Jeg har 2 menn

[AnonymDiskusjon]

Godt vi forstår hverandre De som slenger med leppa har absolutt sin funksjon her også. Jeg trenger å høre hvor dritt dårlig dette er, for selvsagt er det ikke annet enn det. Problemet er bare at det ikke er videre konstruktivt.

 

Jeg vet jo at jeg må gjøre jobben selv, enten jeg velger det ene eller det andre...vet ikke hva jeg håper på. Mulig et simsalabim

 

Hvorfor jeg blir ? Det er mange årsaker, mest barna om litt han. Jeg så jo etter tryggheten hans da vi ble sammen, og det har jeg. En trygg mann, men desverre en som overser (og ikke selv har) behov for å gjøre ting sammen. Vi krangler sjelden, og vi ler mye. Fordi jeg får han til å le. Jeh er en ganske livlig person, og han sier selv at det var humoren min han først og fremst faldt for, og at jeg var så aktiv... Jeg vil ikje si at jeg er blitt hushjelpa hans akkurat, men kanskje noe i nærheten. Det var noen her som skrev at menn ikke var slik at de skulle snakke om alt. Det vet jeg. Dette er annerledes.

Eksempel: mamma døde. Han trøstet aldri når jeg gråt. Sa ikke ett ord på ukesvis

Eksempel 2: vi fikk selv et barn med kreft. Vi visste ganske sikkert at det ville gå bra, men jeh var bekyret selvsagt. Ikke et ord. Ikke trøst. Bare "går å legger meg" når jeg var lei

Eksempel 3: jeg krasja bilen vår. Var pissredd da jeg kom meg hjem for den var nyere enn nyest. Han sa bare: kan du ikke kjøre? Er du blind? Bare det. Det var alt han sa i den saken...og resten av måneden. Jeg blir "forstyrra" av sånt. Jeg må ha noen jeg og, noen som ser meg, trøster meg, elsker meg og er stolt av meg. Dette rettferdiggjør selvsagt ikke min handling, men det forklarer kanskje hvorfor det er så vanskelig å kutte all kontakt med nr 2. Han er sjelevennen min, og alltid tilstede. Alltid

 

Puh...

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[Demantios]

Seriøst, du tror vel ikke at jeg ikke ser dette som mitt problem? Selvsagt er det meg som er problemet. Og nei, han har IKKE blitt slik pga meg. Selv om det forholdet jeg har til nr 2 betyr at jeg er en idiot, betyr det ikke at jeg er en idiot HELE tida! Jeg må få lov å si at dette KANSKJE ikke hadde skjedd om mannen min hadde behandlet meg som en likeverdig fra starten av. Det gjorde han altså ikke.

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

Hvis det er viktig for det å å bli behandlet likeverdig, så skjønner jeg ikke hvorfor du giftet deg med han i første omgang. . Det er helt klart en kjedelig situasjon å komme opp i, men for meg virker det faktisk på deg som at person nr.2 er viktigere for deg en mannen din, og da synes jeg du bør velge han

[Demantios]

Jeg må ha noen jeg og, noen som ser meg, trøster meg, elsker meg og er stolt av meg. Dette rettferdiggjør selvsagt ikke min handling, men det forklarer kanskje hvorfor det er så vanskelig å kutte all kontakt med nr 2. Han er sjelevennen min, og alltid tilstede. Alltid

 

Puh...

Det er dessverre sånn at man ikke kan få i pose og sekk. Hvis mannen din mangler en egenskap, så er det ikke normalt å skaffe seg en annen mann så du får alle dine behov oppfylt. Kan også tenkes at mannen din faktisk vet hva som foregår og ikke trøster deg av den grunn. Kanskje han faktisk føler at han trenger trøst selv. Dere er jo begge i dette merkelige forholdet. Vi menn er heller ikke så flinke med følelser, det er vanskelige å slippe tårene løs, og det skjer fort om man begynner å snakke om det. Du har bra selvinnsikt da, og jeg håper du finner en måte å komme ut av dette på. Det tærer nok på deg denne usikkerheten

[Spartapus]

Det er dessverre sånn at man ikke kan få i pose og sekk. Hvis mannen din mangler en egenskap' date=' så er det ikke normalt å skaffe seg en annen mann så du får alle dine behov oppfylt.[/quote']

 

Man kan få i pose og sekk - hun har gjort det lenge. Det hadde selvfølgelig vært best om mannen hennes var inneforstått med ordningen, men hvis han er for gammeldags til det vil jeg heller si at det er hans problem, ikke hennes.

 

Vil oppfordre henne til å ikke nekte seg selv å dekke et eneste behov. Livet er for kort til det.

 

Slike folk som deg har som regel aldri vært forelsket og/eller elsket en person, mao. vet ikke hva de snakker om. De har giftet seg og da samtykker begge å være tro mot sin partner. Joda, alle mennesker er egoister, det er umulig å unngå. Men som en del av å bli voksen må man vise ansvar. Denne personen valgte å gifte seg under visse rammer. Under disse rammene er begge parter enige om å følge reglene. Ved å ikke følge disse reglene viser hun ikke ansvar og respekt for andre, viser ikke likeverd. Synes det du står for er sosiopatisk.

 

Tvert imot; jeg elsker alle jeg ligger med. Vel, nesten alle. Det høres kanskje lite troverdig ut, men det er sånn jeg føler det. Det er nettopp disse reglene du snakker om som er problemet; vi legger begrensninger på oss selv for å leve opp til kulturelt betingede forventninger, men som ikke nødvendigvis gjør oss lykkelige. Bare se på hvor mange som oppgir å ha vært utro en eller flere ganger; her er det tydeligvis et behov.

 

Det er naturlig at å argumentere på denne måten fører til beskyldninger om at jeg er sosiopat. Dette er skjebnen til enhver som utfordrer våre mest inngrodde sosiale konvensjoner. Noe annet ville overrasket meg stort.

[Konto brukes ikke]

Jeg vil ikje si at jeg er blitt hushjelpa hans akkurat, men kanskje noe i nærheten. Det var noen her som skrev at menn ikke var slik at de skulle snakke om alt. Det vet jeg. Dette er annerledes.

 

Da høres det ut som du bare er der for tryggheten. Er det altså nok for deg i lengden det da? (for han er du husmor og 'entertainer' og han gjør kun ting for seg selv kan det virke som)

 

Jeg har 3 barn selv og her var det dama mi som hadde problemer med å kommunisere, eller rettere sagt vi. Jeg overpratet henne og dermed lukket hun seg inne og ville ikke kommunisere. Jeg sluttet også å prøve, for vi kommuniserte rett og slett ikke bra og jeg fant ut det var jeg som var årsaken til slutt. Tenkte en stund på den dårlige kommunikasjonen og vet jo at ballen ruller som en snøball og den blir bare større og større hvis man ikke tar tak i det. Det ene følger det andre med seg og slik kunne vi ikke ha det, da var ingen av oss lykkelig - da var det bedre at vi skilte lag slik at vi ble lykkelige og barna med (de merket nemlig at vi ikke pratet og at det ikke var bra - det sa de i ettertid (selv om det bare var en periode dette pågikk))

 

Jeg tok opp utfordringen med at vi ikke kommuniserte og foreslo hun kunne sette seg ned og skrive opp hva hun tenkte og følte, så kunne jeg lese det for meg selv og så fikk vi ta det derfra. Det kom frem en god del jeg ikke viste og dermed kunne jeg gjøre noe med det. Så vi tok det derfra og kommunikasjonen ble god, heldigvis, for jeg hadde ikke klart å leve slik, selv om jeg var veldig glad i henne.

 

Vi hadde det vanskelig i første perioden av vårt forhold og hun hadde også en nr2 som hun lyste opp når han ringte - DER gikk praten du gitt ^^. Hun hadde han kun som venn, men hun kuttet mye av kontakten med han når vi fungerte sammen med kommunikasjon og resten som følger med. Da var det plutselig morsommere at vi gjorde ting sammen naturligvis.

 

ps: Jeg har skjønt hvis hun har vært utro der og jeg ville ikke latt det gått utover oss. (selvfølgelig ikke likt det, men)

 

Nå ble det litt om meg likevel dette :S - Følte jeg måtte forklare vedrørende det å skrive ned og vise at dette fungerer i enkelte tilfeller.

Endret 18. august 2011 av kandasa

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil ikje si at jeg er blitt hushjelpa hans akkurat, men kanskje noe i nærheten. Det var noen her som skrev at menn ikke var slik at de skulle snakke om alt. Det vet jeg. Dette er annerledes.

 

Da høres det ut som du bare er der for tryggheten. Er det altså nok for deg i lengden det da? (for han er du husmor og 'entertainer' og han gjør kun ting for seg selv kan det virke som)

 

Jeg har 3 barn selv og her var det dama mi som hadde problemer med å kommunisere, eller rettere sagt vi. Jeg overpratet henne og dermed lukket hun seg inne og ville ikke kommunisere. Jeg sluttet også å prøve, for vi kommuniserte rett og slett ikke bra og jeg fant ut det var jeg som var årsaken til slutt. Tenkte en stund på den dårlige kommunikasjonen og vet jo at ballen ruller som en snøball og den blir bare større og større hvis man ikke tar tak i det. Det ene følger det andre med seg og slik kunne vi ikke ha det, da var ingen av oss lykkelig - da var det bedre at vi skilte lag slik at vi ble lykkelige og barna med (de merket nemlig at vi ikke pratet og at det ikke var bra - det sa de i ettertid (selv om det bare var en periode dette pågikk))

 

Jeg tok opp utfordringen med at vi ikke kommuniserte og foreslo hun kunne sette seg ned og skrive opp hva hun tenkte og følte, så kunne jeg lese det for meg selv og så fikk vi ta det derfra. Det kom frem en god del jeg ikke viste og dermed kunne jeg gjøre noe med det. Så vi tok det derfra og kommunikasjonen ble god, heldigvis, for jeg hadde ikke klart å leve slik, selv om jeg var veldig glad i henne.

 

Vi hadde det vanskelig i første perioden av vårt forhold og hun hadde også en nr2 som hun lyste opp når han ringte - DER gikk praten du gitt ^^. Hun

hadde han kun som venn, men hun kuttet mye av kontakten med han når vi fungerte sammen med kommunikasjon og resten som følger med. Da var det

plutselig morsommere at vi gjorde ting sammen naturligvis.

 

ps: Jeg har skjønt hvis hun har vært utro der og jeg ville ikke latt det gått utover oss. (selvfølgelig ikke likt det, men)

Nå ble det litt om meg likevel dette :S - Følte jeg måtte forklare vedrørende det å skrive ned og vise at dette fungerer i enkelte tilfeller.

 

Takk for langt og godt svar. Jeg har spurt meg selv mange ganger om det er min feil, om jeg overkjører ham på en måte. Han sier jeg absolutt ikke gjør det, men det kan jo være. Men, mora hans har sagt at han alltid har vært sånn. Ikke vet jeg, men det stemmer sikkert.

 

Nåvel... Problemet er forsåvidt ikke ham, men meg. Jeg er ansvarlig for rotet i forholdet, derom hersker ingen tvil. Vet bare ikke hvordan jeg skal ta steget ut av det. Vet ikke hvordan jeg skal starte tankeprosessen som får meg til å innse ting. Vet bare at jeg finner 1000 unnskyldninger, og at det gjør sabla vondt bare å tenke at jeg skal miste vennen min. Jeg tenker at det er 0 eller 100. Selv om den seksuelle biten utgår er det vel et mentalt utroskap likevel. Det er jo tross alt nr 2 jeg deler alt med, sorger og gleder. Hver dag.

 

Bare et eksempel fra i kveld... Nr 2 ringer.. Vi "rapporterer" fra dagens hendelser , ler og tuller litt, diskuterer en nyhet og sier god natt. Min mann kommer hjem fra en kompis. Jeg begynner å fortelle noe jeg har lest på Facebook , han slår på tv. Jeg spør hva han tenker om det jeg sa..."vet ikke", sier han. Jeg spør om han har hørt noe om det der. "mmmm...". Jeg spør igjen. Ikke svar, bare et skuldertrekk. Jeg går og legger meg. Han kommer etterhvert, kravler under dyna og sier null. Jeg begynner å tulle med ham..erter litt fordi han mista nøkkelen til bilen på sjøen tidligere... Han snur seg, tvinger samtidig frem et smil og sier "jaja...god natt".

 

Jeg kan ikke annet enn å ligge her å smågrine. Det nytter ikke, samtidig vil jeg at det skal fungere. Kanskje er det for sent?!

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[Cazzo Grande]

Jeg får vondt inne i meg av å lese førsteposten. Det du gjort er rett og slett forferdelig, men det har du nok fått høre nok (hvis man i det hele tatt kan få hørt det nok?).

 

Jeg synes du skal ta en samtale med deg selv, du sier du har samvittighet, men samtidig har du vært utro mot mannen din i 7 år. Det henger rett og slett ikke på greip. Hvis du har noe samvittighet, så gjør du det rette nå, og forteller han sannheten. Han fortjener intet mindre, uansett hvor ufyselig han er. Det minste du kan gjøre etter noe sånt er å fortelle rett ut at du er utro mot ham, og at du ikke føler anger. Jeg håper virkelig du innser at dette er det beste, og at det du gjør er helt helt galt og utrolig dårlig gjort.

[SilverCRX]

Jeg tror det farlige med situasjonen din er at du muligens blir sittende igjen med ingenting, når alt kommer til alt.

 

Nr.2 er kanskje bare en mulighet under dagens omstendigheter, og sannsynligvis er også hele det forholdet i stor grad basert på "ulovligheten".

 

Kanskje nr.1 vet hva som foregår, men enten a) stenger seg selv inne følelsesmessig og ignorerer deg, eller b) er usikker på hvordan han skal angripe situasjonen mtp. barn etc.

Om han vet er det overveiende sannsynlig at deres forhold aldri vil kunne bli bra igjen, uansett hva som skjer. Hvis han ikke vet det nå, men finner det ut - likeså.

 

Det eneste som er sikkert er at før eller siden er det stopp. Hvis jeg var deg ville jeg funnet ut hvordan jeg ville tatt hånd om dette før den tid kom, ellers blir ting bare ti ganger verre.

 

Salig smørje du har rotet deg bort i her... lykke til

[Konto brukes ikke]

Nåvel... Problemet er forsåvidt ikke ham, men meg. Jeg er ansvarlig for rotet i forholdet, derom hersker ingen tvil. Vet bare ikke hvordan jeg skal ta steget ut av det.

 

Man er 2 i et forhold, så begge sin feil. Han også må skjønne at damer har sine behov og det høres ikke ut som han er interessert i det hele tatt om deg og dere. Du har gjort dine feil, men det er lett å søke seg bort fra virkeligheten uten å direkte risikere endring i det kjente. Første steget har du jo gjort(med å innrømme at det er feil å gjøre det slik), det er bare å finne videre gang.

 

Min mann kommer hjem fra en kompis. Jeg begynner å fortelle noe jeg har lest på Facebook , han slår på tv. Jeg spør hva han tenker om det jeg sa..."vet ikke", sier han. Jeg spør om han har hørt noe om det der. "mmmm...". Jeg spør igjen. Ikke svar, bare et skuldertrekk. Jeg går og legger meg. Han kommer etterhvert, kravler under dyna og sier null. Jeg begynner å tulle med ham..erter litt fordi han mista nøkkelen til bilen på sjøen tidligere... Han snur seg, tvinger samtidig frem et smil og sier "jaja...god natt".

 

Jeg kan ikke annet enn å ligge her å smågrine. Det nytter ikke, samtidig vil jeg at det skal fungere. Kanskje er det for sent?!

 

Noe alla dette med litt mer forklaringer på hvordan du føler det og med noen konstruktive forslag til hva som kan forbedre situasjon kan du vel begynne med. Så gir du han det(skriftlig) ved en passende anledning - gjerne hvis barna er ute og ikke kommer hjem på en stund, eller dere er for dere selv en plass.

 

Vet din mann at dere prates på tlf og har endel 'normal' kontakt - har han sett hvor glad du er når nr 2 er i nærheten?

Endret 19. august 2011 av kandasa

[Cazzo Grande]

Som man kan forvente på et forum med en snittalder under alkohollovlig alder blir vel disse postene i lang tid fremover preget av dømmende moralister med et herlig svart-hvitt syn på verden. Problemet med så store skylapper er at man ikke tar med de menneskelige aspektene man gladelig fratar en trådstarter med i regningen og heller dømmer vedkommende med nøyaktig samme elementer lagt over på den "skadelidende" ektemann eller kone...

Men hva kan vel forvente når man stiller spørsmålet blant mennesker som ikke har sett verden eller tosidige saker...

Jeg skal ikke si noe på at det er mange dømmende mennesker her, og jeg er muligens dømmende selv, men det er irrelevant i forhold til punktet vi er uenige om. Denne saken handler i og for seg ikke om mannen, den handler om henne. Hun har latt forholdene legge seg til rette for utroskap, og det er feil. Riv ruskende galt er det. Da hun giftet seg og fikk barn, og likevel ikke kuttet ut denne vennen, da har hun vært alt for passiv, alt for feig og alt for slem. Så passiv, feig og slem at gråsonene blir ubetydelige. Verden er ikke svart-hvitt, men i denne saken er det null tvil. Det er ingen gråsoner, det er ikke en tosidig sak. Med mindre mannen har gjort noe tilsvarende ovenfor henne er det ingen tvil om at henne er syndebukken. Og ut fra innleggene hennes har han ikke det.

[Cazzo Grande]

Nåvel... Problemet er forsåvidt ikke ham, men meg. Jeg er ansvarlig for rotet i forholdet, derom hersker ingen tvil. Vet bare ikke hvordan jeg skal ta steget ut av det.

 

Man er 2 i et forhold, så begge sin feil. Han også må skjønne at damer har sine behov og det høres ikke ut som han er interessert i det hele tatt om deg og dere. Du har gjort dine feil, men det er lett å søke seg bort fra virkeligheten uten å direkte risikere endring i det kjente. Første steget har du jo gjort(med å innrømme at det er feil å gjøre det slik), det er bare å finne videre gang.

Det er forsåvidt sant det du sier om at man er to i et forhold, men det er fortsatt ikke hans feil. Mulig han er en ekkel fyr, men isåfall gjør man det slutt der og da, man er ikke utro i 7 år.

[Konto brukes ikke]

Det er forsåvidt sant det du sier om at man er to i et forhold, men det er fortsatt ikke hans feil. Mulig han er en ekkel fyr, men isåfall gjør man det slutt der og da, man er ikke utro i 7 år.

 

Enig i at det er feil måte å gjøre det på, men vi er forskjellige og det er ikke alltid like lett å gjøre ting rett, selv om man kanskje innerst inne vet det selv. Det kan være flere årsaker til at det velges denne veien og det er vanskelig for utenforstående å vite og sette seg inn i. Hans feil er at han ikke verdsetter dama si, ei heller forholdet - så lenge han har det bra, så er det greit liksom (kan det virke som) - selv om hun kanskje heller ikke har vist han på noen måte at forholdet ikke er bra med å være en 'entertainer' og få han til å le osv, så bør også han skjønne at et annet menneske også trenger oppmerksomhet. 'Feil' er kanskje feil ord å bruke, men å skjønne livets realiteter kanskje.

[Cazzo Grande]

Helt enig med deg der, og jeg forsøker på ingen måte å utelukke at mannen er en tulling. Til tross for dette mener jeg, tatt sakens alvorlighet i betraktning, at fokuset bør ligge på hva henne har gjort. Det er klart man må finne årsakene til dette, men her er det i mine øyne ikke noe som helst som i det hele tatt er i nærheten av å nærme seg hennes sidesprang hva alvorlighet anngår.

[Konto brukes ikke]

Det er klart man må finne årsakene til dette, men her er det i mine øyne ikke noe som helst som i det hele tatt er i nærheten av å nærme seg hennes sidesprang hva alvorlighet anngår.

 

Trenger ikke fokusere på hun eller han om hvem som har mest feil eller ei. Poenget her er hva som bør skje framover for nettopp å komme ut av denne situasjonen - på den ene eller andre måten. Det er jo det det spørres om, og som er det beste for både hun, mann og barn.

[Cazzo Grande]

Det er klart man må finne årsakene til dette, men her er det i mine øyne ikke noe som helst som i det hele tatt er i nærheten av å nærme seg hennes sidesprang hva alvorlighet anngår.

 

Trenger ikke fokusere på hun eller han om hvem som har mest feil eller ei. Poenget her er hva som bør skje framover for nettopp å komme ut av denne situasjonen - på den ene eller andre måten. Det er jo det det spørres om, og som er det beste for både hun, mann og barn.

Sant nok. Håper TS sier fra til mannen sin om det hun har gjort, og at de kan gå hver sin vei. Det er det beste for alle parter.

[loddy]

Hvorfor skrev du innlegget? Kanskje for å skryte? Tror du vet meget godt selv at det du gjør er umoralsk. Du trenger ikke vår mening om dette. Er jo ikke akkurat et komplisert moralsk dilemma vi har med å gjøre her.

[tom waits for alice]

Jeg synes TS viser (at hun har) samvittighet og ettertanke gjennom innleggene sine. Hun er tydeligvis ikke moden for å vise den overfor sin mann, og derfor velger hun en anonym forumpost. Så får hun de svarene man kan forvente på et forum der 80% er gutter og 80% er under 25.

 

Bare husk dere som mener det er utilgivelig: Det er ikke dere som er blitt bedratt her, og det er ikke dere som skal tilgi.

 

Sant nok. Håper TS sier fra til mannen sin om det hun har gjort, og at de kan gå hver sin vei. Det er det beste for alle parter.

Det beste for alle parter, August? Det er altfor mye negativ livsvisdom å ha for en 17-åring. (Beklager å trekke inn alderen din.) Er det noe jeg vet etter et langt liv så er det at jeg ikke vet hva som er best for andre enn meg selv. Og av og til ikke engang det...

 

Geir

[Konto brukes ikke]

Håper TS sier fra til mannen sin om det hun har gjort, og at de kan gå hver sin vei. Det er det beste for alle parter.

 

Ikke nødvendigvis.

[Cazzo Grande]

Jeg må innrømme at jeg var for bestemt på at det ville være det beste for alle parter, og jeg vet heller ikke hva som er best for andre enn meg selv. Siden du trekker inn alderen min får jeg nesten bruke den som en forklaring på at jeg var såpass bastant. Likevel må jeg fremheve at det jeg skrev ikke var på grunnlag av hva jeg føler ville vært best for meg først og fremst, det var på grunnlag av min etiske overbevisning om å gjøre det rette. Noen mener "det han ikke vet, har han ikke vondt av", og jeg forstår det synspunktet. Men jeg er fortsatt uenig.

 

Det er et komplisert etisk dilemma dette her; jeg mener at intensjonen ved en handling er det som betyr noe. Da kan man jo si at å holde tett om det er det rette, hvis intensjonen er barnas beste. Jeg derimot, mener at det hun gjorde er så dårlig gjort ovenfor mannen, at han fortjener å vite det. Tatt i betraktning det hun gjorde, er mannens rett til å få vite det større enn barnas rett til en samlet familie, slikt jeg ser det.

 

Men ja, jeg uttrykte meg feil på en måte som fremstår som om jeg vet best hva som er best for andre. Det gjør jeg ikke, jeg vet kun hva jeg ville gjort i samme situasjon og hva min etiske overbevisning er.

 

Edit: Skriveleif

Endret 19. august 2011 av August S

[Konto brukes ikke]

Tatt i betraktning det hun gjorde, er mannens rett til å få vite det større enn barnas rett til en samlet familie, slikt jeg ser det.

 

Selvfølgelig må du få mene det, men jeg er ikke nødvendigvis enig i denne heller.

 

F.eks hva er 'intensjonen' til mannen når han gifter seg og 'driter' i kona og prioriterer kun seg selv - lar kona være vaskehjelp og 'entertainer'. Setter han pris på kona og familien mon tro ... er det ikke litt 'falskt' å gifte seg og drite i kona og barna.

Endret 19. august 2011 av kandasa