Vanskelig kjærlighetsliv, er vi flere som sliter?

[StinaStina]

Jeg har en eks, som har gått frem og tilbake med hva han vil. Har barn sammen med han. Jeg er veldig såret fordi jeg ville tro at han var glad i meg, tross at han kjeftet, kjeftet på meg hele tiden gjennom alle år. Han var alltid sur mot meg, men han alltid at han var det pga alt for masse følelser for meg.... og jeg håpet på at det var derfor da.... Men det kan virke som noe annet. Nå har han gått att og frem i lang lang tid.... Og innimellom sier han: at han er helt ferdig med meg. Og jeg spør: er du ikke glad i meg?.. Jo jeg er glad i deg, men jeg vil bare ikke leve sammen med deg lenger. Dette sårer meg, for dette skjer gjentatte ganger, for så at han snur litt.. og så går han tilbake til at han overhodet ikke vil leve sammen med meg. Gjennom alle årene så levde jeg i et mare, han kunne vekke meg mitt på natten og brøle meg i øret, han behandlet meg rett og slett ikke pent, så jeg skulle jo være glad for å bli kvitt han.

 

Nå er jeg i min egen leilighet, og sitter å nedpsyker meg selv. Sier til meg selv at " jeg ikke var pen nok" , " at jeg kan bare glemme å finne kjærligheten, for ingen vil ha en som meg", også har jeg bare møtt veggen.

 

Har også gått på noen spesielle smell som gjør alt så mye tyngre også.... Og jeg er nå utrolig redd og skepsis til alt som har med kjærlighetsliv å gjøre.

 

Er det noen andre som sliter med det samme?

 

Jeg er ganske apatisk av dette, og orker lite. Men jeg prøver... Tenkte å bli flink med å trene, og gjøre andre ting som kan kanskje få fokuset mitt vekk fra det som gjør meg vondt... men det værste er at en del ting hjelper bare en stund, også sitter man å stresser igjen.... Noen som har følt det samme?

[vidarkri]

Kanskje ikke samme problem men det er definitivt flere av oss.

[Mokolotivet]

Hei Stinastina

 

Først av alt tror jeg avgjørelsen av å ikke leve sammen virker meget riktig.

 

Selv har jeg ikke opplevd noe slikt i et forhold, men jeg har vært borte i en del slike forhold grunnet tidligere yrkesvalg.

 

Du er ikke den første som har vært i et slikt forhold, og desverre ikke den siste.

 

Jeg vet ikke om det har vært fysisk vold, men det høres hvertfall ut som om det har vært psyksisk vold i det forholdet. Og barn bør ikke vokse opp i et hjem hvor mor og far ikke "finner" hverandre.

 

En vanlig ting i slike forhold er at mannen er ufin på forskjellige måter, for å så unnskylde seg. Det er greit å drite seg ut en gang, men når slikt skjer gang på gang er det på tide å ta faresignalet og heller leve sitt eget liv. Det finnes mange bra partnere ute i verden.

 

Det å miste troen på seg selv er meget vanlig når man er i/eller kommer fra slike forhold. Man føler man ikke er verdt noen ting. Dette er noe den andre parten ofte spiller på, slik at den undertrykkede partneren kommer tilbake gang etter gang.

 

Det å miste troen på sev, er som sagt vanlig. Det som er viktig er at det er ikke du som er rar fordi du har mistet troen på deg selv. Sannheten er at det er det som er vanlig.

 

I dagens samfunn er det heldigvis ikke flaut å få hjelp av psykolog. En psykolog kan hjelpe til med måter å tenke på, slik at man etter hvert kommer seg ovenpå igjen. Hvor lang tid dette tar avhenger av person til person.

 

Mitt forslag er å ta kontakt med din fastlege. Fastlegen kan hjelpe deg videre, slik at du kan motta tilbud om hjelp for å komme deg ovenpå.

 

Nå må jeg gå pga jobben, men skriver mer seinere

[StinaStina]

Hvis jeg gledet meg til noe, skulle han alltid frata meg gleden. Det er det som var så rart med han. Jeg nyter å se andre ha det bra..... Men det så ut til at han likte å se meg være nedtrykkt. Nå nyter han at jeg er usikker da.... Det ser jeg tydelig.

 

Jeg ble mobbet da jeg var barn, mobbet og utstøtt, og derfor så godtok jeg nok for mye. Jeg levde i en drømmeverden, falsk trygghet.... hos en mann som kjeftet, dirigerte, og styrte livet mitt hver eneste dag, i haugevis av år.

 

Viktig terapi er å trene, sykle, komme seg ut... og prøve å se en ny verden.... Prøve å få smilet tilbake igjen... Prøve å nyte at det fins jo alltid mennesker som ønsker meg godt....

 

Jeg håpet jo hele tiden på at han kunne forandre seg.... og jeg spør meg selv: " levde jeg sammen med et ondt menneske"?..... Jeg vil ikke tro det..... Men han er jo ikke god mot meg. Han er heldigvis en annen mot barna, og sin familie. Men han var utrolig stygg mot meg, også rett foran barna..... Han viste alltid sinne på meg, og hat... Og det var utrolig leit at barna måtte se det.

[Windoge]

Kanskje den beste medisinen vil være å finne en som behandler det rett, enkelt og greit.

[Mokolotivet]

Hei StinaStina

 

Nå er jeg tilbake på nett igjen. Beklager at det har tatt tid siden forrige innlegg, men rollen som familiefar tar en del tid.

 

Tenkte litt på det du nevnet om å ikke føle seg pen nok. Det å synes at noen er pene er en subjektiv ting. Jeg kan synes en person er pen, mens en annen ikke synes det. Uansett så kommer det pene innenfra. Med det mener jeg utstråling, glimt i øyet osv.

 

I en vanskelig tid er det ikke alltid like lett å finne dette glimtet, men det kommer gjerne når en får ting på avstand.

 

Utifra hva du skriver, så ville jeg ikke forsøkt å innlemme et forhold til eksen på nytt. Noen mennesker klarer å forandre seg, men sjelden uten hjelp, og personen må ha lyst til å forandre seg. Det finnes tilbud slikt som ATV (Alternativ til Vold) som kan hjelpe mennesker med mye sinne osv. De har hjulpet mange mennesker med sinne-problemer, men det er som sagt viktig at de selv ønsker å motta hjelp.

 

Når det kommer til deg, vil jeg fraråde deg å forhaste deg inn i et nytt forhold. Av egen erfaring kommer forholdene av seg selv, gjerne når man minst forventer det. Dersom selvtilliten er brutt ned, er det stor sannsynlighet for at du finner en kar som nok en gang utnytter det...

Du må hvertfall ikke finne deg en ny type bare for å "hevne" deg på eksen. Det blir litt for dumt. Neste valg av partner bør være gjennomtenkt, da du har et barn som også skal bli kjent med denne personen. Personling hadde jeg forsøkt å skåne barnet mitt fra den nye partneren frem til jeg hadde visst hva jeg ville.

 

Dersom du sliter med søvnvansker, depresjon, dårlig selvtillitt og/eller flere ting, ville jeg vurdert å ta en prat med fastlegen for å få noe hjelp på veien.

 

En annen institusjon som ikke passer helt, men som likevel har hjulpet folk fra vanskelige forhold, er krisesentre. Jeg vet ikke hvor godt kjent du er med et krisesenter, men det er opprinnelig for mennesker som har rømt fra forhold hvor en har behov for hjelp. Ofte er det fra fysisk mishandling i forhold, men psyksik mishandling forekommer også. Jeg sier ikke at dette er det rette stedet, men det kan hende at et krisesenter i ditt område kan veilede deg litt om tilbud/samlinger for å hjelpe deg litt på veien.

 

Har eksen din slitt med rus? Denne ustabiliteten høres ut som psykiatri. Jeg har sett mange mennesker med psykisk utagerende oppførsel som følge av anabole stereoider, amfetamin og/eller kokain. Felles for disse (utenom rusen) er ofte psykiatri. Der med utagerende oppførsel. Dette er bare noe jeg nevner, da jeg verken kjenner deg eller eksen godt nok til å kunne vite dette.

Andre rusmidler kan også gi utagerende oppførsel / psykiatri.

 

Ikke la eksen din styre deg nå, ved å utnytte ditt "midlertidige" dårlige selvbilde. Prøv heller å styre tankene dine mot at det er han som har et problem. Som jeg skrev i forrige innlegg er det helt normalt å ha et dårlig selvbile etter et slikt forhold. Og det er ditt dårlige selvbilde som får eksen din til å føle seg overlegen. Forsøk å husk hvordan du var før du traff han, forsøk å finn ditt gamle jeg.

Alle forandrer seg over tid, men forsøk å finn de tingene du liker med deg seg.

 

Jeg kjenner mange som har blitt mobbet i barndommen, og jeg var en av dem jeg også. Jeg hadde venner, men en del av de (som ikke kom så langt i det voksne livet) slang ofte drit til meg. Selvbildet var til tider meget dårlig og jeg var meget usikker.

Mot slutten av ungdomsskolen og videregående valgte jeg å snu dette til en positiv ting. Jeg valgte å være meg selv 100%, og heller drite i hva folk syntes. Det finnes så mange mennesker i verden, og om noen ikke liker meg dreit jeg egentlig i. Jeg vil heller være meg selv og ha noen venner som liker meg, enn å spille falskt for å bli likt av alle. Og slik har jeg egentlig vært siden. Det har resultert i mange venner over Norges langstrakte land.

 

En annen tanke jeg begynte å tenke, er at det er ikke mobbeofferet som er problemet. Man får ofte problemer fordi man blir mobbet, men den som mobber har gjerne et problem. Ofte så mobber et menneske for å trykke ned en annen, for å så heve seg selv over mobbeofferet.

En jeg kjenner ble mobbet en del på skolen, og jeg fortalte han akkurat dette. Sannheten er at de som mobbet (de "tøffeste" i klassen) ikke har kommet så langt på videregående, mens denne karen her har hevet seg over de og gjør det grisebra. Han har til og med hjulpet de gamle mobberne med lekser

 

Jeg vet ikke hvor mye mine innlegg hjelper deg, men jeg håper de hjelper noe. Jeg skal forsøke å hjelpe deg så langt jeg kan. Du kan enten fortsette på denne tråden, eller sende meg en mail på forumet dersom du lurer på noe.

[Jason P. C.]

Bare sånn til opplysning dere som svarer her: Spiller ingen rolle hva dere sier, hun tar det ikke til seg, og hun kommer bare til å fortsette å lage nye tråder. Hun har holdt på i 2,5 år nå

[StinaStina]

Jason... først av alt så er det sikkert ikke bare meg som kan slite i flere år med ting... Synes det er veldig urimelig gjort og ikke noe hensynsfullt å kritisere på den måten.

 

Enkelte ting kan sitte i. Jeg prøver å komme ut av det. Og faktisk... så har jeg bedre perioder. Men kjærligheten er ikke lett.

 

Tusen Takk Mokolotivet for utfyllende svar, og gode råd Takker også til dere andre.

 

Jeg har slitt i årevis, men jeg prøver å gjøre noe med det. Og tiltider så faller jeg tilbake dit jeg var... Gamle vonde minner, andre situasjoner jeg henger meg opp i , osv.

Men det viktigste er å kjenne seg selv.

 

Jeg vil liksom tro at alle er gode, og prøver alltid å se gjennom fingrene på dem, men har erfart at noen mennesker ikke oppfører seg medmenneskelig og snillt i det hele tatt. Noen handler for sine egoistiske behov, og egne vinninger. Å bry seg om sine medmennesker, og ønske at dem skal ha det godt synes jeg burde vært normalt. Men desverre, er bare å innse at ikke alle gjør det, og sette hardt mot hardt. Bryte med dem som ikke behandler seg godt, også får de hadet så godt, for slike mennesker er noe man er tjent å komme seg unna, og tydeligvis forandrer de seg ikke.

 

Jeg brøt opp med eksen noen ganger, eller han brøt med meg, og så gikk jeg videre noen ganger. Men det som skjedde var at jeg var veldig usikker på meg selv. Jeg møtte en annen, og han behandlet meg veldig dårlig, og var brukte den dårlige situasjonen min til sin egen vinning. Så jeg har funnet ut at jeg vil nå treffe folk som bryr seg om meg, men jeg gjør det når tiden er inne for det, og når jeg er klar for det. Og jeg tror det vil skje av seg selv jeg Jeg er veldig heldig tross alt, er fremdeles noenlunde ung , og har barn .

Så jeg er tross alt heldig også. Men jeg blir bare frustrert av dette kjærlighetslivet mitt av og til

 

Det gjelder å ikke la idioter ta smilet fra deg / seg