Jeg har 2 menn

[Spartapus]

Jeg vil rehabilitere egoismebegrepet; egoisme er bra, det gir deg høyere livskvalitet og er sunt for samfunnet økonomisk sett. Alle mennesker er egoistiske og et menneske som ikke oppfører seg egoistisk er undetrykt av moralske ideer. Kvinnen det gjelder har frigjort seg og nyter livet, hun er sin egen lykkes smed og det gjelder også mannen hennes. Det er ikke hennes ansvar å sørge for hans lykke; er han misfornøyd får han finne seg en annen han og. Om han ikke vet og er lykkelig uvitende er ikke dette engang en problemstilling.

 

Jeg synes det er flott hvordan hun ikke er redd for å la seg styre av sin lyst og sine følelser. Hun tør å være et menneske med alt det innebører.

[Prusk]

Vil forøvrig legge meg i rekken av dem som sier at man ikke på død og liv skal holde sammen for barnas skyld. Som skilsmissebarn kan jeg også legge meg i rekken av dem som heller vil ha lykkelige fraskilte foreldre, enn to som tvinges sammen og lider på grunn av meg.

 

For meg ville det vært en større påkjenning at foreldrene var ulykkelig i 5-6 år på grunn av meg, enn at de tenkte på seg selv og har vært lykkelig siden.

 

Jeg vet det er mange som er veldig uenig i dette - stort sett folk som ikke har skilte foreldre. Jeg har også snakket med folk som har skilte foreldre som mener foreldrene ikke prøvde hardt nok for barnas skyld.

 

Nå vet jeg lite om hvordan situasjonen til TS er, bortsett fra at hun har en elsker. Mulig de er lykkelig gift (hun skriver vel det?).

[ZenMuch]

Slenger meg også på den med skilsmisse. At mine foreldre skiltes var noe av det beste som kunne skje, det skjedde også ved at min far var utro. Klart at forholdet til meg og han var ikke perfekt i årene etter men etter en tid klarte jeg å legge det bak meg.

 

Det året alt skjedde prøvde min mor å holde det skjult hva som egentlig hadde skjedd, men jeg forsto alt som hadde skjedd fra dag en. Så det å holde sammen kun for barna sin del er bare dumt, de merker at noe er galt.

Endret 17. august 2011 av Nurk

[AnonymDiskusjon]

SKAM DEG !!! Blir så provosert a v dette. Skikkelig pyse du. Skikkelig egoist? Du fortjener ikke en god og snill mann. Det er mange jenter der ute som gjør det. Slipp ham fri, la han finne kjærligheten hos ei jente som er alt annet enn deg. Ohh måtte bare få det ut.

 

Takk...

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[AnonymDiskusjon]

JEG er av den oppfatningen at hvis man skaffer seg barn, så er dette noe av det viktigste man gjør og det følger et stort ansvar med dette - da går man ikke andre plasser bevist(det er ikke snakk om et sidesprang i fylla eller en liten 'feil' der lysten tok overhånd i et svakt øyeblikk) og risikerer at barnet må være gjennom en skilsmisse pga egen egoisme.

I visse situasjoner så er skilsmisse klart det beste. Kan si så mye at når foreldrene mine forlot hverandre så ble jeg lettet, mindre anspent og mer livlig. Etter det så har jeg bestemt meg for at når jeg får unger skal jeg aldri holde sammen med moren om jeg ikke ønsker det, kun for barnas skyld. De merker så mye mer enn man tror

Bedre med to rolige hjem enn ett med anspent stemning og falske signaler

 

 

Mannen min er en stille og traust kar.

Problem 1 - han har sviktet totalt på det mentale plan. Jeg er ikke en samtalepartner. Ikke under noen omstendigheter. Det kan godt gå 12 timer uten at han snakker til meg

Problem 2: jeg bruker antidepressiva og lurer på om dette går ut over min evne til å ta inn over meg ting.

Kanskje det er hva du sier som fører til at han ikke vil snakke med deg. Dere må tydeligvis ha snakket sammen tidligere, siden du faktisk valgte å gifte deg og ha barn med han. Veldig mange ser ikke seg selv som problemet i sånne situasjoner. Kanskje det faktisk er vanskelig å prate med deg for han. Siden du sliter mentalt selv og lider av depresjon(?) styrker bare mitt syn på at du er delaktig i den delen av problemet.

Hva med å prøve å fikse forholdet, og ikke bare din del av det?

 

Seriøst, du tror vel ikke at jeg ikke ser dette som mitt problem? Selvsagt er det meg som er problemet. Og nei, han har IKKE blitt slik pga meg. Selv om det forholdet jeg har til nr 2 betyr at jeg er en idiot, betyr det ikke at jeg er en idiot HELE tida! Jeg må få lov å si at dette KANSKJE ikke hadde skjedd om mannen min hadde behandlet meg som en likeverdig fra starten av. Det gjorde han altså ikke.

 

Antidepressiva brukes heller ikke pga dette. Det fikk jeg for 11 år siden og har ingenting med saken å gjøre.

 

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[ErikBlodøks]

Jeg vil rehabilitere egoismebegrepet; egoisme er bra, det gir deg høyere livskvalitet og er sunt for samfunnet økonomisk sett. Alle mennesker er egoistiske og et menneske som ikke oppfører seg egoistisk er undetrykt av moralske ideer. Kvinnen det gjelder har frigjort seg og nyter livet, hun er sin egen lykkes smed og det gjelder også mannen hennes. Det er ikke hennes ansvar å sørge for hans lykke; er han misfornøyd får han finne seg en annen han og. Om han ikke vet og er lykkelig uvitende er ikke dette engang en problemstilling.

 

Jeg synes det er flott hvordan hun ikke er redd for å la seg styre av sin lyst og sine følelser. Hun tør å være et menneske med alt det innebører.

 

 

Slike folk som deg har som regel aldri vært forelsket og/eller elsket en person, mao. vet ikke hva de snakker om. De har giftet seg og da samtykker begge å være tro mot sin partner. Joda, alle mennesker er egoister, det er umulig å unngå. Men som en del av å bli voksen må man vise ansvar. Denne personen valgte å gifte seg under visse rammer. Under disse rammene er begge parter enige om å følge reglene. Ved å ikke følge disse reglene viser hun ikke ansvar og respekt for andre, viser ikke likeverd. Synes det du står for er sosiopatisk.

[AnonymDiskusjon]

Jeg forsøker enda en gang..

 

Jeg spør om råd. Hva kan jeg gjøre for å komme ut av dette? Jeg vil være hos min mann, men fatter ikke hvordan jeg skal kutte nr 2. Har forsøkt, men det gikk til helvete. Følte høyrearmen var borte, minst. Jeg skulle gjerne fortalt hvorfor han betyr så mye,, men forstår at det støter mange. Men det er faktisk sånn at jeg ikke eksisterer i min ektemanns mentale verden. Da vi mistet et barn, da mamma døde, da jeg brakk foten , når jeg er dødssliten, når gutten min fikk kreft... Mannen min ville ikke snakke med meg, trøste osv... Men nr 2 var der alltid.

 

Likevel vil jeg gå videre med min mann. Gi ekteskapet en ny sjanse. Har ikke lyst å skilles. Vi krangler aldri. Vi har det faktisk ganske morsomt innimellom, og det er fordi jeg er så "hyper" og elsker å finne på action.

 

Mulig det er for sent... Et liv sammen med nr 2 er heller intet alternativ. Vi er venner, først og fremst.

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[krikkert]

Føler du at det er et "alt eller intet" med #2? Altså - du må ha ham som elsker eller ikke i det hele tatt? Er det en mulighet å kutte "elskerbiten" og gå tilbake til å være venner?

 

Når det gjelder forholdet mellom deg og mannen din; hva slags "type" er han? Det er faktisk ikke så unormalt å ikke ha/se behovet for å snakke om de store og små ting (slik er jeg selv - jeg bearbeider ting selv heller enn gjennom dialog, og har derfor ikke som instinkt å være andres medspiller). Har du vurdert å ta opp dette med ham, og kanskje på lengre sikt foreslå samlivs-/parterapi? Barne-, ungdoms- og familieetatens familievernkontorer tilbyr bl.a. dette.

 

Hva som er den beste strategien - Åpenhet Med En Gang eller å introdusere din mann for dette på litt lengre sikt - avhenger av hva slags type han er, hvor lenge ekteskapet har vart (til sammen), hvor gamle dere er, og mange andre ting. Å bare holde dette for deg selv har jeg stor tvil på at vil fungere på sikt.

[Konto brukes ikke]

Ser ikke annen mulighet enn da bare ha han som god venn og slutt knullingen. Man har masse hjelpemidler idag, så ... Hvis du ikke vil det, så ser jeg egentlig ikke poenget med at du poster her - du har jo bestemt deg på forhånd ser det ut som.

[Gebby]

Grenser for hvor prekende folk skal være da. "Tenk på barna"? Hva med tenk på deg selv, barna får da ingen arr av at moren har en elsker på si. Jeg sier ikke at det er kjempealright å være utro mot mannen sin, men alle situasjoner er spesielle. Gjør det du mener er mest riktig for DEG, barna klarer seg alltids.

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal ikke kommentere for å klandre deg for noe. Denne "vennen" din gir deg noe som mannen din ikke gir deg. Klart det er spennende osv.

Du burde nok tenkt på konsekvensene av det du gjorde, og fortsatt gjør, litt tidligere... Jeg vet ikke om du "elsker" denne vennen din eller ikke?

Du burde uansett gjøre noe med dette. Enten bør du slutte å ha kontakt med "vennen" din, eller så må du heller fortelle sannheten din til mannen din og bli sammen med denne "vennen" din..

Det du har gjort er ikke uforståelig.. Det er galt, men tross alt menneskelig.

 

Personlig tror jeg du vil være lykkeligere sammen med mannen din, om du slutter å ha kontakt med denne vennen din. Så kanskje du opplever tiden med han som litt annerledes... Må også si at jeg ikke kan skjønne at mannen din ikke har merket noe? Kanskje han ikke tør å si noe, men han burde jo lagt merke til noe..

 

Men jeg er ikke engang 20 år gammel, hva vet vel jeg? Jeg synes bare du burde gjør noe med det, for det er galt av deg å fortsette slik...

 

Postet av anonym: 7f750cf7bc31fcbdb4138d33fd175850

[Konto brukes ikke]

Gjør det du mener er mest riktig for DEG, barna klarer seg alltids.

 

Det gjør barn hvis man er alkoholiker og drikker åpenlyst hver dag, slår kjerringa osv også - de klarer seg alltids - bare det er riktig for DEG så er det liksom greit. Latterlig tankegang spør du meg og ikke rart det er så mange som vokser opp som har problemer - foreldre som bare tenker på seg og setter 0 grenser, mangler struktur, holdninger og 0 kjærlighet.

 

Barna er en del av DEG og det er foreldres ansvar å lære de gode verdier og normer. For alt vi vet så kan barna ha misstanke om det allerede - rykter går som kjent fort og de kan vite mye, men de har vel lært seg at kommunikasjon, det skal vi ikke ha noe av, og vi skal ha hemmeligheter og gå bak ryggen på hverandre - flotte verdier gitt ....

Endret 17. august 2011 av kandasa

[Gebby]

Gjør det du mener er mest riktig for DEG, barna klarer seg alltids.

 

Det gjør barn hvis man er alkoholiker og drikker åpenlyst hver dag, slår kjerringa osv også - de klarer seg alltids - bare det er riktig for DEG så er det liksom greit. Latterlig tankegang spør du meg og ikke rart det er så mange som vokser opp som har problemer - foreldre som bare tenker på seg og setter 0 grenser, mangler struktur, holdninger og 0 kjærlighet.

 

Barna er en del av DEG og det er foreldres ansvar å lære de gode verdier og normer. For alt vi vet så kan barna ha misstanke om det allerede - rykter går som kjent fort og de kan vite mye, men de har vel lært seg at kommunikasjon, det skal vi ikke ha noe av, og vi skal ha hemmeligheter og gå bak ryggen på hverandre - flotte verdier gitt ....

 

Du trenger ikke legge ord i munnen min, jeg har ikke støttet vold i hjemmet eller alkoholisme. Jeg har selv vokst opp i det jeg opplevde som en litt dysfunksjonell familie og syntes det på mange måter var vondt, men i ettertid er det ikke noe som har ødelagt meg. Hemmeligheter finner du overalt, men det er uansett ikke sikkert det er noe bedre å vokse opp med en mor som er ulykkelig enn det er å vokse opp med en som er utro (i den grad man vet om det).

 

Det mest "riktige" ville kanskje være å forlate mannen din, da det er svært urettferdig at du er uærli med ham, eller du kan fortelle det og håpe på at han vil swinge.

[Konto brukes ikke]

Du trenger ikke legge ord i munnen min, jeg har ikke støttet vold i hjemmet eller alkoholisme. Jeg har selv vokst opp i det jeg opplevde som en litt dysfunksjonell familie og syntes det på mange måter var vondt, men i ettertid er det ikke noe som har ødelagt meg. Hemmeligheter finner du overalt, men det er uansett ikke sikkert det er noe bedre å vokse opp med en mor som er ulykkelig enn det er å vokse opp med en som er utro (i den grad man vet om det).

 

Man vet ikke mer enn hva du skriver og da virket det slik, greit at du spesifiserte her nå da ^^.

Hun ER vel ulykkelig og har problemer(bruker jo medisiner pga depresjon) - ikke rart hvis det i underbevisstheten gnager henne det å være så falsk og gjøre tillitsbrudd over så lang tid.(kanskje flere ting hun gjør som ikke er helt bra også... ikke vet vi) Nå har hun vel ikke sagt hvor lenge hun har hatt det slik, så det er gjettverk fra meg, men tror ikke det er med på å gjøre henne bedre uansett. Å flykte istedet for å fikse er sjeldent bra. nr 2 gjør henne 'lykkelig' slik at hun kan leve med nr 1 - istedet for å ta et skikkelig oppgjør med seg selv og forholdet sitt, så kurerer hun bare symptomene istedet for å ta tak i årsaken. Uansett kan det få fatale konsekvenser med f.eks aids eller annen alvorlig sykdom hun kan smitte ektemann med - man vet ikke om nr2 er andre plasser (eller dama han er)

 

Hadde det forresten som deg og har ønsket de skilte seg når jeg var liten.

[AnonymDiskusjon]

Du trenger ikke legge ord i munnen min, jeg har ikke støttet vold i hjemmet eller alkoholisme. Jeg har selv vokst opp i det jeg opplevde som en litt dysfunksjonell familie og syntes det på mange måter var vondt, men i ettertid er det ikke noe som har ødelagt meg. Hemmeligheter finner du overalt, men det er uansett ikke sikkert det er noe bedre å vokse opp med en mor som er ulykkelig enn det er å vokse opp med en som er utro (i den grad man vet om det).

 

Man vet ikke mer enn hva du skriver og da virket det slik, greit at du spesifiserte her nå da ^^.

Hun ER vel ulykkelig og har problemer(bruker jo medisiner pga depresjon) - ikke rart hvis det i underbevisstheten gnager henne det å være så falsk og gjøre tillitsbrudd over så lang tid.(kanskje flere ting hun gjør som ikke er helt bra også... ikke vet vi) Nå har hun vel ikke sagt hvor lenge hun har hatt det slik, så det er gjettverk fra meg, men tror ikke det er med på å gjøre henne bedre uansett. Å flykte istedet for å fikse er sjeldent bra. nr 2 gjør henne 'lykkelig' slik at hun kan leve med nr 1 - istedet for å ta et skikkelig oppgjør med seg selv og forholdet sitt, så kurerer hun bare symptomene istedet for å ta tak i årsaken. Uansett kan det få fatale konsekvenser med f.eks aids eller annen alvorlig sykdom hun kan smitte ektemann med - man vet ikke om nr2 er andre plasser (eller dama han er)

 

Hadde det forresten som deg og har ønsket de skilte seg når jeg var liten.

 

Idiotisk 1: "kanskje flere ting hun gjør som ikke er så bra"

Til det kan jeg si: ja, jeg kjefter på barna mine innimellom, jeg kan finne på å knabbe mrd meg en tannpirker fra cafeen, jeg kjører av og til for fort, jeg kan bli hysterisk forbanna for småting, jeg tar "en hvit en" for å slippe noen ting og jeg kjøper meg av og til unødvendige ting som gjør at jeg har litt dårligere

råd en stund... Og du? aldri? Heldiggris!

 

Idiotisk 2: jeg HAR ikke problemer med psyken. Jeg ville hatt det om jeg ikke tok medisin. Skjønner? Har du vondt i beinet dersom noen gir deg smertestillende? Har du halsbetennelse hvis du får antibiotika?

 

Håper du tar poenger mitt.

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal ikke kommentere for å klandre deg for noe. Denne "vennen" din gir deg noe som mannen din ikke gir deg. Klart det er spennende osv.

Du burde nok tenkt på konsekvensene av det du gjorde, og fortsatt gjør, litt tidligere... Jeg vet ikke om du "elsker" denne vennen din eller ikke?

Du burde uansett gjøre noe med dette. Enten bør du slutte å ha kontakt med "vennen" din, eller så må du heller fortelle sannheten din til mannen din og bli sammen med denne "vennen" din..

Det du har gjort er ikke uforståelig.. Det er galt, men tross alt menneskelig.

 

Personlig tror jeg du vil være lykkeligere sammen med mannen din, om du slutter å ha kontakt med denne vennen din. Så kanskje du opplever tiden med han som litt annerledes... Må også si at jeg ikke kan skjønne at mannen din ikke har merket noe? Kanskje han ikke tør å si noe, men han burde jo lagt merke til noe..

 

Men jeg er ikke engang 20 år gammel, hva vet vel jeg? Jeg synes bare du burde gjør noe med det, for det er galt av deg å fortsette slik...

 

Postet av anonym: 7f750cf7bc31fcbdb4138d33fd175850

 

Takk.. du er inne på det.. Jeg burde sluttet for leeeeenge siden. Nå antar jeg at alle forstår at et menneske som trøster deg dag ut og dag inn i vanskelige perioder, oppmuntrer deg, deler gleder med fremskritt barna gjør, deler sorger, deler latter, deler bekymringer osv osv, ikke er lett å kvitte seg med. Jeg kan enkelt takke nei til sexen, men tror alt...hele vennskapet må bort. Det er her jeg sliter. Hvordan klare det? Fatter det ikke...

 

Og ja...kunne blitt lykkelig med min mann, men er så fryktelig ensom

Sammen med ham. Han driver med idrett og er borte nesten hver helg, han reiser mye med jobben, han har masse interessante venner han gjerne henger med , han LEVER, men uten meg. Jeg er ikke en likeverdig. Jeg er hjemme, hjemme, hjemme. Alene, både når han er her og ikke. Til tross for det ser jeg for meg at det skal / bør være oss. Vi har snakket masse om dette, men det hjelper ikke. Jeg Jar foreslått gamilievernkontor, men han vil ikke. Hva da?

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[Konto brukes ikke]

Idiotisk 1: "kanskje flere ting hun gjør som ikke er så bra"

Til det kan jeg si: ja, jeg kjefter på barna mine innimellom, jeg kan finne på å knabbe mrd meg en tannpirker fra cafeen, jeg kjører av og til for fort, jeg kan bli hysterisk forbanna for småting, jeg tar "en hvit en" for å slippe noen ting og jeg kjøper meg av og til unødvendige ting som gjør at jeg har litt dårligere råd en stund... Og du? aldri? Heldiggris!

 

Nå har jeg ikke sagt at du HAR andre ting, jeg gjetter som du så. Slapp av, vi alle gjør feil, men de fleste lærer av dem. Vi kjenner deg bare utifra hva du skriver og når et slikt tillitsbrudd og svik kan foregå over så lang tid, så sier det litt om deg syns jeg. Det var jo du selv som ba om oppriktighet var det ikke? Jeg har ikke spurt om noe, eller lagt fram en utfordring her, så jeg er vel ikke temaet her.

 

Idiotisk 2: jeg HAR ikke problemer med psyken. Jeg ville hatt det om jeg ikke tok medisin. Skjønner? Har du vondt i beinet dersom noen gir deg smertestillende? Har du halsbetennelse hvis du får antibiotika?

 

Håper du tar poenger mitt.

 

Det er nok du som ikke tar poenget. Det er forskjell på å lappe på symptomer og det å kurere sykdommen. Har du ikke problem med psyken, så trenger du ikke medisiner heller. Halsbetennelse går over av seg selv og tar man antibiotika, så kureres sykdommen fortere, men man er uansett kurert og man fortsetter ikke med medisineringen. Tar du foten som eksempel, så bør man finne årsaken samtidig som man tar smertestillende - smertestillende også bare fjerner symptomene uten å fjerne årsaken. Da ER foten 'syk' hele tiden - finner man ut og behandler årsaken, så kan foten bli frisk og man slipper medisinering naturligvis.

 

Første punkt er å være ærlig med seg selv (å andre - som du er flink til her nå) Det er mange som sliter med psyken og jeg har venner/fam som også gjør det. Jeg føler med deg på dette punktet, for jeg vet hvor tøft det kan være.

 

Jeg prøver å svare så konsist og rett på sak jeg kan, det er ikke ment negativt - det er bare min mening, så sorry hvis du tar det tungt.

[ZenMuch]

Er vel mer at hun holder psyken i sjakk når hun tar medisiner. Går hun på "lykkepillen" er det ikke bare bare å slutte når en føler seg bra.

[AnonymDiskusjon]

Idiotisk 1: "kanskje flere ting hun gjør som ikke er så bra"

Til det kan jeg si: ja, jeg kjefter på barna mine innimellom, jeg kan finne på å knabbe mrd meg en tannpirker fra cafeen, jeg kjører av og til for fort, jeg kan bli hysterisk forbanna for småting, jeg tar "en hvit en" for å slippe noen ting og jeg kjøper meg av og til unødvendige ting som gjør at jeg har litt dårligere råd en stund... Og du? aldri? Heldiggris!

 

Nå har jeg ikke sagt at du HAR andre ting, jeg gjetter som du så. Slapp av, vi alle gjør feil, men de fleste lærer av dem. Vi kjenner deg bare utifra hva du skriver og når et slikt tillitsbrudd og svik kan foregå over så lang tid, så sier det litt om deg syns jeg. Det var jo du selv som ba om oppriktighet var det ikke? Jeg har ikke spurt om noe, eller lagt fram en utfordring her, så jeg er vel ikke temaet her.

 

Idiotisk 2: jeg HAR ikke problemer med psyken. Jeg ville hatt det om jeg ikke tok medisin. Skjønner? Har du vondt i beinet dersom noen gir deg smertestillende? Har du halsbetennelse hvis du får antibiotika?

 

Håper du tar poenger mitt.

 

Det er nok du som ikke tar poenget. Det er forskjell på å lappe på symptomer og det å kurere sykdommen. Har du ikke problem med psyken, så trenger du ikke medisiner heller. Halsbetennelse går over av seg selv og tar man antibiotika, så kureres sykdommen fortere, men man er uansett kurert og man fortsetter ikke med medisineringen. Tar du foten som eksempel, så bør man finne årsaken samtidig som man tar smertestillende - smertestillende også

bare fjerner symptomene uten å fjerne årsaken. Da ER foten 'syk' hele tiden - finner man ut og behandler årsaken, så kan foten bli frisk og man slipper medisinering naturligv.

Første punkt er å være ærlig med seg selv (å andre - som du er flink til her nå) Det er mange som sliter med psyken og jeg har venner/fam som også gjør det. Jeg føler med deg på dette punktet, for jeg vet hvor tøft det kan være.

 

Jeg prøver å svare så konsist og rett på sak jeg kan, det er ikke ment negativt - det er bare min mening, så sorry hvis du tar det tungt.

 

 

Du skal slippe å si sorry...jeg blir bare provosert over det jeg oppfatter som hint til at jeg på generelt grunnlag sikkert er et mindre oppegående menneske. Det er jeg ikke. Jeg har en meget lang utdannelse og et veldig bra jobb. Jeg har venner i massevis, og jeg må stadig vise empati med andre. Og depresjon? Tja... Jeg vil nå fortsatt ikke si at jeg HAR den når medisinen virker og jeg aldri er deppa. Det er også en av bekymringene mine... At medisineringen gjør meg så "hard" at jeg ikke tar inn over meg virkeligheta. Medisinen virker på å ta toppene og bunnene i følekseslivet, ergo er jeg sjelden høyt oppe eller langt nede i stemningsleiet. For eksempel gråt jeg ikke en tåre under terroren i Oslo og utøya. Jeg syns det var forferdelig, men reagerte ikke som andre. Jeg satt f.eks oppe en hel natt og så dokumentaren på NRK om igjen , leste, så bilder, intervjuer... Ingen reaksjon

 

Mitt rop om hjelp er å få "trødd" inn sannheten om meg selv ja , men på det jeg nevner. Ikke at andre antar mye annet piss om meg i tillegg. Ja, jeg gjør noe forferdelig, men sliter med å komme meg ut av det. Introduserte for vennen min "null sex" heretter nå i kveld. For ham er det helt greit, men han grein som en unge når jeg forklarte et mulig scenario 2...at jeg blir borte

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[Konto brukes ikke]

Du skal slippe å si sorry...jeg blir bare provosert over det jeg oppfatter som hint til at jeg på generelt grunnlag sikkert er et mindre oppegående menneske. Det er jeg ikke.

 

Man kan være det på visse områder og det er de fleste mennesker (meg inkludert). Jeg blir provosert når det er barn med i bildet, da kan jeg være ennå mer dømmende enn vanlig og/eller skrive litt hvassere enn hva jeg mener det. Men den er grei, vi fikk nå avklart hva vi mente

 

Og depresjon? Tja... Jeg vil nå fortsatt ikke si at jeg HAR den når medisinen virker og jeg aldri er deppa. Det er også en av bekymringene mine... At medisineringen gjør meg så "hard" at jeg ikke tar inn over meg virkeligheta.

 

Som med foten. Man tror kanskje man er frisk bare for at man ikke kjenner smertene, men stopper man med medisinen, så får man igjen vondt. Det ligger der altså selv om man tilsynelatende ikke føler det slik. Derfor er det greit å ta medisinen og i tillegg finne ut og behandle årsaken slik at man kanskje kan bli bra til slutt.

 

Fulgte med hele natten her også under den horrible natten, men da er jeg også følelseskald, for var reaksjon annen enn 'forferdelig' å uff og uff hos meg - man klarer rett og slett ikke å ta det innover seg og det blir litt uvirkelig.

 

Det jeg vil fram til er om du har prøvd å få hjelp med psykolog og behandling slik at du kanskje kan slutte med medisiner lengre fram og da slipper du å bekymre deg for bivirkningene også? (nevnt i beste mening)

 

Mitt rop om hjelp er å få "trødd" inn sannheten om meg selv ja , men på det jeg nevner. Ikke at andre antar mye annet piss om meg i tillegg. Ja, jeg gjør noe forferdelig, men sliter med å komme meg ut av det. Introduserte for vennen min "null sex" heretter nå i kveld. For ham er det helt greit, men han grein som en unge når jeg forklarte et mulig scenario 2...at jeg blir borte

 

Det er et forum og da er det ingen av oss som styrer svarene - det beste er å overse det egentlig (men det er vanskelig for meg i alle fall, selv om jeg vet det er enklest og best)

 

Syns du har kommet med endel gode tanker på utfordringen i de siste innleggene dine.

Hva med om dere blir enige om en 'pause' du og nr 2? - la oss si en mnd eller to (litt avhengig av hvor ofte dere har møttes) Da får dere det litt mer på avstand uten å ta noen avgjørelser ennå.

 

Skjønner ennå ikke hvorfor du er sammen med typen din(1), for du har det jo ikke noe bra med han slik det virker på meg. Er du bare hushjelpa hans elns? Jeg ville satt meg ned med han og fortalt hvordan jeg hadde følt det - "dette holder ikke lengre - la oss se hva vi kan gjøre hvis du er enig, for ellers ser jeg ikke annen løsning enn skilsmisse." Hvis han vil satse: En dag i mnd skal dere 2 ut å spise bare dere 2 (++) dere prioriterer tid bare for dere med flere ting og ikke minst kommuniserer.

 

På meg virker det som din mann ikke er den rette for deg og at du bare er der av gammel vane og holder deg til det trygge. Virker som du MÅ ha kommunikasjon og feedback,- noe du ikke får

fra han. Sannelig ikke lett, for jeg forstår litt hvordan du har det - men jeg betviler at du vil holde ut kun med din mann hvis det ikke blir endringer der.