Jeg har 2 menn

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ei jente som har to menn. Den ene er jeg gift med (X) den andre (Y) er litt mer enn bestevenn...

 

Dette startet mange år tilbake. I min nye jobb arbeidet jeg tett med Y de første årene. Vi samarbeidet om de fleste prosjekt, og han lærte meg alt han selv kunne. Vi ble meget gode venner, og snakket sammen om det meste. Vi hadde begge en periode store ekteskapsproblemer, men sammen hjalp vi hverandre til å finne argumenter for å bli i våre forhold. Vi var som venninner/kompiser, noe alle syns var morsomt. Våre respektive visste om dette.

 

Så flyttet han og familien langt bort, så det ble umulig å møtes annet enn når han kom hit i forbindelse med jobb. En lørdagskvel/natt fikk jeg SMS fra ham: er drita. Savner deg så jævli. Vet ikke hva som skjer... Neste gang skal vi kysse

Jeg ble litt urolig, men lo det bort som fyllevrøvl. Det var det ikke. Han fortsatte i samme tonen neste dag, og jeg kjente meg som 16 og varm om hjerter hver dag.

 

Neste gang vi møttes kysset vi, hadde lang og deilig sex og nøt hverandre en hel kveld/natt. Det føltes helt rett, og jeg visste at nå begynte noe nytt...noe farlig...noe deilig ... Noe idiotisk.

 

Dette er 7 år siden. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hva som har skjedd siden, men skal korte det veldig ned. Vi er fortsatt gift på hver vår kant. Faktisk motiverer vi fortsatt hverandre til å bli når forholdene skranter. Vi har begge fått flere barn og vi deler absolutt alt av sorger og gleder. Vi legger oss aldri uten å si godnatt til hverandre, og vi ønsker hverandre en fin dag om morgenen. I tillegg til dette sniker vi oss til å møtes noen ganger i året når han er her med jobben. Det som skjer da er vidunderlig. Vakkert... Vi er på en måte intenst kjærester i en kort periode. Etterpå snakker vi ikke om det, bare "går over" til å være verdens beste venner.

 

Noen lurer kanskje på om jeg ikke har samvittighet, og da er vi også ved grunnen til dette innlegget. Det har jeg. Mannen min vet at vi er venner, men ikke at vi lever i en slags symbiose. Jeg er redd bobla skal sprikke, og har forsøkt å komme ut av dette MANGE ganger. Jeg klarer det ikke. Vet ikke hvordan jeg skal leve uten min beste venn, så det ender alltid med "forsoning".

 

Noen her som kan si meg noen "sannhetens ord", men samtidig være seriøs? Noen som har et råd?

 

På forhånd takk

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[FlinkeFreddy]

Kan avslutte hele greia med en enkel setning: Tenk på barna.

 

Anse diskusjonen som avsluttet

[Sangesland]

Kan avslutte hele greia med en enkel setning: Tenk på barna.

helt enig.

hvis dette er noe dere trenger for å opprettholde stabile ekteskap på hver deres kant, så peis på. beste for barna er jo stabile ekteskap.

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke snakk om stabilt ekteskap, men et 98 % vennskap og 2 % flukt-skap.

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

[Sangesland]

Vi er fortsatt gift på hver vår kant. Faktisk motiverer vi fortsatt hverandre til å bli når forholdene skranter.

hvis dette er noe dere trenger for å opprettholde stabile ekteskap på hver deres kant, så peis på.

så jeg prøver igjen.

hvis dette som dere holder på med er noe dere trenger for å opprettholde stabile ekteskap på hver deres kant, så peis på.

 

 

EDIT:

etisk sett er jo dette forkastelig.

hadde jeg vært ektemannen din hadde jeg vært rasende og tolka det som jeg ikke var god nok for deg. MEN, it's for the greater good.

som flinkefreddy sa, "tenkt på barna"

Endret 16. august 2011 av Sangesland

[BuffyAnneSummers]

For å kunne tenke på barna må man tenke på seg selv.

[del_diablo]

Det er ikke snakk om stabilt ekteskap, men et 98 % vennskap og 2 % flukt-skap.

 

Postet av anonym: 1f3f1fa2f7bb1468e65505904352df96

 

For meg høres dette greit nok ut.

Det er vel ingenting å gjøre med saken egentlig.

[krikkert]

Enten er dette et utslag av trangen til "spenning i hverdagen"... Å gjøre noe samfunnet ser ned på; å gjøre noe hemmelig, noe som ikke er "lov". I slike tilfeller er litt av målet det å gjøre noe som ikke er lov, slik at å spille med åpne kort blir uaktuelt fordi det forpurrer det man ønsker å oppnå.

 

Alternativet slik jeg ser det er at du har rettferdiggjort dette overfor deg selv - du ser selv på dette som "greit", for eksempel fordi ektemannen din ikke tilfredsstiller deg på alle de områder som du ønsker å bli tilfredsstilt på. Det kan være seg seksuelt, intellektuelt, romantisk... The options are without limits. I I dette tilfellet er det noe galt med forholdet. Det er ikke nødvendigvis noen som har gjort noe feil, og forholdet kan fint være levedyktig på tross av feilen, men når man søker utenfor forholdet for å finne noe forholdet egentlig skal være primær tilbyder av, så er noe galt.

 

Du vil høre "sannhetens ord". Hva mener du? Vil du høre at utroskap er galt? Det er for så vidt sant, etter den någjeldende samfunnsmoralen. Vil du høre at du har en rett til å ha det godt med deg selv, til å gjøre alt for å oppnå det høyeste nivå av velvære du kan oppnå? Også for så vidt sant for den som tar opp en individualistisk (eller radikal ultrafeministisk) tone. Vil du høre at utroskap er en synd mot Guds lov og at du gjør stor skade på din sjelelige helsetilstand? For en kristen vil det være sant.

 

Du ber også om råd. Uten å vite hva som motiverer deg, jfr. det jeg skrev ovenfor, er det vanskelig å si noe fra eller til. Ett prinsipp er dog: Det er alltid bedre å innrømme et forhold enn å bli fersket. Du poster slik jeg oppfatter det fordi du er bekymret for det siste. Hva vil du oppnå?

[VD]

Jeg synes at dette er grusomt å lese. Ikke minst synes jeg synd på mannen din men også tenker jeg på de stakkars barna dine som har to foreldre som de elsker over alt på jord også finner de ut at deres elskede mamma har sviktet deres elskede pappa på værst mulig måte.

 

Jeg finner bare ett ord om dette: Grusomt.

 

Du skulle ha flyttet fra mannen din før du gikk til sengs med vennen din.

 

Det var mine tanker om dette.

[Quote]

Hva forventer du egentlig som svar? Er helt enig med personene over meg - tenk på barna.

[Pop]

"Tenk på barna" er i utgangspunktet fornuftig nok, men det er likevel bare en side av saken. Og en sak har som regel minst to sider. Barna har det vel best med to samboende foreldre, men kanskje denne "situasjonen" til TS er grunnen til at hun fortsatt bor med sin mann og ikke er flyttet for lengst.

 

Det beste rådet er gjør det som føles rett, men forbered deg på den dagen der ting kommer frem i lyset. Sjansen for det er nok stor. Før eller siden. Hva vil du fortelle nettopp barna, mannen, evt andre som blir berørt?

[Demantios]

Hva har barna med dette å gjøre?

 

Det største problemet her er at du går bak ryggen på mannen din. Sikkert ikke så kult for han at du stadig har sex med en person du ikke har forklart er mer enn en venn...

[FlinkeFreddy]

1 - Alle barn har rett til foreldre som holder sammen, og som virkelig oppfører seg som foreldre. Hvis ikke burde ikke foreldrene hatt barn i utgangspunktet. Her feiler du, fordi når katta kommer ut av sekken river du i stykker denne rettigheten for barna dine. Du burde ikke hatt barn. Du er ikke skikket til det.

 

2 - Da du giftet deg med din mann lovet du ham å være hans, for alltid. Akkurat nå holder du ham for narr. Du lyver til ham hver eneste dag ved å ikke fortelle ham at du har gått bak ryggen hans. Du er ikke skikket til å være gift.

 

3 - "Type nummer 2" har også en kone og en familie. Du er delaktig i å ødelegge livene deres også.

 

Du burde skamme deg. Null respekt fra meg.

 

Håper det er verdt det.

[Hanske]

1 - Alle barn har rett til foreldre som holder sammen, og som virkelig oppfører seg som foreldre. Hvis ikke burde ikke foreldrene hatt barn i utgangspunktet. Her feiler du, fordi når katta kommer ut av sekken river du i stykker denne rettigheten for barna dine. Du burde ikke hatt barn. Du er ikke skikket til det.

 

Det er bedre å bo med en alenemor eller alenefar, enn å bo i et hus med foreldre som burde vært skilt for lenge siden.

 

Når det gjelder TS, virker hun ikke egnet til å ha barn. Tenk å gå bak sin manns rygg på den måten. Stakkars mann. Tenk når bobla sprekker. Da blir du helgemor.

[VD]

1 - Alle barn har rett til foreldre som holder sammen, og som virkelig oppfører seg som foreldre. Hvis ikke burde ikke foreldrene hatt barn i utgangspunktet. Her feiler du, fordi når katta kommer ut av sekken river du i stykker denne rettigheten for barna dine. Du burde ikke hatt barn. Du er ikke skikket til det.

 

2 - Da du giftet deg med din mann lovet du ham å være hans, for alltid. Akkurat nå holder du ham for narr. Du lyver til ham hver eneste dag ved å ikke fortelle ham at du har gått bak ryggen hans. Du er ikke skikket til å være gift.

 

3 - "Type nummer 2" har også en kone og en familie. Du er delaktig i å ødelegge livene deres også.

 

Du burde skamme deg. Null respekt fra meg.

 

Håper det er verdt det.

 

Jeg kunne ikke vært mer enig i det du sier.

[MrBrightside]

Du er utro over syv år og forsvarer det - hva er det som feiler deg?

 

Også presterer du å si at, "joda, jeg har samvittighet". Alvorlig talt, det virker ikke som du har et eneste snev av empati i kroppen din.

 

Du sier det jo selv; du er redd for at boblen skal sprekke. Ergo; du vil fortsatt holde dette skjult. At du sier at du har forsøkt å komme ut av dette "mange" ganger virker mer på meg, uten at jeg vet noenting som helst, som en løgn du selv tror på.

 

Hvilke råd er det du egentlig ønsker? For jeg har på følelsen av at de eneste rådene du evner å ta inn over deg er my-side biased.

[Sangesland]

1 - Alle barn har rett til foreldre som holder sammen, og som virkelig oppfører seg som foreldre. Hvis ikke burde ikke foreldrene hatt barn i utgangspunktet. Her feiler du, fordi når katta kommer ut av sekken river du i stykker denne rettigheten for barna dine. Du burde ikke hatt barn. Du er ikke skikket til det.

det kan være at faren er det faktisk problemet her.

hva om han er egoistisk, lat, ignorer hennes behov.

hun bruker sidespranget for å holde motivasjonen oppe så hun greier å fortsatte ekteskapet, for barna sin del.

synes du er veldig tidlig ute med å konkludere at hun ikke er skikket til å være mor.

Endret 16. august 2011 av Sangesland

[Mr_skeptisk]

Ser det er mye dømmende kommentarer her, som alltid i slike saker som dette. Hvem er vi egentlig til å dømme andre mennesker? Har vi aldri gjort noe feil selv? Er vi selv perfekte? Eller liker vi bare å gi uttrykk for vår "perfekte" moral og eksponere dette på andre mennesker. Tipper de fleste her inne som dømmer har gjort et eller flere feilskjær i livet selv.

 

En debatt som vi absolutt burde tatt er om hvorfor vi skal ha samlivsformer som stenger ute det naturlige i mennesket? Fra naturens side tviler jeg på at to mennesker er skapt for hverandre. Det å få spenning og et frisk pust i hverdagen kan redde en del ting for mange, men samtidig må man være klar over hvilken risiko man løper, when the shit hits the fan osv.

[Konto brukes ikke]

Hva hadde du synes om at din ektemann hadde hatt seg en bestevenn og samtidig knullet denne?

Hva hvis du tar med deg og smitter din mann med alvorlige sykdommer - du har ingen garanti for at din elsker knuller andre - ev damen hans gjør det og smitter han.

 

Spør bare.

Endret 16. august 2011 av kandasa

[Solosuper]

Kanskje det som skal til er at mannen din plutselig forteller deg at han har hatt en slik veninne med noe attåt over flere år, så kan du kjenne på den følelsen. Det hadde vært bedre for ham å få vite dette rett etter første gangen du var stygg mot ham. Da kunne han tatt et valg der og da, og ikke så sent som om han får vite det nå. Han har et øiv slik som deg, og følelsen av å ha kastet bort så mange år, kan ikke være bra.

 

Ang samvittighet så har du ikke mye av det selv om du skriver det. Da hadde ikke du klart dette mot ham over SÅ lang tid. Du skriver videre at du kunne skrevet side opp og ned om hva dere har gjort i syv år, at dere skriver på gjvenlig basis. Fyrt i pokker kor eg hadde blitt knust om noen hadde brutt min tillit på denne måten og over så lang tid. Egentlig så lyver du til ham flere ganger pr dag og i over syv år.

 

Du fortjener faktisk å miste både mann og elsker og venn. Du fortjener å sitte alene en lang periode og føle smerte på lik linje som din mann NÅR du forteller ham dette. Er han en snill mann og har været snill og trofast mot seg i alle år er det minste du kan gjøre å fortelle ham alt sammen.