Jeg har 2 menn

[Solosuper]

SKAM DEG !!! Blir så provosert a v dette. Skikkelig pyse du. Skikkelig egoist? Du fortjener ikke en god og snill mann. Det er mange jenter der ute som gjør det. Slipp ham fri, la han finne kjærligheten hos ei jente som er alt annet enn deg. Ohh måtte bare få det ut.

[Glavalavala]

Ta med deg begge på en øde plass og fortell sanheten.

[Konto brukes ikke]

Du fortjener faktisk å miste både mann og elsker og venn.

 

Det som dessverre vil skje hvis det blir brudd, er at hun mest sannsynlig får barn(a) også, selv om far vil ha de - Norge og likestilling i et nøtteskall.

[Pop]

Som man kan forvente på et forum med en snittalder under alkohollovlig alder blir vel disse postene i lang tid fremover preget av dømmende moralister med et herlig svart-hvitt syn på verden. Problemet med så store skylapper er at man ikke tar med de menneskelige aspektene man gladelig fratar en trådstarter med i regningen og heller dømmer vedkommende med nøyaktig samme elementer lagt over på den "skadelidende" ektemann eller kone...

Men hva kan vel forvente når man stiller spørsmålet blant mennesker som ikke har sett verden eller tosidige saker...

[SuperSjantis]

EDIT

Endret 16. august 2011 av Reap

[Konto brukes ikke]

Men hva kan vel forvente når man stiller spørsmålet blant mennesker som ikke har sett verden eller tosidige saker...

 

Svarene kan dog være noe usaklig og kvasse, men det er litt forståelig(affekt) når folk er såpass egoistisk at de kun tenker på seg selv og ikke andre ... spesielt når det er barn med i bildet. JEG er av den oppfatningen at hvis man skaffer seg barn, så er dette noe av det viktigste man gjør og det følger et stort ansvar med dette - da går man ikke andre plasser bevist(det er ikke snakk om et sidesprang i fylla eller en liten 'feil' der lysten tok overhånd i et svakt øyeblikk) og risikerer at barnet må være gjennom en skilsmisse pga egen egoisme.

Endret 16. august 2011 av kandasa

[Prusk]

Nå kan jeg bare snakke for meg selv. Jeg tror forøvrig ikke min kone har ting på gang med eks.kolleger osv.

 

Jeg vil før være lykkelig uvitende om et sidesprang hun har hatt, enn ulykkelig og allvitende rundt alt hun foretar seg.

 

Jeg støtter ikke dine valg tidligere i livet, men er heller ikke helt enig i at du på død og liv skal fortelle det til din mann. Det du imidlertid bør gjøre er å kutte ut kontakten med din elsker. For ditt og hans ekteskaps skyld.

 

Så kan jeg slenge inn litt kjeft: "skam deg", "Skjøge", "ekteskapsødlegger!", "Egoist! Tenk på barna!" osv. Nå har jeg dekket det området også, så ingen helt skjønner hvor jeg står.

[ZenMuch]

Hvor gamle er barna? Og er du i et ulykkelig ekteskap?

[Konto brukes ikke]

Jeg vil før være lykkelig uvitende om et sidesprang hun har hatt, enn ulykkelig og allvitende rundt alt hun foretar seg.

 

Nå er det stor forskjell på et sidesprang i affeksjon (eller hva man skal kalle det) og det å leve et dobbeltliv.

 

Som jeg sier til damen min - si det til meg hvis du har vært utro, jeg gjør det ikke slutt nødvendigvis. La oss prate om hvorfor. Er det bare for lysten tok over og man gjorde en feil, var det fordi vi ikke har det så bra - er det jeg som ikke har verdsatt henne godt nok (elns), kan vi gjøre noe med det, eller skal vi vurdere vårt forhold. Skal vi f.eks ha lov å ha oss på si begge to for vi ellers har det bra i forholdet, eller skal vi bare bo sammen og godta at vi lever hvert vårt liv, men ha barna sammen og dermed bare bo sammen, eller er det best av vi skiller lag.

 

Slik ser jeg på det - heller det enn å bo med ei som er falsk. For meg er falske personer verre enn det å være utro(i affekt og ikke over tid og der man sier ifra) - det er bare en feil de fleste kan gjøre og vi mennesker gjør feil hele tiden.

Endret 16. august 2011 av kandasa

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke om det er lurt med felles svar til alle, men prøver.

Takk først til alle, både saklige og usaklige. De gjør alle at jeg tenker...ihvertfall.

 

Det er kanskje vanskelig å forstå hva jeg spør om råd til. Kanskje jeg trenger å høre all dritten dere kan lire av dere for å våkne.. Jeg vet at dette ikke er rett. Vet bare ikke hvordan jeg skal leve uten nr 2.

 

Mannen min er en stille og traust kar.

 

Problem 1 - han har sviktet totalt på det mentale plan. Jeg er ikke en samtalepartner. Ikke under noen omstendigheter. Det kan godt gå 12 timer uten at han snakker til meg

 

Problem 2: jeg bruker antidepressiva og lurer på om dette går ut over min evne til å ta inn over meg ting.

 

Jeg skylder ikke på andre enn meg selv, bare viser at det er flere perspektiv.

 

Tenke på barna ja... De har vel æresord aldri hatt det bedre. Før alt dette holdt vi på å gå fra hverandre. Nå er det levelig for alle (hører at det høres idiotisk ut)

 

 

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[Solosuper]

Som man kan forvente på et forum med en snittalder under alkohollovlig alder blir vel disse postene i lang tid fremover preget av dømmende moralister med et herlig svart-hvitt syn på verden. Problemet med så store skylapper er at man ikke tar med de menneskelige aspektene man gladelig fratar en trådstarter med i regningen og heller dømmer vedkommende med nøyaktig samme elementer lagt over på den "skadelidende" ektemann eller kone...

Men hva kan vel forvente når man stiller spørsmålet blant mennesker som ikke har sett verden eller tosidige saker...

 

Lol så du mener det du. Du får forklare litt da, heller skrive et innlegg som er et skikkelig svar på hennes innlegg, og som forklarer hvorfor du er helt uenig med meg.

 

Kanskje du har en på si og det er helt greit?

[Solosuper]

Vet ikke om det er lurt med felles svar til alle, men prøver.

Takk først til alle, både saklige og usaklige. De gjør alle at jeg tenker...ihvertfall.

 

Det er kanskje vanskelig å forstå hva jeg spør om råd til. Kanskje jeg trenger å høre all dritten dere kan lire av dere for å våkne.. Jeg vet at dette ikke er rett. Vet bare ikke hvordan jeg skal leve uten nr 2.

 

Mannen min er en stille og traust kar.

 

Problem 1 - han har sviktet totalt på det mentale plan. Jeg er ikke en samtalepartner. Ikke under noen omstendigheter. Det kan godt gå 12 timer uten at han snakker til meg

 

Problem 2: jeg bruker antidepressiva og lurer på om dette går ut over min evne til å ta inn over meg ting.

 

Jeg skylder ikke på andre enn meg selv, bare viser at det er flere perspektiv.

 

Tenke på barna ja... De har vel æresord aldri hatt det bedre. Før alt dette holdt vi på å gå fra hverandre. Nå er det levelig for alle (hører at det høres idiotisk ut)

 

Jeg skrev litt raskt i stad for jeg hadde ikke tid til annet, men mener det samme enda. Du kan ha tusen grunner til din utroskap ditt dobbeltliv. Du kan ha tusen virkelig gode grunner til å møte og ha kontakt med din elsker. MEN ingen av de grunnene kan vel dekke det at du går bak ryggen på din mann, at du lurer ham over så lang tid?

 

Hvis det var ham som kom hjem i morgen, og fortalte deg at han hadde ei besteveninne, og videre fortalte din historie bare om seg selv? Og du hadde vært trofast og alt i alle år. Du hadde vel ikke bare sagt oi det var litt dumt, 7 år? Jaja bra det ikke var lenger.

 

Om ekteskapet ditt er og har vært på bån i mange år, ja da skulle du egentlig gått fra ham, eller fortalt ham det og hørt om du kunne få ha to menn, eller vært i lag med ham for barna og lagt ditt liv til side. En av de største grunnene til at du sitter i denne situasjonen er vel fordi du ikke har klart å face dette på en ordentlig måte?

 

Jeg håper innerst inne at det til slutt vil ordne seg for deg, for din mann din elsker og dine barn. Men jeg vil ikke at du skal ta den lette veien igjennom dette. Det er ikke meningen at vi skal få i pose og sekk. Slik er det bare.

 

Bli voksen, og fortell din mann den ærlighet du forlanger og ønsker fra ham. Ta det derfra, og se om han og du etterpå kan finne tillbake om begge ønsker det. Eller ikke. Der blir ille for ham å få dette i fleisen nå, men det vil kanskje bli værre jo lenger du venter.

 

 

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[Solosuper]

"Tenk på barna" er i utgangspunktet fornuftig nok, men det er likevel bare en side av saken. Og en sak har som regel minst to sider. Barna har det vel best med to samboende foreldre, men kanskje denne "situasjonen" til TS er grunnen til at hun fortsatt bor med sin mann og ikke er flyttet for lengst.

 

Det beste rådet er gjør det som føles rett, men forbered deg på den dagen der ting kommer frem i lyset. Sjansen for det er nok stor. Før eller siden. Hva vil du fortelle nettopp barna, mannen, evt andre som blir berørt?

 

Er ikke en smule trangsynt selv her nå? En ting er å bestemme seg for å være sammen pgr av barna, men da er man enig om det på fellesen. Man lurer ikke sin samboer på en værst tenkelig måte over så lang tid i samme slengen. Gjør man vel? Etter å ha lest et par innlegg av deg begynner jeg å håpe du ikke har en kvinne i ditt liv som fortjener en god mann, for dette høres ut som hverdagskost for deg...

[Konto brukes ikke]

Problem 1 - han har sviktet totalt på det mentale plan. Jeg er ikke en samtalepartner. Ikke under noen omstendigheter. Det kan godt gå 12 timer uten at han snakker til meg

 

Stille og traust kar ble han mens du var sammen med han, eller var han slik - kanskje det var b.l.a det som gjorde at du likte han? Klarer dere ikke å forholde dere med hverandre og kommunisere så bør jo dette tas opp og hvis det er ille for deg etter det, så er det vel best at du pakker? (da passer dere rett og slett ikke sammen)

 

Problem 2: jeg bruker antidepressiva og lurer på om dette går ut over min evne til å ta inn over meg ting.

 

Eller det er for at ting NETTOPP går innpå deg at du må bruke det - kanskje ligger den dårlige samvittigheten som en av grunnene der?

 

Jeg skylder ikke på andre enn meg selv, bare viser at det er flere perspektiv.

 

Tenke på barna ja... De har vel æresord aldri hatt det bedre. Før alt dette holdt vi på å gå fra hverandre. Nå er det levelig for alle (hører at det høres idiotisk ut)

 

Så lenge han ikke får vite det, for da erfarer barna at mor er et falskt menneske. Mor og far skal gå forran som gode eksempler, ikke slik du nå holder på. Da lærer de at mor ikke er til å stole på, hun tenker kun på seg selv. Barna merker mye - de merker at far ikke prater med mor osv ...

Det er fullt mulig å ha det flott for barna selv om mor og far skiller lag, spesielt istedet for å leve på en løgn. Skilsmisse i rolige former og der man prater med barna og forklarer og gir de litt tid er ikke noe problem.

 

Jeg ville ikke fortalt det til mannen din, men jeg ville ha tatt en alvorsprat med han om forholdet - uansett videre satsing eller ikke. Hvis du ikke kan leve uten nr 2, så syns jeg du skal ta det valget. Mulig han ikke vil ha mer en deg som knullepartner, som det ofte bare er - man jatter med og får i pose og sekk ... kvinner og menn er ofte lettlurte, eller kanskje han finner ut at han vil dele resten av livet med deg.

[Solosuper]

Kan avslutte hele greia med en enkel setning: Tenk på barna.

helt enig.

hvis dette er noe dere trenger for å opprettholde stabile ekteskap på hver deres kant, så peis på. beste for barna er jo stabile ekteskap.

 

Så lenge alle fire voksne er enige og vet at det skjer vel og merke?

[ErikBlodøks]

Trådstarter: Skam deg. Beskrive dine kvalmende utukter som "vakkert", pføy! Virkeligheten kaller. Har du noe verdier igjen så forteller du din ektemann om saken og tar det derifra.

[Demantios]

JEG er av den oppfatningen at hvis man skaffer seg barn, så er dette noe av det viktigste man gjør og det følger et stort ansvar med dette - da går man ikke andre plasser bevist(det er ikke snakk om et sidesprang i fylla eller en liten 'feil' der lysten tok overhånd i et svakt øyeblikk) og risikerer at barnet må være gjennom en skilsmisse pga egen egoisme.

I visse situasjoner så er skilsmisse klart det beste. Kan si så mye at når foreldrene mine forlot hverandre så ble jeg lettet, mindre anspent og mer livlig. Etter det så har jeg bestemt meg for at når jeg får unger skal jeg aldri holde sammen med moren om jeg ikke ønsker det, kun for barnas skyld. De merker så mye mer enn man tror

Bedre med to rolige hjem enn ett med anspent stemning og falske signaler

 

 

Mannen min er en stille og traust kar.

Problem 1 - han har sviktet totalt på det mentale plan. Jeg er ikke en samtalepartner. Ikke under noen omstendigheter. Det kan godt gå 12 timer uten at han snakker til meg

Problem 2: jeg bruker antidepressiva og lurer på om dette går ut over min evne til å ta inn over meg ting.

Kanskje det er hva du sier som fører til at han ikke vil snakke med deg. Dere må tydeligvis ha snakket sammen tidligere, siden du faktisk valgte å gifte deg og ha barn med han. Veldig mange ser ikke seg selv som problemet i sånne situasjoner. Kanskje det faktisk er vanskelig å prate med deg for han. Siden du sliter mentalt selv og lider av depresjon(?) styrker bare mitt syn på at du er delaktig i den delen av problemet.

Hva med å prøve å fikse forholdet, og ikke bare din del av det?

[Spartapus]

Hva er greia med alle de fordømmende tilbakemeldingene? Er dette et jævla pietistsamfunn? Det er tydelig at disse sidesprangene tilfører livet hennes noe hun sårt trenger og jeg vil heller applaudere alle mennesker som klarer å nyte livet på tvers av akseptert moral. Det er vel og bra å elske mann, barn osv., men først og fremst må man elske seg selv. Alle som er i et forhold plikter å sørge for at det er givende for partneren, hvis ikke skal man ikke nøle med å finne det man trenger andre steder. Livet er for kort til å kastes bort på kjedelige mennesker pga. gammelmodig kristenmoral.

 

Skilsmisse er selvfølgelig et alternativ for å avklare situasjonen, men hvis den nåværende ordningen fungerer (for henne) er det ingen grunn til å gå bort fra den. Hvis mannen hennes ikke liker det for det være opp til ham å forlate henne, i så fall. Barna klarer seg alltids, det er ikke som de havner på gata.

[Demantios]

Skilsmisse er selvfølgelig et alternativ for å avklare situasjonen, men hvis den nåværende ordningen fungerer (for henne) er det ingen grunn til å gå bort fra den. Hvis mannen hennes ikke liker det for det være opp til ham å forlate henne, i så fall.

Han kan jo ikke danne seg noen mening om han liker eller misliker det når han ikke vet noe om det. Hadde hun derimot sagt det, så hadde jo mannen fått friheten til å gå fra henne eller bli.

 

At det ikke er noen grunn til å gå bort fra denne "ordningen" siden det fungerer for henne er jo ekstremt egoistisk. Man er faktisk to i et forhold, og man kan ikke basere hele forholdet på den enes behov

[krikkert]

Hva er greia med alle de fordømmende tilbakemeldingene? Er dette et jævla pietistsamfunn? Det er tydelig at disse sidesprangene tilfører livet hennes noe hun sårt trenger og jeg vil heller applaudere alle mennesker som klarer å nyte livet på tvers av akseptert moral. Det er vel og bra å elske mann, barn osv., men først og fremst må man elske seg selv. Alle som er i et forhold plikter å sørge for at det er givende for partneren, hvis ikke skal man ikke nøle med å finne det man trenger andre steder. Livet er for kort til å kastes bort på kjedelige mennesker pga. gammelmodig kristenmoral.

 

Og hadde hun vært åpen og fortalt alle de involverte parter om hva som foregikk så hadde poenget ditt vært relevant for diskusjonen.