Jeg fikk kreft når han fikk Alzheimer; må dele med noen og trenger råd/veiledning

[AnjoEntertainment]

Kommer med litt informasjon først så dere kan se for dere et bilde:

 

I april 2010 fikk jeg diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Noenlunde rundt denne tiden (like før eller like etter) fikk min morfar diagnosert Alzheimer. På grunn av en veldig tøff behandling med livstruende bivirkninger har jeg vært veldig, veldig syk og derfor veldig lenge på sykehus.

 

Nå er jeg ferdig med intensiv behandling - rett og slett kreftfri og frisk (wohoo!), psyken begynner å komme seg (sakte, men sikkert) og ting begynner å kunne bli betegnet som normalt igjen. Men! Min morfar er ikke lenger den samme. Alzheimeren begynner å bli ille, og etter middagbesøket hos oss i dag ble jeg enda mer bekymret. Jeg er så glad i han! Jeg vil at han skal bli morfar igjen! Han sitter der bare, like sint som forfjamset. Eller så følger han etter min mormor og kjefter. Han er redd. Jeg kan kjenne på nesten hver følelse som han kjenner på etter hva jeg selv har vært igjennom, men jeg tørr ikke snakke skikkelig med han. Han kommer jo uansett til å glemme det, og i tillegg er jeg dessverre ikke modig nok til det av en så mange grunner.

 

Min morfar har alltid trent og alltid spist sunt, noe han fortsatt gjør. Han holder seg meget godt for å være over 70 - til og med som dement! Han var alltid morsom og spøkte mye (til og med julen 2010, like etter han fikk diagnosert Alzheimer). Han var veldig opptatt av at ting skulle være pent og pyntelig, og ble derfor ofte sint når småsøsken begynte å rote i leiligheten deres osv. Nå spøker han omtrent ikke lenger og er nesten bare sint. Livsgnisten begynner å forsvinne, og vi kan alle se det på han. Min mor er veldig bekymret for han, men hun skjuler det så alt for godt. Det er jo tross alt faren hennes, men vi er ikke så flinke til å snakke om følelser eller vise dem. Det gjør for vondt å snakke om det også etter alt vi har vært igjennom, og vi har egentlig aldri vært noe flinke til det heller.

 

I tillegg er jeg bekymret for min mormor, kanskje den snilleste dame på denne jord. Hun spiser lite, er veldig bekymret for morfar (men snakker aldri om det) og er veldig sliten - hun sover nesten ikke.

 

Problemstilling

 

1. Han besøkte meg på sykehuset av og til med min mormor når jeg var veldig syk, og da var han fortsatt noenlunde "gamle morfar" - ihvertfall til tider. Det som virkelig plager meg nå er: har han glemt meg? Er det siste som satte seg/lagret seg i hukommelsen hans angående meg det at jeg var syk og på sykehus?

 

2. Jeg vil hjelpe han! Jeg vil ha tilbake min gamle morfar! Hvordan faen fikser vi Alzheimer?

 

3. Hva kan jeg gjøre?!

 

Jeg mener at det å skulle dø av Alzheimer er like ondskapsfullt (med mangel på bedre ord) som om et barn skulle dø av kreft. Dette plager meg til de grader! Jeg MÅ hjelpe han/fikse han!

 

Jeg føler også at hele familien min (på min mor sin side) går i dass, og jeg er redd for dem.

 

Når det kommer til min far sin side av slekten, bryr jeg meg ikke en døyt. De har omtrent ikke hjulpet oss på noe som helst vis, og de er mer opptatt av penger og ferie enn kreftsyke og demente slektninger. Fuck de!

Endret 21. august 2011 av FredrikH

[cFc]

Alle dør av noe, og om en 70 + dør av Alz er da vel ikke mer ondskapsfullt en noen annen måte å dø på?

[dag1234]

Hei

Det var trist å høre dette. Men der livets gang at vi alle skal bli gamle og dø. Det som virker som spesielt utfordrende for deg, er at det har vært så voldsomme og alvorlige hendelser som har kommet så tett på hverandre.

 

Din egen alvorlige sykdom er tilstrekkelig til å sette et menneske grundig ut i lang tid. Du blir om du vil det eller ei, konfrontert med livets begrensinger og at vi alle skal dø. Samtidig blir din bestefar tiltakende syk. Det virker som om du har hatt et spesielt og nært forhold til han. Da er sykdommen hans enda vanskeligere å forholde seg til, for han forandrer seg og viser sider du ikke kjente til. Noe av tryggheten i tilværelsen har forsvunnet.

 

Alzheimer er ikke en god sykdom, verken for den syke eller de pårørende. Dårlige perioder vil bli avløst av bedre, men i det lange løp går det nedover med den syke. Hvor raskt sykdommen utvikler seg varierer fra person til person.

 

At han er irritabel og sur, kan tyde på at sykdommen har kommet et stykke på vei, og at han selv merker at han ikke fungerer så godt som han gjorde. Dette er ofte den vanskeligste perioden av sykdommen, og den syke er ofte deprimert i tillegg til Alzheimersrammet.

 

Du har noen spørsmål som det ikke bare er lett å svare på. Det er ikke godt å svare sikkert på hva som har lagret seg i hukommelsen hans. Vanligvis er det korttidshukommelsen som rammes først, og nye hendelser huskes dårligere enn gamle. Men sykdommen varierer, og i perider kan han husker bedre enn i andre perioder.

 

Det finnes i dag ingen medisiner som kan kurere Alzheimers. Det er visse medikamenter og en del tiltak som kan bremse utviklingen av sykdommen, og det finnes visse tiltak som kan bedre livskvaliteten til den syke.

 

Hva som vil være til hjelp for din bestefar må koordineres med legen hans og kommunen der han bor. Det varierer nok noe hva som tilbys i landets kommuner. Du kan ikke gjøre noe for at han skal bli frisk fra Alzheimers, men du kan kanskje gjøre litt for at de besøkene du gjør blir positive og så gode som det lar seg gjøre.

 

Det kan også være at det vil være nyttig mest for deg, men også for han, at du fikk hjelp til å bearbeide det du har gått igjennom og det du nå står oppe i hos en psykolog.

 

Hilsen

Dag

[AnjoEntertainment]

... *Innlegget* ...

 

Hilsen Dag

Takk for et godt reflektert innlegg. Det hjalp på.

 

Svaret jeg selvsagt ikke ville ha er jo "det er ikke noe du kan gjøre for at han skal bli frisk". Selv om man vet det innerst inne, hater jeg når andre sier det. Virker helt idiotisk egentlig at de ikke har en kur, men det er vel lettere sagt enn gjort. Jeg får bare krysse fingrene for at de finner en kur før det er for sent.

 

Når det kommer til psykolog så er jeg hos en én gang i uken, men vi har ikke blitt såpass kjent at jeg føler for å "åpne meg". Har som sagt vanskeligheter for å snakke om følelser og vise dem. Gir alltid uttrykk for å fremstå som lykkelig og glad uten noen verdens problemer.

Endret 21. august 2011 av FredrikH

[saladin waits for alice]

Jeg kan iallefall gratulere med at du har blitt frisk!

[Betenkt]

Problemstilling

 

1. Han besøkte meg på sykehuset av og til med min mormor når jeg var veldig syk, og da var han fortsatt noenlunde "gamle morfar" - ihvertfall til tider. Det som virkelig plager meg nå er: har han glemt meg? Er det siste som satte seg/lagret seg i hukommelsen hans angående meg det at jeg var syk og på sykehus?

 

2. Jeg vil hjelpe han! Jeg vil ha tilbake min gamle morfar! Hvordan faen fikser vi Alzheimer?

 

3. Hva kan jeg gjøre?!

 

Jeg mener at det å skulle dø av Alzheimer er like ondskapsfullt (med mangel på bedre ord) som om et barn skulle dø av kreft. Dette plager meg til de grader! Jeg MÅ hjelpe han/fikse han!

 

Jeg føler også at hele familien min (på min mor sin side) går i dass, og jeg er redd for dem.

 

Når det kommer til min far sin side av slekten, bryr jeg meg ikke en døyt. De har omtrent ikke hjulpet oss på noe som helst vis, og de er mer opptatt av penger og ferie enn kreftsyke og demente slektninger. Fuck de!

Hadde selv en morfar som var dement. Det er dessverre ikke en kur for slikt enda, men jeg tror det å besøke ham jevnlig og prøve å mimre med ham er fint både for ham og deg, i alle fall i øyeblikket kan det være han husker noe og er sitt gamle jeg. Da kan du også være du kan nå ut med dine egne erfaring, i alle fall en liten stund.

Jeg kan fortelle deg at det bare blir vanskeligere, så du må forberede deg.

Endret 21. august 2011 av Webmaster Esso

[AnjoEntertainment]

Alle dør av noe, og om en 70 + dør av Alz er da vel ikke mer ondskapsfullt en noen annen måte å dø på?

Vel, det at en sykdom tar fra deg hvem du er og hva de rundt deg betyr for deg - at du rett og slett dør uviten, det ser jeg på som ondskapsfullt. Ville du ikke sagt deg enig?

Endret 21. august 2011 av FredrikH

[AnjoEntertainment]

Jeg kan iallefall gratulere med at du har blitt frisk!

Tusen takk, Amir!

 

Hadde selv en morfar som var dement. Det er dessverre ikke en kur for slikt enda, men jeg tror det å besøke ham jevnlig og prøve å mimre med ham er fint både for ham og deg, i alle fall i øyeblikket kan det være han husker noe og er sitt gamle jeg. Da kan du også være du kan nå ut med dine egne erfaring, i alle fall en liten stund.

Jeg kan fortelle deg at det bare blir vanskeligere, så du må forberede deg.

Takk for gode råd! Jeg får bare ta og leve i nuet med han så godt jeg kan og være glad de gangene jeg "finner han" inni der. Veldig bra sagt av deg, du har helt rett!

 

Håper bare at de kommer med en kur før tiden hans renner ut! Han fortjener ikke dette her, men det gjør jo ingen.

Endret 21. august 2011 av FredrikH

[Gjest Slettet-imMmrOha]

de fleste på farsiden min har blitt demente som gamle,..det blir sikkert jeg også om jeg ikke kreperer av noe annet først.

 

Det er dessverre ikke så mye du kan gjøre.

demente blir som regel bare yngre og yngre- dvs. de glemmer mer og mer av nåtiden og husker det som skjedde da de var unge.

 

min gammeltante var på slutten helt panisk fordi hun ikke kunne finne faren sin (hun var da i et småjentestadie) men han hadde jo vært død i 50 år.

 

bestemoren min er også dement. hun blir redd når vi kommer på besøk, fordu hun vet ikke hvem vi er lengre.

 

det eneste du kan gjøre er rett og slett bare være der, og håpe på å treffe på din morfar i klare øyeblikk, selv om disse vil komme sjeldere og sjeldnere.

Endret 21. august 2011 av Slettet-imMmrOha

[dag1234]

 

 

Når det kommer til psykolog så er jeg hos en én gang i uken, men vi har ikke blitt såpass kjent at jeg føler for å "åpne meg". Har som sagt vanskeligheter for å snakke om følelser og vise dem. Gir alltid uttrykk for å fremstå som lykkelig og glad uten noen verdens problemer.

 

Hei igjen

 

Kanskje du skal si akkurat det du skriver der til psykologen.

 

Det er ikke sånn at du må nødvendigvis snakke om alle de vanskeligste tingene før du er klar for det. Det går fint an å si at noe er for vanskelig, og at du heller vil se om du vil snakke om det seinere. Eller kanskje aldri.

Det er ikke noe poenget i å bryte ned ditt forsvar eller den beskyttelsen du trenger, men heller å finne dine grenser og så respektere dem.

 

Mvh

Dag

[AnjoEntertainment]

de fleste på farsiden min har blitt demente som gamle,..det blir sikkert jeg også om jeg ikke kreperer av noe annet først.

 

Det er dessverre ikke så mye du kan gjøre.

demente blir som regel bare yngre og yngre- dvs. de glemmer mer og mer av nåtiden og husker det som skjedde da de var unge.

 

min gammeltante var på slutten helt panisk fordi hun ikke kunne finne faren sin (hun var da i et småjentestadie) men han hadde jo vært død i 50 år.

 

bestemoren min er også dement. hun blir redd når vi kommer på besøk, fordu hun vet ikke hvem vi er lengre.

 

det eneste du kan gjøre er rett og slett bare være der, og håpe på å treffe på din morfar i klare øyeblikk, selv om disse vil komme sjeldere og sjeldnere.

Fytt i... utrolig trist å høre. Skal ta dine anbefalinger til meg.

[weebl]

med alzheimers går det nok bare en vei, og det er nedover så sørg for å få utnytta tiden du får med han best mulig, men dette tar nok også utrolig mye på for bestemoren din, tar hun vare på han alene eller?

 

kanskje å sende han på avlastning innimellom hadde vært greit så mormor kan ta seg litt "fri" og slappe av å kose seg uten å bekymre seg for han?

[AnjoEntertainment]

med alzheimers går det nok bare en vei, og det er nedover så sørg for å få utnytta tiden du får med han best mulig, men dette tar nok også utrolig mye på for bestemoren din, tar hun vare på han alene eller?

 

kanskje å sende han på avlastning innimellom hadde vært greit så mormor kan ta seg litt "fri" og slappe av å kose seg uten å bekymre seg for han?

Vi er redd for at han skal slutte å spise og gå turer da. Nå går han turer hver dag med min mormor og spiser godt. Min mormor fortalte meg at han liker seg ikke på avlastning og begynner rett og slett å grine fordi han vil være med min mormor.

[Prusk]

Kan bare dele min erfaring med Alzheimers.

 

Min bestemor fikk det og ble rimelig skrullete etterhvert. Hun bodde for seg selv, men flyttet etterhvert til gamlehjem. Hun var sprek til hun døde, men hadde ingen glede av barnebarn etter en stund.

Hun ble stresset når vi var på besøk, og maste alltid om ting hun måtte gjøre.

 

"Nei, det er ikke meningen å være frekk, men jeg må faktisk snart lage middag til min mann. Jeg må nesten be dere om å gå."

Mannen hadde vært død i 20 år, og ventet nok neppe på middag.

 

"Nei, nå må jeg spise middag, det er nok best dere venter på gangen."

Da hadde hun gjerne spist middag for 20 minutter siden.

 

En gang fant vi henne i sengen klokken 11 på en lørdag. Hun var som alle andre gamle oppe klokken 7 vanligvis. Pleierne sa hun var umulig i dag, så hun fikk bli der så lenge hun ønsket. Når vi kom inn og spurte hvorfor hun lå i sengen svarte hun:

"Jeg har fri i dag, og jeg akter å bruke fridagen slik jeg vil!"

Hun trodde åpenbart vi var der for å tvinge henne til å stå opp, og husket ingen av oss.

 

På slutten var det bare hennes egne barn som besøkte henne. Alle andre hadde hun glemt. Når hun døde var jeg langt i fra så trist som når andre besteforeldre har dødd. For oss døde hun langsomt over flere år.

 

Edit:

Ser ikke hvordan dette innlegget skal hjelpe TS til å føle seg bedre...

Endret 23. august 2011 av Sovehest

[The North Sea]

Veldig leit å høre om denne tragedien, men det er veldig viktig å også se lyspunkter, som for eksempel at du selv er frisk fra kreften, og kommer til å bli bedre og bedre. Ved tidens løp så kommer du til å få det bedre og bedre tror jeg, i og med at du da får mer tid på å reflektere igjennom saker og hendelser.

 

De å få beskjed om at en du er veldig glad i har fått Alzheimers er ikke noe hyggelig i det hele tatt, er ikke noe positivt om det i det hele tatt er noe negativt. Du får gjøre det beste ut av den situasjonen dere sitter i, selv om det er mye lettere sagt enn gjort, det vet jeg av erfaring.

 

Du får prøve å glede deg over de positive sidene han har i sine klare øyeblikk, og tenke på alle de gode minnene du har fra han! Husk han for den han var og den personen du kjenner han som, det er mitt lille bidrag i denne sammenhengen.

 

Som andre har sagt på en fin måte til deg tidligere i tråden; Gratulerer så mye med at du er frisk!