jeg at hun har det litt tyngre enn før, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

 

Dette piner meg også, siden jeg hele tiden sitter og lider og er urolig for hva som kommer til å skje.

Hun vil ikke slå opp uten videre, for da kunne hun allerede gjort det, og ikke vært så glad for å få meg på besøk osv, og jeg er ikke sterk nok til å gjøre det heller. Det eneste jeg vil er å være med henne. Ja, jeg innser at det finnes andre i verden, men jeg vet hvor vanskelig det er for meg å finne dem, og jeg vet hvor vanskelig jeg har det i mellomtiden, så jeg er livredd for å bli sittende alene igjen.

 

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, sitter her på gråten med en stor klump i halsen. Vanligvis ville jeg sittet på sider og lest om hvordan folk har kommet seg igjennom og over selvmordstanker, men jeg ønsker ikke å gi de tankene noe fokus, for de er bare destruktive og er grunnen til at jeg er i denne situasjonen til å begynne med.

 

Forventer ikke at folk skal ha noe svar på problemene mine, og det ble ganske langt, så kanskje folk ikke gidder å lese engang, men jeg trengte bare å få det ut, og håper noen kan komme med et par oppmuntrende setninger. Jeg innser at jeg ikke er den eneste i verden som har det tungt, og håpet på at noen kunne dele erfaringer og tanker med meg. Alt settes veldig stor pris på..

 

Takk for tiden deres.

[dag1234]

Hei

Det var leit å lese at du har og har hatt det så tungt, og jeg har ikke så mange råd å komme med siden du alt har tatt tak i situasjonen og betilt time hos psykolog. Du har nok vært mer eller mindre deprimert siden 1. klasse på vgs, tror jeg.

 

Men det var noe som slo meg da jeg leste innlegget ditt, og det var at jeg ble usikker på hvor mye du er sammen med kjæresten din fordi du er glad i henne og hvor mye du var sammen med henne fordi du ikke holder ut din egen ensomhet.

 

Det kunne virke som om du var så fortvilt at du tar til takke med den som ville ha deg. Hvis det stemmer så får jeg tanker om at ikke alt har vært sånn som du har trengt i oppveksten din. I så fall, bli det problemer å jobbe med hos psykologen.

 

Hilsen

Dag

[BaronVonRuslebiff]

Hei, takk for svar.

 

Jeg skal være ærlig, jeg takler virkelig ikke å være i min egen ensomhet, men misforstå ikke, forholdet våres var virkelig bra før, og jeg var faktisk virkelig glad i henne. Jeg brukte lang tid på å finne noen, men når jeg traff henne visste jeg at det var hun jrg trengte. Som nevnt, så har jeg aldri slitt med å finne jenter, men hvem som helst er ikke bea nok, måtte finne noen jeg faktisk ville være med. Er sterkt imot one night stands og den slags, så det må være rett før jeg kaster meg ut i noe, og det var det med henne.

 

Nå vil jeg bare legge til at vi akkurat gjorde det slutt, siden jeg mannet meg opp etter innlegget og konfronterte henne med det direkte, da Jeg ikke orket å bli holdt på pinebenken. Det vil si at jeg har det enda hardere nå enn i stad. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

[dag1234]

Hei igjen.

Hva mener du med "vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre..."? Tenker du at du vil ta livet ditt?

 

Dag

[BaronVonRuslebiff]

Hei igjen.

Hva mener du med "vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre..."? Tenker du at du vil ta livet ditt?

 

Dag

 

Siden ingen kjenner meg her og jeg bruker et navn ingen vil kunne gjenkjenne meg med så skal jeg være ærlig.

 

Ja, jeg gjør det. Det er ikke første gangen, men hver gang tankene kommer, og hver gang jeg ikke klarer gjennomføre det så ser alt bare mørkere ut enn forrige gang. Jeg har som jeg skrev gått for å få timer hos psykolog, men jeg har fortsatt ikke hatt min første enda, og dermed sitter med alt inne og ser ingen lys i tunnelen.

 

Jeg prøvde virkelig hardt med dette forholdet, og det var det som drev meg til å fortsette og klare å komme meg på beina igjen, men nå som jeg trengte hun mest så blir jeg sittende igjen alene. Jeg vet at dette er vanskelig for henne, og selvfølgelig var det tungt for henne at jeg også hadde ting jeg sliter med, så jeg klandrer henne ikke for valget, men det gjør det ikke noe lettere for meg fordet om...

 

Jeg er yngst av en søskenflokk på fire, og jeg er den eneste som sliter med å klare meg selv og å komme meg ut i verden på egenhånd. Det eneste jeg klarer å tenke er 'hvorfor kunne dem ikke bare nøyd seg med tre barn?'.

[empetre]

Fint at du mannet deg opp. Føles nok ikke lett nå, men du finner nok en annen etterhvert. Brått så dukker drømmedama opp, en du kan flytte inn sammen med, og slipper å være borte fra så mye. Har aldri vært i din type situasjon før, så aner ikke hvordan det er, men det kommer alltids en dag i morgen, og dagen etter det igjen. Om du er nødt til å holde ut noen vonde uker/mnd/år, så er det virkelig verdt det når du møter en ny jente igjen

[dag1234]

"Det er ikke første gangen,..."jeg ikke klarer å gjennomføre det..." Er dette tanker om å ta livet ditt, eller har du faktisk forsøkt og ikke fått det til?

 

Dag

[BaronVonRuslebiff]

Fint at du mannet deg opp. Føles nok ikke lett nå, men du finner nok en annen etterhvert. Brått så dukker drømmedama opp, en du kan flytte inn sammen med, og slipper å være borte fra så mye. Har aldri vært i din type situasjon før, så aner ikke hvordan det er, men det kommer alltids en dag i morgen, og dagen etter det igjen. Om du er nødt til å holde ut noen vonde uker/mnd/år, så er det virkelig verdt det når du møter en ny jente igjen

 

 

Takk for støtte. Jeg er sikker på det finnes andre jeg passer sammen med, men hvem, hvor og når er spørsmål jeg helst skulle ha hatt svar på idag.. Det største problemet jeg har er med å få tiden til å gå. Dagene virker så lange her jeg sitter å ikke har noe særlig å drive med. Jeg pleide å like å drive med TV-spill, og er ihugga fan av rubiks kuber, men nå om dagen så orker jeg ikke tenke på å drive med det engang. Jeg vet ting ikke er lett, men det er derfor jeg er her, det føles veldig godt å få svar av folk, både i tråden og personlige meldinger. Man merker det ikke når man sitter inne og tenker at alt er ille, men folk bryr seg. Og det er godt å få oppleve en gang i blant...

 

"Det er ikke første gangen,..."jeg ikke klarer å gjennomføre det..." Er dette tanker om å ta livet ditt, eller har du faktisk forsøkt og ikke fått det til?

 

Dag

 

Jeg har ikke fysisk prøvd noengang, nei. Men som jeg skrev i originalinnlegget så har jeg gått hjem fra skolen flere ganger med hensikt å gjøre det. Jeg kjøpte inn nok piller til å fullføre jobben en gang (tror jeg i hvertfall, sjekka litt på nettet først om hva som funka, men husker ikke hva slags sort det var..), men fikk meg ikke til å gjøre det. En annen gang var jeg nede i kjelleren og kappet og knøyt tau, som jeg var innstillt på å henge meg i, uten at jeg helt visste hvor. Jeg var også livredd for å feile, og knekke nakken og bare ende opp lam for resten av livet...

 

Når jeg gikk på høgskolen så bodde jeg i en studenthybel i 8. etasje, rett utenforvinduet mitt var en stor asfaltplass, flere ganger stod jeg der og tenkte at det ville vært fort gjort å gjøre det.

 

Men som du ser så klinger jeg fortsatt til livet, det er åpenbart for meg at jeg egentlig ikke vil, og ikke tør, og at det er derfor jeg er her fortsatt. Trikset er vel å klare å fokusere på det positive og jobbe seg fremover utifra det.. Lettere sagt enn gjort. Er i hvertfall veldig optimistisk på psykologtimene, tror ikke de kan skade i hvertfall.

[empetre]

Fint at du mannet deg opp. Føles nok ikke lett nå, men du finner nok en annen etterhvert. Brått så dukker drømmedama opp, en du kan flytte inn sammen med, og slipper å være borte fra så mye. Har aldri vært i din type situasjon før, så aner ikke hvordan det er, men det kommer alltids en dag i morgen, og dagen etter det igjen. Om du er nødt til å holde ut noen vonde uker/mnd/år, så er det virkelig verdt det når du møter en ny jente igjen

 

 

Takk for støtte. Jeg er sikker på det finnes andre jeg passer sammen med, men hvem, hvor og når er spørsmål jeg helst skulle ha hatt svar på idag.. Det største problemet jeg har er med å få tiden til å gå. Dagene virker så lange her jeg sitter å ikke har noe særlig å drive med. Jeg pleide å like å drive med TV-spill, og er ihugga fan av rubiks kuber, men nå om dagen så orker jeg ikke tenke på å drive med det engang. Jeg vet ting ikke er lett, men det er derfor jeg er her, det føles veldig godt å få svar av folk, både i tråden og personlige meldinger. Man merker det ikke når man sitter inne og tenker at alt er ille, men folk bryr seg. Og det er godt å få oppleve en gang i blant...

 

Nei, er ikke alltid like lett å få tiden til å gå. Jeg tror du hadde ha godt av å få noen gode venner. Noen som kanskje også er deprimert, eller ikke "bryr" seg om din mentale tilstand. Med det mener jeg at de vil hjelpe og være der for deg, og som faktsik gidder å spørre om du blir med på å spille fotball, selvom du har sagt nei de 10 forrige gangene. Og ikke en som driter i hvordan du har det, om du skjønner.

 

Jeg liker selv både tv-spill og rubiks kube, og er også ensom til tider. Om du finner en venn med de samme interessene deg, så går tidene fortere. Utifra det du har skrevet så kan jeg tenke meg at det å finne en venn, og sosialisere ikke er like enkelt. Om du hadde kommet deg på skolen igjen, og prøvd ditt beste, så kanskje du hadde kommet i kontakt med noen. Eller kanskje du ser andre personer som også sliter med depresjon?

 

mvh

Kristoffer

[dag1234]

 

"Det er ikke første gangen,..."jeg ikke klarer å gjennomføre det..." Er dette tanker om å ta livet ditt, eller har du faktisk forsøkt og ikke fått det til?

 

Dag

 

Jeg har ikke fysisk prøvd noengang, nei. Men som jeg skrev i originalinnlegget så har jeg gått hjem fra skolen flere ganger med hensikt å gjøre det. Jeg kjøpte inn nok piller til å fullføre jobben en gang (tror jeg i hvertfall, sjekka litt på nettet først om hva som funka, men husker ikke hva slags sort det var..), men fikk meg ikke til å gjøre det. En annen gang var jeg nede i kjelleren og kappet og knøyt tau, som jeg var innstillt på å henge meg i, uten at jeg helt visste hvor. Jeg var også livredd for å feile, og knekke nakken og bare ende opp lam for resten av livet...

 

Når jeg gikk på høgskolen så bodde jeg i en studenthybel i 8. etasje, rett utenforvinduet mitt var en stor asfaltplass, flere ganger stod jeg der og tenkte at det ville vært fort gjort å gjøre det.

 

Men som du ser så klinger jeg fortsatt til livet, det er åpenbart for meg at jeg egentlig ikke vil, og ikke tør, og at det er derfor jeg er her fortsatt. Trikset er vel å klare å fokusere på det positive og jobbe seg fremover utifra det.. Lettere sagt enn gjort. Er i hvertfall veldig optimistisk på psykologtimene, tror ikke de kan skade i hvertfall.

 

Jeg ser at du velger livet, fremfor døden. Det er bra.

 

Du står på venteliste til psykolog, og kanskje du kunne ringt å purret på og sett om det var mulig å få fremskyndet timen. Jeg merker meg at du er flink til å sette ord på problemene dine og at du har god selvinnsikt. Da kan du være av dem som har god hjelp av psykologbehandling.

 

Slik som du har beskrevet deg selv og plagene dine, så tror jeg intuitivt at gruppeterapi hadde vært det rette for deg. Litt nifst i starten, men du kan få mye mer utbytte ann bare å gå i individualbehandling.

 

Hvis du synes det er lenge å vente på første time, så kan du jo bestille en time hos fastlegen din. Så får du i alle fall lettet deg noe.

Mvh

Dag

[empetre]

Hadde jeg bodd i nærheten skulle jeg gjerne tatt kontakt med deg!

 

Iogmed at du har droppet ut, så finnes det jo andre muligheter fram til neste skoleår. Du kan jo alltid dra på en folkehøgskole? En venninne har akkurat dratt til Tanzania. Hun kunne enten dra dette semesteret eller neste semesteret (etter jul). Da bor du jo sammen med flere folk i et helt nytt land, du lærer deg å tilvende deg et nytt sted, en ny kultur og nye mennesker! Hadde veldig lyst til dette selv, men er for dyrt for en som må ta økonomisk hånd om seg selv (18 år). Vurderer derimot å dra på Soltun Folkehøgskole neste skoleår.

 

Går nå på Dataingeniørstudie, men føler det er veldig tungt stoff, slitsomt (jobber på si) og mye nye folk. Jeg er heller ikke veldig sosial, så er godt jeg har to bekjente fra videregående der, ellers hadde jeg ikke klart meg.

 

Soltun folkehøgskole er iallefall to semester, hvorav du har en 60 dagers jorda rundt reise. Om du er interessert kan du jo sjekke på soltun.fhs.no (ikke meningen å reklamere).