Hvordan (og hvorfor) greier folk å være i forhold?

[Nymph]

Det er vel ikke ukjent at rundt halvparten av alle gifte par skiller seg? Det er heller ikke ukjent at mange familier sliter både med økonomien, og heller ikke alle gifte par er lykkelig. Kan du si noe imot dette? Jeg sier da ikke at det ikke går an å være monogam resten av livet.

 

Hvordan kan du si at man ikke mister følelser over tid? Det er da en grunn til at forhold ikke varer...

Å sammenligne en kjæreste med venner blir jo feil i den sammenhengen. Venner kan du ha så mange av du bare vil. Og såklart vokser folk av seg venner. Alle er da ikke venner resten av livet.

 

Nei, jeg har ikke funnet "denne personen". Mye av grunnen til det er en god blanding av at jeg er ung, har krav, og leter heller ikke etter "denne personen".

 

Må også legge til at du bruker helt klart dine egne personlige erfaringer, og har tydeligvis ikke skjønt at folk er forskjellige. Det du skriver er ikke mindre synsing enn det jeg gjør. Du tror tydeligvis også at alle som har familie er lykkelige, mens alle som ikke har det er triste og ensomme.

Hvis man mister følelsene etter litt tid, så bør man helt klart ikke gifte seg med den personen. Men det er ikke alle som mister følelsene! Det er faktisk mulig å være forelsket i en person resten av livet, selv om følelsene går fra å være sommerfugler, til å være en mer hverdagslig glede. Grunnen til at forhold ikke varer er jo mange. Noen blir lei personen, noen blir glade i noen andre osv. Det er så individuelt, men jeg mener at hvis følelsene får over, så er det bare ikke rett person man har møtt.

 

Det er jo ikke feil å sammenligne med venner? I de beste forholdene er man bestevenn med kjæresten sin. Det å kunne dele felles interesser og samtaleemner er viktig i et forhold, samt ærlighet og tillitt. Akkurat det samme som man deler med vennene sine.

 

Såklart bruker jeg egne erfaringer når jeg argumenterer, men jeg kan også være diplomat. Forholdene jeg har vært i var langt i fra noe å satse på, men det jeg er i idag er det. I tillegg får man jo input fra venner også. Folk er forskjellige, jeg har da heller ikke sagt noe annet? Det er jo nettopp derfor man finner en partner, fordi de deler de samme oppfatningene som deg selv.

 

Helt ærlig, jeg svarer bare på tittelen på innlegget her, og ut i fra det du skriver kan jeg ikke tenke annet enn at du bare er bitter. Eller noe i den duren.

 

Å være alene fordi det er "gøy" er en mellomfase, det er begrenset hvor GØY man kan ha det, etter en stund vil det nok bli veldig ensomt. Hvordan kan jeg si det? Jo, fordi de som var single på din alder har mest sannsynlig funnet seg en partner, og man plutselig befinner seg i en gjeng med folk langt under sin egen alder. Ikke at det er noe galt, for all del, men er ikke det fryktelig ensomt?

[Bonna86]

Forhold handler om å gi og ta, og for vår del så har forelskelsen, som jeg forøvrig kan kjenne enda i perioder, gått over til dyp kjærlighet.

 

Min mann er ikke bare min kjæreste og samboer, han er min bestevenn. Vi gjør veldig mye sammen fordi vi har det fint sammen. Det er deilig å ha noen å dele sine opplevelser med, og samtidig gir en rom til å være seg selv. Jeg er ikke redd for å være meg selv sammen med mannen min, han aksepterer og respekterer meg. Det største av alt, klisjéaktig nok, er dog kjærlighet. Å bli elsket og få lov til å elske noen tilbake er fantastisk. Men ikke bare det, det å dele livet med en som kjenner deg så godt er rett og slett vidunderlig. Så kan det selvsagt være irriterende også, ingen av oss er perfekte, men vi deler så vanvittig mye. Derfor er det verdt det. For ingenting er som å ha tacokveld hvor han stryker meg over håret og hvisker at han er glad i meg.