Rare tanker når man er syk og svak

[greygenic]

På torsdag-fredag en gang begynte jeg å bli forkjølet. Jeg fikk så, sår og vond hals, tett nese, vondt i hodet, og ellers et mye lavere energinivå.

 

Men, det som går igjen hver gang jeg er "syk og svak" slik, er alle de rare tankene jeg får, og for å ikke nevne alle de bisarre marerittene.

 

En ting har jeg ihvertfall lært: Det verste man gjør, er å sette på film med f.eks. vold i, da er ihvertfall den natta ødelagt..

 

Er det bare meg, eller er det slik at psyken blir så svak under et sykdomsleie, at det blir fritt frem for alt det man har nedgravd i underbevisstheten å vise seg for å "herje" med tankene til en? For det virker jo som om man mister selve "kontrollen" til å styre hva man tenker på...

 

Det er også som om (den dårlige) samvittigheten mye enklere kommer frem, og blir vanskeligere å forholde seg til.. Plutselig angrer man på det meste - uansett hvor enn banalt det er, og selv om det overhodet ikke er noen grunn til det..

 

Jeg er ihvertfall glad at jeg aldri har kverket noen, og har dette som hemmelighet. For da hadde jeg ikke klart å leve med meg selv, neste gang jeg kom inn i en slik periode.

 

Jeg føler det også slik, om jeg f.eks. har skikkelig mageknipe også.. Og da ber man faktisk til Gud også, for the sweet release..

 

Er dette noe som bare gjelder meg, eller er det noen som kjenner seg igjen?

 

(Jeg er smårar, så det kan godt hende jeg er unik her)

[dag1234]

På torsdag-fredag en gang begynte jeg å bli forkjølet. Jeg fikk så, sår og vond hals, tett nese, vondt i hodet, og ellers et mye lavere energinivå.

 

Men, det som går igjen hver gang jeg er "syk og svak" slik, er alle de rare tankene jeg får, og for å ikke nevne alle de bisarre marerittene.

 

En ting har jeg ihvertfall lært: Det verste man gjør, er å sette på film med f.eks. vold i, da er ihvertfall den natta ødelagt..

 

Er det bare meg, eller er det slik at psyken blir så svak under et sykdomsleie, at det blir fritt frem for alt det man har nedgravd i underbevisstheten å vise seg for å "herje" med tankene til en? For det virker jo som om man mister selve "kontrollen" til å styre hva man tenker på...

 

Det er også som om (den dårlige) samvittigheten mye enklere kommer frem, og blir vanskeligere å forholde seg til.. Plutselig angrer man på det meste - uansett hvor enn banalt det er, og selv om det overhodet ikke er noen grunn til det..

 

Jeg er ihvertfall glad at jeg aldri har kverket noen, og har dette som hemmelighet. For da hadde jeg ikke klart å leve med meg selv, neste gang jeg kom inn i en slik periode.

 

Jeg føler det også slik, om jeg f.eks. har skikkelig mageknipe også.. Og da ber man faktisk til Gud også, for the sweet release..

 

Er dette noe som bare gjelder meg, eller er det noen som kjenner seg igjen?

 

(Jeg er smårar, så det kan godt hende jeg er unik her)

 

 

Hei

Det du beskriver her er velkjent, og illustrerer hvordan psyken virker under belastninger. Da svekkes den alminnelige motstandskraften, og vanskelige følelser, tanker og opplevelser kommer lettere opp i bevisstheten. Du har sikkert opplevd liknende ved tidligere sykdomsperioder, og også sett at når du kommer deg fra sykdommen, så blir de vanskelige følelsene også lettere.

 

Hilsen

Dag

[Gjest medlem-211409]

Det der skjer med meg også. Det er helt forferdelig. I ettertid skjønner jeg aldri hvorfor jeg syntes tankene jeg har hatt har vært så forferdelige, det er jo ikke noe veldig galt med de. Men i øyeblikket mens jeg er syk/dårlig er jeg redd, har elendig selvtillit og dårlig samvittighet.

 

Det skjer dog bare når kroppen er svært svekket, alltid når jeg er syk.

[greygenic]

Hm, da er jeg mer normal enn jeg trodde da. Så kjedelig da..

 

Vel, tusen takk for svarene, greit å få det avklart selv om det kanskje var litt opplagt.